GJESTEINNLEGG: UFRIVILLIG BARNELØS

Det å være ufrivillig barnløs i Norge snakkes veldig lite om, og utfordringene som ung og ufrivillig barnløs snakkes enda mindre om. Dessverre er jeg en av dem. Jeg er 22 år, men allerede prøvd litt over to år å få barn. Jeg fjernet p-staven og som «alle andre» forventet jeg å bli gravid like etterpå, men så enkelt skulle det ikke bli. Ett halvt år med prøving begynte jeg å tenke at noe var galt og jeg bestemte meg for å bestille en time hos gynekolog. Litt inn i timen er det helt klart hva som er galt, jeg har PCOS, altså mange cyster på begge eggstokkene, og også hormonforstyrrelser. Jeg satt igjen med sjokk og en enorm sorg. Hva om jeg aldri klarer å få barn?

Både jeg og gynekologen var klare på at jeg med stor sannsynlighet ville slite lenge med å få barn på egenhånd. Selv om vi visste hva som var galt var det ikke bare å få hjelp heller, man må prøve ett år før man i det hele tatt får noe form for hjelp, og ikke nok med det, men jeg var overvektig noe som gjør deg enda vanskeligere å få hjelp. Først i august var jeg på en vekt hvor jeg kunne få hormoner, fortsatt overvektig, men nok vekttap til å få hormoner. jeg hentet ut resepten og fikk meg ett sjokk, 1100 kr kostet det å hente dem ut. Jeg har nemlig ikke kreft og kan derfor ikke få dem på blå resept, og fullpris er altså 1100 kr.

Erna vil vi skal få flere barn på grunn av eldrebølgen, men da bør det også bli lettere for oss som sliter, men så inderlig vil ha barn, å få hjelp. Prøverør er også ett alternativ, men fortsatt er jeg for overvektig til det, og kommer nok heller aldri til å komme på en slik vekt at det er mulig, det er nemlig bmi-krav. Dyrt er det også, for kun medisinene man trenger ved prøverør er det en egenandel på 17.416 kr. Det er enormt mye for ETT forsøk. Man har tre forsøk offentlig, og får man det ikke til da er eneste utvei privat, det er enda dyrere. Hvorfor skal det være så vanskelig for oss som så inderlig vil ha barn, å få det? Det føles så enormt urettferdig at så mange får barn ved ett uhell, men jeg som har prøvd så lenge, jeg får det ikke til uansett hva jeg gjør. Jeg har ikke gitt opp, enda. (For de som tenker adopsjon/fosterbarn, så er ikke dette ett alternativ enda, jeg vil ha MITT barn, jeg vil være gravid. Det er også ganske vanskelige kriterier for begge deler, og adopsjon koster flere 100-tusen.) – Anonym 22

Bilderesultat for graviditet

Mona her, en annen ting som også er viktig å nevne, er at ikke alle vil ha sex rett og slett, å hva med de? Som fortsatt vil ha barn, men som ikke ønsker en mann eller et one night stand på byen for å bli gravid. Hvor er hjelpen da? Enslig får ikke hjelp til dette i Norge, da må man dra helt til Danmark. Jeg synes det er så trist og dårlig at det ikke er tilbud for enslige når det kommer til å bli gravide. Jeg håper så inderlig det blir gjort noe med, at man er enslig bør ikke være et hinder for å kunne bli forelder. Man kan fint oppdra barn alene som veldig mange allerede gjør, og likevel klare å gi barnet sitt en lykkelig barndom. Og altså, en ting som virkelig provoserer meg er at man ikke får den hjelpen man trenger for å få barn, altså: overvektige mennesker får barn de også- men de kan ikke få hjelp til det? Jeg kjenner jeg blir skikkelig irritert!

Så vil jeg bare si tusen takk til forfatteren av dette viktige og såre innlegget, det er et tema det snakkes veldig lite om og jeg er glad for å kunne dele historien her på bloggen. Om det er flere som ønsker å skrive gjeste innlegg, er dere hjertelige velkommen til å sende meg innlegget på mail: [email protected]– anonymt eller ikke, det velger du selv. 

GIRLS NIGHT

Nå er jeg godt plantet i sofaen sammen med Anniken og Celine, mens jeg sipper på et glass hvitt. Vi fikk vært ute og tatt noen bilder før lyset forsvant. Det regnet, så bildene ble ikke av beste kvalitet men det går gå. Det er så koselig å være med de igjen, vi fant vel ut at det er nesten 3 år siden vi hang sammen sist, og ingen av oss vet hva som skjedde med kontakten. Nå har vi iallefall fått opp kontakten igjen, og jeg håper den varer denne gangen- for de er noen fantastiske jenter som jeg virkelig liker å henge med. 

Nå skal vi snart lage tacoooo- det er så lenge siden jeg har spist taco så nå gleder jeg virkelig til middag! Taco og vin i godt selskap er en perfekt lørdag!

Jeg håper dere får en fin lørdag, så snakkes vi imorgen! Da kommer det et viktig innlegg, om et tema som angår veldig mange mennesker!

-Mona Marlene

Verdien av et ekte vennskap

Når jeg fikk tilbake kontakten med Elise, fant jeg også ut hvordan et ekte vennskap faktisk er. Vi har jo kjent hverandre i sikkert 6 år, men mistet kontakten i over 2 år uten at noen skjønte hvorfor. Jeg er så evig glad for at hun sendte meg den meldingen for litt over en måned siden. Siden da har vi hengt sammen hver uke.  Å det dere, unner jeg alle å få kjenne på. Vennskapet med Elise er så fint, så ekte og så gjensidig. Vi forstår hverandre på en helt unik måte, for vi bærer på mange av de samme følelsene, vi trenger ikke føle oss alene med det vi bærer på. Og ingen kan skjønne hverandre bedre enn de som bærer på mye av det samme. Vennskapet vårt er basert på ærlighet, og ingen av oss er redd for å si “den kjolen satt ikke pent på deg”, noe jeg synes er utrolig deilig. 

Jeg har vært i vennskap tidligere der det kun er jeg som har gitt hele veien og aldri fått en dritt igjen, der det alltid var fokus på den andre personen og aldri hvordan jeg hadde det. Jeg tror jeg kan telle på to hender hvor ofte vedkommende spurte hvordan det faktisk gikk med meg. i 6 år ga jeg alt jeg hadde å gi, stilte opp så fort hun trengte meg og fikk aldri noe igjen. EN gang spurte jeg om noe, men da stilte hun ikke opp. Jeg ser nå at når jeg mistet henne i sommer, mistet jeg egentlig ingenting. Jeg ble løyet for i over to år og jeg ble baksnakket. Sånn skal ikke ett vennskap være, da er det ikke et ekte vennskap det er verd å holde fast . 

Hun vekker meg til og med hvis jeg har mareritt, for at jeg skal slippe å drømme ferdig. Når hun vekker meg om morgenen stryker hun meg varsomt over håret. Det er så fint, hun er så behagelig. Hun er den første venninnen jeg klarer å ta imot nærhet fra, for jeg har aldri før søkt nærhet fra venner- men med henne går det bra. Kanskje er det lettere fordi hun har de samme behovene som meg. 

Jeg og Elise er så like, både i meninger, tanker og interesser, og også i hva vi har opplevd og hva vi har manglet. Jeg vet at jeg kan sende henne en melding når jeg har det vanskelig å faktisk få støtte og forståelse: og ikke en haug med råd, for det er ikke alltid det er det man trenger når man har det vanskelig. Jeg vet også at hun vil stille opp for meg hvis jeg skulle trenge noe, og det er så betryggende og godt å vite. Hun spør også ofte hvordan det går med meg og hun velger å prioritere meg, og invitere meg med på ting med sine venner. Halloo, hun sa til og med at jeg kunne feire jul med henne og familien. Altså, hvor stort gjort er ikke det? 

Jeg er så takknemlig for vennskapet vårt at det er vanskelig å beskrive. Det er så mye bedre med få og ekte venner. Og vennskapet med Elise er definisjonen på hvordan et ekte vennskap burde være. 

-Mona Marlene