DET FORBANNA SELVBILDE+ LITT OM JUL

Først og fremst: GOD JUL! Jeg håper dere hadde en så fin dag som mulig i går.. Jeg selv hater julen så den var så som så. Jeg feiret jul i pysjen andre året på rad. Jeg fikk heller ikke feiret med de jeg ville feire jul sammen med. Jeg fikk masse fine gaver da, mye av det jeg ønsket meg. Så det er jeg veldig fornøyd med.  Heldigvis er julen straks over og det er ett helt år til neste gang. Resten av julen skal jeg ingenting, jeg pleier aldri å bli invitert av verken familie eller venner i julen så det blir noen kjedelig dager, som egentlig skulle vært koselig dager med de man er glad i! Det er utrolig trist at det er sånn det har blitt- jeg skulle ønske folk var flinkere til å ta vare på hverandre.

Men tilbake til overskriften: jeg fikk et spørsmål om jeg kan skrive litt om selvbilde og kropp, og det kan jeg så klart gjøre. Jeg har skrevet ganske detaljert om dette før så det er fare for at jeg gjentar meg selv en del.

Som jeg nevnt tidligere, så sliter jeg ekstremt med selvbilde og kropp. Etter at jeg har lagt på meg ganske mange kilo på kort tid, så har det naturligvis blitt enda verre, og nå er det så ille som det aldri har vært før. Jeg har aldri hatet meg selv så mye som det jeg gjør nå- jeg klarer nesten ikke se meg selv i speilet. Å slite med en spiseforstyrrelse i tillegg gjør ikke denne vektoppgangen noe bedre.

Jeg kjenner ikke igjen kroppen min, denne kroppen er fremmed for meg. Det er ikke slik kroppen min er. Det er ikke slik jeg pleier å se ut. Det er heller ikke slik jeg vil se ut. Det er ikke gøy å plutselig se ut som du er gravid, det er så forferdelig vondt og irriterende- jeg blir så sint på meg selv som har latt det gå så langt. Det er faen ikke gøy å være den tjukke blant vennene dine. Jeg føler meg så fæl i forhold til mine nærmeste. Jeg har nesten ikke lyst til å vise meg sammen med de engang. Jeg føler meg så forferdelig dårlig blant dem.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om dette annet enn at jeg bærer et sterkt  hat til kroppen min, jeg hater at jeg har blitt tykk, jeg hater hvordan stygg og klumpete jeg har blitt, jeg hater at jeg ofte ser gravid ut. Jeg sliter ekstremt med dette om dagen, og det ødelegger dagene mine. Jeg tenker på det konstant hele tiden- jeg får aldri fred. Hele tiden tenker jeg på hvor fæl jeg har blitt. Nesten ingen av klærne mine passer lenger, noe som bare beviser at jeg har gått opp veldig mye i vekt. Ikke kan jeg gå i det jeg vil heller fordi jeg føler meg for stor. Det er et helvete, og jeg skulle gjort mye for å fått tilbake den gamle kroppen min- jeg ser jo nå at jeg faktisk var tynn, selv om jeg ikke følte det da, så var jeg tynn i forhold til det jeg er nå.

Dette er også hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene 3 dager i uken, jeg er nødt til å få gjort noe med hvordan jeg ser ut. For denne kroppen holder jeg ikke ut lenger. Jeg kan ikke engang beskrive hvor viktig dette er for meg, hvor viktig det er for meg å gå ned i vekt. Det er jævlig vanskelig å gå ned i vekt, så jeg er redd jeg gir opp før jeg rekker å se resultater. Men fra nyåret skal det bli skjerpings, null drittmat og ordentlige treningsøkter. Hvis man vil ha endring hjelper det ikke sitte på ræva å vente på en forandring- jobben må man faktisk gjøre sjøl, det gjelder alt. Å den jobben er jeg nødt til å få gjort om jeg noen gang skal kunne trives i egen kropp. Jeg vet jeg kunne vært mye større, men jeg kunne også vært mye mindre- det er det jeg tenker på. Jeg sier ikke at folk som ser ut som meg er stygge, men jeg synes jeg er stygg på denne vekta- jeg trives ikke i denne kroppen, jeg føler meg for stor til å være meg. Så det er ikke vits å komme meg “hvis du er stor hva er jeg da?” opplegg. For jeg driter i hvordan de som er større enn meg ser ut. Poenget er at jeg ikke trives i min egen kropp slik den er nå.

Jeg håper resten av julen dere blir fin. Ta vare på hverandre, for det er  faktisk ikke alle som har en fin jul. Inviter noen på julemiddag- de fleste har plass til en ekstra bare man vil!

-Mona Marlene

SELVMORD PÅ PRIV INSTA

Dere har sikkert fått med dere Nrk episodene om “selvmord på Instagram” som kom ut på søndag? Det var to episoder som handlet om nettopp dette. Det var skremmende å se hvor mange i dette miljøet som har begått selvmord. Å enda flere er det enn det som ble vist i denne dokumentaren. Mange flere. Å mange av de har postet det på Instagram.

Jeg så i alle fall episodene med engang den dagen. Jeg var så spent på hvordan de ville snakke om priv insta miljøet. Å jeg synes de gjorde det veldig fint, selv om det kunne vært liiitt triggende også. Jeg anbefaler i alle fall å se dokumentaren som er i to deler.  Å så fort episodene var ferdig begynte jeg å skrive, så innlegget har ligget i utkast siden da. Da jeg ikke helt har visst hvordan jeg skal skrive dette. Jeg vet jeg må trå varsomt. Å jeg har heller ikke visst hvordan jeg skal formulere meg. Så jeg har skrevet litt på det i ny og ned, og i dag ble det endelig ferdig. Jeg er nok ikke den eneste som skriver om dette for tiden regner jeg med.

Jeg synes det er viktig at det blir satt fokus på, slik at helsevesenet vet litt mer om hva som foregår inne på slike forumer. Og andre for den saks skyld. For dette er en stor del av livet til veldig mange unge mennesker.  Det har nemlig blitt en livsfarlig trend på Instagram, både å poste bilder av kutt, hvor lite man spiser, hvor mye man har kasta opp,  om man har tatt en overdose eller rett og slett at man sier man skal ta liv av seg- noe som legger enormt mye ansvar på følgerene. For hva hvis ingen ser innlegget og får ringt etter hjelp? Å så viser deg seg at vedkommende har klart å ta sitt eget liv, tenk på den skyldfølelsene følgerene blir sittende igjen med da. Det er et ansvar følgere ikke skal ha. Vi er ikke utdannet- vi er selv mennesker som sliter, vi har ingen mulighet til å verken tvangsinnlegge eller dra til vedkommende. Det eneste man kan gjøre er å ringe etter hjelp hvis man faktisk vet hvem vedkommende er, for veldig mange er anonyme- noe som gjør det enda vanskeligere for følgerne. De fleste av disse brukerne har TW (trigger warning) i bioen. Nettopp fordi det man poster er triggende. Og man får beskjed om at man følger på eget ansvar. Da er man herved advart.

Jeg synes det er bra at man har et miljø der man forstår hverandre og kan støtte hverandre. For det er jo lettere å få forståelse fra noen som er der selv- som selv sliter, det er klart det. Man får venner, man får noen man alltid kan snakke med, man kan poste sine innerste tanker uten å bli dømt, uten å få en leksjon om å bare tenke positivt eller komme seg videre! Man kan være seg selv. Man kan få støtte og oppmuntring til å for eksempel søke hjelp!. Kanskje møter man heller ikke forståelse i helsevesenet heller, da er det lett å ty til dette miljøet. For her bli man ikke dømt og her blir man faktisk hørt!

Problemet er ikke miljøet, men hvordan enkelte bruker det. Det blir fort en konkurranse  uten at man selv tenker over det, om å ha det verst: ha sydd flest sting, ha sulta seg flest dager osv osv. Miljøet kan også ha en smitteeffekt. Mange blir mye sykere av det. Å det er det som ikke er bra med dette miljøet. For det er mye positivt med miljøet også, om man bruker det på en fornuftig måte- noe som kan være veldig vanskelig om man er veldig syk, for da tenker man som regel ikke fornuftig, det skjønner jeg jo det også. Men prøv i alle fall å bruk det så fornuftig som du kan. Man vil jo ikke at andre skal bli sykere av det man legger ut, man vil jo ikke trigge andre? Man vil jo ikke at følgere skal bli bekymret og sitte med ansvar for en annen sitt liv? Da er det viktig å tenke litt over hva man legger ut. Det er veldig mange veldig unge jenter og gutter i dette miljøet som kan bli veldig påvirket av det man legger ut.

Det er som regel en grunn til at man velger dette miljøet, som regel er det fordi man ikke blir hørt i det virkelig livet. Man møter ikke forståelse i det virkelige livet. Kanskje har man ingen venner? Ingen å snakke med? Da er det forståelig at man blir en del av dette miljøet. Å det er jo ikke annet enn trist, at man føler man ikke blir forstått i det virkelig liv så man flykter heller inn i et lukket miljø på Instagram- som også KAN være  ganske skummelt. Hadde man følt seg hørt og sett- fått den anerkjennelsen og omsorgen man hadde trengt, hadde man ikke hatt behov for å poste triggende ting på instagram, det er noe med det!

Jeg har selv vært en del av dette miljøet, og jeg har selv postet ting som kan være triggende for andre. Fordi jeg har vært så nede at jeg ikke har tenkt over konsekvensene av å poste slike ting. Uten å tenke hvordan effekt det kan ha på andre. Uten å tenke på at dette kan være veldig triggende for andre. Å takket være dette miljøet har jeg også blitt reddet. Så jeg vet hvordan miljøet er- på godt og vondt.

Hva tenker dere om priv insta miljøet? 

-Mona Marlene

 

BARE TJUKKE FOLK KAN POSTE LETTKLEDDE BILDER

Jeg følger et par stykker på instagram, to jenter med litt ekstra valker på kroppen- som stadig poster lettekledde bilder av seg selv med en motiverende tekst om kropp under. Å de blir rost opp  i skyene, de blir sett på som forbilder, gode rollemodeller, tøffe, jenter som senker kroppspress. De blir kalt modig som tør å poste slike bilder. Altså? Hvorfor skulle de ikke kunnet postet slike bilder? Kropp er kropp som de så fint sier. Men det stemmer jo ikke, for har du en tynn kropp så får fela en helt annen lyd. Hvis du ikke er feit så er du bare oppmerksomhetssyk eller horete.

Så fort en tynn jente, eller en normalvektig for den saks skyld- poster det samme, blir man stempla som dårlig forbilder, man får på seg at man fremmer et usunt kroppsbilde, man får beskjed om slutte å poste så lettkledde bilder av seg selv. Mange mennesker er naturlig veldig tynne, skal de skjule kroppen sin forde? Hvorfor er det bare tykke folk som kan poste lettkledde bilder av seg selv? Hvorfor er det mer greit enn at tynne folk gjør det? Skal man fremme at det er bra å være tykk/overvektig? Det er heller ikke sunt for kroppen å være veldig overvektig, på lik linje som det ikke er sunt for kroppen å være veldig undervektig. Jeg synes det blir for dumt å hate på tynne/normalvektige, og rose de tykke opp i skyene. For å poste et bilde av kroppen sin trenger ikke å roses. Fordi det burde være en naturlig ting enten man er tynn, tykk eller normal.

Hva handler det om? Misunnelse? Det tror jeg. Man er misunnelig fordi noen andre har en tynnere kropp enn seg selv, og da hater de på den isteden for å slenge igjen en fin kommentar. Tynne folk har like mye rett til å poste bikini bilder eller undertøys bilder som det tykke folk har. Man burde ikke få hat for å gjøre det om man er tynn. Hva skjedde med å støtte hverandre og motivere hverandre?

Dette er noe som har irritert meg lenge, hva slags samfunn er det vi lever i egentlig? Kan man ikke for en gang skyld bare la kropp være kropp, som det så fint snakkes så mye om men som i teorien bare er en tom setning?

Jeg er ikke lenger tynn, jeg er normalvektig. Å jeg har like mye rett til å poste et bikini bilde uten å bli hatet på, som det en med litt ekstra valker har. La kropp bare få være kropp. Å slutt å hat på noen du føler ser bedre ut enn deg selv- det skal ikke gå utover andre at du er misfornøyd med egen kropp.

Hva tenker du om dette?

-Mona Marlene

Å IKKE MESTRE JOBB

I skrivende stud sitter jeg på biblioteket (kun fordi jeg måtte hente en bok ellers hadde jeg blitt i senga), og klokka er 13:28, noe som vil si at jeg skulle sittet på bussen på vei til jobb om fem minutter. Men det gjør jeg ikke, jeg sitter på biblioteket med en kaffe mocca og et tørt skolebrød og føler meg totalt mislykka. Mislykka fordi jeg ikke klarer å følge opp jobb to ganger i uken. Jeg skammer meg, får dårlig samvittighet, jeg føler meg dum og jeg er så forbanna skuffa over meg selv.

I dag var nok engang jeg ikke klarte å møte opp på jobb. Lysten, humøret og motivasjonen til å være på jobb er på bunn. Å man må faktisk være i humør når man jobber med barn. Alle sa det ville bli bedre- at jeg ville få det bedre bare jeg kom meg ut i jobb eller skole, fikk noe å fylle dagene mine med. Men sannheten er at jeg har det ikke ett hakk bedre siden jeg begynte å jobbe- det har bare blitt enda et stressmoment i livet mitt, dessverre. Det er ikke noe jeg gleder meg til, og det hjelper ikke på humøret slik alle sa det kom til å gjøre. “Bare finn noe meningsfylt å fylle dagene dine med, så vil du få det bedre”- my ass. Kanskje er ikke dette riktig yrke for meg? Kanskje er det ikke spennende nok, eller så mestrer jeg rett og slett ikke å være i arbeidslivet- det er faktisk ikke alle som gjør det heller. Det er jo tross alt en grunn til at jeg er ufør- det er ikke for moro skyld. Og der var jo jeg selv som tok initiativ til dette, for jeg ville prøve- jeg ville klare det. Jeg ville kjenne på mestring for en gang skyld. Men den gleden var kortvarig.

Det gikk bra den første måneden, men så gikk det dritt igjen. Å hva skal man si til sjefen? At man er syk? Det er det jeg har gjort nemlig, men jeg er jo ikke syk på den måten hun sikkert tenker. Men hvordan forklarer man de dårlige dagene? At man ikke orker, ikke har lyst, ikke takler, ikke har energi og at man egentlig bare vil grave seg ned i ett hull? Hvordan forklarer man at man er syk, bare det sitter i hode? For hvem kan egentlig forstå seg på det med mindre man har vært der selv? Det letteste er å bare si man er syk, jeg ljuger jo ikke, jeg bare pynter litt på sannheten. For jeg er syk, men ikke på gen “godkjente” og “vanlige” måten.

Jeg hadde virkelig håpet at jeg skulle mestre disse to dagene i uken, men sannheten er at jeg sjeldent gjør det. Så forbanna tåpelig, jeg vet. Det er snakk om 2 dager, to fuckings dager i uken og jeg greier ikke det engang. Men jeg kan ikke bare velge å ha det bra, det er ikke sånn det fungerer. Fysisk sykdom eller psykisk sykdom- ingen av delene er noe man velger. Jeg kommer jo aldri til å komme meg ut i arbeidslivet når jeg ikke en gang klarer ett par ganger i uken. Det er jo ingen som vil ansette noen med så mange dårlige dager, noe som er helt forståelig. Jeg skulle ønske jeg bare kunne tatt meg sammen, men sånn er det dessverre ikke. Skal jeg virkelig bare gå hjemme resten av livet? Er jeg virkelig så mislykka?

-Mona Marlene

KVELDENS TANKER

💭 Ikveld har jeg ikke kjent på angsten, og det er så utrolig deilig! *bank i bordet*

💭 Jeg gleder meg skikkelig til helgen for da kommer søsteren min, og vi skal til Oslo å besøke Elise!

💭 Jeg lurer på når etterbetalingen fra Nav kommer- jeg begynner å bli utålmodig!

💭 Bilen min er på verksted, og jeg håper den er ferdig i morgen!

💭 Jeg tenker på alle som som sliter med angst, og sender varme tanker

💭 Er livredd for å få hjerneblødning, slag, hjerteinfarkt eller noe annet alvorlig!

💭 Jeg gruer meg til å bli gammel i det landet her

💭 Lurer på hva hele prosessen med å bli gravid i Danmark vil koste?

💭 Jeg er livredd for at det skal skje noe med søsteren min og at jeg mister henne! Da hadde det vært over for meg også, for jeg vil ikke leve uten henne

💭 Jeg tenker på døden! Jeg synes det er så skummelt! Å jeg skjønner ikke åssen jeg skal takle om noen av de rundt meg skulle dødd! Jeg tror vet ikke om jeg hadde takla det. Jeg har vært heldig å aldri mistet noen rundt meg, bortsett fra noen oldemødre som jeg nesten ikke husker noe av!

💭 Jeg må seriøst slutte å kjede snuse, og kjede spise

💭 Jeg tenker på hvor heldig jeg er som har Nina som søster!

💭 Jeg håper pakkene jeg har bestilt til uken, den ene gleder jeg meg til å vise dere

💭 Tenk om det blir krig her, hva faen gjør jeg da? Jeg er seriøst liiivredd for det skal bli krig her!

Hva opptar dine tanker i kveld?

-Mona Marlene

 

 

7TING DU IKKE SIER TIL NOEN SOM SLITER PSYKISK

1.”Du er jo ikke syk ut du?”– nei å du ser ikke dum ut har jeg lyst til å svare da. Psykisk sykdom synes sjeldent på utsiden da det sitter i hode. Man kan ikke se på folk om de er mordere heller

2.”Bare tenk positivt”– får man ofte høre om man er deprimert. Hadde det funka og bare tenke positivt hadde ingen vært deprimerte her i verden. Når man er deprimert mangler man faktisk noe som hetere seratonin- så det er faktisk ikke å bare tenke positivt da, man mangler faktisk et stoff i hjernen..

3.”Bare kom deg videre og se fremover”– det er lettere sagt enn gjort når man har en tung bagasje fra fortiden som preger deg ekstremt mye i nåtid. Det er ikke “bare å komme seg videre”, det kan ta mange mange år. Å man kan se fremover selv om man er preget av fortiden. Det er bare ikke så lett å se så langt frem av gangen.

4. “Bare ta de sammen”– er vel den setningen som irriterer meg mest. Altså sier du til en kreftpasient at det bare er å ta seg sammen? Jeg regner med svaret er nei. Hvorfor skal det da være så lett å slenge ut det til folk som sliter psykisk bare fordi sykdommen ikke er like synlig? Psykiske lidelser ikke noe mindre alvorlig enn fysiske sykdommer- i mange tilfeller kan det faktisk være verre, og vanskeligere å komme seg ut av. Du kan ikke få en gips eller en cellegift så er alt bra igjen. Hadde man kunnet skjerpe seg bare, så hadde ingen slitt her i verden, da hadde vi heller ikke trengt psykologer og psykiatriske avdelinger

5. “Hvorfor gidder du å være syk? Du kan jo bare velge å bli bedre”. Igjen, kunne man bare valgt!! Hvem er det liksom som ville valgt sykdom?!! Ingen vil være syke. Sykdom er ikke noe man veger, ingen velger å bli syke- det kan skje hvem som helst og det bare kommer.

6. “Hvorfor blir du ikke bedre? Du går jo i behandling”.- behandling tar tid. Det kan ta flere tiår å bli frisk. Mange har gått lenge før man har fått hjelp, slik at sykdommen har satt seg godt fast i vedkommende- da tar det også mye lenger tid enn hvis man hadde fått hjelp med engang man begynte å slite. Det handler om små skritt av gangen, behandling er ingen vidunder kur, og mange blir faktisk ikke friske av behandling i det hele tatt.

7. “Du burde dekke til arra dine”- unnskyld meg? Det er en del av kroppen min, og jeg har like mye rett til å gå i kortarma som alle andre. Hvorfor er folk så redde for å se arr? Noen ganger føler jeg at andre skammer seg mer over arrene MINE enn det jeg selv gjør. Jeg får ikke gjort noe mer arrene mine, de vil alltid være der og det har jeg akseptert. Og jeg nekter å gå i tykk genser og bukse i 30 varmegrader.

Vær så snill, velg ordene dine med omhu. Når de først er sagt kan du ikke ta de tilbake igjen. Å husk at ord kan såre i lange tider etterpå.

-Mona Marlene

 

ER JEG RASIST?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette innlegget for at dere skal forstå poenget mitt, det er alltid noen som skal misforstå og kommentere dritt- og derfor må jeg være forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg så det ikke blir feil. Selv om noen uansett kommer til å misforstå, så skal jeg prøve så godt jeg kan å få frem poenget mitt.

For en liten stund tilbake tok jeg en valgtest på facebook, og svaret har jeg ikke turt og fortelle annet enn til noen få stykker. Partiet jeg hadde mest til felles med var nemlig Frp. Og så fort man nevner Frp blir man stempla som rasist- noe jeg synes er helt feil, for det er ikke rasisme det handler om. Frp står også for flere andre bra ting. Ja Frp vil ha strengere grenser for innvandrere, men er det rart? Det kommer til å bli overfylt her snart. Man kan faktisk ikke hjelpe alle her i verden, det går bare ikke og det må Norge også snart innse. Vi er vel det landet som tar imot flest flyktninger/innvandrere?

Jeg er for at man skal hjelpe flyktninger i nød, så absolutt, men jeg synes man bør ha en strengere grense da alt for mange innvandrere utnytter seg av godene våre uten å ville verken jobbe, lære norsk eller tilpasse seg oss. Om man kun kommer for det så synes jeg de kan være der de er- de som faktisk ikke er i behov av vår hjelp (dette gjelder så klart ikke alle). Å begynne å styre vårt land, blir for dumt. At de ikke vil ha kors i det norske flagget, de vil ha egen stat i Oslo med Sharia lover, de vil ha slutt på julesanger på skolene osv osv. Dette er vårt land, og da følger man seg etter våre normer og regle- da er det null problem.

Jeg er skeptisk/redd, helt klart- for det er den holdningen jeg er vokst opp med. På nyhetene så hører man sjelden om nordmenn som skyter, knivstikker og dreper. Igjen, nordmenn gjør også alt dette og det har vi akkurat fått bevist, men det er mye sjeldnere det er nordmenn man hører om i mediene. Det er som regel alltid utenlandske som begår disse handlingene som man hører om i media- er det rart man blir skeptiske da? Om de kommer hit kun for å lage faenskap? Er det rart man blir redde terror? Jeg blir iallefall redd. Å igjen, nei jeg tar ikke alle under samme kam…

Man trenger ikke være rasist selv om man stemmer Frp og fordi man er skeptisk- det er det overhode ikke rart man blir. Men man trenger ikke være rasist av den grunn. Det er forskjell på rasisme og skepsis/frykt, og det er man faktisk nødt til å skille på. Fremmedfrykt er ikke det samme som rasisme. JEG er ikke rasist fordi jeg har fremmedfrykt. JEG er ikke rasist fordi jeg er enig med Frp i flere ting. For jeg er helt klart for at man skal hjelpe de som trenger det, det er de som IKKE trenger det og som bare gjør faenskap jeg snakker om- derfor jeg vil ha strengere grenser, strengere vilkår for å få komme hit. Jeg håper dere skjønner poenget.

God helg!

-Mona Marlene

 

Å INNSE AT MAN IKKE BLIR FRISK

Det er faktisk noe jeg har forsonet meg med: det er ikke sikkert jeg noen gang vil kunne kalle meg selv frisk. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli friskmeldt eller fri for diagnoser. Jeg tror man i mange tilfeller aldri blir frisk, men friskere er fullt mulig å bli. Jeg synes heller man bør fokusere på å bli friskere enn frisk- for det er et veldig veldig stort mål, som kanskje overhode ikke er mulig å gjennomføre! Det er noe med å senke kravene man har til seg selv! For høye krav skaper bare stress og følelsen av mislykkethet!

Derfor vil jeg heller å fokus på å bli friskere, enn å ha fokus på å bli helt frisk- for det kan hende det er for mye å forvente, et for stort mål, kanskje et umulig mål. Noen ganger må man bite i det sure eplet og innse at « nei kanskje jeg aldri blir helt frisk»! Det er noe med det å se realiteten! Det er faktisk ikke alle som blir friske å sånn er det bare, å det er noe jeg synes folk burde bli flinkere til å akseptere. Noen sår stikker for dypt, og vil aldri slutte å blø!

Når man har så dype traumer og har slitt i så mange år, tror jeg ikke det er mulig å bli helt frisk ( ikke for meg iallefall). Altså skaden man har blitt påført som barn sitter brent fast i både kropp og sinn. Traumene og alt jeg har opplevd og ikke minst alt jeg har manglet- det kommer alltid til å ville prege meg på en eller annen måte. Ja jeg kan lære meg å leve med det og håndtere det bedre, men det vil aldri bli glemt. På en eller annen måte vil det alltid påvirke meg- i stor eller liten grad. Derfor velger jeg heller å ha fokus på at jeg vil bli friskere, for det tror jeg absolutt er mulig å for meg er det mer realistisk å tenke- det er ikke et umulig mål, som igjen gjør at man føler seg mislykket om man ikke oppnår det.

Å jeg vil at folk skal respektere dette, og ikke plapre i vei om at «joda, du kommer til å bli frisk» for det er det ingen garanti for. Det er deg ingen som kan love meg. Jeg vil at folk skal respektere at jeg kanskje ikke blir frisk, men at jeg kan bli ganske mye friskere.

Hva tenker dere om dette? Er jeg helt på bærtur?

-Mona Marlene

KJÆRE POLITI, VI ER IKKE FARLIGE

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget, for jeg har så mye sinne til disse menneskene. Sinne fordi jeg har blitt behandlet dårlig, respektløst og som en kriminell. Og jeg har ingen ting til overs for dere rett og slett, men jeg skal prøve likevel og skrive et innlegg som gjør at dere kanskje behandler oss litt mer med verdighet neste gang dere er på oppdrag. Kanskje kan dette innlegget gjør at dere endrer holdning til de som er psykisk syke.

“Kjære” politi, jeg vet dere møter mange mennesker med psykiske lidelser, mange suicidale mennesker. Det er deres jobb og hindre at noen tar livet av seg, det er dere som blir tilkalt og som rykker ut til disse skjøre, sårbare, og forvirra menneskene. Å jeg lurer på hvor mye dere har lært når det kommer til psykisk syke mennesker? Har dere i det hele tatt lært hvordan dere burde møte disse menneskene som åpenbart er i krise? Jeg spør, fordi jeg opplever at dere møter sånne som meg på en helt feil og traumatiserende måte. På en måte som skader mer enn det hjelper.

Jeg har hatt mange møter med dere, mange traumatiserende møter med dere som gjør at jeg ikke lenger har respekt for dere, som gjør meg sint bare jeg ser dere, og som gjør meg skremt. Mest av alt er jeg forbanna, forbanna for at dere behandler meg som en kriminell med null snev av respekt eller medfølelse. Dere har makt, og den makten er livsfarlig når den havner i feil hender. Er det sånn at dere nyter å utøve makt og bruker den så fort dere har sjans? Det har nemlig virket sånn veldig mange ganger.

“Kjære” politi, vi som er psykisk syke og suicidale er ikke kriminelle eller farlige, og dere trenger derfor ikke behandle oss som det heller. Vi er sårbare mennesker i total krise- når det går så langt at vi prøver å avslutte livet vårt. Det SISTE vi trenger er store sterke menn som slenger deg i bakken for så å ta på deg håndjern. Det siste vi trenger er trusler om at hvis vi ikke samarbeider tar dere oss med makt (de få gangene dere ikke utøver makten først). Vi har som regel allerede straffet oss selv, så vi trenger ikke at dere straffer oss i tillegg. Bot og anmeldelse, hva hjelper det? Vi har det ille nok fra før, og dere mål med både bot og anmeldelse funker ikke slik dere håper. Mennesker lærer dårlig av straff.

“Kjære” politi, hvor ble det av medfølelse, respekt og menneskelig oppførsel? Vi er bare mennesker, på lik linje med dere. Vi er ikke noe mindre verdt enn dere selv om dere har makt. Vi fortjener å bli behandlet som likeverdig mennesker med respekt og menneskelig oppførsel, fremfor straff, makt og kjeft slik jeg har opplevd dere hver eneste gang. Det gjør noe synet på dere, og det skaper tvert imot respekt for dere. Jeg skulle ønske dere kunne være litt vennligere, prøv å prat med oss før dere slenger oss i bakken. Jeg har til og med opplevd at dere ikke engang har snakket til meg før dere har slengt meg som en potetsekk ned i bakken. Hva tror dere det gjør med mitt syn på dere? Jeg vet jeg kan snakke for mange, jeg vet mange sitter på de samme erfaringene som meg, og det er forbanna trist, for dere skal være en trygghet i samfunnet ikke en frykt.

“Kjære” politi, vi er ikke farlige. Jeg har hørt dere si så mange ganger at dere må beskytte dere selv: fra hva? Og fra hvem? Vi er ikke farlig for noen andre enn oss selv, de aller fleste som er psykisk syke er ikke farlig for andre. Det er dere nødt til å lære der, for dere skader oss unødvendig når dere bruker makt på oss for å beskytte dere selv, når det ikke er grunnlag for det. Snakk med oss først, ro ned situasjonen og bruk ikke makt før alt annet er prøvd. Maktbrukt bør være siste utvei. Jeg skulle så gjerne ønske dere var litt hyggeligere, og på likt nivå som oss og ikke ti hakk høyere bare fordi dere har makt. Ofte bruker dere bare kjeft og trusler som kommunikasjons måte, og det gjør ikke akkurat at man roer seg eller samarbeider med dere- da blir iallefall jeg enda mer sint og enda mindre samarbeidsvillig. Dere gjør at mennesker mister respekt for dere og dere skaper store traumer i oss. Er det det dere vil oppnå liksom? Vil dere oppnå respekt, må dere også behandle andre med den samme respekten. Enkelt og greit.

Jeg kjenner jeg blir så sint, sint fordi jeg har kjent det på kroppen hvordan dere behandler folk. Sint fordi dere misbruker makten deres til de grader. Sint fordi jeg har blitt livredd for dere og nesten ikke tåler å se trynet deres. Sint fordi dere skremmer livet av unge sårbare mennesker i livskrise. Og sånn skal det jo ikke være, men sånn har det blitt etter for mange dårlige erfaringer.

Tenk litt over hvordan dere møter psykisk syke mennesker i krise! Hvordan ville dere selv likt og bli møtt liksom?

-Mona Marlene

 

Å VÆRE I MESTRINGSMODUS

Er det noe som har gått igjen hos behandler de siste månedene så er det at jeg er i mestrinsgmodus, altså et modus for å beskytte meg selv. Det er også dette som har vært tema i gruppeterapien de siste ukene. Dette er ikke et modus jeg bevisst velger å gå inn i, men noe som skjer automatisk. Jeg merker det heller som regel ikke selv, jeg tenker bare at ” det er sånn jeg er”, men så nekter behandler å gå med på det, og mener det bare er en måte jeg beskytter meg på. Beskytter meg for hva lurer jeg på?

Unnvikende mestrinsmodus er vel det jeg er mest i, iallefall når jeg er i behandling. Jeg unngår å snakke om det som er vanskelig, jeg stenger av og holder behandler på avstand. Å det merker jeg jo selv, for jeg vil jo ikke snakke om noenting lenger, samtidig som jeg vet jeg burde for å komme meg videre. Men det skjer automatisk fordi jeg ikke vil/tør/orker å snakke om det som er vanskelig, og da sperrer jeg av og går inn i mestringsmodus og det ender med at jeg ikke vil snakke om noe som helst, som igjen ender med at vi ikke kommer noen vei fordi hun får ikke hjulpet meg.

Jeg skjønner ikke alltid selv hvorfor jeg går inn i et sånt modus, og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal la være å havne i det moduset- “gi faen modus” som jeg liker å kalle det. For jeg føler jeg ofte bare gir faen, jeg sier iallefall at jeg gjør det. Det er slitsomt, for jeg vet at så lenge jeg er i det moduset så kommer jeg meg heller ikke fremover, det er slitsomt å hele tiden holde de som vil hjelpe på avstand- og ikke vite hvorfor jeg i det hele tatt gjør det. Jeg føler jo det bare er sånn jeg er som person, at jeg holder folk på avstand og ikke lar de komme meg for nær. For hvem er jeg hvis jeg ikke er i mestringsmodus? Hvordan er jeg da? Det lurer jeg veldig på.. Behandler sier jo at hun tror jeg som regel er i det moduset hele tiden, og da tenker jeg iallefall at det bare er sånn jeg er. Men det er jo det vi skal jobbe med i gruppebehandlingen- å ikke være i mestringsmodus.

Det er nok bare sånn jeg har blitt av alle erfaringene mine tenker jeg. At jeg på en eller annen måte beskytter meg fra andre mennesker- fra å bli såra, fra å gå inn i vonde ting. Ikke vet jeg, og ikke skjønner jeg så mye av det selv heller. Det eneste jeg vet er at det er slitsomt, for i mestringsmodus er jeg som regel alltid sint i tillegg- sint hvis behandler prøver å komme meg for nær, eller stiller de kanskje riktige spørsmålene som jeg ikke vil svare på. Det som gjør vondt å snakke om, er jo akkurat det jeg burde snakke om, men jeg tror skammen holder meg igjen- og da blir jeg heller sint og stenger av.

Er det flere som har det sånn eller er jeg helt rar? 

-Mona Marlene