FORANDRINGSFABRIKKEN 15 ÅR

Gog kveld og god helg, kjære følgere. Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en Oslo tur. Jeg har nemlig vært på jubileumsfest med Forandringsfabrikken som fyller 15 år. Jeg var jo med i Forandringsfabrikken for noen år siden. Jeg dro dit med veldig blanda følelser. Jeg visste egentlig ikke om jeg ville dra. Men så ble jeg med fordi Elise hadde veldig lyst til å dra, og fordi jeg ville se Linn Maren igjen. I tillegg var jeg litt spent på åssen opplegg der kom til å være, så jeg gav det en sjans.

Det var sinnssykt mange mennesker der- mennesker jeg aldri har møtt før og noen kjentfolk. Jeg fikk ikke hilst på alle en gang, fordi det var så mange. For min del ble det mest kleint- det var kort hei og ikke noe mer, og flere av de jeg kjenner gjorde ikke antydning til å ville hilse på meg engang. Men de få jeg snakket med var det hyggelig å se igjen da. Var tydelig en som overså meg totalt. Men men, jeg visste hvordan det kom til å bli og jeg ble ikke akkurat fornærma. Jeg vet det er flere der som sikkert ikke liker meg etter det ærlig innlegget jeg skrev om Forandringsfabrikken, men det får så være. Man har ulike meninger, opplevelser og erfaringer å det må respekteres. Jeg må kunne dele det som er en sannhet for meg, og ikke bare de fine tingene. Man må tåle å høre om det som ikke er bra også!

Det hele ble litt falsk fra min side, når noen av de voksne som har svikta deg og gitt deg opp plutselig skal være hyggelig mot deg. Den går jeg ikke på for å si det sånn. Så jeg var nok ganske kald mot de voksne i dag- det måtte jeg være for å beskytte meg selv fra å bli veldig lei meg. For det er klart det er vondt å se igjen mennesker du har hatt en nær relasjon til, som har gitt deg opp og ikke vil ha noe med deg å gjøre. Det er dritvondt. Jeg skulle ønske det ikke var sånn som det er. Men det er ikke noe jeg får gjort noe med dessverre. Så for å ikke ødelegge hele dagen var jeg nødt til å stenge av.

Jeg har tenkt mye på det etter jeg dro derfor, hvor vondt det faktisk er å bli svika av noen du trodde aldri kom til å svikte deg. Mennesker du engang elsket og som en gang elsket deg. Å plutselig er man ingenting for hverandre. Man blir som fremmed for hverandre, enda man har delt så mye gjennom flere år. Det er trist, det er vondt og det er jævlig kjipt.

Det var gøy å få litt skryt for jobben man har gjort for de i mange år da- det er ikke ofte man faktisk blir takket ordentlig for det man har bidratt med å gjort. Jeg var jo tross alt med i 4 år før jeg ikke fikk være med mer. Det er ganske mange foredrag det. Det har også vært en fin reise, som jeg er evig takknemlig for å ha erfart. Jeg elsker jo å holde foredrag og føle at man bidrar til å endre Norge- det er en ganske god følelse. Det har vært mye bra, selv om det har vært mye vanskelig og vondt.

Alt i alt var det rart å være tilbake etter flere år!

Hva synes dere om antrekket? Jeg digger den nye dressen min!

-Mona Marlene

Barnevernsproffene er hjernevaska

( Det siste bilde er fra mitt aller første foredrag tilbake i 2014. Beklager dårlig kvalitet, da de fleste bildene er mobilbilder)

De siste ukene, kanskje månedene har det florert av av hat innlegg rettet mot forandringsfabrikken, da spesielt Marit Sanner. Det meste kommer fra ei som overhode ikke har kjennskap til FF, og som kun har vært på en samling, allikevel lirer fra seg om ting hun egentlig ikke vet noe om. Dette er da ei sint jente som tydelig hater barnevernet, og legger mye av skylden på barnevernsproffene. Alle som er med i Forandringsfabrikken er med av samme grunn: de ønsker å forbedre systemene, men det tar tid. Å endre hele barnevernet i Norge er ikke lett. Og det er heller ikke deres feil at systemet ikke funker. De gjør iallefall en forskjell fra de som klager, og kun sprer hat og dritt kommentarer: hat og usaklig dritt skaper iallefall  ikke forandring. Det er klart denne jenta har nådd veldig mange i og med at mange barnevernshatere er venn med henne og leser bloggen hennes, som har gjort at mange proffer har mottatt ikke akkurat hyggelige meldinger.  Jeg kjenner at jeg på en måte blir provosert og skikkelig irritert, samtidig som jeg kan kjenne meg igjen i noe. Mest av alt blir jeg bare irritert og sjokka over menneskeheten.

Det har også blitt skrevet at proffene ikke vet hva det vil si å ha det vanskelig. Er det EN ting disse proffene vet så er det akkurat det, for de aller fleste som er med der har vært igjennom et helvete og det er derfor de bruker sine erfaringer til å forbedre systemene. Hvorfor ellers skulle de vært med om de ikke har opplevd noe som helst vondt? Og Forandringsfabrikken hadde ikke starta om de ikke var enig i at systemene må endres- så det er ikke sånn at proffene akkurat forguder barnevernet som mange av disse menneskene påstår. De vet veldig godt at barnevernet på endres til det bedre, og at de gjør mange feil: alle vet det. Forskjellen er at de og meg selv inkludert klarer å se begge sider: at det ikke er bare bra eller bare dritt, alle systemer gjør feil og kan forbedres. Både jeg og mange av proffene, og mange andre barn rundt om i verden har faktisk fått hjelp og blitt reddet av barnevernet men disse historien kommer ikke frem. Disse barnevern haterne ser KUN det negative og evner ikke ta innover seg at vi trenger et barnevern og at de faktisk har redda utrolig mange barn. 

“Barnevernsproffene er hjernevaska”

“Marit Sanner driver med manipulasjon  og hjernevasking”

“Marit Sanner er ansatt av Bufetat”

“Marit Sanner jobber for barnevernet”

Er bare noen av det som blir skrevet rundt på denne bloggen og vedkommende sin facebook. Latterlig spør du meg, og ikke minst lite voksent.  Jeg har så klart prøvd å si min mening og hva som faktisk er sant og ikke, på en voksen og ordentlig måte, men man når ikke inn fordi de er så besatt av å hate barnevernet og Forandringsfabrikken- som de aller fleste av de som kommenterer ikke har kjennskap til engang.. Men jeg klarer heller ikke å la vær å kommentere fordi jeg blir så irritert over hvordan enkelte mennesker uttaler seg på nett- altså voksne mennesker som får seg til å skrive så mye usaklig dritt. Å jeg vil bekrefte hva som faktisk er sant og ikke, så folk ikke får et bilde av Forandringsfabrikken som ikke stemmer overens med virkeligheten Jeg tenker at man ikke burde uttale seg om noe man faktisk ikke har peiling på- det blir for dumt.

Som mange vet har jeg vært med i Forandringsfabrikken de siste årene. Flere av proffene har begynt å fortelle om sine opplever derfra, så her komme min- som jeg har hatt lyst til å dele i sikkert ett år eller to, men jeg vet hva konsekvensene hadde vært om jeg hadde delt det da. Jeg holdt foredrag for dem i 4 år, før jeg for snart ett år siden ble for “gammel” til å være med- noe jeg synes er utrolig kjipt og tet på noen måter, fordi jeg har fortsatt erfaringene i kroppen, jeg er fortsatt i ulke systemer og jeg har fortsatt jævlig mye jeg kan bidra med.  Jeg trivdes kjempegodt de første årene, jeg følte at de ansatte virkelig brydde seg, at de ville høre mine erfaringer uten å dømme. Det var mye kjærlighet der, fra første gang jeg kom inn dørene på kontoret dems i Oslo. Det var plass til alle, vi var jo kjempe mange proffer, og enda flere skulle det bli. Vi kunne komme som vi var: om vi hadde en dårlig dag eller en bra dag. De voksne var nesten for gode til å være sant, så kjærlighetsfulle og varme, så forståelige og virkelig kjempa for barns beste. Jeg ble veldig fort knyttet til noen av de ansatte, noe som både var fint og og veldig vondt. Tilslutt ble det så mange at de ikke hadde sjans til å følge opp og stille opp for alle, noe som føltes veldig vondt. Det ble en kamp om plassen. Og løftet dems om å stille opp og være der, ble ikke holdt. Å jeg trengte overhode ikke flere voksne som skulle svikte meg.

Det jeg likte best med hele opplegget var foredragene, det var det jeg ville drive med og det som ga meg mest, så jeg var lite på de kose samlingene aka profftreff. Jeg kjente at det var ikke noe for meg. Det var alt for mange mennesker, nye mennesker hele tiden, klemming hele tiden av mennesker man ikke kjenner og det ble for falskt for meg, for jeg er ikke en person som liker å klemme på gud å vær mann. I tillegg synes jeg det er drit vanskelig med smalltalk med mennesker man nesten ikke kjenner, jeg føler jeg har lite å si, samtidig som jeg er veldig sjenert og trekker meg tilbake når det er så mange mennesker på en gang. Det gjorde meg ekstremt sliten, utilpass, nervøs og stille, så derfor fokuserte jeg på “jobben”: foredragene og skriveoppgaver. Her fikk jeg mulighet til å bruke alle mine negative og vonde erfaringer til noe positivt: til å hjelpe andre, til å forbedre og råde systemene, være med på å gjøre en forskjell, endre lover. Det ble lyspunktet i hverdagen min, men jeg måtte ofte mase meg til å være med på foredragene for jeg var ikke en av de som ble mest spurt.

Det er noen episoder som så klart har brent seg fast. Jeg husker jeg hadde en skikkelig breakdown der jeg var veldig lei meg, og gråt, jeg ble så klart trøstet og alt det der, men så kom setningen “vi må kanskje revurdere om dette er bra for deg” Den svei, fordi jeg som alle andre fikk jo beskjed om at her kunne man komme uansett, at det var lov å vise følelser osv. Jeg tenkte fort “gjelder det alle andre enn med da eller?” For jeg var ikke den første som satt på kontoret å gråt, og langt i fra den siste- folk har gjort langt verre ting der inne enn å være lei seg. Den andre gangen var når jeg ble driti ut skikkelig på scenen av en av de voksne, noe som gjorde at jeg følte meg ekstremt dum der jeg stod mitt i et foredrag og snakket, heldigvis var det ikke bare jeg som reagerte på den oppførselen. 

Jeg har mange gode minner derfra, jeg har fått så uendelig mye kjærlighet av de voksne der, og jeg trivdes kjempe godt de første årene. Jeg har møtt så mange fine mennesker, jeg fikk bety noe for noen. Jeg var jo tross alt med  4 år, så det var vondt å ikke få lov å være med mer, samtidig som jeg ikke vet om jeg ville vært med slik det har blitt nå. Det er mye fokus på å prestere, mye media, og fokuset  ble mer og mer på å få et godt omdømme. Forandringsfabrikken ble bare større og større, ble mer kjent, var med på ulike tv program, møter med folk med mye makt, nå er det skrevet enda en bok, intervjuer og artikler i avisene. Jeg følte at det kun var de sterkeste stemmene som fikk være med foredrag tilslutt, de med den verste historien. Jeg følte det var de samme som gikk igjen hele tiden, de samme som fikk være med på de store tingene. At de voksne hadde sine favoritter- det var ikke lenger plass til alle, noe som føltes veldig vondt. Det ble en kamp om plassen, og det gjorde noe med følelsene meg: jeg følte mer og mer at de slutta å bry seg om meg, jeg ble så og si aldri spurt om å holde foredrag lenger, jeg følte de var mer glad i de andre enn meg, at de brydde seg mer om noen andre, noen fikk jo til og med bo hos en av de ansatte noe jeg synes var sinnssykt vondt og urettferdig: de visste alle hvor sinnssykt mye jeg ønsket å bo i en familie, og det var jeg nok ikke alene om. Jeg hadde aldri trodd at disse menneskene også skulle svikte- de lærte jo opp andre til å ikke gjøre det. Derfor ble det til slutt veldig vondt, kanskje mer vondt enn godt.   Jeg følte til slutt at min historie ikke var “ille nok”, jeg følte etterhvert at jeg ikke var flink nok, for reaksjonene ble færre og færre. Det ble nesten  normalt  for dem at man hadde opplevd vold eller overgrep.

Meningen med dette er ikke å henge ut noen, men å gi folk realiteten og baksiden av medaljen.  Jeg har mange fine minner jeg ikke ville vært foruten, jeg er evig glad for alle foredragene jeg har fått holde, menneskene jeg har blitt kjent  med, muligheten til å gjøre en forskjell, koselige stunder osv og er så klart takknemlig  for den tiden de voksne stilte opp meg . For det meste har jeg gode og positive erfaringer. Men ingen systemer eller organisasjoner er bare bra og uten feil. Og jeg vet det er mange som ikke tør å si sin opplevelse, så jeg håper flere kan tørre å fortelle sin historie etter jeg og flere andre har gjort det. Mange føler seg kanskje alene om og også ha dårlig erfaringer herfra: vi er nok mange som sitter på vonde følelser også, problemet er bare at ikke alle tør å snakke om det fordi de er redd for konsekvensene. For det har ikke blitt godt mottatt av de ansatte hvis noen forteller sin side eller tar opp ting som ikke føles greit. For det har jeg selv opplevd: at hvis jeg har sagt min mening, og kanskje vært uenig i noe, så har jeg opplevd at det ikke har blitt tatt godt imot, og jeg har da fått “straff” og ikke fått holde foredrag, eller de har blitt sinte eller sagt at det kanskje ikke er bra for meg å være med. Å sånn skal det så klart ikke være, noe jeg håper de tar til seg nå slik at flere slipper å sitte inne med vonde følelser som de ikke tør å si fra om i frykt for å ikke få være med eller i frykt for å kjeft. Mange har også spurt meg hvordan det har vært å være med, hvordan det er og fungere- så her er svaret, på godt og vondt. 

Jeg vet jeg kommer til å få mange sinte proffer etter meg nå, for ikke alle tåler at også dårlige sider kommer frem. Men det får så være, det er prisen man må betale for å være ærlig og åpen. 

Og er det en ting jeg har lært av Forandringsfabrikken, så er det å ikke holde ting inne 🙂

-Mona Marlene