NÅR SELVMORD BLIR ENESTE UTVEI #10.SEPTEMBER

Hvert år begår 800 000 mennesker livet sitt. Hvert 40. sekund er det noen som velger døden fremfor livet. 90% av alle selvmordene som skjer, er grunnet psykisk sykdom. Rundt 70% av disse har vist risikotegn på forhånd- om noen bare hadde sett. Det er mye. Det er mange mennesker bak tallene. Vi er nødt til å snakke om suicidale tanker, selv om det kan være vanskelig for mange, nettopp fordi det fortsatt er tabu å snakke om psykiske lidelser, men enda vanskeligere er det for de som faktisk bærer på disse tankene. Å hvorfor er det sånn? Hvorfor skal man skamme seg over noe man ikke kan noe for? Hvorfor er psykiske lidelser fortsatt et tabu i 2019? Det angår så utrolig mange av oss, men de færreste tør å snakke om det. Det er langt flere som sliter psykisk enn det vi liker å tro- det er faktisk et samfunnsproblem. Det er ingen skam å være syk, enten det er fysisk eller psykisk.

Jeg har slitt psykisk i mange år, og har vel vært en av de man betegner som kronisk suicidal. Jeg er ofte langt nedi kjelleren, der døden lusker i mørket! Jeg vet hvordan mørket føles og hvor stor den indre smerten kan være- når det bare kjennes ut som du rives i stykker! Når maska faller du kun har deg selv- naken, skjør, alene og sårbar. Jeg vet! Jeg vet hvor mye døden kan friste når livet er som jævligst. Jeg vet det så alt for godt, for jeg har vært der selv så mange ganger! Å jeg under ingen dette overveldende mørket. For det kan sluke deg hel.  Men jeg skammer meg ikke. Jeg skammer meg ikke over å være psyk, over å ha selvmordstanker, for det er ikke noe jeg kan noe for- det er ikke noe jeg bare kan velge bort. jeg har ikke valgt å bli syk, så hvorfor skal jeg skamme meg da? Jeg har valgt å være åpen om mine utfordringer nettopp fordi jeg vil bryte tabuet rundt psykisk sykdom- så kanskje flere tør å snakke om det som befinner seg på innsiden. Psykisk sykdom kan ramme hvem som helst- selv den tøffeste mannen i gata, når som helst- en dag er det DU som trenger at noen ser, lytter og spør.

For 1 måned og 10 dager siden, var jeg klar for å velge døden- men jeg overlevde. Jeg ble reddet. Jeg var så langt nedi i kjelleren at jeg følte at døden var eneste utvei. Jeg var klar for å ta mine siste åndedrag. Jeg vet ikke om jeg egentlig ville dø- jeg ville bare slippe smerten! Hadde noen bare sett. Dette var ikke første gangen heller, det har skjedd mange ganger før, men jeg er en av de “heldige” som fortsatt sitter her i dag, til tross for at selvmordstankene veldig ofte er tilstede.  Jeg følte heller ikke jeg hadde noen jeg kunne kontakte der og da. Å det i seg selv er egentlig ganske trist, for det sier litt om hvor lite mennesker rundt en stiller opp for en når man trenger det. Hvor ofte blir man liksom spørt om hvordan det går? Det er ekstremt sjelden noen spør meg iallefall om hvordan jeg har det. Det er ikke mange av de rundt meg som faktisk spør hvordan det går med meg (annet enn behandleren min som spør en gang i uken), noe jeg synes er ekstremt trist. Er vi virkelig for opptatte av egen ræv til å bry oss om de rundt oss? Det koster deg ingenting å sende en melding eller ta en telefon.

Vi er mange som sliter med suicidale tanker, og mange som prøver å ende livet sitt. Ingen skal måtte ha det så vondt at døden blir eneste løsning.  Vi må tørre å spørre, spørre hvordan de rundt oss har det. Spør heller en gang for mye. Det er ikke farlig å spørre, det er mye faligere å ikke spørre. Våg å se. Våg å gå nærmere. Våg å spør. Vi er nødt til å bli flinkere til å se, til å lytte til de rundt oss, ekstra mye til de man vet sliter- for der er sjansen ganske stor for at det kan gå galt. Vi har ingen flere å miste. Vi må bli flinkere til å lese mellom linjene. DU kan være en som redder liv. DU kan være den ENE som gjør en forskjell i noen liv.  Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Vi må bli flinkere til å ta vare på hverandre, så kanskje man kan forhindre et selvmord.

Også tenker du kanskje at en hvis en har bestemt seg for å begå selvmord er det lite du kan gjøre, FEIL. Selv personer med selvmordstanker ønsker å også leve videre, og man kan fint hjelpes til å velge livet. Impulsen til å utføre en selvmordshandlingen er ofte kortvarig, og da kan det å begrense tilgangen til selvmordsmidler effektivt forebygge selvmord. DU kan faktisk gjøre sånn at en person heller velger livet, ved å bry deg, spørre, lytte, avlede. Jeg er sikker på at veldig mange selvmord kunne vært forhindret om de hadde noen rundt seg som virkelig så dem.

En annen myte, er at hvis du spør noen om selvmordstanker kan du sette dem på tanken om selvmord. Det er også feil. Å få snakke om et så vanskelig og dypt tema, vil oppleves lindrende og godt for den aller fleste. Du kan ikke være redd for å spørre om selvmordstanker, for da er det iallefall vanskelig å skulle forhindre selvmord. Vi må tåke å snakke om at livet er så jævlig at man ikke lenger ønsker å leve det!

Sliter du med slike tanker kan du kontakte disse nummerene døgnet rundt: 

Mental helses hjepetelefon: 116123

Kirkens SOS: 22400040

Landsdekkende legevakt: 116117

Mailen min er også alltid åpen om du trenger noen å snakke med: [email protected]

Ta vare på hverandre, vær så snill- vi har ingen flere å miste. Send en melding å spør hvordan noen har det i dag, for denne dagen kan være ekstra tøff for mange- det skal iallefall jeg. Ikke bare i dag, men også alle andre dager.

Klem, Mona Marlene

 

 

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg