NÅR VEKTEN BESTEMMER DAGEN

“Hvordan har du det idag?

-Jeg vet ikke, jeg har ikke veid meg ennå –utdrag fra Finn Skårderud sin bok! Fra Elise Amanda sin blogg

Dessverre så kjenner jeg meg så igjen i sitatet over. Jeg kan ikke svare på det spørsmålet før jeg har sett hva den forbanna vekta viser. Spør meg igjen etter jeg har veid meg, og du skal få svar- om du ikke får vekta i hue.

“Jeg går motvillig opp på vekta, trekker pusten dypt. Jeg tør nesten ikke kikke på tallet som lyser i mot meg. Har jeg gått opp? For all del si at jeg ikke har gått opp. Eller står den stille? Jeg håper jeg har gått ned. Vekten, min beste venn og verste fiende, jeg hater deg men jeg klarer meg ikke uten deg- du kan både redde og ødelegge dagen min, ett av to”. 

Har jeg gått opp er dagen ødelagt, så forbanna skuffa jeg blir over meg selv at du aner ikke. Jeg har lyst til å knuse vekta og skrike, slå i veggen- så forbanna sint og lei meg jeg blir hvis jeg har gått opp. Humøret synker til under bakken og jeg vil bare ta på meg burka eller gjemme meg under dyna og ikke vise meg ite blant folk. Og mat? Det er iallefall det siste jeg har lyst på. Står vekta stille, er det bedre enn opp- men ikke bra nok. Men har den gått ned, Gud å stolt og glad jeg blir- glad helt på ekte. Endelig noe jeg klarer. Det er sjeldent jeg får kjenne på denne gleden for å si det sånn. Som regel blir dagene ødelagt så fort jeg har veid meg. Ikke klarer jeg å la vær heller, jeg må ha kontroll- sørge for at jeg ikke raser oppover. Kontroll, kontroll, kontroll. Vil vite samtidig som jeg ikke vil vite.

(Bildet er inspirert av Elise Amanda)

Det er slitsomt, vondt og trist at denne tingen kalt en baderoms-vekt skal definere hvordan jeg ser på meg selv, og definere hvordan jeg føler meg og bestemme dagene mine.  Det er bare ett tall prøver jeg å si til meg selv, men for meg så er det så mye mer enn bare ett tall. Jeg måler min verdi som menneske ut i fra hva jeg veier. For for meg så betyr det så himla mye å skulle veie minst mulig. Det betyr alt. Enda så absurd det høres ut, så er det sannheten. Jeg hater at det styrer livet mitt så mye som det gjør, for jeg får aldri fred fra tankene om egen kropp og vekt. Konstant er det en stemme i hode på meg som forteller meg hvor stor og ekkel, klumpete og mislykka jeg er. Jeg VET at jeg ikke er for stor, men jeg FØLER meg for stor- for stor til å være meg, for stor for egen kropp. Større enn det jeg er vandt til. Jeg vet jeg er normalvektig, den fornuftig delen VET det- det er bare det at normalvektig ikke er bra nok for meg, jeg vil være så liten som mulig- ikke normal. Vil ikke ha former, det er kjempefint på andre men ikke på meg. Den kroppen jeg ønsker meg tilhører et barn, for jeg vil ikke ha en voksen kropp- det er der hele problemet ligger.

Tenk at ett tall kan ha så mye makt, et jævla TALL liksom, hvor jævla tragisk er det ikke at et tall skal avgjøre om jeg får en god eller dårlig dag,  avgjøre min verdi som menneske. Det er bare tragikomisk rett og slett, likevel er det blodig alvor for meg.  Jeg måler jo ikke andres verdi utifra hva de veier- så absolutt ikke, men jeg gjør det med meg selv- for for meg gjelder tydligvis helt andre regler. Så forbanna spesiell at jeg må ha mine egne regler tydeligvis! Jeg tenker jo aldri at noen på min vekt er store, enda vi veier det samme føler jeg meg fortsatt for stor, mens den andre ser jeg ikke på som stor i det hele tatt. hvor er logikken? Forstå det den som kan. Er det ikke rart hvordan man ser på seg selv i forhold til andre?

Jeg er så lei av å tenke på kropp og vekt at dere aner ikke, gi meg en pause vær så snill! Jeg orker ikke tenke på det her lenger. Kan jeg ikke bare godta kroppen min som den er? Hvor jævlig vanskelig kan det være liksom!

Jeg håper ikke dette trigger noen for det er absolutt ikke meningen, jeg bare trengte å få det ut en plass. Og kanskje er jeg ikke helt alene om å føle det sånn? Husk at dette handler om mitt forhold til EGEN kropp (det har ingenting med andres å gjøres kroppen å gjøre), og det forholdet er litt forskrudd kan man si. 

-Mona Marlene

12 kommentarer
      1. Det er ikke samme innlegg, jeg har skrevet det selv- det er samme tema, noe du ser om du leser begge innleggene;)
        Å ja, vi skriver ofte samme type innlegg fordi vi inspirer hverandre og ikke ser på det som herming- vi er over det stadiet liksom! Så Elise er fullt klar over at jeg har skrevet et likt type innlegg!

        1. Ja da får du gjøre det! Hun skriver også like innlegg som meg. Vi skriver mye av det samme fordi vi ofte snakker sammen om ideer til innlegg og fordi begge sitter med mange av de samme følelsen- akk som i innholdet i dette innlegget preger oss ganske mye begge to! At begge skriver om samme tema er ikke plagiat- jeg har brukt mine egne ord og setninger. Men gidder ikke forsvare meg engang. For ingen av oss bryr om den ene skriver det samme!

    1. Ikke greit å ha det sånn, latterlig hvor mye man kan bli lurt av sin egen hjerne til tider.
      Men håper du ikke alltid føler det slik 🙂

    2. Ein ting e å bli inspirert men eg tenkje at du har kopiert og limt inn og kun endra på noe. Selvom Elise Amanda syntes d e greit så må du skrive under at du har lånt innlegget hennes. Du har samme type bilda og du siterer samme ting osv osv… ho låner ideer fra deg men kopierer aldri på samma måte. Virke som du heller ikkje tåle litt direkte kommentarer fra leserne dine da eg syntes du svare litt småfrekt…:) ein bloggar må tåle litt og svare leserne sine ordentlig…:) og d e ikkje snakk om at du herma, det e snakk om respekt for d Elise Amanda skriv… ha ein god helg..:)

    3. Har absolutt ikke kopiert og limt inn – da har du ikke lest innleggene ordentlig nok, for da ville du sett at det ikke er helt lik som hennes!Men ja, det er ganske likt, nettopp fordi vi kjenner på Akk de samme følelsene så og si når det kommer til vekt. Men å kopiere og lime har jeg aldeles ikke gjort- så lavt synker jeg ikke. Vi sliter med mye med samma følelser- å da er det ikke rart begge skriver om det samme! For alt dere veit kunne jeg ha hatt den ideen lenge før henne og vært den som kom på ideen. Det tenker dere ikke på;) Men blir for dumt å diskutere så jeg kommer ikke til å forsvare meg noe mer! Jeg vet hva som stemmer og ikke.

    4. Synd å lese at du føler det sånn, men det er dessverre litt vanskelig å ta deg helt seriøst. Du legger ut at du spiser sukkerspinn og «junkfood», men sier du har anoreksi og at det å veie minst mulig betyr ALT…du skriver du hater kroppen din, men legger ut svært lettkledde og utfordrende bilder med fokus på kropp…og nei, jeg mener ikke at man må elske kroppen sin for å legge ut bilder av den….men å hate den så mye som du gir uttrykk for virker jo ikke helt troverdig da. Tviler ikke på at du misliker vekten og kroppen endel, og sliter med spiseforstyrrelse, men å si at vekten betyr absolutt alt og at du Virkelig hater kroppen din, blir kanskje litt for sterke ord. Kanskje noe å tenke litt på, ikke at du skal la være å legge ut bilder av kroppen din eller spise noe «usunt», det er bare flott at du klarer å gjøre, men kanskje veie (no pun intended) ordene dine litt før du skriver. Bare en tanke jeg blir sittende med etter å ha fulgt bloggen din en liten stund. Syns du skriver mye interresant, og liker å følge deg….bare litt vanskelig å ta alt du skriver helt bokstavelig, når jeg har lagt merke til at du motsier deg selv endel, f.eks det at du et sted skriver at noe av det som er kjipt ved innleggelse er at vinduene ikke kan åpnes, for du må ha det kaldt når du sover, mens et annet sted skriver du at du aldri tørr å ha vinduet åpent når du sover uansett hvor varmt det er….bare et eksempel…

      1. Hjemme tør jeg ikke ha vindu åpent, på psyk tør jeg ha det åpent for der føler jeg meg trygg og det er masse personal som går rundt å har tilsyn på nettene- for å svare på eksempelet ditt!
        Det er heller ikke alle som KLARER å bli tynne samme selvom de virkelig ønsker det! Jeg går også på masse medisiner som gjør at jeg har ekstremt søtsug, som gjør at jeg spiser godis og annet usunt til tider- slik vi alle gjør! Men tro meg, jeg passer på hvor mye jeg får i meg i løpet av en dqg 😉

    5. Så flott at du føler deg trygg når du er innlagt, skulle ønske de i boligen du bor i hadde klart å gi deg den tryggheten der også.
      Leste gjennom meldingen igjen i dag, og ser at den kunne virke litt mer krass en det som var meningen.. beklager det.
      Er fult klar over at ikke alle med anoreksi (atypisk) er svært undervektige, færreste faktisk, og syns det er veldig bra at du er en av de få som skriver om dette. Skal ha mye cred for det!! 👏
      Reagerte bare litt på hvordan du ordlegger deg vs hvilke bilder du legger ut osv. Ordene kan miste litt av “makten” sin, og det blir så synd..
      Sliter selv med SF., og dårlig selvbilde/kroppshat, og når andre sier de hater kroppen sin i tillegg til at de legger ut så lettkledde bilder, så blir det vanskelig å ta det helt seriøst. Og jeg ønsker virkelig at alle som har de tankene rundt kropp og vekt skal bli tatt på alvor… for det er jo alvorlig…
      Håper du snart får den hjelpen du har behov for.

    6. Ganske enig med G. Det er jo bare du som vet akkurat hvilket forhold du har til mat og kropp, ingen andre kan virkelig vite det. Spiseforstyrrelser synes ikke alltid med det blotte øye, og mange med spiseforstyrrelser er “flinke” til å skjule spiseforstyrret adferd.
      Synes dessverre noen av postene på denne bloggen kan virke litt selvmotsigende, og dessuten dømmende, som “ting som irriterer meg-“innlegget.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg