DET FORBANNA SELVBILDE+ LITT OM JUL

Først og fremst: GOD JUL! Jeg håper dere hadde en så fin dag som mulig i går.. Jeg selv hater julen så den var så som så. Jeg feiret jul i pysjen andre året på rad. Jeg fikk heller ikke feiret med de jeg ville feire jul sammen med. Jeg fikk masse fine gaver da, mye av det jeg ønsket meg. Så det er jeg veldig fornøyd med.  Heldigvis er julen straks over og det er ett helt år til neste gang. Resten av julen skal jeg ingenting, jeg pleier aldri å bli invitert av verken familie eller venner i julen så det blir noen kjedelig dager, som egentlig skulle vært koselig dager med de man er glad i! Det er utrolig trist at det er sånn det har blitt- jeg skulle ønske folk var flinkere til å ta vare på hverandre.

Men tilbake til overskriften: jeg fikk et spørsmål om jeg kan skrive litt om selvbilde og kropp, og det kan jeg så klart gjøre. Jeg har skrevet ganske detaljert om dette før så det er fare for at jeg gjentar meg selv en del.

Som jeg nevnt tidligere, så sliter jeg ekstremt med selvbilde og kropp. Etter at jeg har lagt på meg ganske mange kilo på kort tid, så har det naturligvis blitt enda verre, og nå er det så ille som det aldri har vært før. Jeg har aldri hatet meg selv så mye som det jeg gjør nå- jeg klarer nesten ikke se meg selv i speilet. Å slite med en spiseforstyrrelse i tillegg gjør ikke denne vektoppgangen noe bedre.

Jeg kjenner ikke igjen kroppen min, denne kroppen er fremmed for meg. Det er ikke slik kroppen min er. Det er ikke slik jeg pleier å se ut. Det er heller ikke slik jeg vil se ut. Det er ikke gøy å plutselig se ut som du er gravid, det er så forferdelig vondt og irriterende- jeg blir så sint på meg selv som har latt det gå så langt. Det er faen ikke gøy å være den tjukke blant vennene dine. Jeg føler meg så fæl i forhold til mine nærmeste. Jeg har nesten ikke lyst til å vise meg sammen med de engang. Jeg føler meg så forferdelig dårlig blant dem.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om dette annet enn at jeg bærer et sterkt  hat til kroppen min, jeg hater at jeg har blitt tykk, jeg hater hvordan stygg og klumpete jeg har blitt, jeg hater at jeg ofte ser gravid ut. Jeg sliter ekstremt med dette om dagen, og det ødelegger dagene mine. Jeg tenker på det konstant hele tiden- jeg får aldri fred. Hele tiden tenker jeg på hvor fæl jeg har blitt. Nesten ingen av klærne mine passer lenger, noe som bare beviser at jeg har gått opp veldig mye i vekt. Ikke kan jeg gå i det jeg vil heller fordi jeg føler meg for stor. Det er et helvete, og jeg skulle gjort mye for å fått tilbake den gamle kroppen min- jeg ser jo nå at jeg faktisk var tynn, selv om jeg ikke følte det da, så var jeg tynn i forhold til det jeg er nå.

Dette er også hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene 3 dager i uken, jeg er nødt til å få gjort noe med hvordan jeg ser ut. For denne kroppen holder jeg ikke ut lenger. Jeg kan ikke engang beskrive hvor viktig dette er for meg, hvor viktig det er for meg å gå ned i vekt. Det er jævlig vanskelig å gå ned i vekt, så jeg er redd jeg gir opp før jeg rekker å se resultater. Men fra nyåret skal det bli skjerpings, null drittmat og ordentlige treningsøkter. Hvis man vil ha endring hjelper det ikke sitte på ræva å vente på en forandring- jobben må man faktisk gjøre sjøl, det gjelder alt. Å den jobben er jeg nødt til å få gjort om jeg noen gang skal kunne trives i egen kropp. Jeg vet jeg kunne vært mye større, men jeg kunne også vært mye mindre- det er det jeg tenker på. Jeg sier ikke at folk som ser ut som meg er stygge, men jeg synes jeg er stygg på denne vekta- jeg trives ikke i denne kroppen, jeg føler meg for stor til å være meg. Så det er ikke vits å komme meg “hvis du er stor hva er jeg da?” opplegg. For jeg driter i hvordan de som er større enn meg ser ut. Poenget er at jeg ikke trives i min egen kropp slik den er nå.

Jeg håper resten av julen dere blir fin. Ta vare på hverandre, for det er  faktisk ikke alle som har en fin jul. Inviter noen på julemiddag- de fleste har plass til en ekstra bare man vil!

-Mona Marlene

DETTE ER VONDT Å INNSE

Helt siden jeg var liten har jeg vært glad i barn! Jeg fikk jo en lillesøster da jeg var 6, som jeg tok meg mye av og passet mye på

Helt siden jeg var rundt 13-14 har jeg vært masse barnevakt, og helt siden da har jeg hatt lyst på egne barn. Jeg planla allerede da hvilken vogn jeg ville ha- og den vil jeg fortsatt ha den dag i dag!

Jeg har alltid sagt at jeg skal ha barn, men ho eldre jeg blir innser jeg mer og mer at jeg kanskje aldri vil være istand til å ta meg av et barn på heltid. Den er hard og svelge, for jeg vil virkelig ha barn! Men jeg kan ikke sette barn til verden når jeg sliter såpass mye som jeg gjør. Da ber man om å få barnevernet på døra. Jeg må bli ganske mye bedre, og være stabil i flere år før jeg evt kan tenke tanken på å få barn! Jeg har alltid tenkt at jeg klarer å ta meg av et barn, men det er noe helt annet å ha et barn på fulltid- har jeg mer og mer innsett.

Man kan ikke bare levere bort ungen når man er sliten, sjuk eller trenger en innleggelse. Jeg kan heller ikke drikke meg drita eller, skade meg eller ta en overdose med barn i hus. Det er et ansvar jeg påtar meg resten av livet, å iallefall de første 18 årene. Å ville jeg klart det? Er jeg istand til å klare å oppdra et barn alene på fulltid? Ville jeg klart å holde meg stabil? Jeg vet ikke, helt ærlig så vet jeg ikke. Det er noe helt annet å være barnevakt.  Det siste jeg vil er at mine egne barn skal bli henta av barnevernet!

Jeg er jo også livredd for å binde meg til ting, å får jeg barn er jeg bindt iallefall i 18 år fremover! Å bare det skremmer livet av meg! Jeg synes det er vanskelig å binde meg i en uke ellet to liksom!

Det er ekstremt sårt og vondt å innse at jeg kanskje aldri kan få barn! Men det er realiteten og den må jeg bare face selv om det gjør drit vondt, for jeg vil virkelig bli mor en dag! Å jeg håper jo så klart at jeg vil bli frisk nok til å få barn en gang i fremtiden, men jeg må også belage meg på at det kanskje aldri blir noe av!

Ønsker du deg barn?

-Mona Marlene

JEG FØLER MEG SÅ STYGG+PAUSE

Nå er det andre gangen jeg prøver å skrive dette innlegget- jeg sliter med å finne ordene, skrive godt nok. Denne tilstanden jeg befinner meg i gjør det vanskelig- selv skrivingen blir vanskelig.

Selvfølelsen er på bunn nå, alt som har med utseende å gjøre. Jeg føler meg så stygg. At vekten har rast oppover gjør ikke akkurat saken noe bedre. Jeg vil bare grave meg ned så ingen ser meg. Jeg klarer ikke engang se meg selv, derfor dusjer jeg bare når det er høyst nødvendig- så ille er det.. Jeg klarer ikke ta bilder til bloggen heller, for samme hvor mye jeg fikser meg så føler jeg meg stygg- derfor driter jeg heller i det og bor i joggeklær.

Den ene dagen jeg fiksa meg denne uken, skulle jeg prøve å ta en selfie- alle endte i “nylig slettet “for å si det sånn. Og jeg kjente jeg ble skikkelig irritert- irritert fordi jeg er så stygg. Irritert fordi jeg ser ut som jeg gjør.

Jeg føler meg skikkelig dritt, og denne tilstanden jeg befinner meg i forverrer absolutt alt. Bloggen går jo skikkelig dritt om dagen som dere har merket, men jeg eier ikke motivasjon. Jeg har null ideer om hva jeg kan skrive om, bilder får jeg ikke tatt. Så ja,jeg tror jeg bare tar en pause fra bloggen til jeg har kommet meg litt ovenpå igjen. For akkurat nå er alt bare kaos og dritt- rett og slett, det er ikke noe å legge skjul på.

Jeg kommer sterkere tilbake!

-Mona Marlene

Hva avvisning gjør med en

“Avvisning på avvisning

Ett helt liv

Kan få mennesker til å gå til grunne

Hadde de kjent det på kroppen selv

Hva det faktisk gjør med et menneske

-hadde de ikke gjort det”

@mml

 

Selv har jeg opplevd alt for mye avvisning og svik hele livet, fra jeg var ett lite barn. Jeg ble sviktet på det groveste av de som skulle vært der- både helt fra starten av men også fra systemene som skulle vært der for å hjelpe. Det er klart at det gjør noe med ett menneske. Det er klart det forandrer deg- til en person du ikke vil være. Jeg er kjempe var for avvisning, jeg takler det utrolig dårlig og jeg føler meg avvist veldig fort. Nettopp fordi det er det jeg er vandt til: jeg er vandt til å bli avvist av alle rundt meg, jeg er vandt til at mennesker svikter meg og forlater meg- mennesker som sa de aldri kom til å forlate meg, mennesker som har lovt at de alltid vil være her for meg: de har gått. 

Det har gjort meg til en utrolig var, sensitiv, og usikker person. Det har gjort at jeg ikke stoler på mennesker lenger, for nesten alle som har lovet, har gått. Det har gjort at jeg ikke lenger stoler på ord, men på handlinger. Jeg tror det ikke før jeg ser det. Det gjør så ekstremt vondt å ikke føle seg prioritert av sine nærmeste, det er jo ikke rart man føler seg avvist da. Jeg føler alltid at jeg ikke er en prioritet for de rundt meg- de jeg elsker alle mest, og som sier de elsker meg, men viser noe helt annet. Disse erfaringene har gjort så mye med meg, de har brent seg fast i hver eneste celle i kroppen, for kroppen glemmer aldri en avvisning. Det har forandret meg til en person jeg ikke vil være, en person det er vanskelig å ha en relasjon til- for de aller fleste forstår ikke skadene før de er midt oppi det selv. Det har gjort meg kald, det  har gjort at jeg har vansker for å tilgi når jeg først blir såret, det har gjort meg misstenksom ovenfor andre mennesker. 

Å bli avvist gang på gang på gang, gjør så utrolig vondt. Det gjør så psykisk vondt at det kjennes fysisk i kroppen. Jeg kjenner ofte smerten i magen, en uggen følelse. Å bli avvist av de man elsker, er som 10 knivstikk- det gjør så forbanna vondt. Så vondt at jeg ikke lenger vil gå inn i nye relasjoner, i frykt for at også de vil avvise meg. Jeg tør ikke spørre folk om ting, fordi jeg er redd for ett “nei”- for det er svaret jeg får aller mest og da lar jeg heller vær. Å ha opplevd så mange svik og avvisninger gjør det vanskelig å stole på folk, det gjør alle relasjoner vanskelige- for du er hele tiden redd for at de skal gå fra deg, du er redd for å gjøre noe feil/ være feil, å hver minste lille tegn til avvisning gjør deg livredd: så redd at det ofte ødelegger relasjoner fordi det blir krangling, fordi jeg føler meg så avvist og blir så redd, lei meg og usikker. Man klamrer seg fast i mennesker, i frykt for at de skal forsvinne- kanskje har man heller aldri opplevd å elske et menneske såå høyt før, og det eneste man ønsker er å være sammen med de- helst hele tiden, men så opplever man at andre mennesker sjeldent har tid til dem. Å da kan man ofte føle “jeg betyr ikke nok”, eller “hun vil ikke være sammen med meg”, eller “jeg er ikke viktig nok til å prioriteres”– iallefall sånn føler jeg det nesten hele tiden og det er så vondt. 

Det er kjempe vanskelig å ha det sånn, og være så var på avvisning. Det er utrolig slitsomt, men det gir mening at man er sånn. Det gir mening når det er det du har erfart hele ditt liv. Derfor kan det være vanskelig å ha en relasjon til oss, men det handler bare om at vi er redde, redde for å miste enda en gang, redde for å bli forlatt enda en gang. Jeg vil ikke være vanskelig eller vrang, jeg er bare litt skadd når det kommer til akkurat dette- det er jo det jeg sliter alle mest med: relasjoner, og frykten for å bli avvist. Så plis, vær tålmodig, prøv å forstå at det ikke er for å være slem- men fordi man bærer på alt for mange vonde erfaringer, man vet ikke hvordan man skal håndtere det, og man vet ikke om man noen gang kan stole på noen igjen.

“Ikke vrang, bare følsom”

– Mona Marlene

HUN KALTE MEG EN BYRDE

Kommentaren jeg fikk i går som virkelig såret meg, utviklet seg til en diskusjon med vedkommende. Altså: hva skjer med menneskeheten? Jeg kjenner jeg blir kvalm av hvordan enkelte mennesker oppfører seg og får seg til å skrive. Tenker de over at ord har en enorm makt? At ord kan ta liv eller redde en dag? I det ordene er sagt, kan de aldri tas tilbake. 

Hun kalte meg rett og slett en byrde, at sånne som meg kan være en byrde for de rundt seg. Tenk å si noe sånt til et menneske? De fleste som begår selvmord tenker akkurat det- at de er en byrde for alle rundt seg og at verden har det bedre uten dem. Det bekreftet jo bare de tankene jeg har hatt om meg selv i mange år. For det er nettopp sånn jeg føler meg: som en jævla byrde for alle rundt meg, og jeg tenker at de rundt meg ville hatt det bedre uten meg. Å da få det bekreftet, svei noe ekstremt. Å få slengt i trynet at jeg er en byrde, er det siste jeg trenger å høre. Nå sitter jeg iallefall igjen med en følelse av å være en byrde for de rundt meg…. Man sier rett og slett ikke det til mennesker. Man vet aldri hvilke erfaringer ett annet menneske bærer på. 

Jeg vet jeg kan være vanskelig å ha en relasjon til, at jeg ofte overreagerer, at jeg ofte føler meg avvist osv osv, men jeg har ikke valgt dette selv. Jeg har ikke valgt å ha den barndommen og oppveksten jeg har hatt. Jeg har ikke valgt å bli relasjonsskadd, og jeg har heller ikke valgt å få foreldre som ikke klarte å ta vare på meg på noen plan. Er det rart man ikke takler sterke følelser og at man ofte føler seg avvist- når det er det man har opplevd hele livet? NEI. Når du gjennom ett helt liv har opplevd svik og avvisning- av de som skulle vært der, er det ikke rart man blir relasjonsskadd. Når man aldri  har fått hjelp til å takle følelser, sortere følelser- så er det ikke rart man sliter med det som voksen. Og kalle noen en byrde av den grunn er bare sykt i mine øyne. Er jo ikke rart folk får følelsene av å være en byrde når folk sier det til en. Psykisk sykdom= en byrde? Er det den holdningen verden har til “sånne som meg”? Aldri i verden om jeg ville funnet på å sagt det til noen som sliter aldri så mye. Ikke til noen ville jeg sagt det. 

Hvis man ikke kan forvente noe av de rundt seg, så er det ikke en gang en relasjon. I nære relasjoner er det naturlig å forvente ting av den andre, forvente å bli prioritert. Alle har forventninger til alt og alle hele tiden, men det er galt å forvente å bli prioritert i en nær relasjon? Noen mennesker skjønner jeg meg seriøst ikke på. Jeg kjenner jeg blir skikkelig forbanna egentlig, samtidig som det er ekstremt sårende. Det gjør at jeg får lyst til å kutte alle relasjonene mine, så de slipper å ha meg som en byrde i livet sitt. 

Tenk før du skriver eller snakker, ord har en enorm makt og kan ødelegge helt sinnssykt mye mer enn du tror. I det du sier det, så er det ikke mulig å ta det tilbake. 

– Mona Marlene

“Sånne som oss, er nemlig too much”

( genser fra Bikbok, skjørt fra Zara (som jeg kjøpte på en bruktbutikk, sko fra Wish)

Nå har vi akkurat kommet hjem, Nina kom til meg i dag så vi har vært en tur i byen for å bytte litt julegaver. I dag er den store byttedagen. Herregud å mye salg det er nå, kjøpte meg så klart noe nytt jeg gleder meg til å vise dere- for herregud å fint det var. 

Idag fikk jeg en kommentar på facebook, som gjorde meg både irritert og lei meg som gikk skikkelig inn på meg- under et dikt jeg postet som handler om det å ikke føle seg prioritert og det å få doble signaler- et veldig sårt dikt og dele. Den kommentaren satte meg ut, fordi den bekreftet bare de tankene jeg har om at jeg er en byrde for de rundt meg, og at jeg er for mye- noe denne personen bekreftet ordrett i kommentaren sin. Ikke nok med denne ene kommentaren, men flere hev seg på på: folk burde virkelig tenke seg om før de slenger med leppa as. Jeg tenker, det siste sårbare mennesker som har blitt sviktet av alle hele livet trenger er slike kommentarer, som om jeg har valgt selv å bli sånn. Jeg ville tenkt motsatt enn dette menneske her: de menneskene som har opplevd avvisning og svik hele livet, de trenger ekstra gode mennesker nå- ikke få høre at i er for mye, at vi sluker folk med vår elendighet, og at det klokeste er å elske “sånne som oss” på avstand. Altså? Jeg er ordløs. 

Hvis man ikke kan forvente noe som helst av sine aller nærmeste, nei da er det ikke en gang en relasjon i mine øyne. Man bør kunne forvente ting av de som påstår at de elsker deg. Forventninger har vi alle, som er helt naturlig i en relasjon som med andre ting. Ærlig talt. Snakk om å trøkke det på folk at det er noe feil med en selv, og aldriii måten man blir behandlet på tydeligvis. Kjenner jeg er dritt lei menneskeheten rett og slett 🙂 

Jeg kjenner at å få sånne kommentarer gjør at jeg ikke vil dele så personlige ting lenger, for når man deler vonde og såre ting så ønsker man at noen ser deg og viser forståelse- ikke en som legger all skyld over på deg og sier du er “skadet” og bare må velge osv. Så jeg skal da bare godta da, at mennesker som står meg nær ikke prioriterer meg? At de sier de elsker meg sååå mye, men viser det stikk motsatte? Fordi det uansett er min feil, fordi jeg er skadet og for mye? Ærlig talt, man må kunne forvente noe av de som står deg nærmest, og man må få kunne bli såret når man tydelig blir bortprioritert gang på gang, og ser at andre er viktigere for vedkommende. For det er nemlig jævlig vondt, å få høre at de elsker deg, men handlingene deres samsvarer ikke med ordene, det å alltid føle seg bortprioritert er en jævlig vond følelse. Iallefall når du selv ville gjort ALT for de du elsker, men de ikke er villig til å gjøre halvparten for deg tilbake engang. Det gjør noe med følelse ens å bli avvist gang på gang på gang, ett helt liv. 

Tenk litt over hvordan dere skriver ting på nett, for noen kommentarer sårer faktisk veldig på måten de skrives på- som helt sikkert ikke var hensikten her, men som jeg synes var veldig sårende og egentlig frekt.EN eneste kommentar kan faktisk ødelegge en hel dag, eller bety en hel verden.  Men da fikk jeg iallefall bekreftet de tankene jeg har hatt om meg selv hele tiden…. 

– Mona Marlene

Jeg tar en pause

Med alt som skjer nå, så velger jeg å ta en kort pause- kanskje blir det noen dager, kanskje kommer jeg ikke tilbake før dette julehelvete er over. Jeg må finne ut av hvordan jeg skal takle alt dette, uten at alt går straka vegen til helvete slik det pleier når ting blir for mye for meg- det ender ikke bra. Jeg er full av så mange vonde følelser nå, at jeg blir fysisk uggen i kroppen. Jeg er glad jeg skal til behandler imorgen for nå har jeg INGEN å snakke med om det som skjer, kanskje er det best å be om en innleggelse før jeg ender opp med å gjøre noe dumt.. Jeg kjenner at dette er mer enn jeg kan takle på egenhånd. 

Ta vare på hverandre- vær så snill! Jeg ønsker alle en så fin, i det minste ok jul som overhode mulig. Jeg håper dere blir omringet av godhet og gode mennesker i julen- slik alle fortjener. Jeg er her, alltid- om noen trenger å snakke, for jeg vet så inderlig godt at mange hater julen like mye som meg. 
Vi skrives plutselig!

– Mona Marlene

Som om jeg skal eksplodere

Kroppen spenner seg, hjertet hamrer fortere og adrenalinet stiger. Men på feil grunnlag. Ute av kontroll. Svart. Det føles som om kroppen kommer til å eksplodere. Sprekke som en lemmen. En kropp som er ute av kontroll. Impulser. Døren smelles, så hardt jeg klarer. Noen ganger flyr det en bolle i veggen, en kleshenger smelles i døra og etterlater seg hull, glass som flyr veggimellom. Skrikene på innsiden som ingen hører. Jeg har lyst til å skrike, slå. Et nei, en manglende forklaring, ett stikk som klør, noe jeg ikke får til, avtaler som ikke holdes, «nei» alltid ett nei. For mange spørsmål fra en som tar meg 100% på alvor, så forbanna irriterende noen ganger. Tanker, tankene på det som ikke var, på det som ikke ble gjort, på alle de som svikta. Bitter. Jeg er jævla bitter. Livet mitt lå i andres hender, hender som ikke gjorde noe. Faen, så bitter jeg egentlig er. Motgang på motgang på motgang, svik på svik- kroppen husker det, det ligger lagret

Innestengte følelser over lang tid, behov som ikke blir møtt, ansatte som burde hatt en annen jobb, folk som burde brydd seg mer.

Pusten går raskere, kanskje de blå øyne er forandret til svart, resting bitchface on, feelings of, mennesker som burde ha skjønt men enda svika, ett system som burde handlet. Alle følelsene bak, sinne som ingen forstår. De skulle bare visst.

Badedøra som jeg alleredet har laget hull i smelles hardt, så hardt jeg makter uten krefter i en altfor sliten kropp.

Sinne, så forbanna sinna. Sinna på livet. Sinna på alt og alle. Ett stikk og bomba går av.

Sinne, min mest trofaste venn, som alltid er der og aldri forlater min side. Som ingen andre enn psykologen forstår ved å si «jeg skjønner du er sint, du har mange grunne til å være sint»

Pust, tell til 1000.

-Mona Marlene

Når kjærlighet gjør vondt

Det sies at kjærlighet bare er en godfølelse, men jeg er uenig. Kjærlighet kan gjøre så utrolig vondt samtidig som det er det beste i verden. Det gjør vondt, fordi det er så godt. Kjærlighet innebærer ikke bare en følelse, men veldig mange forskjellige blanda følelser. Både gode men også vonde.

Har du noen gang vært så glad i noen at det gjør fysisk vondt i kroppen? Når Kjærligheten og savnet etter den man elsker blir så kraftig at det føles ut som du skal gå i stykker? At savnet kommer til å revne deg? At du helst vil være med de du elsker hele tiden? Sånn har jeg det med 2 mennesker, og sånn har jeg hatt det med flere andre. Og hun ene av dem jobber i boligen, som vil si hun er på jobb og kan ikke dekke mitt behov for den kjærlige nærheten, hun andre er Byråd og har sjeldent tid, derfor blir disse intense følelse så veldige vonde å kjenne på. Noen ganger så utholdelig at jeg flykter i alkohol eller selvskading. Alt man vil er bare å være sammen med dem så ofte du kan, få kjenne nærheten fra dem. Man kan lett bli sjalu, som også er en ekstrem vond følelse å kjenne på. Man kan føle seg avvist, som er noe av det verste et menneske kan kjenne på. I kjærligheten kan det oppstå så mange vonde følelser, nettopp fordi det er så godt at man ønsker den hele tiden fra dem du er glad i

Ekstra vondt er kjærlighet når man har hatt en oppvekst uten. Da søker man det så inntens, og man får aldri nok. Det er som et beger som aldri fylles opp. Da gjør det vondt: vondt fordi du ikke får kjenne på den kjærligheten og nærheten så mye som du ønsker. Vondt fordi du ikke får tilbringe så mye tid med dette menneske som du ønsker. Vondt, for du blir påminnet den tiden du ikke fikk det.

Det er vondt å savne den man elsker, enten personen er i livet eller ei. Savn er så ektremt ensomt og vondt. Og noen ganger kan man savne og lengte så mye at det gjør fysisk vondt i kroppen. I hjertet. Eller i magen. For jeg elsker alltid med hele meg: med alt jeg har

Psykologen sa det kunne sammenlignes med det å ha kjæreste, at man blir så ekstremt knyttet til ett mennesken. Og som kjærlighetssorg hvis den personen gir deg opp

Jeg er en person som knytter meg ekstremt sterkt til enkelte mennesker, og det har utrolig mange baksider ved seg. For alle følelsene mine er ekstra sterke, det er en del av diagnosen min. Sterke følelser. Fordi jeg altfor ofte føler meg avvist, ikke prioritert, opplever at menneskene jeg elsker ikke har nok tid til meg, eller de har en profesjonell rolle i livet mitt. Da blir kjærlighet en blanding av deilige og vonde følelser. Man blir så ekstremt sårbar for avvisning.

«Ofte har jeg lyst til å kutte de sterke relasjonene jeg har fordi det gjør for vondt. Jeg får lyst til å stenge av og beskytte hjertet mitt»

Mona Marlene

Når man bare vil gi opp

Jeg er sliten, så uendelig sliten av å være ulykkelig. Sliten av å ha det konstant vondt. Livredd, for at det aldri skal bli bedre men alltid være som dette. Og det verste er: jeg klarer ikke gjøre noe med det. Smerten og sårene er for dype, ensomhetsfølelsen om å føle seg helt alene i verden er enorm. Det er enda vanskeligere å komme seg gjennom ting når man ikke har noen å lene seg på, noen til å hjelpe deg å komme deg gjennom det vonde. Det tar så mye lenger tid når man må klare det på egenhånd

Og det verste er kanskje nettopp det: at jeg må takle alt alene hele forbanna tiden. Jeg har funnet ut av at jeg ikke en gang kan regne med de nærmeste. Og den følelsen kan ikke beskrives, det gjør så vondt. Alle har nok med seg og sitt tydligvis, og jeg føler de ikke har plass til meg i livene sine lenger: og det er en vondt følelse. For alle trenger noen, noen som trenger deg, noen du er viktig for, noen som elsker deg og bryr seg om akkurat deg, noen som stiller opp når det trengs.

I perioder som nå, skulle jeg ønske de stilte opp for meg, at jeg i det minste kunne ringe de og få snakket ut om det vanskelige. At noen så hvor jævlig vondt jeg har det. At noen så meg, rett og slett.

Jeg er redd jeg er på vei inn i en veldig dårlig periode igjen, der jeg mest av alt bare vil gi opp. Der depresjonen er sterk. Søvner elendig. Tankene mørke. For hva er egentlig vitsen? Hvis livet skal være som dette, hvis jeg skal fortsette å være så alene så er det ikke verd det. Når livet gjør mer vondt enn godt hele forbanna tiden. Hva holder jeg egentlig ut for?? Det finnes ingen garanti på at livet vil bli bedre, det er ikke alle det ordner seg for eller som klarer å komme seg videre.

Jeg har null motivasjon eller innspirasjon til å skrive om dagen, jeg finner ikke ordene- så det kommer til å bli stille her fra meg de nærmeste dagene, kanskje ukene. Og i den negative spiralen jeg er i nå, så tror jeg ingen vil ha nytte av det jeg skriver, for det blir lite positivt

Ta vare på hverandre i mellomtiden, ta vare på hverandre- fordi det er forbanna viktig. Og alt for mange der ute føler på akkurat det samme som meg, desverre mange fler enn vi tror. Spør heller en gang for mye om hvordan det går

-Mona Marlene