DET FORBANNA SELVBILDE+ LITT OM JUL

Først og fremst: GOD JUL! Jeg håper dere hadde en så fin dag som mulig i går.. Jeg selv hater julen så den var så som så. Jeg feiret jul i pysjen andre året på rad. Jeg fikk heller ikke feiret med de jeg ville feire jul sammen med. Jeg fikk masse fine gaver da, mye av det jeg ønsket meg. Så det er jeg veldig fornøyd med.  Heldigvis er julen straks over og det er ett helt år til neste gang. Resten av julen skal jeg ingenting, jeg pleier aldri å bli invitert av verken familie eller venner i julen så det blir noen kjedelig dager, som egentlig skulle vært koselig dager med de man er glad i! Det er utrolig trist at det er sånn det har blitt- jeg skulle ønske folk var flinkere til å ta vare på hverandre.

Men tilbake til overskriften: jeg fikk et spørsmål om jeg kan skrive litt om selvbilde og kropp, og det kan jeg så klart gjøre. Jeg har skrevet ganske detaljert om dette før så det er fare for at jeg gjentar meg selv en del.

Som jeg nevnt tidligere, så sliter jeg ekstremt med selvbilde og kropp. Etter at jeg har lagt på meg ganske mange kilo på kort tid, så har det naturligvis blitt enda verre, og nå er det så ille som det aldri har vært før. Jeg har aldri hatet meg selv så mye som det jeg gjør nå- jeg klarer nesten ikke se meg selv i speilet. Å slite med en spiseforstyrrelse i tillegg gjør ikke denne vektoppgangen noe bedre.

Jeg kjenner ikke igjen kroppen min, denne kroppen er fremmed for meg. Det er ikke slik kroppen min er. Det er ikke slik jeg pleier å se ut. Det er heller ikke slik jeg vil se ut. Det er ikke gøy å plutselig se ut som du er gravid, det er så forferdelig vondt og irriterende- jeg blir så sint på meg selv som har latt det gå så langt. Det er faen ikke gøy å være den tjukke blant vennene dine. Jeg føler meg så fæl i forhold til mine nærmeste. Jeg har nesten ikke lyst til å vise meg sammen med de engang. Jeg føler meg så forferdelig dårlig blant dem.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om dette annet enn at jeg bærer et sterkt  hat til kroppen min, jeg hater at jeg har blitt tykk, jeg hater hvordan stygg og klumpete jeg har blitt, jeg hater at jeg ofte ser gravid ut. Jeg sliter ekstremt med dette om dagen, og det ødelegger dagene mine. Jeg tenker på det konstant hele tiden- jeg får aldri fred. Hele tiden tenker jeg på hvor fæl jeg har blitt. Nesten ingen av klærne mine passer lenger, noe som bare beviser at jeg har gått opp veldig mye i vekt. Ikke kan jeg gå i det jeg vil heller fordi jeg føler meg for stor. Det er et helvete, og jeg skulle gjort mye for å fått tilbake den gamle kroppen min- jeg ser jo nå at jeg faktisk var tynn, selv om jeg ikke følte det da, så var jeg tynn i forhold til det jeg er nå.

Dette er også hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene 3 dager i uken, jeg er nødt til å få gjort noe med hvordan jeg ser ut. For denne kroppen holder jeg ikke ut lenger. Jeg kan ikke engang beskrive hvor viktig dette er for meg, hvor viktig det er for meg å gå ned i vekt. Det er jævlig vanskelig å gå ned i vekt, så jeg er redd jeg gir opp før jeg rekker å se resultater. Men fra nyåret skal det bli skjerpings, null drittmat og ordentlige treningsøkter. Hvis man vil ha endring hjelper det ikke sitte på ræva å vente på en forandring- jobben må man faktisk gjøre sjøl, det gjelder alt. Å den jobben er jeg nødt til å få gjort om jeg noen gang skal kunne trives i egen kropp. Jeg vet jeg kunne vært mye større, men jeg kunne også vært mye mindre- det er det jeg tenker på. Jeg sier ikke at folk som ser ut som meg er stygge, men jeg synes jeg er stygg på denne vekta- jeg trives ikke i denne kroppen, jeg føler meg for stor til å være meg. Så det er ikke vits å komme meg “hvis du er stor hva er jeg da?” opplegg. For jeg driter i hvordan de som er større enn meg ser ut. Poenget er at jeg ikke trives i min egen kropp slik den er nå.

Jeg håper resten av julen dere blir fin. Ta vare på hverandre, for det er  faktisk ikke alle som har en fin jul. Inviter noen på julemiddag- de fleste har plass til en ekstra bare man vil!

-Mona Marlene

9 MYTER OM SPISEFORSTYRRELSER

1. Det rammer bare jenter/damer

2. Man må være syltynn for å ha en spiseforstyrrelse

3. Man kan aldri bli frisk fra en spiseforstyrrelse

4. Folk med anoreksi spiser aldri junk eller godis

5. Man blir frisk fra anoreksi om man blir normalvektig

6. En spiseforstyrrelse handler bare om å bli tynn

7. Spiseforstyrrelser er et valg

8. Spiseforstyrrelser er bare en fase i ungdomsårene

9. Du må være syltynn for å oppsøke hjelp

Relatert bilde

Dette er myter, som ikke er sanne. Spiseforstyrrelser rammer både menn og kvinner, men det snakkes lite om de mennene som sliter med en spiseforstyrrelse- det er et større tabu rundt det. Men det stemmer at det rammer flere damer enn menn. Og man kan bli frisk fra en spiseforstyrrelse, med god behandling og lang tid. At anorektikere bare spiser salat, og aldri noe usunt er bare tull. De fleste spiser alt det samme som oss bare i mindre mengder, forskjellen er hvordan de takler det, tenker om det, følelsene de får av det og håndterer det etterpå. Anorektikere kan også spise vanlige måltider, folk misforstår veldig! Ja mange sulter seg til døde, noen spiser baare sunt, men det gjelder bare en gruppe! Poenget er at det finnes ingen fasit og at folk flest misforstår hva en spiseforstyrrelse faktisk dreier seg om! Det er ikke bare som veier 30 kilo som kan ha en spiseforstyrrelse slik mange enda tror!

Om du blir normalvektig så blir du frisk NEI NEI og NEI. En spiseforstyrrelse handler i hovedsak ikke om vekt, men et enormt kontroll behov, en måte å regulere vanskelige følelser på, et selvhat, og om mestring. Om et forvrengt syn på seg selv. En spiseforstyrrelse sitter i hode, og du kan være alvorlig syk selv om du er normalvektig. Alt sitter i hode, om hvordan du tenker om egen kropp, om mat og vekt.

Bilderesultat for bulimia nervosa

Man må heller ikke være tynn for å få hjelp til en spiseforstyrrelse, de aller fleste med en spiseforstyrrelse er faktisk normalvektige eller overvektige. Noe å tenke på neste gang du ikke føler deg “tynn nok” for å få hjelp. For spiseforstyrrelser handler i hovedsak ikke om vekt.

Ingen velger en spiseforstyrrelse (med unntak av helt helt få kanskje?). En spiseforstyrrelse er en sykdom som utvikler seg over tid: som en konsekvens av mobbing for eksempel, og som krever langvarig profesjonell behandling. Det er en sykdom, på lik linje som fysiske- og er såpass alvorlig at det ender med døden for veldig mange. Så det er verken et valg eller en fase som bare varer i ungdomsårene.

-Mona Marlene