IKKE SI DU ELSKER MEG

Vær varsom med hvilke ord du bruker, for når ordene er sagt oppstår det en viss forventning. Da forventes det også at du viser det i handlinger. Det er lett å slenge ut av seg “jeg elsker deg” eller “du betyr så mye for meg”, men det er en helt annen ting å faktisk vise det og gjennomføre det. Å dette innlegget handler ikke om kjæreste kjærlighet.

Vi alle er forskjellige, og legger forskjellig vekt på disse ordene, noen slenger det lett ut av seg, mens andre mener det fra dypet av sitt hjertet når de sier det- og dermed også viser det i handlinger. Jeg er en person som virkelig mener det når jeg sier disse ordene- og da viser jeg det. Jeg gjør alt for de jeg bryr meg om og er glad i, og setter gjerne himmel og helvete i bevegelse for de, og jeg stiller alltid opp for de om de trenger meg- for det er bare sånn jeg er, for meg ville noe annet vært veldig rart. Men jeg må innrømme at det er vondt å aldri oppleve det samme tilbake- å aldri oppleve at noen virkelig stiller opp for deg tilbake.

Man må nok bare lære seg at ikke alle er villig til å gi så mye som en selv gir, selv om det er vondt. Jeg ville for eks aldri latt noen jeg er glad i være alene i høytider, sånn som jeg har opplevd mange ganger. For meg er det uaktuelt å la de jeg bryr meg om være alene i høytider- da er det for meg en selvfølge å invitere. Men dessverre er det alt for få som tenker sånn og det er så trist. Man kunne hatt det så mye bedre med varmere og mer inkluderende mennesker rundt seg- det hadde hjulpet så mange.

Vi alle trenger å føle oss viktige for noen, at noen trenger oss og virkelig elsker oss. Vi trenger mennesker som bruker tid på oss- som VELGER å prioriterer oss. Å jeg, velger å prioriterer de menneskene jeg elsker fremfor alt annet, og jeg skulle ønske flere tenkte sånn.

Så vær så snill, ikke si du elsker meg eller hvor mye jeg betyr for deg om du ikke har tenkt til å vise det!

-Mona Marlene

En underernært kropp

Det forskes mye på hvor mange som lever under fattigdom- materialistisk fattigdom. Det finnes det mange tall på, men hva med de som lider under manglende kjærlighet og omsorg? Det er det ingen tall på. Hadde man startet å forske på det tror jeg tallene ville sjokkert oss. 

Kjærlighet er noe av det viktigste her i livet, det gjør noe med følelsene våre og oss som mennesker å vite at vi betyr noe for noen, at vi er verd å bli elsket av en annen. For barn er dette helt avgjørende, de er avhengig av foreldrenes kjærlighet og omsorg fra den dagen de ankommer verden. Det er helt grunnleggende for barn utvikling, grunnmuren til et godt og trygt voksenliv. Kjærlighet er også avgjørende for å utvikle gode, sunne relasjoner med andre mennesker.  Et barn som vokser opp og vet at det er elsket, som får masse kjærlighet og nærhet- som opplever at de er viktig for noen, de vil ikke forakte seg selv som voksne (så klart finnes det unntak) Men jeg velger å tro at et barn som har vokst opp med kjærlighet og omsorg vokser opp til en tryggere, friskere voksen enn de som vokser opp uten- de ser verden helt annerledes. 

Å det smerter langt inn i sjelen å vite at det finnes barn som ikke får dette behovet dekket- å vite at det er mange som vokser opp slik som meg. For jeg vet godt hva denne mangelen gjør med deg som menneske. Hvor ødeleggende det er å ikke få det. Jeg vet hvordan det kjennes å være utsultet på kjærlighet og nærhet, hvordan det er å føle at man i voksen alder ikke få nok- som en ulv som aldri blir mett. Kroppen bare skriker etter å bli holdt, av en annen.  Kroppen min er så inderlig utsultet på nærhet, å jeg kan den dag i dag ikke få nok. Å ja, det går faktisk an å være underernært på kjærlighet. De som gikk glipp av dette i barndommen, trenger ekstra doser av dette som voksne. For jeg tror vi alle innerst inne har et lite barn, som bare lengter etter å bli sett, anerkjent og holdt. I ekte kjærlighet er det en enorm kraft, en kraft jeg tror mange undervurder. Folk som ikke har kjent manglene på kroppen selv, de forstår ikke alvor i skadene- og at det i det hele tatt er ekstremt skadelig. Konsekvensene er mange og senskadene må man leve med resten av livet. Det er ikke bare å “komme seg videre” og glemme den tapte barndommen- som er den viktigste tiden i livet vårt, den tiden som lager hele grunnmuren til voksenlivet. Det er som med hus: du kan ikke bygge et stødig hus uten en grunnmur, det sier seg selv at det huset vil forfalle. 

“Jeg ønsker bare å kunne ligge i et fang hele tiden, å når jeg er hos disse menneskene som dekker dette behovet mitt- da kan jeg ikke få nok. Jeg ønsker bare å ligge sånn hele kvelden, venter bare på invitasjonen-  for jeg tør ikke av meg selv å bare legge meg i noen fang, i en enorm frykt for å bli avvist”

Vi alle trenger å føle oss viktig for noen, at for noen betyr vi hele verden. Vi trenger å føle oss elsket, slik at vi kan få tilbake troen på at vi faktisk er verdt å elske. Enda den dag i dag føler jeg at jeg ikke er verdt å elske, at jeg er for vanskelig, å det handler nok mye om den barndommen jeg har hatt men også alle svikene jeg har opplevd i ettertid. For sannheten er at jeg aldri har følt meg elsket, jeg klarer ikke kjenne på den følelsen. Når man lever under manglende kjærlighet og omsorg så tenker man etterhvert at man ikke er verdt det. Vi trenger alle sammen nærhet, enten det er fra en mor eller en kjæreste- alt ettersom hvordan behov man har. Som jeg, har aldri hatt behov for kjæreste nærhet, men en form for morskjærlighet- som å få ligge i en armkrok eller med hode i et vang mens noen vennlig stryker på deg. Vi trenger alle den menneskelige varmen, nærheten- å kunne lytte til en annen hjerteslag. For meg finnes det ingenting vakrere, viktigere og vondere enn kjærlighet. 

“Du vet ikke hva

Kjærlighet

Er

Før du aldri har fått det

@mml”

 

Jeg tror kjærlighet har en helbredende kraft, jeg tror kjærlighet er den beste og viktigste medisinen. Kjærlighet løser ikke alt, fjerner ikke alle problemene eller gjør deg frisk- men Gud å mye det betyr, og hvor godt det kjennes. Man kan aldri få nok kjærlighet, selv ikke når du er 24.

– Mona Marlene

6 år

I dag er det hele 6 år siden grusomheten innhenta lille trygge Norge og berørte en hel verden. Jeg husker så godt denne dagen som alle andre gjør. Jeg var i Palma med kusinen min da vi hørte fra et norskt par ved siden av oss, at det hadde vært en bombe i Oslo. Jeg kjente jeg ble livredd, selvom jeg var kjempe langt unna. Men allikevel, det var i Norge. Lite visste man da at det så vidt hadde begynt, og at denne syke personen var på vei til Utøya for å ta livet av 77 uskyldige ungdommer. Med hvilken rett hadde han til å frata så mange mennesker livet?!

Jeg kan ikke forestille meg hva disse menneskene gikk igjenom. De så grusomheten rett i øyne og må ha kjent på en redsel det ikke går an å sette ord på. De visste ikke om de kom til å overleve eller bli drept. De så ting ungdommer ikke burde sett, de opplvede sitt livs største mareritt- og visste ikke hvem de kom til å se igjen eller ikke, og ikke minst: om de selv kom til å overleve.

Jeg vet om to som var der, heldighvis så overlevde de.

Jeg var ikke der selv, men jeg er fortsatt redd. Jeg har alltid vært redd for krig eller terrorhandlinger og etter denne dagen ble frykten bare sterkere å sterkere. Jeg hater også denne dagen, og er litt ekstra redd hvert år jeg er alene. Så jeg kan ikke engang forestille meg den frykten de som opplevde dette på nært hold bærer. De som faktisk var der og kjempet for sitt eget liv.

Det er uforståelig og grusomt å tenke på, hva et menneske faktisk er i stand til å gjøre- hva som faktisk foregikk i huet på denne syke syke kalde mannen. Å det er heller ikke noe man kan forstå, for da ville det vært noe galt med oss- hvis vi hadde klart å forstå en slik jævlig handling. Jeg kjenner jeg blir kvalm når jeg ser bilde av denne terroristen.

I dag så sender jeg alle mine tanker til de som overlevde, og de familiene som sitter igjen uten sine kjære. Denne dagen kommer aldri til å bli glemt- selv om det kanskje er det man helst vil.

"Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi da kan vise sammen"