DET FORBANNA SELVBILDE+ LITT OM JUL

Først og fremst: GOD JUL! Jeg håper dere hadde en så fin dag som mulig i går.. Jeg selv hater julen så den var så som så. Jeg feiret jul i pysjen andre året på rad. Jeg fikk heller ikke feiret med de jeg ville feire jul sammen med. Jeg fikk masse fine gaver da, mye av det jeg ønsket meg. Så det er jeg veldig fornøyd med.  Heldigvis er julen straks over og det er ett helt år til neste gang. Resten av julen skal jeg ingenting, jeg pleier aldri å bli invitert av verken familie eller venner i julen så det blir noen kjedelig dager, som egentlig skulle vært koselig dager med de man er glad i! Det er utrolig trist at det er sånn det har blitt- jeg skulle ønske folk var flinkere til å ta vare på hverandre.

Men tilbake til overskriften: jeg fikk et spørsmål om jeg kan skrive litt om selvbilde og kropp, og det kan jeg så klart gjøre. Jeg har skrevet ganske detaljert om dette før så det er fare for at jeg gjentar meg selv en del.

Som jeg nevnt tidligere, så sliter jeg ekstremt med selvbilde og kropp. Etter at jeg har lagt på meg ganske mange kilo på kort tid, så har det naturligvis blitt enda verre, og nå er det så ille som det aldri har vært før. Jeg har aldri hatet meg selv så mye som det jeg gjør nå- jeg klarer nesten ikke se meg selv i speilet. Å slite med en spiseforstyrrelse i tillegg gjør ikke denne vektoppgangen noe bedre.

Jeg kjenner ikke igjen kroppen min, denne kroppen er fremmed for meg. Det er ikke slik kroppen min er. Det er ikke slik jeg pleier å se ut. Det er heller ikke slik jeg vil se ut. Det er ikke gøy å plutselig se ut som du er gravid, det er så forferdelig vondt og irriterende- jeg blir så sint på meg selv som har latt det gå så langt. Det er faen ikke gøy å være den tjukke blant vennene dine. Jeg føler meg så fæl i forhold til mine nærmeste. Jeg har nesten ikke lyst til å vise meg sammen med de engang. Jeg føler meg så forferdelig dårlig blant dem.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om dette annet enn at jeg bærer et sterkt  hat til kroppen min, jeg hater at jeg har blitt tykk, jeg hater hvordan stygg og klumpete jeg har blitt, jeg hater at jeg ofte ser gravid ut. Jeg sliter ekstremt med dette om dagen, og det ødelegger dagene mine. Jeg tenker på det konstant hele tiden- jeg får aldri fred. Hele tiden tenker jeg på hvor fæl jeg har blitt. Nesten ingen av klærne mine passer lenger, noe som bare beviser at jeg har gått opp veldig mye i vekt. Ikke kan jeg gå i det jeg vil heller fordi jeg føler meg for stor. Det er et helvete, og jeg skulle gjort mye for å fått tilbake den gamle kroppen min- jeg ser jo nå at jeg faktisk var tynn, selv om jeg ikke følte det da, så var jeg tynn i forhold til det jeg er nå.

Dette er også hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene 3 dager i uken, jeg er nødt til å få gjort noe med hvordan jeg ser ut. For denne kroppen holder jeg ikke ut lenger. Jeg kan ikke engang beskrive hvor viktig dette er for meg, hvor viktig det er for meg å gå ned i vekt. Det er jævlig vanskelig å gå ned i vekt, så jeg er redd jeg gir opp før jeg rekker å se resultater. Men fra nyåret skal det bli skjerpings, null drittmat og ordentlige treningsøkter. Hvis man vil ha endring hjelper det ikke sitte på ræva å vente på en forandring- jobben må man faktisk gjøre sjøl, det gjelder alt. Å den jobben er jeg nødt til å få gjort om jeg noen gang skal kunne trives i egen kropp. Jeg vet jeg kunne vært mye større, men jeg kunne også vært mye mindre- det er det jeg tenker på. Jeg sier ikke at folk som ser ut som meg er stygge, men jeg synes jeg er stygg på denne vekta- jeg trives ikke i denne kroppen, jeg føler meg for stor til å være meg. Så det er ikke vits å komme meg “hvis du er stor hva er jeg da?” opplegg. For jeg driter i hvordan de som er større enn meg ser ut. Poenget er at jeg ikke trives i min egen kropp slik den er nå.

Jeg håper resten av julen dere blir fin. Ta vare på hverandre, for det er  faktisk ikke alle som har en fin jul. Inviter noen på julemiddag- de fleste har plass til en ekstra bare man vil!

-Mona Marlene

Jeg ødela julen for oss begge

Endelig er julen over, iallefall for min del. Dagen jeg lenge har gruet meg til er snart igår. Dagen ble feiret i pysj, det er første gang noen sinne jeg verken har sminket meg eller pyntet meg. 

Akkurat nå er jeg utrolig lei meg, jeg er full av skam. Jeg ødela julen for både meg selv og den kjæreste jeg har. At det går an å være så dum. At jeg ALLTID må overreagere og diskutere- det var jo bare en bagatell, men det gikk i stå for meg slik det alltid gjør. Takk borderline, for at du bidrar til å ødelegge alt som har med menneskelige relasjoner å gjøre. Jeg er så lei av å slite med dette: sterke følelser, at jeg ikke takler avvisning, at jeg konstant føler meg avvist, at jeg alltid overreagerer osv. Du kan tenke deg vanlige følelser: de er 10 ganger sterkere hos meg, og jeg takler rett og slett ikke de sterke følelsene. 

Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor henne, henne jeg skulle feire jul med, henne som skulle være hos meg i romjulen. Henne, som ble sittende oppe på rommet sitt alene og åpne pakker: på grunn av meg. Jeg ødela ikke bare julen for meg selv, men også for henne. Noe jeg har så ekstremt dårlig samvittighet. Kunne vi ikke begge bare latt den bagatellen ligge istedenfor å dra den så langt så alt ble ødelagt? Dette kommer til å gnage leeenge i meg, at jeg klarte å ødelegge julen hennes for den svir. Jeg er så sint på meg selv. Jeg klarer som regel å fucke opp alt som har med menneskelige relasjoner å gjøre. 

Nå skal jeg snart legge meg, takke Gud for at denne dagen er over. Imorgen reiser jeg til Elise igjen, vi skal spise julemiddag med flere folk og så dra på byen. Gleder meg til å være med Elise, det er alltid god. 

Jeg håper dere har hatt en fin kveld og at dere fikk masse fine gaver. At dere var omringet av mennesker som er glad i dere. 

Mona Marlene

Dagen før dagen

..å jeg sitter med en klump i magen, den har sittet der i mange dager nå- og jeg kjenner det fysisk i magen. Jeg føler meg uggen, fordi jeg gruer meg, uggen fordi jeg fikk vite noe for noen dager siden som såret meg noe helt ekstremt- som ti knivstikk i hjertet, som jeg ikke har klart å slutte å tenke på. Det var det aller siste jeg trengte å høre, mildt sagt.  

Det er 23. desember, herregud hvor ble desember av. Jeg har null nada niks julestemning, det kunne likså godt vært midt uti januar. Imorra er den store dagen, der familier samles og har det koselig. Barnas dag- jeg tror julen er finest for de fleste barn og for de som har barn. For min del kunne vi driti i hele jula. 

Alt gikk til helvete det året her, og julen kunne ikke blitt verre. Alle planene gikk i dass, og det ble til at jeg skulle være alene- men sånn blir det ikke- selv om det er det jeg ønsker når det først gikk som det gikk. For hva skulle jeg brukt som unnskyldning til å være alene istedenfor sammen med de? Jeg skal feire jul med noen jeg ikke har feiret jul med på maaange år, og mine 11 første juler med de husker jeg ingenting av. Jeg gruer meg fordi det er nytt og ukjent,  fordi det er så lenge siden vi har feiret sammen, fordi jeg ikke husker noen av julene mine som barn, fordi jeg er redd for at de fortrengte minnene plutselig skal dukke opp. Jeg har heller ingen tradisjoner sammen med de

I år blir det ikke mange rundt middagsbordet som tar seg god tid til maten, ei heller blir det spente barn som venter på å få tildelt pakkene sine etter tur, ei heller blir det familie spill eller hjemmelaget dessert eller en pyntet Mona.  Det blir heller ikke brukt flere timer på gaveåpning- for de aller fleste gavene under det bittelille treet er til meg, det vil sikkert ta maks ti minutter- så er vi ferdig.. Det blir rart og uvant. 

Tirsdagen kan ikke komme fort nok, eller januar for den saks skyld- for da er alle høytidene over, da er jula og nyttår over- som også kommer til å bli feiret alene. Det er så forbanna vondt å ikke ha familie rundt seg, spesielt i tider som dette så gjør det ekstremt vondt, jeg føler meg så forbanna alene. . For alt dette surret handler om nettopp det: familie, og i og med ta jeg verken har min egen familie rundt meg eller en ekstrafamilie som vil prioritere meg så blir det aldri noe familie hygge eller familie turer. Å med det lite inkluderende samfunnet vi bor i så kommer det til  å forbli slik til jeg evt får min egen familie. Jeg har kun en voksenperson igjen rundt meg, men jeg er ikke en prioritet i slike tider- noe som gjør at jeg føler meg ekstremt lite viktig eller brydd om. Men sånn er det, jeg begynner å bli vand til det å ikke bli prioritert, så det er ikke noe nytt- men det gjør like vondt uansett, når det gjelder ett menneske man elsker. 

Jeg ønsker dere alle en så fin jul som mulig, jeg håper nettopp DU har fine folk som prioriterer deg og vil tilbringe julen sammen med deg. Jeg unner ingen å ha det slik som meg i julen. Ta vare på hverandre, det er så mange som sliter i disse tider- vi trenger gode mennesker som ser og er der for hverandre. Gled en som gruer seg til jul!

– Mona Marlene

Jeg ønsker meg et varmere samfunn

Til jul ønsker jeg meg et varmere samfunn- for fy faen for ett kaldt samfunn vi lever i. Mennesker kan være så slemme, egoistiske og  kalde at halvparten kunne vært nok. Jeg er så såra, lei meg og skuffa nå, denne julen kunne ikke blitt verre.  Jeg blir også sint, når jeg blir så såra som nå, og når mennesker er som de er. Jeg er så lei av å bli dårlig behandlet, og å hele tiden få dritt samme hva jeg gjør. Det bekrefter bare tankene om at jeg er et forferdelig menneske, og en byrde for alle rundt meg. 

Vi trenger varmere mennesker, mennesker som inkluderer, som stiller opp for hverandre og som prioriterer de de er glad i. Det finnes alt for mange mennesker som lider i denne verden, mennesker som ikke har familie rundt seg, mennesker som sitter alene i alle høytider, mennesker som er så forbanna ensomme i en verden full av mennesker. Hvorfor er det så vanskelig å bry seg om de som virkelig trenger det? Folk må slutte å være så forbanna egoistiske og legge holdningen om at “så lenge jeg og mine har det bra, så driter jeg i resten” på hylla. 

“Jeg må være et forferdelig menneske for de som kjenner meg, når selv fremmede er villig til å prioritere meg i julen- men ikke de rundt meg som sier de elsker meg”

Denne tiden er alltid vanskelig, men nå er den ekstrem. I går fikk jeg beskjeder som satte meg totalt ut, som svei så langt inni hjertet at jeg at jeg ikke kan beskrive det engang. Ikke bare en beskjed, men flere og det bare ballet seg på med dårlige nyheter og helvete begynte. 
Hvem har egentlig bestemt at julen kun skal være familie tid? Hvorfor er det så vanskelig for folk å inkludere andre- også i en slik tid? Jeg tenker med meg selv, at jeg skal ikke bli en slik voksen- jeg kommer alltid til å stille opp for de som trenger meg og for de som ikke har noen å være sammen med i høytider- for det får man til, det handler bare om hva man velger å prioritere. Jeg vil alltid gjøre alt jeg kan for de jeg elsker- å det smerter å vite at folk ikke er villig til å gjøre det samme for meg. Det er en grunn til at jeg ikke tror på ord, men handlinger. For når ordene ikke samsvarer med handlingene, sier det alt. 

Samfunnet trenger mennesker som ser, som lytter, som stiller opp, som inviterer og inkluderer, mennesker som viser godhet og varme, mennesker som gir av sin tid, mennesker som tar bedre vare på hverandre. For skal vi være her mot eller for hverandre? Verden er ille nok som den er, og vi trenger ikke gjøre den verre.  Fordi det er så viktig, viktig for at mennesker skal ha det bra. Vi trenger ikke mennesker som gir hverandre opp av en bagatell,  eller familier som vender deg ryggen, folk som ikke inkluderer eller prioriterer hverandre. Å bli gitt opp av mennesker rundt seg er noe av det vondeste man kan oppleve, jeg har opplevd det sååå mange ganger og smerten kan overhode ikke beskrives. Og fordi jeg vet hvor vondt det er å bli svikta, så hadde jeg ikke klart å bare gitt opp mennesker rundt meg. 

Samfunnet trenger mennesker som sier mer Ja, eller det er mulig, eller bare å være med. For det meste jeg hører er : nei det passer ikke, nei det går ikke, nei det er umulig at du kommer ned å besøker oss her. Istedenfor å faktisk inkludere, så gjør folk det stikk motsatte. Jeg tenker det er sjeldent ting er umulig, det handler bare om hva du gidder å prioritere og hvem du gidder å prioritere. Det er ikke så mye som skal til, for at verden føles som et litt  bedre sted å være. Alt for mange mennesker kjemper en kamp vi ikke vet en dritt om, så vær snill å god alltid- for du vet aldri hva andre mennesker går å bærer på. 

Jeg anbefaler alle å bry seg mer spesielt i denne vanskelig tiden, gjør noe godt for noen som trenger det. Dette er en ekstremt sårbar og vondt tid for utrolig mange mennesker, flere enn vi tror har det jævlig på denne tiden av året. Små handlinger av godhet, kan betyr hele verden for den som mottar. 

Mona Marlene

En vanskelig tid i møte

Jeg har fått mange spørsmål om hva jeg tenker om julen, så jeg tenkte å dele noen tanker med dere om dette temaet. Jeg synes det er et veldig sårt tema, og julen for meg er veldig vond.

Jeg har aldri likt julen, det er det nok mange grunner til. De 11 første julene mine kan jeg ikke huske noen ting av- og det er det kanskje en grunn til. Etter 11 år alderen har jeg bodd i veldig mange forskjellige hjem, noe som har gjort at tradisjonene hele tiden har endret seg. Jeg har kun et svakt minne om julen hos et av fosterhjemmene, de 2 før denne husker jeg heller ingenting av. Og jeg har heller ingen tradisjoner fra barndommen jeg har kunnet ta med meg inn i voksenlivet.. Julene etter jeg ble flyttet hjemmefra, var fylt med dårlig samvittighet og vonde følelser ovenfor foreldrene mine. Vi fikk ikke lov å feire jul med de, og de har sittet alene på julaften i 11 år vel. Det var vanskelig for meg som barn, å vite at de ikke hadde noen å vær sammen med og at jeg ikke fikk feire jul sammen med dem, som jeg kjempet med nebb og klør for å få lov til. 

Etter jeg ble 18 og har kunnet bestemme selv, har jeg heller ikke valgt å feire jul der, og den dårlige samvittigheten og skyldfølelsen sitter i meg enda. Jeg føler meg som verdens slemmeste datter som lar de sittre alene år etter år etter år. Men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Og uansett hvor jeg velger å feire, så er det noen som blir såra. Derfor vil jeg ikke være noen plasser. 

«Julen er som et forstørrelsesglass: har du det  bra blir denne tiden enda bedre, har du det vondt blir denne tiden enda vondere»

I tillegg blir jeg minnet på det jeg ikke har: en familie. For det er nettopp det julen handler om: familiehygge, familiemiddager, familie kos, familieturer. Det blir så sinnssykt tydelig at jeg ikke har dette, for min familie har gitt meg opp. Jeg skulle ønske folk kunne bli flinkere til å invitere folk også i høytider, at det ikke bare MÅ være familie hele tiden. At folk kan bli flinkere til å ikke bare tenkte at «så lenge jeg og mine har det bra så driter jeg i resten» Vi trenger et mer inkluderende samfunn. Tenk på alle de som ikke har familie rundt seg i julen, tenk så forbanna ensom man føler seg.  

Det er jo ikke sånn at jeg ikke har det fint i julen i det hele tatt, for det har jeg. De siste 3 årene har jeg vært sammen med søsteren noe som så klart har vært koselig. Det er bare at det er så utrolig mange vonde følelser rundt denne tiden, som tar opp mesteparten av tankene mine. Jeg synes også førjulstiden kan være litt koselig: frost på trærne, julelys, julekalender osv. Jeg har til og med fått PAKKEKALENDER av støttekontakten min i år: jeg ble helt satt ut og ordentlig rørt. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk det. At hun lagde det til meg i tillegg til de 3 barna deres, det er ekte hverdags glede det. Verdens beste støttekontakt altså!  Det er veldig mye blanda følelser og for min del kunne vi bare hoppet over hele julen- iallfall julaften. I år har jeg aller mest lyst til å drikke meg full, ta en sovepille og bare sove bort hele julaften. Alene. I fred. 

Jeg har aldri pyntet til jul de 5 årene jeg har bodd alene, og jeg kommer ikke til å gjøre det i år heller. Bortsatt fra ett mini juletre i knallrosa som jeg kjøpte på Rusta for 10kr. Kanskje kommer jeg aldri til å gjøre det heller, med mindre jeg får egne barn. Da vil jeg lage en så fin jul som mulig

Så mitt råd til alle der ute: ta ekstra godt vare på de rundt deg- spesielt de du vet ikke har det bra, inviter noen utenom familien på julemiddag, send en ekstra melding, inviter med noen på juleaktiviteter. Det kan bety hele verden for den som blir invitert. Husk at det er tiden din og tanken som teller, ikke verdien av gavene du gir. Å kanskje, kan du gjøre at julen føles god for noen! 

Mona Marlene