OM 5 ÅR: SYK VS FRISK

Om fem år er jeg tilnærmet frisk og lever et liv jeg er fornøyd med. Jeg har endelig kommet meg ut en i en vanlig leilighet, jeg har fått lappen, og tatt ferdig videregående. Jeg har ett eller to barn, og en hund- en staff. I tillegg er jeg ekstramamma for en som trenger det, og gir alt jeg har til alle barna mine- både mine egene og den jeg er så heldig å få være ekstra mamma for. Hverdagen er hektisk, og jeg elsker det, jeg har ikke tid til å tenke og dvele over fortiden.  Bagasjen har jeg fortsatt med meg, men jeg har lært meg og leve med den og lar den ikke lenger prege hverdagen min. Jeg er for første gang glad på ordentlig, og jeg kjenner for første gang at livet er godt og leve. Jeg har fått meg jobb, enten på SFO, barnehage eller omsorgsbolig. Jeg holder mer foredrag, og har også gitt ut min aller første diktbok.  Angsten ha sluppet taket, og relasjonene blir ikke lenger ødelagt av min ustabilitet. Jeg er fornøyd med egen kropp, og mat og vekt preger ikke lenger hverdagen min. Jeg tjener mine egne penger, mer penger- slik at jeg kan gi barna mine mange fine opplevelser og minner. Kjære Mona, du fikk det til. All jobbingen og behandlingen var hvert da, det var håp for meg også- slik som alle rundt meg sa! 

Om fem år er jeg fremdeles syk, og det preger hver eneste dag. Jeg er fortsatt stuck i psykiatri boligen og har verken barn eller hund. Jeg har mista alle relasjonene mine, fordi jeg er så ustabil følelsesmessig. Angsten har nådd et nytt punkt og jeg er reddere enn aldri før, jeg kveles. Jeg hater fortsatt meg selv og kroppen min og hverdagen er preget av mat, kropp, vekt og sult. Jeg har enda ikke fått tatt lappen eller fullført videregående, jobb har jeg heller ikke fått meg. Hverdagen går tregt, og jeg har alt for mye tid til å tenke. Jeg er langt ifra glad og jeg trives ikke i livet i det hele tatt. Jeg har gitt opp behandlingen, for det er jo ikke håp for meg- som jeg har sagt hele tiden: det er ikke håp for alle. Jeg har gitt opp å få det bedre, og forsonet meg med at jeg må leve som dette til dagen jeg dør. Mitt eneste mål nå er å bli tynn- koste hva det koste vil,  da har jeg iallefall fått til noe her i livet. Kjære Mona, du kommer ikke til å oppnå noe her i livet. Det er ikke håp for deg, som jeg prøvde å si hele tiden! Du kommer aldri til å bli i nærheten av frisk og du kommer til å hjemsøkes av fortiden resten av ditt liv

Jeg vet veldig gidt hvilket av disse to livene jeg ønsker meg, det er nok ikke så vanskelig å gjette!

-Mona Marlene

HVORDAN ET VENNSKAP IKKE SKAL VÆRE

Apropo vennskap. Jeg er så utrolig takknemlig for de få men nære vennene jeg har, som alltid stiller opp og er der for meg. Jeg tør ikke sove alene om dagen, og venninna mi Anniken har tatt meg imot 3 netter på rad nå. Jeg vil heller ha få- men nære og gode venner, enn en haug med dårlig vennskap!

Jeg har vært i flere dårlig vennskap, vennskap som har vært giftige istedenfor å oppbyggende. Jeg har laget en liste over hvordan et vennskap IKKE skal være

Ensidighet: dette er så viktig! Vennskapet må gå begge veier, det vil si at begge tar intiativ til å finne på noe, at man spør hvordan det går med hverandre- at det ikke bare er den ene som spør og aldri får spørsmålet tilbake

Bare den ene som stiller opp: dette har jeg oppleved flere ganger og sånn. Jeg har stilt opp hver gang, men aldri fått noe igjen. Og sånn skal ikke et vennskap være. Man må gi og ta. Å begge parter må stille opp for hverandre når man trenger det

Baksnakking: folk som snakker dritt om deg bak din rygg kan ikke kalles venner. Men de som faktisk snakker pent om deg når du ikke er tilstedet- det er det som kalles venner

Løgner: et vennskap må være basert på ærlighet hele veien, og å juge til hverandre skaper ikke tillit som er avgjørende i et vennskap. Jeg har opplevd så mange ganger at folk juger- typiske lystløgnere og det gjør at jeg ikke har stolt på noe av det personen har fortalt!

Opplever du noen av disse punktene, annefaler jeg deg å revurdere vennskapet- for da er det ikke bra for deg! Et vennskap skal være positivt, gjennsidig og ikke minst oppbyggende- ikke en energi tyv! Et ekte vennskap vil ikke inneholde disse punktene! Husk: du fortjener det beste! Du fortjener kun menneskesker som behandler deg bra, venner som stiller opp, som løfter deg opp, som prioriterer deg og som snakker fint om deg når du ikke er tilstedet, venner som respekterer deg!

-Mona Marlene

 

 

“JEG VIL IKKE VÆRE PÅRØRENDE”

Enda en avvisning. Idag fikk jeg nemlig vite av behandleren min at min pårørende ikke ønsker å være pårørende for meg. Dette ble visst sagt i desember, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har fått vite det før, men som hun sa “jeg kan ikke holde det skjult for deg” Så resten av timen var jeg bare irritert, jeg er lei av at folk avviser meg, lei av å bli behandla som om jeg ikke betyr noe for noen.. Enda en avvisning fra hun jeg trodde var en av mine nærmeste. Heldigvis tok ikke denne knekken på meg slik sist som var i jula.. Og siden det har jeg heller ikke hatt kontakt med vedkommende.  Det ser ut som relasjonen vår er i ferd med å rakne helt..Men det var uansett en vond beskjed å få, spesielt nå som jeg har det sånn som jeg har det.

Det gjør så vondt, jeg tror virkelig ikke folk skjønner hvor såra jeg blir. Som psykologen sa “kanskje hun ikke forstår HVOR såra du faktisk blir, jula ble jo helt krise for deg”– tro meg, det vet hun… Det er så godt at hun ser og forstår det og er enig med meg at den avvisningen jeg opplevde i jula kunne vært unngått ved at jeg ikke ble fortalt det jeg ble fortalt. For det er faktisk ikke alt man trenger å si, når man vet hvor forbanna såra jeg blir. 

Det er ikke det at det er så forbanna viktig for meg å ha en pårørende, men det gjør vondt allikevel når noen sier de ikke vil. Det gjør noe med følelsene mine og tankene mine om meg. Jeg føler ikke jeg er verdt å stilles opp for, verdt nok i meg selv. Å det er vonde følelser å bære på. 

Jeg har ingen andre jeg kan ha som pårørende så akkurat nå står det ingen oppført. Det er jo så klart opp til henne om hun vil være det, men det sårer meg ekstremt at hun ikke vil være det for meg- jeg trodde hun var en av mine nærmeste. Det er jo ikke sånn at det akkurat er så veldig stor jobb å være pårørende for meg heller… Jeg aner heller ikke grunnen, bare den grunnene jeg selv ser for meg at det er: jeg er ikke viktig nok.  Det er ekstra vondt å vite at hun er det for andre, men ikke vil være det for meg. Det sier jo litt om meg? Det er bare enda en bekreftelse på at “hun andre” betyr mer og den svir.. Men i dag ble jeg egentlig mest irritert. Jeg er så vandt til å bli såra at jeg ikke blir sjokkert lenger, jeg er bare drittlei av det så derfor blir jeg heller irritert. Jeg trodde ikke det skulle være sånn, at det er i de nærmeste relasjonene man skal bli mest såret- men der tok jeg visst grådig feil. Er det rart jeg bare vil kutte ut alle relasjoner?

-Mona Marlene

 

DE SOM SVIKTER

Er det en ting jeg har opplevd mye av i livet så er det svik, mennesker som har sviktet meg. Er det noe som virkelig har vært med på å ødelegge meg så er det nettopp dette, at mennesker som påstår de elsker meg og sier de alltid vil være er for meg, men som likevel svikter. Jeg har totalt mistet tilliten til vokse mennesker- om jeg noen gang har hatt det. Helt fra jeg var barn har jeg blitt sviktet på det groveste: både av de som skulle elsket meg over alt på jord med også fra systemene som skulle ha vært der og  fra min egen familie. Jeg tror den eneste stabile relasjonen jeg har igjen er søstera mi. 

Jeg lurer på hva som går av mennesker?? Hvordan mennesker klarer å svike folk? Jeg mener, jeg hadde aldri klart å svikte eller gi opp et menneske jeg elsker. Å hvis man klarer det, da elsket de deg virkelig ikke. Jeg er så lei og forbanna, at mennesker kan være så forbanna slemme og kalde mot hverandre. Jeg er så lei av mennesker som svikter, at jeg har vurdert å kutte alle relasjoner (iallefall en viss type relasjoner). Jeg er så møkk lei av å bli såra, skuffa, svikta, gitt opp, jugd til og bortprioritert at jeg spyr snart. Jeg blir så såra og sint, sint fordi mennesker kan være så forbanna slemme, sint fordi jeg har fått nok, nok av mennesker som behandler meg som dritt. Jeg tenker at de menneskene som er istand til å svikte, de har aldri kjent på kroppen hva svik faktisk gjør med en.

Relasjoner har alltid vært vanskelig for meg, jeg takler det svært dårlig. Men det er kanskje ikke så jævlig rart når man hele tiden er vandt til at folk svikter deg tilslutt uansett- da blir man relasjonsskadd. Når man hele tiden blir såra, avvist, lovet ting som ikke blir holdt- når man rett og slett aldri får følelsen av å faktisk være viktig for andre. Det er i mine nærmeste relasjoner jeg har blitt mest såra, det er det ingen tvil om. Det er også fra de nærmeste jeg har fått flest sårende/slemme kommentarer. Er det virkelig sånn det skal være i nære relasjoner? Det er jo bare et bevis på hvor lite jeg er verd tenker jeg, for man behandler ikke mennesker man elsker og som betyr mye for en dårlig. Da jeg vil heller være alene, enn å være i relasjoner der jeg hele tiden blir såret, bortprioritert og løyet til. 

Det jeg har lært i relasjoner er å ALDRI forvent å få like mye som du er villig til å gi. DEN har jeg virkelig fått erfare. For jeg er villig til å gjøre ALT for de menneskene jeg virkelig elsker og bryr meg om, jeg ville gjort hva som helst for dem, stilt opp når som helst, aldri i verden om jeg ville latt de sitte alene i høytider/ferier. Jeg VELGER å prioritere de jeg elsker og som betyr masse for meg. Og det er sinnssykt vondt: når folk ikke er villig til å gjøre halvparten for deg, tilbake engang. Det tenker jeg sier alt- da hjelper ikke de tomme ordene “jeg elsker deg” eller “jeg bryr meg om deg”. Det er handlingene som teller, ikke ordene. Jeg opplever at de aller fleste voksne kun tenker på seg og sine aller nærmeste, at de sjelden har plass til andre. En sånn voksen vil jeg overhode ikke bli. Selv om jeg får egne barn, vil jeg aldri bli en sånn voksen som kun tenker på meg og mitt. 

Vi trenger et varmere samfunn og mer inkluderende samfunn, for den verden vi lever i nå er iskald. Tenk litt på konsekvensene av svik neste gang, før du velger å svikte noen. For nok svik, kan faktisk få mennesker til å gå til grunne. 

-Mona Marlene