LA OSS SNAKKE LITT OM SELVMORD

I fjor skjedde det rundt 600 selvmord i Norge, rundt 400 av dem var menn og de resterende 200 var kvinner. Men disse hører vi ikke om, fordi de er ikke kjente personer. Det er mange mennesker, mange liv som går tapt. Denne jula har det skjedd to selvmord som jeg VET om. To mennesker for mye. Julen er en vanskelig høytid for veldig mange, så vanskelig at mange velger døden som utvei. Derfor skulle jeg så inderlig ønske at man var flinkere til å bry seg om de rundt, at familier tok bedre vare på hverandre og at færre slapp å tilbringe høytiden/e alene- for det er da tankene forsterkes, i alle fall for meg og sånn er det sikkert for veldig mange. Det er denne julen et bevis på: minst to menn valgte å forlate livet denne julen. Han ene hadde en familie som ikke ville ha noe med han å gjøre. De aller fleste har plass til en ekstra, bare man vil, det er som regel viljen det står på. Der det er hjerterom, er det faktisk husrom.

Selvmord er et samfunnsproblem som snakkes alt for lite om i mediene. Selvmord og selvmordstanker er fortsatt tabu, og et tema som de fleste vil unngå å snakke om. De fleste synes det er for vanskelig nå høre om.. Du kan jo tenke deg at hvis du synes det er vanskelig å snakke om, tenk hvor jævlig vanskelig den som bærer på disse tankene har det. Vi må slutte å være så feige. Hvis man bare lukker øyne og ører, så vil veldig mange flere miste livet. Det er så mange selvmord som kunne vært unngått, om man bare hadde våget å spørre, våget å reagere- og så klart våget å be om hjelp, og hadde blitt tatt på alvor. Vi må tørre å spørre, og vi må tåle å høre svaret. Vi alle trenger noen som ser oss, noen som bryr seg, noen som lytter til oss og noen som vil tilbringe tiden sin sammen med oss- vi alle trenger noen som tar vare på oss.

Mange tør heller ikke å snakke om selvmordstanker, fordi mange ser på selvmord som egoistisk- å ingen vil høre at de er egoistiske. Vi må slutte å si det, dette er mennesker i krise som har det ekstremt vondt. Selvmord er ikke egoistisk, det handler om så mye mer enn egoisme. De fleste tenker faktisk at det er til det beste for de rundt om de begår selvmord, fordi de ikke vil være en byrde i noens liv. Når man er veldig deprimert tenker man ikke klart, og man tenker ikke konsekvenser- man bare handler. Selvmord er ikke et bevisst valg, men en konsekvens av noe større.

Første gang jeg ønsket å ta mitt eget liv var jeg 15 år, allerede da tenkte jeg at jeg hadde levd nok- opplevd nok. Jeg hadde ingen å snakke med om disse tankene. Jeg bar de alene, og det var jævlig tungt- jeg var bare et barn. Jeg ante ingenting om psykiatri, jeg ante ingenting om hvordan hjelp det fantes. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndtere slike tanker.

Første gang jeg prøvde å ta mitt eget liv var jeg 18 eller 19, og jeg har etter det prøvd å avslutte livet flere ganger. Jeg har ikke orket mer rett og slett. Livet har vært for vanskelig, for jævlig til at jeg ville leve det. Å det verste er at jeg ikke har følt jeg kunne si fra til noen om det, om de tankene jeg bar på og planene jeg hadde. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, så kanskje forsøkene kunne vært unngått! For hvem ringer man når man ikke vil leve lenger? Hvem orker å lytte? Hvem VIL lytte? Å  man må  tåle å høre om det, at livet kan være så forbanna vondt at man ikke orker mer.. For det er tross alt de som lever i et helvete hver eneste dag det er vanskelig for. For når vi tåler å høre om det kan vi hjelpe, trøste, støtte, reagere, lytte, forhindre, forebygge. Vi har for faen ingen flere å miste.

“Det er ikke det at jeg så inderlig vil dø, jeg bare orker ikke å leve”

Tankene på å forlate livet lusker stadig i bakgrunnen, men de er ikke intense slik de i perioder er. Jeg er inne i en god periode nå, og da er også selvmordstankene lite tilstede. Alt er midlertidig, også selvmordstanker- det har jeg fått erfare. Heldigvis har jeg blitt reddet vær gang, men det har ikke vært noen selvfølge.

Se hverandre, lytt til de som har det tøft, ta en telefon til noen du vet sliter med slike tanker, inviter noen på besøk eller med ut på cafe, send en melding, spør heller en gang for mye enn en gang for lite om hvordan det går- vi at du er der og bryr deg. DU kan være den ene som redder et liv. Den ENE som utgjør en forskjell. Det koster så lite å bry seg, men kan bety så ekstremt mye.

Har du selvmordstanker eller planer, vær så snill å ta kontakt med noen- enten en venn eller en hjelpetelfon eller meg for den saks skyld- jeg er her om noen trenger noen å prate med, alltid. Ikke nøl med å ta kontakt med meg, jeg bryr meg og jeg vil lytte. Det er faktisk noen der ute som vil hjelpe, som vil lytte til akkurat DEG. Du er viktig, verden trenger deg og du er elsket. Du betyr noe, og ingen kan noen gang fylle din plass her på jorden. Det kommer bedre tider, det vonde vil blekne etterhvert og livet vil få farger igjen. Du vil kunne le helt på ordentlig igjen, og det svarte sløret foran øyne dine vil etterhvert bli lysere, sakte med sikkert. Livet kan faktisk bli bra selv om det ikke føles sånn nå, og det får du aldri sjansen til å oppleve om du velger å forlate livet.

Det er greit å være sliten og det er greit å være lei av livet, det er greit at du ikke skinner hele tiden- la noen bære lyste ditt til du klarer å bære det selv igjen. Så kan du få hvile litt, hvile til livet kjennes ok igjen. Det er greit å miste håpet, så lenge du har noen som går bak deg og plukker det opp og bærer det for deg til du er sterk nok til å bære det selv igjen<3

-Klem, Mona Marlene

FORVERNSAMTALE

Torsdag forrige uke var jeg på en forvernsamtale i Sandefjord, ang en ny behandling. Behandlingen det er snakk om er BET behandling. Jeg tror den ofte blir brukt på mennsker med borderline. Jeg har prøvd mye som ikke har fungert, så da har vi sammen blitt enig om at jeg skal prøve BET. Jeg selv har vært veldig skeptisk til denne behandlingsformen da jeg opplever den som veldig kald. Men jeg har valgt å gi det et forsøk. Hva har jeg å tape?! Tenk om dette faktisk er noe som kan hjelpe meg?

Jeg ble fortalt litt om opplegget- hvordan de jobber og hva som forventes av meg som pasient der. Det hørtes helt greit ut, og jeg håper jeg klarer å gjennomføre og at jeg har nytte av den type behandling. Jeg ble overasket over resultatet av samtalen, da jeg ble satt på venteliste med en gang etter første samtale. Ventetiden er bare på 1-2 måneder så det kommer til å gå veldig fort. Jeg både gleder meg og gruer meg. Gleder meg til at jeg kan lære andre måter å takle ting på, gruer meg fordi jeg er redd de som jobber der er kalde- for kalde mennesker er det verste jeg vet. Det blir også en utfordring å komme seg opp til frokost om morgenen, i og med at jeg sover så dårlig om natta.

Jeg skal prøve to uker først for å se om dette er noe jeg kan ha nytte av eller ikke. Å hvis de mener jeg har utbytte av det blir det innleggelse på 2-3 måneder kanskje- det var visst veldig forskjellig hvor lenge man er der.

Er det noen som har erfaring med BET og vil fortelle litt om åssen det var? Jeg vil veldig gjerne høre deres erfaringer så jeg ikke får sjokk når jeg kommer dit. Både det positive og det negative.

 

-Mona Marlene

DET FORBANNA SELVBILDE+ LITT OM JUL

Først og fremst: GOD JUL! Jeg håper dere hadde en så fin dag som mulig i går.. Jeg selv hater julen så den var så som så. Jeg feiret jul i pysjen andre året på rad. Jeg fikk heller ikke feiret med de jeg ville feire jul sammen med. Jeg fikk masse fine gaver da, mye av det jeg ønsket meg. Så det er jeg veldig fornøyd med.  Heldigvis er julen straks over og det er ett helt år til neste gang. Resten av julen skal jeg ingenting, jeg pleier aldri å bli invitert av verken familie eller venner i julen så det blir noen kjedelig dager, som egentlig skulle vært koselig dager med de man er glad i! Det er utrolig trist at det er sånn det har blitt- jeg skulle ønske folk var flinkere til å ta vare på hverandre.

Men tilbake til overskriften: jeg fikk et spørsmål om jeg kan skrive litt om selvbilde og kropp, og det kan jeg så klart gjøre. Jeg har skrevet ganske detaljert om dette før så det er fare for at jeg gjentar meg selv en del.

Som jeg nevnt tidligere, så sliter jeg ekstremt med selvbilde og kropp. Etter at jeg har lagt på meg ganske mange kilo på kort tid, så har det naturligvis blitt enda verre, og nå er det så ille som det aldri har vært før. Jeg har aldri hatet meg selv så mye som det jeg gjør nå- jeg klarer nesten ikke se meg selv i speilet. Å slite med en spiseforstyrrelse i tillegg gjør ikke denne vektoppgangen noe bedre.

Jeg kjenner ikke igjen kroppen min, denne kroppen er fremmed for meg. Det er ikke slik kroppen min er. Det er ikke slik jeg pleier å se ut. Det er heller ikke slik jeg vil se ut. Det er ikke gøy å plutselig se ut som du er gravid, det er så forferdelig vondt og irriterende- jeg blir så sint på meg selv som har latt det gå så langt. Det er faen ikke gøy å være den tjukke blant vennene dine. Jeg føler meg så fæl i forhold til mine nærmeste. Jeg har nesten ikke lyst til å vise meg sammen med de engang. Jeg føler meg så forferdelig dårlig blant dem.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om dette annet enn at jeg bærer et sterkt  hat til kroppen min, jeg hater at jeg har blitt tykk, jeg hater hvordan stygg og klumpete jeg har blitt, jeg hater at jeg ofte ser gravid ut. Jeg sliter ekstremt med dette om dagen, og det ødelegger dagene mine. Jeg tenker på det konstant hele tiden- jeg får aldri fred. Hele tiden tenker jeg på hvor fæl jeg har blitt. Nesten ingen av klærne mine passer lenger, noe som bare beviser at jeg har gått opp veldig mye i vekt. Ikke kan jeg gå i det jeg vil heller fordi jeg føler meg for stor. Det er et helvete, og jeg skulle gjort mye for å fått tilbake den gamle kroppen min- jeg ser jo nå at jeg faktisk var tynn, selv om jeg ikke følte det da, så var jeg tynn i forhold til det jeg er nå.

Dette er også hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene 3 dager i uken, jeg er nødt til å få gjort noe med hvordan jeg ser ut. For denne kroppen holder jeg ikke ut lenger. Jeg kan ikke engang beskrive hvor viktig dette er for meg, hvor viktig det er for meg å gå ned i vekt. Det er jævlig vanskelig å gå ned i vekt, så jeg er redd jeg gir opp før jeg rekker å se resultater. Men fra nyåret skal det bli skjerpings, null drittmat og ordentlige treningsøkter. Hvis man vil ha endring hjelper det ikke sitte på ræva å vente på en forandring- jobben må man faktisk gjøre sjøl, det gjelder alt. Å den jobben er jeg nødt til å få gjort om jeg noen gang skal kunne trives i egen kropp. Jeg vet jeg kunne vært mye større, men jeg kunne også vært mye mindre- det er det jeg tenker på. Jeg sier ikke at folk som ser ut som meg er stygge, men jeg synes jeg er stygg på denne vekta- jeg trives ikke i denne kroppen, jeg føler meg for stor til å være meg. Så det er ikke vits å komme meg “hvis du er stor hva er jeg da?” opplegg. For jeg driter i hvordan de som er større enn meg ser ut. Poenget er at jeg ikke trives i min egen kropp slik den er nå.

Jeg håper resten av julen dere blir fin. Ta vare på hverandre, for det er  faktisk ikke alle som har en fin jul. Inviter noen på julemiddag- de fleste har plass til en ekstra bare man vil!

-Mona Marlene

GI TID

Idag 10. oktober er det verdensdagen for psykisk helse. En markering jeg er glad vi har, da vi ofte er en glemt gruppe, og da dette tema fortsatt er tabu å snakke om. Men det er ikke bare viktig å markere idag- men alle dager. Alle dager er det viktig å gi av tiden sin: et smil, en melding, en telefon, et besøk, en hjelpene hånd. Å så må vi slutte å skylde på at vi ikke har tid, for det har du- det koster så lite å  være et medmenneske som bryr seg og som ser. Jeg er lei av å høre at ingen har tid hele tiden, for det er klart man har tid til å sees mer enn to ganger i året, det er klart man har tid til å ringe i løpet av et halvt år, eller sende en melding i løpet av noen måneder- det handler bare om hva man gidder å prioritere og ikke rett og slett. Har man ikke tid til mennesker i livet sitt, så må man vurdere å avslutte relasjonen eller gjøre en endring, for det er enormt vondt å være i en relasjon der vedkommende aldri har tid til deg- det har jeg virkelig fått erfare, og det er en erfaring jeg gjerne skulle vært for uten. For å føle seg så forbanna ubetydelig for noen er en vond følelse å bære. Det å ikke føle seg verdig tiden til noen er en vondt følelse, og man klandrer seg selv.

Idag florerer det av slike innlegg som dette, men hvor mange av de holder ord? Hvor mange gjør selv det de skriver så fint om på nett? Er det bare tomme ord, bare for å delta i tema- eller mener står de faktisk for det de skriver? Det gjenstår jo å se.

Jeg har slitt psykisk i mange år, og den kampen føler jeg at jeg har kjempet mutters alene meste parten av tiden. Alt jeg har ønsket meg og trengt er noen som er villig til å bruke tiden sin på meg, enten det er en melding, en telefon, et besøk… Noen som viser at de faktisk bryr seg. For et par måneder siden var jeg innlagt etter et selvmordsforsøk: jeg fikk EN melding dagen etterpå om hvordan det gikk, resten av mine nære hørte jeg ingenting fra. Ei heller i ettertid var det noen som spørte hvordan det gikk med meg. Etter en så alvorlig hendelse hadde man trengt noen som var der og strakk ut en hånd- i det minste sendte en melding eller ringte og spørte hvordan det gikk, det hadde kostet så lite og betydd så mye. Jeg følte rett og slett at ingen hadde brydd seg om jeg faktisk hadde dødd!  Jeg har blitt kastet ut fra psykiatrisk mange ganger før jeg har klart å reise meg- alt jeg hadde trengt var tid. Tid til å komme meg på beina igjen og få tankene på avstand. Men den tiden fikk jeg ikke, og jeg føler meg ikke verd tiden deres.

Bilderesultat for gi tid

Det er så mange som sliter her i verden, så mange som er ensomme. Å slite psykisk er en ensom og usynlig kamp som veldig få forstår seg på.. Så mange som kjemper helt alene, uten noen som bryr seg eller hjelper til. Er det er sånn verden vi vil ha? At vi driter i noen av de svakeste i samfunnet? Eller skal vi begynne å bry oss og ta vare på hverandre? Stille opp for hverandre og spørre hverandre hvordan den går? Kanskje på tide å bruke tiden på de man har nær og bryr seg om? Kanskje begynne å hjelpe de som trenger det litt ekstra- strekke ut en hånd til noen du vet sliter litt ekstra? For er det noe man trenger når man sliter psykisk, så er det å bli sett og ha noen som virkelig bryr seg om en. Det er viktig for alle, men spesielt de som sliter og kanskje ikke har noen rundt seg. En dag så er det du som blir rammet av psykisk sykdom og trenger noen som bruker litt av tiden sin på deg. For psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, og da kan du jo tenke litt på hvordan du selv ville blitt møtt.

Å gi tid betyr så mye: tid til å heles, tid til en prat, tid til å bli sett, tid til å være sammen, tid til å spørre, tid til å sende en melding, tid til å ta en telefon, tid til å komme seg på beina før man blir kastet ut av psykiatrisk. Jeg tror mange undervurderer hvor viktig det er å gi hverandre tid. For tiden din får du aldri igjen, og det føles ganske fint at noen bruker tiden sin på akkurat meg. Det viser at noen faktisk bryr seg om deg.  I det siste har jeg virkelig fått erfare at livet kan være over på et blunk, en dag er det faktisk for sent å bry seg, så bry deg mens du har sjansen. Det hjelper ikke henge med haka etterpå og angre på at du ikke gjorde noe mens vedkommende faktisk var i livet. Livet er skjørt, og det er så utrolig viktig at vi er gode med hverandre. De som sliter psykisk har det ille nok fra før, vi trenger ikke gjøre det verre for dem ved å ikke bry oss. Å gi av tiden sin er noe av det viktigste man kan gjøre, det betyr så mye mer enn man tror.

Å like viktig er det å gi tid til de man ikke kjenner: se han narkomane som ligger på gata og kanskje har tatt en overdose, hun jenta som går alene i mørket midt på natta, den gamle mannen som kanskje har gått seg vill, hun jenta som sitter å gråter! Ta deg tid til å se de menneskene rundt deg i hverdagen! Kanskje kan du være en som redder dagen til noen! Se, spør og lytt!

Idag (og alle andre dager), utfordrer jeg deg til å sende rundt noen meldinger å spørre hvordan det går, eller ta en telefon, smil til en fremmed, dra på et besøk til noen som virkelig trenger det, inviter noen med ut eller finn på noe annet hyggelig du kommer på. Men gjør noe for noen, å vit at hva enn du gjør så vil det bety mye for vedkommende. 

Vær et medmenneske- Gi tid<3

Klem, Mona

 

10 FORDELER VED Å VÆRE INNLAGT

1.Det er helt trygt der, jeg føler meg iallefall helt trygg der. Du må tross alt gjennom 3 dører for å komme inn til avdelingen, så jeg slipper å være redd for innbrudd eller at noen skal ta meg.

2.Ikke nok med at du får gratis mat, som regel smører de den for deg også haha

3.Du har alltid tilgang på personal om du trenger å prate, noe som er veldig betryggende.

4.De vasker klær for deg om du skulle trenge det

5.Du har ikke alle mulig ting du kan skade deg med der inne, noe som er veldig greit hvis du har skikkelig skadetrang

6.I og med at det er personal der hele tiden, kan du få hjelp til å håndtere vanskelig situasjoner der og da.

7. Om du skader deg der inne, vasker de opp etter deg og lapper deg sammen igjen.

8. Gratis plaster, rens og bandasjer

9. Er du redd på natta, kan personalet sitte litt utenfor døra de.

10. Gratis brus på lørdager :))

Se på dette med litt galgenhumor, å være innlagt er så klart ingenting å trakte etter! Men humor er viktig.

-Mona Marlene

Å INNSE AT MAN IKKE BLIR FRISK

Det er faktisk noe jeg har forsonet meg med: det er ikke sikkert jeg noen gang vil kunne kalle meg selv frisk. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli friskmeldt eller fri for diagnoser. Jeg tror man i mange tilfeller aldri blir frisk, men friskere er fullt mulig å bli. Jeg synes heller man bør fokusere på å bli friskere enn frisk- for det er et veldig veldig stort mål, som kanskje overhode ikke er mulig å gjennomføre! Det er noe med å senke kravene man har til seg selv! For høye krav skaper bare stress og følelsen av mislykkethet!

Derfor vil jeg heller å fokus på å bli friskere, enn å ha fokus på å bli helt frisk- for det kan hende det er for mye å forvente, et for stort mål, kanskje et umulig mål. Noen ganger må man bite i det sure eplet og innse at « nei kanskje jeg aldri blir helt frisk»! Det er noe med det å se realiteten! Det er faktisk ikke alle som blir friske å sånn er det bare, å det er noe jeg synes folk burde bli flinkere til å akseptere. Noen sår stikker for dypt, og vil aldri slutte å blø!

Når man har så dype traumer og har slitt i så mange år, tror jeg ikke det er mulig å bli helt frisk ( ikke for meg iallefall). Altså skaden man har blitt påført som barn sitter brent fast i både kropp og sinn. Traumene og alt jeg har opplevd og ikke minst alt jeg har manglet- det kommer alltid til å ville prege meg på en eller annen måte. Ja jeg kan lære meg å leve med det og håndtere det bedre, men det vil aldri bli glemt. På en eller annen måte vil det alltid påvirke meg- i stor eller liten grad. Derfor velger jeg heller å ha fokus på at jeg vil bli friskere, for det tror jeg absolutt er mulig å for meg er det mer realistisk å tenke- det er ikke et umulig mål, som igjen gjør at man føler seg mislykket om man ikke oppnår det.

Å jeg vil at folk skal respektere dette, og ikke plapre i vei om at «joda, du kommer til å bli frisk» for det er det ingen garanti for. Det er deg ingen som kan love meg. Jeg vil at folk skal respektere at jeg kanskje ikke blir frisk, men at jeg kan bli ganske mye friskere.

Hva tenker dere om dette? Er jeg helt på bærtur?

-Mona Marlene

“JEG NÅR IKKE INN TIL DEG”- PÅ BEHANDLINGSFRONTEN

Humøret er ikke på topp for tiden, som jeg har nevnt tidligere. De siste 4/5 månedene har det vært verre enn det pleier, noe som skyldes medisin bytte, opptrappingen og nedtrappingen. Siden jeg begynte med det har humøret rast nedover, jeg har vært konstant sint, deppa og likegyldig og langt i fra mottakelig for hjelp. Aller helst til jeg bare være i fred, råtne i fred- at folk skal la meg være i fred- som jeg har sagt til behandler også flere ganger: “bare la meg være” 

“Ditt sårbare barn vil ikke være i fred, ditt sårbare barn vil noe helt annet, men hun blir bare overkjørt”– når den setningen kommer fra behandler blir jeg iallefall irritert. Ikke faen om det stemmer liksom, ikke faen om jeg har en liten sårbar barne del i meg. Kanskje treffer hun en spiker.

Når jeg er så sint som det jeg er for tiden, så klarer jeg ikke få utbytte av behandlingen. Jeg klarer ikke ta til meg noe, og jeg orker ikke og vil ikke snakke om noe som helst.. Tanken på å avslutte all behandling har streifet meg mange ganger de siste ukene- jeg vet rett og slett ikke om jeg orker mer. For jeg har mistet håpet om å få det bedre, jeg har mistet troen på at behandling kan funke. Å skulle sitte å snakke om det samme om og om igjen, få 100 spørsmål om alt og ingenting- det takler jeg ikke for tiden, jeg blir bare irritert og gidder ikke snakke om noe som helst og avslutter timene lenge før tiden er ute.

“Jeg når ikke inn til deg Mona, du stenger meg ute og har gjort det i lange tider nå. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg. Du er konstant i mestringsmodus og skyver alle bort” – er typiske setninger fra behandler den siste tiden.

Behandler er fortvile, for denne tilstanden har vart lenge nå og vi kommer ingen vei, vi kommer ikke fremover så lenge jeg har det sånn som jeg har det nå. Hun når ikke inn, og jeg stenger henne ute.

Det er slitsomt å ha det sånn, jævlig slitsomt faktisk. Å gå å være så sint hele tiden, tar krefter. Jeg vil jo ha det bedre, samtidig som jeg har gitt opp fordi jeg ikke kommer noen vei og ikke har gjort det på mange år. Da er det ikke rart man gir opp? Å det er ikke rart man blir sint heller, når man har det sånn som jeg har det- jeg tror de fleste ville vært forbanna i min situasjon. Forbanna på alt og alle, forbanna fordi jeg ikke kommer noen vei, forbanna fordi jeg har det sånn som jeg har det- som ikke er noe liv. Rett og slett forbanna på verden. Man blir det når man har hatt det jævlig lenge nok.

Jeg vet ærlig ikke hva jeg skal gjøre på behandlings fronten: om jeg bare skal slutte i all behandling, eller om jeg skal fortsette og håpet på at jeg snart får det bedre så jeg kan dra nytte av behandlingen, for det gjør jeg ikke nå.

Å hvem vet: kanskje er ikke behandling noe for meg. Jeg har gått i behandling siden jeg var 16, og ikke kommet noen vei. Ting har bare forverret seg. Behandling har aldri hjulpet meg, og kanskje vil det heller aldri hjelpe meg, for kanskje er det ikke håp. Kanskje må jeg bare leve sånn som dette resten av livet. Kanskje kan ikke mine dype sår heles.

Jeg er så usikker, fortvila, lei, motløs, rådvill,  sint og sliten- jævlig sliten.

-Mona Marlene

OM 5 ÅR: SYK VS FRISK

Om fem år er jeg tilnærmet frisk og lever et liv jeg er fornøyd med. Jeg har endelig kommet meg ut en i en vanlig leilighet, jeg har fått lappen, og tatt ferdig videregående. Jeg har ett eller to barn, og en hund- en staff. I tillegg er jeg ekstramamma for en som trenger det, og gir alt jeg har til alle barna mine- både mine egene og den jeg er så heldig å få være ekstra mamma for. Hverdagen er hektisk, og jeg elsker det, jeg har ikke tid til å tenke og dvele over fortiden.  Bagasjen har jeg fortsatt med meg, men jeg har lært meg og leve med den og lar den ikke lenger prege hverdagen min. Jeg er for første gang glad på ordentlig, og jeg kjenner for første gang at livet er godt og leve. Jeg har fått meg jobb, enten på SFO, barnehage eller omsorgsbolig. Jeg holder mer foredrag, og har også gitt ut min aller første diktbok.  Angsten ha sluppet taket, og relasjonene blir ikke lenger ødelagt av min ustabilitet. Jeg er fornøyd med egen kropp, og mat og vekt preger ikke lenger hverdagen min. Jeg tjener mine egne penger, mer penger- slik at jeg kan gi barna mine mange fine opplevelser og minner. Kjære Mona, du fikk det til. All jobbingen og behandlingen var hvert da, det var håp for meg også- slik som alle rundt meg sa! 

Om fem år er jeg fremdeles syk, og det preger hver eneste dag. Jeg er fortsatt stuck i psykiatri boligen og har verken barn eller hund. Jeg har mista alle relasjonene mine, fordi jeg er så ustabil følelsesmessig. Angsten har nådd et nytt punkt og jeg er reddere enn aldri før, jeg kveles. Jeg hater fortsatt meg selv og kroppen min og hverdagen er preget av mat, kropp, vekt og sult. Jeg har enda ikke fått tatt lappen eller fullført videregående, jobb har jeg heller ikke fått meg. Hverdagen går tregt, og jeg har alt for mye tid til å tenke. Jeg er langt ifra glad og jeg trives ikke i livet i det hele tatt. Jeg har gitt opp behandlingen, for det er jo ikke håp for meg- som jeg har sagt hele tiden: det er ikke håp for alle. Jeg har gitt opp å få det bedre, og forsonet meg med at jeg må leve som dette til dagen jeg dør. Mitt eneste mål nå er å bli tynn- koste hva det koste vil,  da har jeg iallefall fått til noe her i livet. Kjære Mona, du kommer ikke til å oppnå noe her i livet. Det er ikke håp for deg, som jeg prøvde å si hele tiden! Du kommer aldri til å bli i nærheten av frisk og du kommer til å hjemsøkes av fortiden resten av ditt liv

Jeg vet veldig gidt hvilket av disse to livene jeg ønsker meg, det er nok ikke så vanskelig å gjette!

-Mona Marlene

Noen får hjelp servert på sølvfat

Jeg fikk denne kommentaren istad, og den har jeg lyst til å svare på i ett innlegg. Dette har jeg utrolig mange tanker rundt og mye jeg mener noe om. 

Jeg opplever at “alle andre” får hjelp så fort livet bikker i mot dem, så fort de ikke har spist på en dag eller så fort de har tanker om å ikke ville leve lenger. Å jeg synes det er så forbanna urettferdig, at noen får hjelpen servert på et sølvfat, mens andre må prøve å ta sitt eget liv for å i det hele tatt ha en liiten sjanse for å få hjelp. 

Jeg føler at selv de om har mindre problemer enn meg, eller de som aldri har vært i systemet før for så innmari mye bedre hjelp enn det jeg får. Jeg kan fint gå en uke og to uten å spise, mens når en person ikke har spist på en eller to dager så får man nesten sonde. Hva tror du det gjør at jeg føler? Jo, at livet mitt ikke er like viktig som andre, at JEG ikke er verdig hjelp like mye som andre. Å det er vonde følelser å kjenne på. Jeg har opplevd gjennom så mange år, å ikke bli tatt på alvor: ikke en gang når jeg har bedt om det fordi jeg ikke vet hva jeg er i stand til å gjøre. Jeg har bedt om innleggelser 3 hele ganger, og blitt blankt avvist alle gangene. Hver gang endte med ambulanse og innleggelse på sykehuset med pumping, kull og hjerteovervåking. Enda så lærte de ikke at når jeg bar om hjelp, så mente jeg det. Det krever ganske mye å be om en innleggelse, man ber ikke om det for moro skyld- men fordi man befinner seg i en krise. Det endte med at jeg ikke gadd å si fra lenger, ikke til den psykologen iallefall. 

Noen får innleggelser med engang de ber om det, andre må være halvdøde for å få det. Er ikke dette blodig urettferdig? Og ikke minst er det farlig, det kan faktisk føre til selvmord når man ikke blir tatt på alvor. Hvorfor er det sånn at noen blir tatt på alvor og andre ikke? Hva skjedde med “alle er like mye verdt og alle har krav på hjelp”? Jeg mistenker at det er diagnosen min som lager det skille, som om jeg da ikke er verdig hjelp på grunn av en merkelapp jeg har fått. Hva med oss da, som har denne stigmatiserende diagnosen- hvem skal hjelpe oss? Er vi ikke verdig hjelp på grunn av en diagnose? Har ikke jeg rett på helsemessig hjelp? Er det sånn at vi med denne diagnosen ikke skal få hjelp? Er det sånn at vi likså godt bare kan ta liv av oss? Hvem skal hjelpe oss, når systemet som skulle ha vært der, ikke er der?

Å så tror jeg det er veldig forskjell på hvor i verden man bor, om man får hjelp eller ikke. For jeg vet om mennesker som har samme diagnose som meg men som bor et helt annet sted i Norge som får innleggelser og krisehjelp så fort de ber om det, så fort maten blir litt vanskelig for eksempel. Jeg synes det er såå forbanna irriterende, farlig, urettferdig. Misforstå meg rett, jeg ønsker at alle får den hjelpen de trenger, det er ikke det dette handler om. Men noen trenger mindre hjelp enn meg, og andre trenger mye mer enn meg- da er det irriterende at jeg aldri får  den hjelpen jeg trenger der og da, og at jeg nektes innleggelse på grunn av den forbanna diagnosen min. 

“Det føles ganske urettferdig at noen som ikke har spist på en dag eller to, får innleggelse med en gang og himmel og helvete settes i bevegelse, mens eg som ikke har spist på en uke eller to ikke ikke blir lagt merke til engang”

Dette forsterker bare de tankene jeg har om meg selv, dette blir et bevis på at det jeg tenker stemmer. At jeg ikke er verdt hjelp, at livet mitt ikke er viktig nok til  hjelpes, at jeg ikke fortjener hjelp, at jeg likså godt bare kan forsvinne herfra, at jeg bare er en byrde for samfunnet, at livet mitt ikke er verdt en dritt og at jeg ikke er verdt å ta på alvor- det er sånn det føles å ikke få hjelp, ikke få innleggelse når man trenger det, ikke blir tatt på alvor når man sier at man ikke makter mer. Å resultatet blir at man slutter å be om hjelp, at man slutter å fortelle hvordan man har det. Å det er skummelt, og faktisk livsfarlig. For det kan ende med selvmord. Å ikke bli tatt på alvor, er en av de verste følelsene ett menneske kan kjenne på. ALLE mennesker har rett på på hjelp og ALLE mennesker har rett til å bli hørt og tatt på alvor: det er iallefall sånn det burde ha vært.

– Mona Marlene

Før du velger dette yrket

Før du velger å begi deg ut i et av de tøffeste yrkene som psykolog er, burde du tenke deg nøye om. Psykolog yrket passer overhode ikke for alle. Du må virkelig være inneforstått med hva du begir deg ut på, og gå noen runder med deg selv og tenke om dette virkelig er noe du passer til.

Alt for mange opplever psykiatrien i Norge, som lite hjelpende. Mange opplever å aldri bli tatt på alvor samme hvor mye de sliter, samme hvor mye de trenger hjelp. Altfor mange opplever at ordene i seg selv ikke er nok til å bli tatt  på alvor- det må som regel drastiske handlinger til før man får hjelp. Å sånn skal det faen ikke være- ordene skal holde i seg selv til å bli tatt på alvor- det skal ikke gå så langt som at man prøver å ta livet av seg for å bli tatt på alvor. 
Altfor mange mennesker dør i selvmord, nettopp fordi de ikke blir hørt, de blir ikke tatt på alvor. Å jeg spør meg selv 1000 ganger: HVOR MANGE SELVMORD SKAL TIL FØR PSYKIATRIEN LÆRER SEG Å TA PASIENTENE SINE PÅ ALVOR?

Som psykolog møter du alle type mennesker, unge som gamle- med grusomme historier, kompliserte lidelser. Du møter sårbare mennesker hver eneste dag, ofte sårbare mennesker som er i livskrise, mennesker som trenger deg. Mennesker som trenger at du er der for dem, tror på de, hjelper de og ikke minst tar deg 100% på alvor. Noen ganger trenger man at du som psykolog tar over kontrollen, når man selv har mistet den. 
Som psykolog er du nødt til å ofre litt mer for jobben din enn det kanskje andre gjør. Du er nødt til å tenke og gå utenfor de firkanta rammene og legge bort manuset, og ikke minst er du nødt til å ofre litt av deg selv. Det viktigste for at behandlingen skal funke og være til nytte, er en god relasjon- som går begge veier. Å det aller viktigste er at du jobber med kjærlighet, at du viser kjærlighet. Bruk deg selv som beste verktøy og jobb ut i fra hjertet- utdanningen kan du ha med deg i ryggesekken. 

Jeg tror at mange blir ødelagte av utdanningen og systemet- man får jo ikke være seg selv på jobb- den man faktisk er. Isteden må du være som du lærer på utdanningen, du må følge systemet, bøker og alle de andre du jobber med- her skal man ikke skille seg ut og jobbe på den måten som er best for deg- den måten som inkluderer naturlig omsorg, naturlige reaksjoner, å vise følelser skal du iallefall ikke gjøre. Kanskje er du som psykolog kjempe varm, glad i klemmer og ikke redd for å vise følelser- mens du lærer det helt motsatte på utdanningen og deretter legger de fra seg sitt egentlig jeg og går inn i en psykologrolle som ingen av oss unge liker. Det som psykologer kaller profesjonalitet kaller vi uprofesjonelt
Det er livsfarlig å møte mennesker med en kald holdning, med en avstand og containing. Det kan føre til at mennesker slutter å snakke, slutter å be om hjelp, og at de går å bærer  på det vonde helt alene. Det kan føre til at mennesker slutter i behandling. Hvis du ikke klarer å jobber med kjærlighet og varme, er ikke psykolog yrke noe for deg, rett og slett.

Kjærlighet tror jeg er nøkkelen til en god relasjon, og nøkkelen til god hjelp. Jobber du ikke med kjærlighet, viser du ikke kjærlighet- så blir du fort en robot det er vanskelig å bygge en god relasjon til. Viser du ikke varme, blir det vanskelig å åpne seg om det aller vondeste som ligger innerst i hjertet- i rom som egentlig er stengt. Hvorfor er det sånn i psykiatrien at man ikke skal vise kjærlighet? Ikke være nær? Er det i et system som mennesker trenger varme og kjærlighet er det søren med alle disse sårbare menneskene i psykiatrien. Man kan vise kjærlighet selv om  det ikke står i boka, man kan gi en klem og berøring selv om det ikke står i boka. Å ja, man kan gi dette selv om det er jobben din. Alle mennesker trenger kjærlighet, samme hvilket system de er innunder- det er et menneskelig behov. 

“Nærhet roer nervecellene, for eks ved å bli holdt rundt når livet raser sammen og du føler at du går i stykker- da er det godt at noen kan holde deg, kjærlighet og nærhet driver frykten ut og gjør den utrygge trygg. Kjærlighet er alltid varmt- fordi den kommer direkte fra hjertet. Kjærlighet leger, lindrer og healer åpne sår. Kjærlighet er den beste medisinen med bare positive bivirkninger”


Møt alle pasientene dine som et eget individ. 10 personer med samme diagnose, er ikke like og trenger alle ulike ting. Da hjelper det ikke å lese seg opp i en bok å behandle alle med lik diagnose etter den. Oppskriften på mennesker står ikke i noen som helst slags bok. 
Har du egen erfaring er det et kjempe pluss, så lenge du har bearbeidet og er på plass i deg selv så du ikke lar egne følelser og opplevelser ta overhånd. Det beste med psykologer som har egen erfaring, er at de faktisk kan forstå deg, sette seg inn i hvordan du har det- på en helt annen måte enn de som kun leser seg opp i bøker og ikke har opplevd annet enn sorgen over at lipglossen er tom. Ingen som ikke har opplevd psykiske lidelser, klarer å sette seg inn i hvordan det er- man kan tenke seg til- men har du selv kjent det på kroppen så har du faktisk en mye bedre mulighet til å forstå og sette deg inn i andres situasjoner. 

Tenk at du kan være den ENE som gjør en forskjell, den ENE som gjorde det lille ekstra og gikk litt utenfor boksen eller den ENE som viste kjærlighet. Hvis man har den innstillingen tror jeg man kan hjelpe flere.

“Du velger selv å studere og bli psykolog, vi pasienter kan ikke velge hvem psyklog vi får”


Så tenk deg nøye gjennom før du velger dette yrket, du sitter faktisk med en del makt over livene våre. Klarer du ikke jobbe med varme og kjærlighet- fremfor containing og avstand eller  ta pasientene 100% på alvor og behandle hvert menneske som et eget individ, burde du finne et annet yrke

-Mona Marlene