10 FORDELER VED Å VÆRE INNLAGT

1.Det er helt trygt der, jeg føler meg iallefall helt trygg der. Du må tross alt gjennom 3 dører for å komme inn til avdelingen, så jeg slipper å være redd for innbrudd eller at noen skal ta meg.

2.Ikke nok med at du får gratis mat, som regel smører de den for deg også haha

3.Du har alltid tilgang på personal om du trenger å prate, noe som er veldig betryggende.

4.De vasker klær for deg om du skulle trenge det

5.Du har ikke alle mulig ting du kan skade deg med der inne, noe som er veldig greit hvis du har skikkelig skadetrang

6.I og med at det er personal der hele tiden, kan du få hjelp til å håndtere vanskelig situasjoner der og da.

7. Om du skader deg der inne, vasker de opp etter deg og lapper deg sammen igjen.

8. Gratis plaster, rens og bandasjer

9. Er du redd på natta, kan personalet sitte litt utenfor døra de.

10. Gratis brus på lørdager :))

Se på dette med litt galgenhumor, å være innlagt er så klart ingenting å trakte etter! Men humor er viktig.

-Mona Marlene

IRRITERT OG RASTLØS

Det er vel de følelsene det går i om dagen. Jeg merker jeg er skikkelig irritert- enda mer enn vanlig og det er jo nesten ikke mulig. Jeg vet ikke hvor alt sinne kommer fra, men det er nok en kombinasjon av nedtrapping på en medisin og oppstart på en nye- slitsomt er det iallefall uansett årsak. Det skal så lite til, bare et spørsmål eller en ansatt som prøver å være vennlig gjør meg irritert. Behandler som spør om alt mulig, det irriterer meg grønn. Jeg tror jeg bare vil være i fred. Slippe og forholde meg til noen akkurat nå, slippe å snakke med noen- iallefall behandlingsfolk. .

Jeg har også blitt skikkelig rastløs i det siste, noe jeg ikke har kjent på så mye tidligere. Når jeg vet jeg skal noe, er tiden i mellom skikkelig lang, og jeg blir skikkelig rastløs av venting. Det kan jo og ha noe med medisiner å gjøre siden jeg ikke har hatt det sånn før. Gud, som jeg gleder meg til alt dette medisin surret er ferdig. Jeg er så sliten nå- sliten av å være på vent, sliten av å være i denne tilstanden.

Jeg har ikke så mye å si om dagen, dagene går ekstremt  sakte og føles enormt lange. Det er ikke akkurat så mye å finne på her. Jeg prøver å komme meg ut innimellom, bare for å få tiden til å gå, gjøre litt annet enn å glo på pcen, men det blir allikevel lange dager. Dagene går i det samme: stå opp, se på serie, komme seg litt ut, se på serie, spise og sove- samme regla hver dag. Jeg gleder meg skikkelig til å komme meg bort i helgen- det skal bli godt for kropp og sjel.

Pust, dette skal gå over. Disse følelsene og denne tilstanden varer ikke for evig.

-Mona Marlene

Sånn er det å være innlagt

Nå har jeg skrevet en liten serie med hvordan det har vært for meg å være innlagt, etter flere etterspørsler. Jeg håper dere har fått det innblikket dere ønsket dere. Er det noe mer noen lurer på så er det bare å spørre. Jeg tenkte å avslutte denne lille serien med en liten oppsummering, for å være innlagt kan være så mangt og det er så mange blanda følelser rundt det. 

Første gang jeg ble innlagt var jeg nesten 19 tenker, det var helt nytt for meg og helt sikkert litt skummelt, jeg husker ikke så mye av de første gangene jeg ble innlagt men var nok litt redd, samtidig som jeg følte meg godt tatt vare på. Jeg hadde veldig lite kjennskap til psykiatriske avdelinger, med unntak av at jeg hadde en venninne som var mye innlagt, men før jeg ble kjent med henne vet jeg ikke engang om jeg visste om slike avdelinger annet enn Lier og Dikemark som vi alle  har hørt om. 

Jeg har møtt mange fine mennesker der inne som jeg har blitt glad i , men jeg har også møtt mange elendige mennesker som ikke har behandlet meg bra i det hele tatt. Jeg har møtt frekke overleger og overleger som har tatt meg på alvor. 

Alle de gangene jeg har vært innlagt, så har det vært helt nødvendig. De aller fleste innleggelsene har vært frivillig, men det har også vært korte innleggelser på tvang- det er som regel da jeg har blitt brukt tvang på der inne, fordi jeg absolutt ikke ville være der. Jeg har vært veldig dårlig de fleste gangene jeg har blitt innlagt, og noe som også har gjort meg sint og frustrert. Å når noen da skal bestemme over meg, og tvinge meg til å være innlagt så har det endt med belter og at jeg har blitt lagt i bakken, fordi jeg enten har skadet meg, truet personalet eller bare klikka. 

Jeg har også hatt flere innleggelser som har vært rolige, som jeg ikke har blitt brukt tvang på, som jeg heller ikke har skadet meg inne på posten.. Da er jeg som regel så sliten og deprimert at jeg er helt rolig, for det meste liggende i sengen. Jeg har vært veldig heldig med de jeg har møtt der inne, de begynner å kjenne meg godt og det er flere av dem jeg har blitt glad i. På litt bedre dager har jeg gått turer med personalet, dratt på shopping med favoritten som også elsker shopping. 

Å være innlagt kan også være ganske greit, trygt og man får en liten pause fra livet og hverdagen der ute. Man får tid til å slappe helt av, til å samle krefter. Når jeg er innlagt sovner jeg alltid veldig fort, og jeg kan sove helt trygt. Det er fint å ha noen du kan prate med når som helst, også på kveldene og natta om man har det vanskelig. Når jeg begynner å komme meg litt ovenpå igjen, så blir det fort kjedelig og jeg blir rastløs. Det skal jo ikke akkurat være gøy å være innlagt, men når man er skikkelig dårlig så trenger man det, da trenger man den roen og skjermingen fra omverden. 

Det kan være ganske turbulent der inne, det er mange som kommer ut og inn, mange som kommer inn med både politi og ambulanse, mange som er utagerende og som blir tatt med makt- det kan med andre ord være ganske mye uro på avdelingen. Iallfall der jeg pleier å være, fordi det er en akutt avdeling. Mens andre dager kan det være veldig rolig. 

Alt er hvitt og sterilt der, så du slipper ikke unna sykehus følelsen. Akutt avdelingene er mye hvitere og mer sterilt, enn hvis man er på åpen DPS avdeling for eksempel- der er det mer “hjemmekoselig” siden det er en åpen avdeling og ikke en lukket akuttavdeling der folk kommer på sitt aller verste.  

Jeg håper dere fikk ett godt innblikk på hvordan det er, det som sagt veldig mange blanda følelser når det kommer til innleggelser. Men en ting er sikkert, det har alltid hjulpet meg de gangene jeg har fått bli noen dager og ikke bare har blitt kasta ut etter en natt. Lurer du på noe så ikke nøl med å spørre.

Ønsker dere alle en fin kveld 

-Mona Marlene

Inne på akutt psykiatrisk del 4: politiet sto klare på legevakta

Bilderesultat for politiet(google)

1.10.2015

” Opp i 3. etage og inn til venstre. Det er de samme vante ansiktene som møter meg i korridoren, den hvite. I det jeg går inn smekker døra igjen bak meg: nå er det ingen vei ut. Jeg er stengt inne bak låste dører”

Det har vært en turbulent uke. Jeg har vært innlagt i over en uke, siden forrige tirsdag. En dag fikk jeg være der, før de valgte å sende meg ut igjen, noe jeg sa i fra om at jeg ikke kom til å klare- ikke nå. Men de stod på sitt, og overhørte mine meninger. 

Litt etterpå ble jeg holdt fast av 7 personer, 5 av dem var menn, før jeg hører “hent senga”. Å det er ikke hvilken som helst seng: det er en belteseng med syv reimer. Så der lå jeg i 2 timer, fastspent og sjanseløs. Å når jeg dem hadde passet på sin egen sikkerhet, og jeg hadde fått min straff, ble jeg fulgt ut av 3 personal. Ut og hjem til ingenting. 
Jeg prøvde å be om hjelp, men til ingen nytte. Jeg sa tydelig i fra om at dette er siste gang jeg ber om hjelp, siste sjanse dem har til å ta meg på alvor. For når man gang på gang blir avvist og ikke tatt på alvor, så gir man opp til slutt- man orker ikke kjempe mer. Jeg sa det med ord “jeg orker ikke leve lenger, hvis jeg ikke får hjelp nå”

Så jeg dro hjem med en eneste tanke: jeg orker ikke mer. Gikk på polet og dro hjem og drakk meg fra bevissthet. Så husker jeg ikke mer. 

“Jeg våknet i 20:00 på obs posten med full hjerteovervåking”

Jeg hadde  blitt funnet bevisstløs i leiligheten min, sovende i mitt eget spy. Jeg hadde spydd ned hele leiligheten min, detti ut av senga.  Det var ikke kontakt å få. Jeg hadde blitt hentet av ambulanse og kjørt til sykehuset. Det eneste jeg ensa langt i det fjerne var sirenene. 
Etter en natt på overvåking ble jeg sendt tilbake på psyk, der jeg var frem til lørdag. Da skulle jeg ut, å AAT skulle jeg ha samtale med. De sendte meg tilbake på psyk. Mandag ble jeg skrevet ut, og det samme skjedde igjen bortsett fra at jeg ikke ble bevisstløs. 

“Jeg drakk og drakk, jeg kravla rundt på gulvet. Etterpå hadde jeg knust hele leiligheten min, kasta alt jeg hadde veggimellom- før jeg igjen ble hentet av ambulanse”

Denne gangen var jeg sint, urolig og sprella som en gal. Når vi ankom sykehuset stod det 4 politimenn og ventet på meg. Jeg husker ikke så mye mer enn at jeg ble lagt i belter, at jeg trua politiet og ble trillet opp på psyk- av politiet. Innlagt på tvang.  Den natten sov jeg i belter, før de etter mye om og men slapp meg ut i 06:00 tiden morgen etter. 
Tirsdag morgen våknet jeg med blåmerker over hele meg

Så nå er jeg fortsatt innlagt og skal være det til over helgen. Jeg har vært inn og ut fra psyk nå 4 ganger på en uke. Det er slitsomt, det er vondt og jeg er sliten. Det virker som de tok meg litt mer seriøst nå etter de to episodene, å det er for jævlig at det skal gå så langt før man blir tatt på alvor og får hjelp 

” Jeg tror det som holder meg igjen fra å dø nå, er at jeg vet at jeg når som helst kan velge å avslutte det- men jeg kan da  ikke velge å komme tilbake igjen”

Mona Marlene

Inne på akutt psykiatrisk del 3: jeg hører skrikene dine

(google)

17. november 2016

Jeg hører du skriker, så inderlig sårbart. Hele avdelingen kan høre det. Jeg har lagt merke til deg ikveld, du har grått og skreket om hverandre, ligget på gulvet i rare stillinger for så å bli ført tilbake inn på rommet. Du er tydelig litt bortreist, noe det sikkert er en god grunn til- men jeg merker det på måten du prater og at tingene som blir sagt kun er i ditt eget hode

Jeg har kun utvekslet noen få ord med deg, aner ikke noe om deg. Men jeg får vondt av deg. Jeg både ser og hører smerten din så inderlig godt. 

Jeg lurer på kjære menneske, hva som plager deg? Hva gjør at du skriker og gråter og ligger på gulvet istedenfor i sengen?

Jeg hører alarmen går, de ansatte løper alt de kan ned til deg. Jeg håper hun slipper belter tenker jeg. Å så ser jeg beltesengen blir trillet ned til deg. Hylene er enda høyere denne gangen. Å jeg kjenner fortvilelser langt inn i kroppen når du er på vei til å miste all kontroll over egen kropp. Jeg også hyler når beltesengen kommer inn. Jeg hadde også hylt med alle mine krefter om det nå var meg- men denne gangen var det heldigvis ikke meg.  Du er bare en liten jente, de er mange voksne menn. Så feigt!

Det kunne like godt vært meg denne gangen. Å siden jeg selv har vært i situasjonen du befinner deg i nå- så gjør det ekstra vondt. Jeg veit hvor jævlig vondt det er å bli behandla på denne måten og bli fratatt all kontroll, bli spent fast og ikke ha muligheten til å kjempe imot. Gud som jeg hater denne senga. 

Kanskje hadde du bare trengt litt kjærlighet? Noen som strøyk på deg og snakket mildt til deg? Kanskje hadde du- som jeg ofte trenger, en trygg armkrok å krype inn i? Noen som så og anerkjente smerten din og møtte den med milde blikk og trygge armer? Det er ofte ikke mer som skal til. Men sånn ble det ikke, ikke denne gangen for de valgte beltene fremfor kjærlighet.

– Mona Marlene

Inne på akutt psykiatrisk del 2: “hent beltene og gjør klar sengen”

3.12.2015

Legevakt. Akuttmottaket. Post 3. 
En sliten sjel, ankom psykiatrisk for litt over en uke siden. Hun hadde skadet seg, gått en uke uten mat og sterke ønsker om å dø og klare planer om å gjennomføre det, fanget i depresjonens garnnøste med et fjernt blikk det ikke gikk an å få kontakt med. Utslitt, trist og skjelven ble hun med frivillig på legevakta, i et håp om å kanskje endelig få hjelp- over tid. 
“Hei, det gjelder ei jente med navn Mona Marlene, født 16.02.95… Hun er også kjent som borderline. Har dere plass?” – legen på legevakta når hun ringte akuttmottaket

Hun ble kjørt i taxi opp de få 100 meterne det var “Du er jo ikke i stand til å gå over”
Hun gikk inn den velkjente hvite døra og får beskjed om å sette seg ned i stolen i gangen, for å vente på innkomstsamtale med lege på posten. Hun ble møtt med et stryk på kinnet av et kjent manne ansikt. Den eneste mannen jeg liker der inne.
Hun klarte å få i seg noen kjeks, før sovemedisinene slo henne ut og lot hun få hvile etter en vanskelig dag, lot henne få fred fra sitt eget hode i noen timer.Dagen etter ble hun ført over til post 3, der hun fikk beskjed om å være til over helgen. 

Kroppen var helt utslitt etter 5 dager uten mat, så de tre første dagene tilbrakte hun i senga uten å si så mye. Reiste hun seg ble hun svimmel, gikk hun- ble hun sliten, røyka hun- ble hun svimmel. Så det var best å ligge sammenkrøpet i senga. Mat fikk hun ikke i seg de 3 første nettene hun var der. 
Hun var så tom, samtidig som hun var full av tanker og følelser. Skadetrangen stod på som verst, og hun klarte ikke motstå. Stjal glass, knuste dem og kuttet opp de allerede arrete armene sine. Hun ble oppdaget og de ansatte strømmet til, lukket døra slik at jeg ikke fikk løpt ut i avdelingen. Legen kom, de ansatte var 7  stykker og jenta stod med glasskår i hånda og kikket ut av vinduet før hun prøvde å løpe. Sterke mannearmer tar tak i armene hennes, slenger henne ned i senga, og holder henne nede-  i armer, ben, å magen og hode. Febrilsk prøver hun å komme seg unna, men den utsultede kroppen eier ikke styrke, og de var så sterke. De var 7 stykker mot 1.  Hun bet, sparket og spyttet “Hent beltene også kan du gjøre klar senga”

Hun var så sint, så lei seg at hun ikke skjønte hva som skulle skje- før det skjedde. De tok på henne reimer rundt mage, armer og ben før de bar henne opp i beltesenga og festet beltene til den. Der lå hun i 2,5 timer. Svett, utslitt og maktesløs. Man måtte ha nøkkel for å låse opp beltene. 

Da hun slapp ut, verket det i kroppen. Den var tross alt bundet fast med reimer til en seng- og de reimene var ikke akkurat slakke, de var så stramme at hun mistet følelsen i armen og hånda var helt blå. 
Tida gikk sakte, samtidig så utrolig fort. Klokken 20:30, da ble hun sluppet fri
Dagen etter fikk hun kostplan, 6 måltider per dag og hviletid. Hun måtte vende seg til å spise igjen, på nytt

-Mona Marlene

Inne på akutt psykiatrisk del 1: sist innleggelse

Jeg har fått mange spørsmål om jeg kan skrive om hvordan det er å være innlagt, så jeg tenkte å dele litt med dere- i flere deler. Det kommer til å bli en del notater jeg har skrevet mens jeg har vært innlagt, og et ordentlig innlegg om det hele på slutten av denne lille “serien”. Jeg håper dere vil like den og lese den, det kommer til å bli veldig personlig.

Mars 2018:

Grua meg som faen til at det skulle komme tilsyn fra psyk når jeg lå på sykehuset, fordi jeg er vandt til at de aldri tar meg på alvor. Men hun gjorde det. «Jeg tror på deg når du sier at du ville prøvd igjen om du dro hjem nå» Så jeg fikk innleggelse, som jeg var sikker på kun kom til å være en natt. Men hun behandleren jeg fikk der inne tok meg også på alvor, uten å komme med alle de borderline fordommene. Og jeg fikk være med å bestemme når jeg skulle skrives ut, da hun egentlig hadde tenkt etter 3 netter, så ble vi enig om mandag- for etter de 3 nettene var jeg langt i fra klar, å jeg trenger å forberede meg og få tid på meg til å få de verste tankene på avstand. Så jeg skulle bli i 6 netter. Det var første gang jeg ble hørt der inne.  Jeg satt i et hjørnet på gulvet hele innleggelsen, med solbriller på. På dyna mi sammen med Raffen: bamsen, som personalet i boligen kom med første dagen på psyk.

Hadde på solbriller hele innleggelsen, hater at noen ser meg i øya, vil ikke se noen i øyne selv, vil ikke at noen av de andre pasientene skal se meg, og lyset er slitsomt. Fikk kontakter jeg kjenner nesten hele tiden, favoritten min fikk jeg også flere dager noe som var godt og trygt. . Fikk en ny dame andre dagen  som jeg var veldig skeptisk til, men hun var så søt. Hun satte seg med på gulvet med meg den ene kvelden jeg hadde hun. Jeg satt å gynga i kroken min, tårene rant. Solbrillene skjulte tårene, men stemmen avslørte at jeg gråt «Jeg skjønner at du er lei deg. Det er så vondt å se at du har det så vanskelig Mona.  Du fortjener å ha det godt» sier hun med mild og varm stemme. «Jeg vil skrive meg ut så jeg kan få gjort slutt på alt. Jeg orker ikke mer» svarte jeg. «Jeg kan hente legen, men legen kommer ikke til å skrive deg ut når du sier du vil hjem å ta livet ditt» Etter  mye om å men å en god lang hade klem ba jeg om medisinene mine, i håp om at uroen og tankene skulle roe seg.

Jeg satt som regel i den kroken, livredd. Livredd for å skulle fortsette å leve. Den enorme frykten har jeg aldri kjent på før: den enorme frykten for å faktisk fortsette å leve når jeg ble skrevet ut, så redd for å bare tenke på å leve en dag til der ute, har jeg aldri vært før. Jeg ville bare dø! Ta en ny overdose. Gjøre det slutt en gang for alle. For ikke faen om jeg skal leve videre. 

I dag fikk jeg også en ny kontakt som jeg ikke har hatt før. En godt voksen dame. Utrolig søt. En som virkelig forstod behovet for kjærlighet. Hun var enig at det burde vært mye mer kjærlighet i psykiatrien, mye mer klemmer, mye mer varme. Hun var lettrørt. Ble tydelig rørt når jeg delte litt av barndommen min. Hun hadde tårer i øyne flere ganger. «Du er et menneske det er lett å få kontakt med å hjerte for» Jeg sa hun kunne ta meg med hjem og adoptere meg. «Åååå, du lengter du» svarte hun med forståelsesfulle øyne mens hun strøyk meg på beina. Jeg ble så glad i henne.  «Jeg setter pris på den tilliten du viser meg ved å si det» Tenk om hun bare kunne ta meg med hjem… Var heldig med kontaktene bortsett fra to stykker. En mann jeg aldri har sett før, selv om de vet jeg ikke skal ha mannlig kontakt og en gammel dame jeg ikke kan fordra! Har hatt mye vondt i hjertet de siste dagene, men det er ingenting galt med hjertet mitt. Så skjønner ikke hva det er ? Har jo ligget med hjerteovervåkning i ett døgn på sykehuset… Fikk tatt nytt EKG og blodprøver i helgen, men fortsatt ikke noe galt med hjertet. Hva faen er det da? Jeg har jo ikke angst nå? Kveldene er verst. Det er da den intense frykten for å fortsette å leve kommer. Tankene om å bare gjør det slutt (selv om de er tilstede hele tiden) er ekstra sterke om kveldene. 

En heldigvis ikke så mye bråk på avdelingen nå som det pleier å være, men ei som er veldig urolig og gråter så hele avdelingen kan høre det. Personal som er sammen med henne hele tiden. Jeg vet ikke hva jeg tenker om det, men jeg begynner å bli lei uroen hun lager, samtidig som jeg ikke klarer å bry meg så mye om det. Samtidig så blir jeg lett trigga.  
Har vært rolig hele innleggelsen, som regel så legger de meg i bakken eller i belter, eller holder meg fordi jeg klikker- men ikke denne gangen. Jeg skada meg ikke denne gangen, selv om jeg hadde lyst så var jeg for deprimert til å gjøre noe som helst. Jeg er så deprimert og sliten og uten krefter til å gjøre noe som

helst. Har så og si sittet i kroken hele tiden. Vært litt ute i felles de siste dagene, når jeg kom meg litt ovenpå. Men fortsatt med solbriller. Heldigvis var det ikke mange som påpekte det, og de som spurte skjønte svarene mine. 

Siste natt det jeg kan føle meg 100% trygg. Imorgen skal jeg hjem til ingenting. Gruer meg. Hvordan i helvete skal jeg takle livet der ute? Jeg har fortsatt lyst til å dø. Å jeg tviler på det går så veldig lang tid før jeg prøver igjen- håper da faen at jeg lykkes!!!! Livet er ikke for alle, og jeg er en av de. Siste natt før jeg må ut i livet igjen. Jeg lurer på hvordan det skal gå. 

Mona Marlene