LA OSS SNAKKE LITT OM SELVMORD

I fjor skjedde det rundt 600 selvmord i Norge, rundt 400 av dem var menn og de resterende 200 var kvinner. Men disse hører vi ikke om, fordi de er ikke kjente personer. Det er mange mennesker, mange liv som går tapt. Denne jula har det skjedd to selvmord som jeg VET om. To mennesker for mye. Julen er en vanskelig høytid for veldig mange, så vanskelig at mange velger døden som utvei. Derfor skulle jeg så inderlig ønske at man var flinkere til å bry seg om de rundt, at familier tok bedre vare på hverandre og at færre slapp å tilbringe høytiden/e alene- for det er da tankene forsterkes, i alle fall for meg og sånn er det sikkert for veldig mange. Det er denne julen et bevis på: minst to menn valgte å forlate livet denne julen. Han ene hadde en familie som ikke ville ha noe med han å gjøre. De aller fleste har plass til en ekstra, bare man vil, det er som regel viljen det står på. Der det er hjerterom, er det faktisk husrom.

Selvmord er et samfunnsproblem som snakkes alt for lite om i mediene. Selvmord og selvmordstanker er fortsatt tabu, og et tema som de fleste vil unngå å snakke om. De fleste synes det er for vanskelig nå høre om.. Du kan jo tenke deg at hvis du synes det er vanskelig å snakke om, tenk hvor jævlig vanskelig den som bærer på disse tankene har det. Vi må slutte å være så feige. Hvis man bare lukker øyne og ører, så vil veldig mange flere miste livet. Det er så mange selvmord som kunne vært unngått, om man bare hadde våget å spørre, våget å reagere- og så klart våget å be om hjelp, og hadde blitt tatt på alvor. Vi må tørre å spørre, og vi må tåle å høre svaret. Vi alle trenger noen som ser oss, noen som bryr seg, noen som lytter til oss og noen som vil tilbringe tiden sin sammen med oss- vi alle trenger noen som tar vare på oss.

Mange tør heller ikke å snakke om selvmordstanker, fordi mange ser på selvmord som egoistisk- å ingen vil høre at de er egoistiske. Vi må slutte å si det, dette er mennesker i krise som har det ekstremt vondt. Selvmord er ikke egoistisk, det handler om så mye mer enn egoisme. De fleste tenker faktisk at det er til det beste for de rundt om de begår selvmord, fordi de ikke vil være en byrde i noens liv. Når man er veldig deprimert tenker man ikke klart, og man tenker ikke konsekvenser- man bare handler. Selvmord er ikke et bevisst valg, men en konsekvens av noe større.

Første gang jeg ønsket å ta mitt eget liv var jeg 15 år, allerede da tenkte jeg at jeg hadde levd nok- opplevd nok. Jeg hadde ingen å snakke med om disse tankene. Jeg bar de alene, og det var jævlig tungt- jeg var bare et barn. Jeg ante ingenting om psykiatri, jeg ante ingenting om hvordan hjelp det fantes. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndtere slike tanker.

Første gang jeg prøvde å ta mitt eget liv var jeg 18 eller 19, og jeg har etter det prøvd å avslutte livet flere ganger. Jeg har ikke orket mer rett og slett. Livet har vært for vanskelig, for jævlig til at jeg ville leve det. Å det verste er at jeg ikke har følt jeg kunne si fra til noen om det, om de tankene jeg bar på og planene jeg hadde. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, så kanskje forsøkene kunne vært unngått! For hvem ringer man når man ikke vil leve lenger? Hvem orker å lytte? Hvem VIL lytte? Å  man må  tåle å høre om det, at livet kan være så forbanna vondt at man ikke orker mer.. For det er tross alt de som lever i et helvete hver eneste dag det er vanskelig for. For når vi tåler å høre om det kan vi hjelpe, trøste, støtte, reagere, lytte, forhindre, forebygge. Vi har for faen ingen flere å miste.

“Det er ikke det at jeg så inderlig vil dø, jeg bare orker ikke å leve”

Tankene på å forlate livet lusker stadig i bakgrunnen, men de er ikke intense slik de i perioder er. Jeg er inne i en god periode nå, og da er også selvmordstankene lite tilstede. Alt er midlertidig, også selvmordstanker- det har jeg fått erfare. Heldigvis har jeg blitt reddet vær gang, men det har ikke vært noen selvfølge.

Se hverandre, lytt til de som har det tøft, ta en telefon til noen du vet sliter med slike tanker, inviter noen på besøk eller med ut på cafe, send en melding, spør heller en gang for mye enn en gang for lite om hvordan det går- vi at du er der og bryr deg. DU kan være den ene som redder et liv. Den ENE som utgjør en forskjell. Det koster så lite å bry seg, men kan bety så ekstremt mye.

Har du selvmordstanker eller planer, vær så snill å ta kontakt med noen- enten en venn eller en hjelpetelfon eller meg for den saks skyld- jeg er her om noen trenger noen å prate med, alltid. Ikke nøl med å ta kontakt med meg, jeg bryr meg og jeg vil lytte. Det er faktisk noen der ute som vil hjelpe, som vil lytte til akkurat DEG. Du er viktig, verden trenger deg og du er elsket. Du betyr noe, og ingen kan noen gang fylle din plass her på jorden. Det kommer bedre tider, det vonde vil blekne etterhvert og livet vil få farger igjen. Du vil kunne le helt på ordentlig igjen, og det svarte sløret foran øyne dine vil etterhvert bli lysere, sakte med sikkert. Livet kan faktisk bli bra selv om det ikke føles sånn nå, og det får du aldri sjansen til å oppleve om du velger å forlate livet.

Det er greit å være sliten og det er greit å være lei av livet, det er greit at du ikke skinner hele tiden- la noen bære lyste ditt til du klarer å bære det selv igjen. Så kan du få hvile litt, hvile til livet kjennes ok igjen. Det er greit å miste håpet, så lenge du har noen som går bak deg og plukker det opp og bærer det for deg til du er sterk nok til å bære det selv igjen<3

-Klem, Mona Marlene

7TING DU IKKE SIER TIL NOEN SOM SLITER PSYKISK

1.”Du er jo ikke syk ut du?”– nei å du ser ikke dum ut har jeg lyst til å svare da. Psykisk sykdom synes sjeldent på utsiden da det sitter i hode. Man kan ikke se på folk om de er mordere heller

2.”Bare tenk positivt”– får man ofte høre om man er deprimert. Hadde det funka og bare tenke positivt hadde ingen vært deprimerte her i verden. Når man er deprimert mangler man faktisk noe som hetere seratonin- så det er faktisk ikke å bare tenke positivt da, man mangler faktisk et stoff i hjernen..

3.”Bare kom deg videre og se fremover”– det er lettere sagt enn gjort når man har en tung bagasje fra fortiden som preger deg ekstremt mye i nåtid. Det er ikke “bare å komme seg videre”, det kan ta mange mange år. Å man kan se fremover selv om man er preget av fortiden. Det er bare ikke så lett å se så langt frem av gangen.

4. “Bare ta de sammen”– er vel den setningen som irriterer meg mest. Altså sier du til en kreftpasient at det bare er å ta seg sammen? Jeg regner med svaret er nei. Hvorfor skal det da være så lett å slenge ut det til folk som sliter psykisk bare fordi sykdommen ikke er like synlig? Psykiske lidelser ikke noe mindre alvorlig enn fysiske sykdommer- i mange tilfeller kan det faktisk være verre, og vanskeligere å komme seg ut av. Du kan ikke få en gips eller en cellegift så er alt bra igjen. Hadde man kunnet skjerpe seg bare, så hadde ingen slitt her i verden, da hadde vi heller ikke trengt psykologer og psykiatriske avdelinger

5. “Hvorfor gidder du å være syk? Du kan jo bare velge å bli bedre”. Igjen, kunne man bare valgt!! Hvem er det liksom som ville valgt sykdom?!! Ingen vil være syke. Sykdom er ikke noe man veger, ingen velger å bli syke- det kan skje hvem som helst og det bare kommer.

6. “Hvorfor blir du ikke bedre? Du går jo i behandling”.- behandling tar tid. Det kan ta flere tiår å bli frisk. Mange har gått lenge før man har fått hjelp, slik at sykdommen har satt seg godt fast i vedkommende- da tar det også mye lenger tid enn hvis man hadde fått hjelp med engang man begynte å slite. Det handler om små skritt av gangen, behandling er ingen vidunder kur, og mange blir faktisk ikke friske av behandling i det hele tatt.

7. “Du burde dekke til arra dine”- unnskyld meg? Det er en del av kroppen min, og jeg har like mye rett til å gå i kortarma som alle andre. Hvorfor er folk så redde for å se arr? Noen ganger føler jeg at andre skammer seg mer over arrene MINE enn det jeg selv gjør. Jeg får ikke gjort noe mer arrene mine, de vil alltid være der og det har jeg akseptert. Og jeg nekter å gå i tykk genser og bukse i 30 varmegrader.

Vær så snill, velg ordene dine med omhu. Når de først er sagt kan du ikke ta de tilbake igjen. Å husk at ord kan såre i lange tider etterpå.

-Mona Marlene

 

HVORFOR SKADER JEG MEG?

Jeg vet ikke om jeg har skrevet noe særlig om dette temaet før, så da er det kanskje på tide. For litt siden fikk jeg et spørsmål om hvorfor jeg skader meg og hvorfor jeg begynte å skade meg, og det tenkte jeg å svare på i ett eget innlegg da det kommer til å bli langt. Så hvorfor skader jeg meg egentlig? Og hvorfor startet jeg med det?

Sistnevnte husker jeg faktisk ikke, det startet i niende eller tiendeklasse på ungdomsskolen, men hvorfor jeg begynte å skjære meg husker jeg faktisk ikke. Jeg aner ikke hva som utløste det og hvordan jeg i det hele tatt kom på tanken. Men i ettertid har det blitt noe jeg gjør på impuls når ting er som vanskeligst, en måte å forflytte smerte på- da jeg synes det er lettere å håndtere fysisk smerte, enn den psykiske smerten som blir for overveldende. Ofte så skjer det i affekt så jeg rekker ikke tenke så mye før jeg plutselig sitter der og har skadet meg. Det skjer så fort og nesten automatisk.

På en eller annen måte roer jeg meg alltid ned etter jeg har skadet meg, og det er en måte og oppnå ro på som jeg IKKE anbefaler til noen. Det løser ingenting permanent og du blir sittende igjen med stygge arr som du må bære med deg resten av livet.

Jeg har fått høre så mange ganger at de som skader seg kun gjør det for oppmerksomhet, at de kun er oppmerksomhets syke- det har jeg selv også fått høre mange ganger. Men det stemmer ikke, iallefall ikke for min del, og jeg vet at de færreste skader seg for å få oppmerksomhet. Det handler mer om å forflytte smerte. Og hva er egentlig galt med å ville ha oppmerksomhets, mens vi er inne på det? Vi alle trenger oppmerksomhet og at noen virkelig ser oss. Kanskje blir selvskading en måte for noen å vise verden på at de faktisk har det helt jævlig, kanskje føler de det er det som må til for at noen skal forstå alvoret- det har jeg faktisk tenkt opp til flere ganger også: må jeg virkelig skade meg selv for at folk skal forstå hvor mye jeg sliter?

Folk skader seg av ulike grunner, men for meg handler det iallefall om å forflytte smerten til en smerte jeg faktisk klarer å håndtere og en absurd måte å få tilbake roen på. Og en måte å straffe meg selv på, når jeg føler jeg fortjener å straffes, men som regel handler det kun om de to første tingene.

-Mona Marlene