HVORFOR SKADER JEG MEG?

Jeg vet ikke om jeg har skrevet noe særlig om dette temaet før, så da er det kanskje på tide. For litt siden fikk jeg et spørsmål om hvorfor jeg skader meg og hvorfor jeg begynte å skade meg, og det tenkte jeg å svare på i ett eget innlegg da det kommer til å bli langt. Så hvorfor skader jeg meg egentlig? Og hvorfor startet jeg med det?

Sistnevnte husker jeg faktisk ikke, det startet i niende eller tiendeklasse på ungdomsskolen, men hvorfor jeg begynte å skjære meg husker jeg faktisk ikke. Jeg aner ikke hva som utløste det og hvordan jeg i det hele tatt kom på tanken. Men i ettertid har det blitt noe jeg gjør på impuls når ting er som vanskeligst, en måte å forflytte smerte på- da jeg synes det er lettere å håndtere fysisk smerte, enn den psykiske smerten som blir for overveldende. Ofte så skjer det i affekt så jeg rekker ikke tenke så mye før jeg plutselig sitter der og har skadet meg. Det skjer så fort og nesten automatisk.

På en eller annen måte roer jeg meg alltid ned etter jeg har skadet meg, og det er en måte og oppnå ro på som jeg IKKE anbefaler til noen. Det løser ingenting permanent og du blir sittende igjen med stygge arr som du må bære med deg resten av livet.

Jeg har fått høre så mange ganger at de som skader seg kun gjør det for oppmerksomhet, at de kun er oppmerksomhets syke- det har jeg selv også fått høre mange ganger. Men det stemmer ikke, iallefall ikke for min del, og jeg vet at de færreste skader seg for å få oppmerksomhet. Det handler mer om å forflytte smerte. Og hva er egentlig galt med å ville ha oppmerksomhets, mens vi er inne på det? Vi alle trenger oppmerksomhet og at noen virkelig ser oss. Kanskje blir selvskading en måte for noen å vise verden på at de faktisk har det helt jævlig, kanskje føler de det er det som må til for at noen skal forstå alvoret- det har jeg faktisk tenkt opp til flere ganger også: må jeg virkelig skade meg selv for at folk skal forstå hvor mye jeg sliter?

Folk skader seg av ulike grunner, men for meg handler det iallefall om å forflytte smerten til en smerte jeg faktisk klarer å håndtere og en absurd måte å få tilbake roen på. Og en måte å straffe meg selv på, når jeg føler jeg fortjener å straffes, men som regel handler det kun om de to første tingene.

-Mona Marlene

2 kommentarer
    1. Ja kjenner meg igjen med du sier å flytte fokus bort i fra smerten men som sagt er typisk å høre fra helsepersonell du er kun ute etter oppmerksomhet

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg