Når barn dreper

I går ble atter en gang Kristiansand rammet av en stor tragedie, utført av en 15 åring- altså et barn. Det er ikke første gang jeg har hørt om barn som dreper desverre. De siste årene har det vært 3 andre drap også utført av 15 åringer- et av de også i Kristiansand for ikke alt for lenge siden. Hallooo, de er jo bare barn?!!

Hva får et barn til å begå slike grusomme handlinger? Hva foregår oppi det huet når man faktisk dreper andre uskyldige mennesker? Hva har dette menneske opplevd? Hva kunne vært gjort annerledes for å hindre dette? Har de voksne rundt henne svikta totalt? Det er så mange spørsmål som dukker opp når noe sånt som dette skjer- spørsmål vi aldri kommer til å få svarene på.

I går mistet en 17 gammel jente livet på et kjøpesenter i Kristiansand etter å ha blitt knivstukket av en 15 år gammel jente. Og En 23 åring ble alvorlig skadd. To tilfeldig og uskyldig mennesker.

Jeg har lest masse komentarer som blir komentert på denne saken og jeg skjønner at folk har sine meninger om dette som har skjedd. Mange tar henne i forsvar og andre ikke. Det er lett å sitte å spekulere, å så får vi bare la granskingen gå sin gang.

Selv om jeg og de fleste andre ikke kjenner jenta eller til hennes historie, så er min mening at et drap aldri kan rettferdiggjøres. Samma hvor vanskelig man har det og hva man har opplevd- så er det overhode ikke en unnskylding til å ta livet av andre mennesker. Hun har helt sikkert hatt det helt grusomt siden hun kan få seg til å gjøre en slik handling, men man kan faktisk ikke skylde på det for å drepe et annet menneske. Å alle må straffes for sine handlinger og stå til ansvar for hva de faktisk har gjort- selv om hun er et barn: et drap er et drap samme hvor gammel du er. Det som irriterer meg er at i de kommentarene så ble det brukt "nok et barnevernsbarn"– akkurat som at man må være er barnevernsbarn for å drepe noen.

Eneste jeg kan til en viss grad "forsvare" er hvis hun var psykotisk for da er man ikke tilstede i sitt eget hode. Men allikevel- det er jo overhode ikke greit samme hvor sjuk du er.

Jeg sier ikke at det ikke er synd på jenta, for det er det så absolutt- hun kan overhode ikke ha det bra med seg selv. Jeg håper så klart jenta får riktig og ordentlig hjelp, og stilles til ansvar for det hun har gjort. En eller annen straff for hun uansett- om det er fengsel eller tvungen behandling på psykiatrisk. Hun har det sikkert helt grusomt når det går opp for henne hva hun faktisk har gjort og at den handlingen får man ikke gjort en dritt med- man får ikke skrudd tiden tilbake. Dette må hun leve med resten av livet.

Dette er bare grusomt. Og alle mine tanker går til familien som mistet sin kjære 17 åring og til denne 15 år gamle jenta som er siktet for drap og drapsforsøk- jeg håper hun får den hjelpen hun trenger.

6 år

I dag er det hele 6 år siden grusomheten innhenta lille trygge Norge og berørte en hel verden. Jeg husker så godt denne dagen som alle andre gjør. Jeg var i Palma med kusinen min da vi hørte fra et norskt par ved siden av oss, at det hadde vært en bombe i Oslo. Jeg kjente jeg ble livredd, selvom jeg var kjempe langt unna. Men allikevel, det var i Norge. Lite visste man da at det så vidt hadde begynt, og at denne syke personen var på vei til Utøya for å ta livet av 77 uskyldige ungdommer. Med hvilken rett hadde han til å frata så mange mennesker livet?!

Jeg kan ikke forestille meg hva disse menneskene gikk igjenom. De så grusomheten rett i øyne og må ha kjent på en redsel det ikke går an å sette ord på. De visste ikke om de kom til å overleve eller bli drept. De så ting ungdommer ikke burde sett, de opplvede sitt livs største mareritt- og visste ikke hvem de kom til å se igjen eller ikke, og ikke minst: om de selv kom til å overleve.

Jeg vet om to som var der, heldighvis så overlevde de.

Jeg var ikke der selv, men jeg er fortsatt redd. Jeg har alltid vært redd for krig eller terrorhandlinger og etter denne dagen ble frykten bare sterkere å sterkere. Jeg hater også denne dagen, og er litt ekstra redd hvert år jeg er alene. Så jeg kan ikke engang forestille meg den frykten de som opplevde dette på nært hold bærer. De som faktisk var der og kjempet for sitt eget liv.

Det er uforståelig og grusomt å tenke på, hva et menneske faktisk er i stand til å gjøre- hva som faktisk foregikk i huet på denne syke syke kalde mannen. Å det er heller ikke noe man kan forstå, for da ville det vært noe galt med oss- hvis vi hadde klart å forstå en slik jævlig handling. Jeg kjenner jeg blir kvalm når jeg ser bilde av denne terroristen.

I dag så sender jeg alle mine tanker til de som overlevde, og de familiene som sitter igjen uten sine kjære. Denne dagen kommer aldri til å bli glemt- selv om det kanskje er det man helst vil.

"Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi da kan vise sammen"

Pappa tisset i munnen min

En sann og rystende historie om et forsømt barn

“Jodies barndom er et litani av misbruk og forsømmelse. Barnevernets saksmappe fylte to kofferter, men ingen hadde lest den. Da Jodie kom til Cathy, hadde fostermoren ingen anelse om årsaken til Jodies sjokkerende oppførsel. Etter hvert som Jodies raseri ble møtt med tålmodighet og forståelse, fikk hun sakte men sikkert tillit til Cathy, og betrodde henne bakgrunnen for problemene sine.
Cathy Glass tar oss med inn i en forstermors hverdag og viser hvor viktig tålmodighet, oppmerksomhet, kjærlighet og trygghet er i et barns oppvekst. Gjennom en sterk fortelling formidler hun hvordan misbruk av barn til enhver til pågår blant oss”

Skadet, er den sterkeste, vondeste tristeste og vakreste boken jeg noen gang har lest. Jeg er akkurat ferdig med den for 2 gang. Dette er en bok jeg virkelig anbefaler på det sterkeste- selv om den er grusom og tar oss med inn i en verden av misbruk vi helst ikke vil ta innover oss at barn lever i, samtidig som den har mange viktig budskap- som blant annet viktigheten av ubetinget kjærlighet.  Dette er den brutale virkeligheten og vi kan ikke lukke øyne for den. Vi må tørre å tenke at det verste skjer med barn.

Lille Jodie kom til Cathy som 8 åring, og var det mest forstyrra barnet hun noen gang hadde tatt til seg. Hun var frekk, voldelig, fikk kraftig raserianfall, ble hjemsøkt av en fortid så mørk at du ikke vil tro den er sann, med netter fulle av mareritt og hjerteskjærende skrik. Med en utvikling som hadde stoppet opp, og resulatet var at hun var på stadiet til en fireåring. Med et voksenspråk ingen 8 åring lærer av seg selv, men som var resultatet av alt hun selv hadde fått høre hjemmefra og en veldig seksuell atferd som heller ingen barn kan klare å dikte opp. Hun levde i sin egen verden, og kunne forsvinne helt inn i den.   Hun var tom i blikket, evnet ikke se det vakre rundt seg. Før hun kom til Cathy hadde hun bodd i 5 fosterhjem på 4 måneder da ingen klarte å takle henne. Cathy var siste håp- ellers ville hun blitt sendt på barnehjem. “Hvis ikke du kan ta henne Cathy, kan ingen det”

Det som er vakkert oppi alt det triste, er Cathys evne til å takle dette utfordrenfe barnet. Hun viser hvor viktig det er med kjærlighet, en uendelig tålmodighet og rutiner. At hun aldri gav opp men stod i det og gjorde alt for dette lille barnet. Å det vakreste av alt er når hun begynner åpne seg- gi Cathy et snev av tillit og tar henne med inn i den verden Jodie vokste opp i som var full av overgrep fra alle kanter,  og som var årsaken til hennes sjokkerende oppførsel. Cathys måte å roe henne ned på, når hun fikk raseriutbrudd var å holde henne hardt og tett inntil seg til hun falt til ro- å det er akkurat sånn man burde bli møtt, og jeg synes det er så rørende. Tenk om alle fosterforeldre var som Cathy….

Etterhvert som hun ble tryggere, fortalte hun mer og mer om det helvete  hun hadde blitt utsatt for i alle sine leveår- med sitt barnlige og enkle språk “Pappa tisset i munnen min”, var en av de sjokkerende tingene som kom frem. Og alle voksne vil skjønne at det var noe annet enn urin. 
Etter å ha lest denne boken 2 ganger, føler jeg en dyp kjærlighet for dette lille barnet- som nå er på min egen alder. Historien er grusom, og jeg synes så synd på denne jenta og lurer på åssen hun kommer til å klare seg videre her i livet. 

– Mona Marlene

 

 

Før du velger dette yrket

Før du velger å begi deg ut i et av de tøffeste yrkene som psykolog er, burde du tenke deg nøye om. Psykolog yrket passer overhode ikke for alle. Du må virkelig være inneforstått med hva du begir deg ut på, og gå noen runder med deg selv og tenke om dette virkelig er noe du passer til.

Alt for mange opplever psykiatrien i Norge, som lite hjelpende. Mange opplever å aldri bli tatt på alvor samme hvor mye de sliter, samme hvor mye de trenger hjelp. Altfor mange opplever at ordene i seg selv ikke er nok til å bli tatt  på alvor- det må som regel drastiske handlinger til før man får hjelp. Å sånn skal det faen ikke være- ordene skal holde i seg selv til å bli tatt på alvor- det skal ikke gå så langt som at man prøver å ta livet av seg for å bli tatt på alvor. 
Altfor mange mennesker dør i selvmord, nettopp fordi de ikke blir hørt, de blir ikke tatt på alvor. Å jeg spør meg selv 1000 ganger: HVOR MANGE SELVMORD SKAL TIL FØR PSYKIATRIEN LÆRER SEG Å TA PASIENTENE SINE PÅ ALVOR?

Som psykolog møter du alle type mennesker, unge som gamle- med grusomme historier, kompliserte lidelser. Du møter sårbare mennesker hver eneste dag, ofte sårbare mennesker som er i livskrise, mennesker som trenger deg. Mennesker som trenger at du er der for dem, tror på de, hjelper de og ikke minst tar deg 100% på alvor. Noen ganger trenger man at du som psykolog tar over kontrollen, når man selv har mistet den. 
Som psykolog er du nødt til å ofre litt mer for jobben din enn det kanskje andre gjør. Du er nødt til å tenke og gå utenfor de firkanta rammene og legge bort manuset, og ikke minst er du nødt til å ofre litt av deg selv. Det viktigste for at behandlingen skal funke og være til nytte, er en god relasjon- som går begge veier. Å det aller viktigste er at du jobber med kjærlighet, at du viser kjærlighet. Bruk deg selv som beste verktøy og jobb ut i fra hjertet- utdanningen kan du ha med deg i ryggesekken. 

Jeg tror at mange blir ødelagte av utdanningen og systemet- man får jo ikke være seg selv på jobb- den man faktisk er. Isteden må du være som du lærer på utdanningen, du må følge systemet, bøker og alle de andre du jobber med- her skal man ikke skille seg ut og jobbe på den måten som er best for deg- den måten som inkluderer naturlig omsorg, naturlige reaksjoner, å vise følelser skal du iallefall ikke gjøre. Kanskje er du som psykolog kjempe varm, glad i klemmer og ikke redd for å vise følelser- mens du lærer det helt motsatte på utdanningen og deretter legger de fra seg sitt egentlig jeg og går inn i en psykologrolle som ingen av oss unge liker. Det som psykologer kaller profesjonalitet kaller vi uprofesjonelt
Det er livsfarlig å møte mennesker med en kald holdning, med en avstand og containing. Det kan føre til at mennesker slutter å snakke, slutter å be om hjelp, og at de går å bærer  på det vonde helt alene. Det kan føre til at mennesker slutter i behandling. Hvis du ikke klarer å jobber med kjærlighet og varme, er ikke psykolog yrke noe for deg, rett og slett.

Kjærlighet tror jeg er nøkkelen til en god relasjon, og nøkkelen til god hjelp. Jobber du ikke med kjærlighet, viser du ikke kjærlighet- så blir du fort en robot det er vanskelig å bygge en god relasjon til. Viser du ikke varme, blir det vanskelig å åpne seg om det aller vondeste som ligger innerst i hjertet- i rom som egentlig er stengt. Hvorfor er det sånn i psykiatrien at man ikke skal vise kjærlighet? Ikke være nær? Er det i et system som mennesker trenger varme og kjærlighet er det søren med alle disse sårbare menneskene i psykiatrien. Man kan vise kjærlighet selv om  det ikke står i boka, man kan gi en klem og berøring selv om det ikke står i boka. Å ja, man kan gi dette selv om det er jobben din. Alle mennesker trenger kjærlighet, samme hvilket system de er innunder- det er et menneskelig behov. 

“Nærhet roer nervecellene, for eks ved å bli holdt rundt når livet raser sammen og du føler at du går i stykker- da er det godt at noen kan holde deg, kjærlighet og nærhet driver frykten ut og gjør den utrygge trygg. Kjærlighet er alltid varmt- fordi den kommer direkte fra hjertet. Kjærlighet leger, lindrer og healer åpne sår. Kjærlighet er den beste medisinen med bare positive bivirkninger”


Møt alle pasientene dine som et eget individ. 10 personer med samme diagnose, er ikke like og trenger alle ulike ting. Da hjelper det ikke å lese seg opp i en bok å behandle alle med lik diagnose etter den. Oppskriften på mennesker står ikke i noen som helst slags bok. 
Har du egen erfaring er det et kjempe pluss, så lenge du har bearbeidet og er på plass i deg selv så du ikke lar egne følelser og opplevelser ta overhånd. Det beste med psykologer som har egen erfaring, er at de faktisk kan forstå deg, sette seg inn i hvordan du har det- på en helt annen måte enn de som kun leser seg opp i bøker og ikke har opplevd annet enn sorgen over at lipglossen er tom. Ingen som ikke har opplevd psykiske lidelser, klarer å sette seg inn i hvordan det er- man kan tenke seg til- men har du selv kjent det på kroppen så har du faktisk en mye bedre mulighet til å forstå og sette deg inn i andres situasjoner. 

Tenk at du kan være den ENE som gjør en forskjell, den ENE som gjorde det lille ekstra og gikk litt utenfor boksen eller den ENE som viste kjærlighet. Hvis man har den innstillingen tror jeg man kan hjelpe flere.

“Du velger selv å studere og bli psykolog, vi pasienter kan ikke velge hvem psyklog vi får”


Så tenk deg nøye gjennom før du velger dette yrket, du sitter faktisk med en del makt over livene våre. Klarer du ikke jobbe med varme og kjærlighet- fremfor containing og avstand eller  ta pasientene 100% på alvor og behandle hvert menneske som et eget individ, burde du finne et annet yrke

-Mona Marlene

 

 

Jeg klarer ikke holde meg unna

Etter mange timer og dager, er denne nye bloggen endelig å oppe å går. Jeg er enda ikke fornøyd med designet, men det kommer seg etterhvert. Jeg har valgt å bytte bloggplattform og starte helt på nytt. Bloggen kommer til å inneholde det meste som var på den andre, men jeg kommer ikke til å være like privat som jeg har vært tidligere. Jeg kommer heller ikke til å blogge om eventuelle dramatiske hendelser. Jeg kommer til å ha hoved fokus på psykisk lidelse, i og med at dette er  mitt hjertebarn. Målet med denne bloggen skal være å bidra til å fjerne tabuene rundt psykisk sykdom- det må snakkes ihjel og ikke ties ihjel. Jo flere som velger å være åpene, jo mindre blir tabuene. For det er ingen skam å slite psykisk, og det er heller ingen skal å snakke høyt om det. Målet er også å kunne endre noe her i verden, spesielt psykiatrien og de ansattes holdninger. Det siste målet med denne bloggen, er at folk ikke skal føle seg alene i verden med å slite psykisk, og at det kan være godt å lese om andre som også sliter: kanskje noen kan føle at denne bloggen er til hjelp? Jeg kommer til å være dønn ærlig, så om folk ikke tåler å lese om livets tøffe side så anbefaler jeg deg å ikke lese min blogg. 

Jeg skal også prøve å kombiner litt med hverdagslig ting, mote, antrekk osv, men i hovedsak kommer det til å være sterke meninger om de temaene jeg brenner for. 

Det er bare litt over 2 måneder siden jeg slutta å blogge på den andre bloggen, men det føles som en evighet. Jeg har virkelig savnet å skrive og dele med verden, jeg klarte rett og slett ikke holde meg unna lenger. 

Jeg håper de som fulgte meg før, vil følge meg videre her.

-Mona Marlene