“JEG NÅR IKKE INN TIL DEG”- PÅ BEHANDLINGSFRONTEN

Humøret er ikke på topp for tiden, som jeg har nevnt tidligere. De siste 4/5 månedene har det vært verre enn det pleier, noe som skyldes medisin bytte, opptrappingen og nedtrappingen. Siden jeg begynte med det har humøret rast nedover, jeg har vært konstant sint, deppa og likegyldig og langt i fra mottakelig for hjelp. Aller helst til jeg bare være i fred, råtne i fred- at folk skal la meg være i fred- som jeg har sagt til behandler også flere ganger: “bare la meg være” 

“Ditt sårbare barn vil ikke være i fred, ditt sårbare barn vil noe helt annet, men hun blir bare overkjørt”– når den setningen kommer fra behandler blir jeg iallefall irritert. Ikke faen om det stemmer liksom, ikke faen om jeg har en liten sårbar barne del i meg. Kanskje treffer hun en spiker.

Når jeg er så sint som det jeg er for tiden, så klarer jeg ikke få utbytte av behandlingen. Jeg klarer ikke ta til meg noe, og jeg orker ikke og vil ikke snakke om noe som helst.. Tanken på å avslutte all behandling har streifet meg mange ganger de siste ukene- jeg vet rett og slett ikke om jeg orker mer. For jeg har mistet håpet om å få det bedre, jeg har mistet troen på at behandling kan funke. Å skulle sitte å snakke om det samme om og om igjen, få 100 spørsmål om alt og ingenting- det takler jeg ikke for tiden, jeg blir bare irritert og gidder ikke snakke om noe som helst og avslutter timene lenge før tiden er ute.

“Jeg når ikke inn til deg Mona, du stenger meg ute og har gjort det i lange tider nå. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg. Du er konstant i mestringsmodus og skyver alle bort” – er typiske setninger fra behandler den siste tiden.

Behandler er fortvile, for denne tilstanden har vart lenge nå og vi kommer ingen vei, vi kommer ikke fremover så lenge jeg har det sånn som jeg har det nå. Hun når ikke inn, og jeg stenger henne ute.

Det er slitsomt å ha det sånn, jævlig slitsomt faktisk. Å gå å være så sint hele tiden, tar krefter. Jeg vil jo ha det bedre, samtidig som jeg har gitt opp fordi jeg ikke kommer noen vei og ikke har gjort det på mange år. Da er det ikke rart man gir opp? Å det er ikke rart man blir sint heller, når man har det sånn som jeg har det- jeg tror de fleste ville vært forbanna i min situasjon. Forbanna på alt og alle, forbanna fordi jeg ikke kommer noen vei, forbanna fordi jeg har det sånn som jeg har det- som ikke er noe liv. Rett og slett forbanna på verden. Man blir det når man har hatt det jævlig lenge nok.

Jeg vet ærlig ikke hva jeg skal gjøre på behandlings fronten: om jeg bare skal slutte i all behandling, eller om jeg skal fortsette og håpet på at jeg snart får det bedre så jeg kan dra nytte av behandlingen, for det gjør jeg ikke nå.

Å hvem vet: kanskje er ikke behandling noe for meg. Jeg har gått i behandling siden jeg var 16, og ikke kommet noen vei. Ting har bare forverret seg. Behandling har aldri hjulpet meg, og kanskje vil det heller aldri hjelpe meg, for kanskje er det ikke håp. Kanskje må jeg bare leve sånn som dette resten av livet. Kanskje kan ikke mine dype sår heles.

Jeg er så usikker, fortvila, lei, motløs, rådvill,  sint og sliten- jævlig sliten.

-Mona Marlene

BARN VOLDTAS OG UNGE DREPES

Hver dag kommer jeg over artikler om barn og unge som blir misbrukt og slått hjemme, barn som voldtas og unge som drepes. Heldigvis har det blitt mer fokus på dette i media for tiden, fremfor artikler om lipgloss, silikonpupper og topp bloggernes millioninntekt.. På tide at dette kommer fram i lyset. Hver gang jeg leser disse artiklene kjenner jeg at jeg blir like forbanna hver eneste gang, å jeg stiller meg spørsmålene gang på gang: NÅR skal samfunnet forstå? Og hvor mange flere barn skal vi miste? HVOR er barnevernet når de trengs som mest? NÅR skal vi lære at barn utsettes for de mest grusomme ting?

Hver eneste dag, midt i blant oss alle, går det små menneskekroppen som har mer livserfaring enn det de fleste voksne har. Som kjemper seg gjennom hver dag, kanskje vært minutt- for å overleve. Disse små menneskene har en høy puls og kort pust, de bærer på en konstant utrygghet, ensomhet og smerte. Disse små menneskene kjenner på dette dag ut, dag inn. Ingen ser. Ingen griper inn.

“Hver dag er det mange barn som gruer seg til skolen, som blir mobbet, som gruer seg for å komme hjem, som må passe på mor, som ikke får mat, som blir utsatt for seksuelle overgrep, som ALDRI får høre at noen er glad i dem, barn som ikke har noen venner, barn som blir slått og truet hvis de gjør noe “galt”, barn som ser at mor blir banket, barn som har et ansvar kun en voksen skal ha, barn som flykter mentalt fra hverdagen fordi den er for vanskelig å takle- barn som hver dag kjemper for livet” – Er det sånn barn og unge skal ha det? Er det greit? Så vidt jeg har fått med meg så har alle barn rett til en trygg og god barndom!
De barna som overlever, de gjør ofte bare det. De lever ikke, for livet ble revet fra dem før dem har rukket å leve det.

Å det verste er at det er ikke blåmerkene som gjør mest vondt, det er den smerten, terroren og den psykiske volden de til stadighet blir utsatt for. Det frarøver barna mer enn bare barndommen: også fremtiden.
Disse barna og de unge opplever for det første masse svik i hjemmet, fra de nærmeste som skal være trygghets personer i barn og unges liv, MEN de opplever nye svik utenfor husets 4 vegger av de som skulle trådd inn når nøden var som størst. De blir sviktet av oss, av samfunnet! Barn trenger oss, de trenger vår hjelp- de er sjanseløse uten.

SAMFUNNET er nødt til å ta seg sammen, hvis vi skal unngå at barn og unge utsettes for grov mishandling. Det hjelper lite å bruke ordet som “maktløshet- det har ingen mening, det ordet er galt rett og slett. I Norge så handler det ikke bare om det å ha makt til å endre, men vi har en plikt til å si fra- gjøre det VI kan i slike situasjoner. Vi kan ikke bare stå på sidelinjen å se på at barn og unge lider, vi er nødt til å gripe inn samme hvor vanskelig det er. Si heller i fra enn gang for mye enn en gang for lite, det kan settes et barne liv på spill. DU, og bare DU kan være en som redder et liv. DU: ene og alene kan gjøre en forskjell.

“Vi ser det ikke før vi tror det”- det er så jævlig sant. Man ser det faktisk ikke før man velger å tro at det skjer. Tror man ikke at sånt skjer med barn, nei da vil  vi heller ikke se det.

Jeg kan ikke tenke meg noe mer feigt og usselt enn å gå løs på små forsvarsløse barn/unge. Det er det styggeste jeg vet om, tilgivelse finnes ikke i mitt ordforråd i slike situasjoner. Jeg kan ikke fatte og begripe åssen noen kan utsette så grove handlinger mot små barn og unge. Takke meg til at jeg ikke klarer å forstå meg på slike handlinger, noe annet hadde vært sykt.

“Noen slås, noen blir voldtatt, noen sulter og noen drepes, noen trues, andre straffes, noen får et voksent ansvar i en altfor tidelig alder, noen blir utsatt for psykisk vold, andre blir utsatt for grov omsorgssvikt, noen piskes og noen er vitne til vold mellom mor og far” – Dette er hverdagen til altfor mange barn og unge, dere. DETTE skjer i blant oss hver eneste dag, samme hvor godt vi vil tro om folk. Det hjelper ikke å pakke realiteten inn i silkepapir, for det stemmer ikke. Verden er brutal, vi må bare velge å lukke opp øynene slik at vi kan få stoppet det.

Jeg har selv vært et slikt barn, jeg vet at dette skjer- jeg har kjent de på kroppen, jeg vet at det sjeldent er noen som griper inn, og konsekvensene av det er det jeg som sitter med i voksen alder.

VI må tørre å tenke det aller verste
VI må tørre å si ifra om noe er galt
VI må tørre å bry oss om barn og unge som ikke er våres egne
VI må slutte å tenke at ” det er noen andre som tar seg av det”
VI må tåle og høre barns historier, samme hvor fæle de er
Vi må tørre å snakke med barn og unge om vold og overgrep, for at de skal lære rett og galt

-Mona Marlene

EN MÅTE Å FÅ UT SINNE PÅ

En av de måtene jeg pleier å få ut sinna på, er å skrive dikt: det å få ut alle de sinna følelsene i dikt. Det er jo den mest uskyldig måten å få ut sinne på tenker jeg da,  for som regel smelles dørene og glass flyr i veggen. Jeg skulle egentlig ha kjøpt meg en boksesekk også for jeg er så jævlig sinna om dagen! Jeg lurer på hvor alt det sinne egentlig kommer fra?

Når jeg skrives disse diktene legger jeg de som regel ut på facebook og håper de som har såret meg leser de, slik at de kan se hva det faktisk gjør meg og hvor mye de sårer meg. Jeg blir skikkelig sint og hevngjerrig når jeg blir såra om og om igjen: nesten sånn at jeg vil såre de like mye tilbake. Så her er noen sinna dikt jeg skrev for et par dager siden:

Hva synes du om dikene? Og hvordan får du ut sinne ditt?

-Mona Marlene