MIN ERFARING FRA FOSTERHJEM

I dag tenkte jeg å dele mine erfaringer med å bo i fosterhjem, etter et ønske fra dere. Siden jeg  var 11 har jeg bodd i fem forskjellige familier- med andre ord en lite forutsigbar barndom med mye kaos. Jeg husker lite av selve flyttingene, bare noen vage minner. Første var et beredskapshjem, og 3 av de var fosterhjem- 2 av de var forsterket fosterhjem. Jeg velger å dele erfaringer fra de 3 hjemmene jeg bodde lengst. 

Første hjemmet husker jeg ikke så mye av, annet enn at jeg trivdes så vidt jeg kan huske. Det var en enslig dame som hadde oss, og der ble vi boende ett år- noe som egentlig er ganske lenge til å være et beredskapshjem.

Andre fosterhjemmet husker jeg litt mer fra. Jeg var veldig glad i fostermoren, men ikke så begeistret for fosterfaren. Jeg husker mange fine stunder, men etter hva jeg har blitt fortalt var det mye trøbbel og krangling der- det husker jeg lite av. Jeg var veldig skadet på det tidspunktet, og hadde blant annet en del tvangstanker i tillegg til at jeg var veldig mye redd. Jeg var veldig preget, og krevde sikkert en del.  Fosterfaren måtte for eksempel ofte sitte oppe til jeg hadde sovnet på kveldene.

Noe jeg likte veldig godt med dette fosterhjemmet, var at de aldri drakk når vi var hjemme. De tok fullt hensyn til det, med tanke på at vi kom fra et alkoholisert hjem. Det var en ekstrem trygghet!

Jeg bodde der i to år, før de sa opp meg men ikke søsteren min. Det var ekstremt vondt å få vite at jeg hadde blitt sagt opp, fordi det ble for vanskelig for dem. Dette var også første gangen de var fosterforeldre.  Jeg husker godt den dagen jeg fikk beskjed om at vi skulle flytte- jeg ble utrolig lei meg og løp inn på rommet og låste døren før jeg senere hoppet ut av vinduet og løp og satte meg inn i skogen. Det var en helt jævlig å få beskjed om at jeg nok en gang skulle flytte, nok et brudd, nok en gang nye mennesker å skulle forholde seg til. Jeg bodde der i 2,5 år før vi måtte flytte.

Tredje fosterhjemmet, har jeg dessverre ikke mye positivt å si om. De gjorde åpenbart dette for pengenes skyld- det merket man fort. For pengene de fikk for å ha oss, gikk ikke på oss og vi fikk heller ikke ting vi trengte. Det var vel fint der helt i starten, men det snudde fort. De kjeftet mye på oss, ropte til oss, ble sure for små filleting, tok fra meg telefonen så fort jeg ikke hørte på de.

Når vi var på ferier, var det alltid de voksne for seg selv og barna for seg selv (ingen på min alder). I tillegg drakk de mye, spesielt på ferier- da kunne de begynne på morgenen og fortsette til langt på kvelden.  At de fikk lov til dette, er meg et stort spørsmål. Når alkohol var en av to grunner til at vi ble flyttet hjemmefra. De reiste alltid sammen med en stor gjeng, det var liksom ikke noe koselig familietur bare oss.

Ikke ble jeg kjørt noe steder heller, noe som var vanskelig fordi vi bodde langt i ingenmannsland der det kun gikk skolebusser, ukepenger fikk vi heller ikke. (fikk vel 2 kr for å gå med søpla, og  kr for å gå tur med hundene som jeg ble tvunget til). Det tok ikke lang tid før jeg begynte å hate de, jeg ba ganske fort om å få flytte men jeg ble ikke hørt før tante og kusina mi tok grep og sa jeg kunne flytte til kusina mi.

Det var i dette hjemmet jeg virkelig begynte å slite- det var her jeg begynte med selvskading, her jeg sluttet å spise, her jeg fikk de første selvmordstankene. Dette gjorde situasjonen enda verre, for de begynte å tvinge i meg mat- jeg fikk ikke smøre maten min selv, jeg måtte rett hjem etter skolen å spise hjemme. Da rant begeret over, da klarte jeg ikke mer og det var da tante tok grep. Hun så virkelig hvordan fosterhjemmet var, og mottok i tillegg masse stygge meldinger fra fostermoren. Her ble jeg også boende 2,5 år før jeg endelig fikk flytte.

Jeg så også at hun dro søsteren min ned trappen, og hørte at hun ble dyttet inntil skapet på rommet sitt- dette ble vi heller ikke trodd på. Når jeg flyttet ut ble dessverre søsteren min boende i mange år til, før jeg også fikk henne ut derfra. Etter jeg flyttet derfra ble det mye verre for henne. Hun ble blant annet tvunget til å spise muggent brød, ble fratatt telefonen i ett år, de byttet nr hennes så vi ikke skulle få kontakte henne.

Det jeg synes er ekstremt trist, er at kontakten brøt så fort vi hadde flyttet ut. Jeg skulle så ønske jeg hadde kontakt med noen av de enda, at de fortsatte å ville ha noe med meg å gjøre.. De skulle jo bli våre nye familier.

Har du gode eller dårlige erfaringer fra fosterhjem?

 

-Mona Marlene