LA OSS SNAKKE LITT OM SELVMORD

I fjor skjedde det rundt 600 selvmord i Norge, rundt 400 av dem var menn og de resterende 200 var kvinner. Men disse hører vi ikke om, fordi de er ikke kjente personer. Det er mange mennesker, mange liv som går tapt. Denne jula har det skjedd to selvmord som jeg VET om. To mennesker for mye. Julen er en vanskelig høytid for veldig mange, så vanskelig at mange velger døden som utvei. Derfor skulle jeg så inderlig ønske at man var flinkere til å bry seg om de rundt, at familier tok bedre vare på hverandre og at færre slapp å tilbringe høytiden/e alene- for det er da tankene forsterkes, i alle fall for meg og sånn er det sikkert for veldig mange. Det er denne julen et bevis på: minst to menn valgte å forlate livet denne julen. Han ene hadde en familie som ikke ville ha noe med han å gjøre. De aller fleste har plass til en ekstra, bare man vil, det er som regel viljen det står på. Der det er hjerterom, er det faktisk husrom.

Selvmord er et samfunnsproblem som snakkes alt for lite om i mediene. Selvmord og selvmordstanker er fortsatt tabu, og et tema som de fleste vil unngå å snakke om. De fleste synes det er for vanskelig nå høre om.. Du kan jo tenke deg at hvis du synes det er vanskelig å snakke om, tenk hvor jævlig vanskelig den som bærer på disse tankene har det. Vi må slutte å være så feige. Hvis man bare lukker øyne og ører, så vil veldig mange flere miste livet. Det er så mange selvmord som kunne vært unngått, om man bare hadde våget å spørre, våget å reagere- og så klart våget å be om hjelp, og hadde blitt tatt på alvor. Vi må tørre å spørre, og vi må tåle å høre svaret. Vi alle trenger noen som ser oss, noen som bryr seg, noen som lytter til oss og noen som vil tilbringe tiden sin sammen med oss- vi alle trenger noen som tar vare på oss.

Mange tør heller ikke å snakke om selvmordstanker, fordi mange ser på selvmord som egoistisk- å ingen vil høre at de er egoistiske. Vi må slutte å si det, dette er mennesker i krise som har det ekstremt vondt. Selvmord er ikke egoistisk, det handler om så mye mer enn egoisme. De fleste tenker faktisk at det er til det beste for de rundt om de begår selvmord, fordi de ikke vil være en byrde i noens liv. Når man er veldig deprimert tenker man ikke klart, og man tenker ikke konsekvenser- man bare handler. Selvmord er ikke et bevisst valg, men en konsekvens av noe større.

Første gang jeg ønsket å ta mitt eget liv var jeg 15 år, allerede da tenkte jeg at jeg hadde levd nok- opplevd nok. Jeg hadde ingen å snakke med om disse tankene. Jeg bar de alene, og det var jævlig tungt- jeg var bare et barn. Jeg ante ingenting om psykiatri, jeg ante ingenting om hvordan hjelp det fantes. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndtere slike tanker.

Første gang jeg prøvde å ta mitt eget liv var jeg 18 eller 19, og jeg har etter det prøvd å avslutte livet flere ganger. Jeg har ikke orket mer rett og slett. Livet har vært for vanskelig, for jævlig til at jeg ville leve det. Å det verste er at jeg ikke har følt jeg kunne si fra til noen om det, om de tankene jeg bar på og planene jeg hadde. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, så kanskje forsøkene kunne vært unngått! For hvem ringer man når man ikke vil leve lenger? Hvem orker å lytte? Hvem VIL lytte? Å  man må  tåle å høre om det, at livet kan være så forbanna vondt at man ikke orker mer.. For det er tross alt de som lever i et helvete hver eneste dag det er vanskelig for. For når vi tåler å høre om det kan vi hjelpe, trøste, støtte, reagere, lytte, forhindre, forebygge. Vi har for faen ingen flere å miste.

“Det er ikke det at jeg så inderlig vil dø, jeg bare orker ikke å leve”

Tankene på å forlate livet lusker stadig i bakgrunnen, men de er ikke intense slik de i perioder er. Jeg er inne i en god periode nå, og da er også selvmordstankene lite tilstede. Alt er midlertidig, også selvmordstanker- det har jeg fått erfare. Heldigvis har jeg blitt reddet vær gang, men det har ikke vært noen selvfølge.

Se hverandre, lytt til de som har det tøft, ta en telefon til noen du vet sliter med slike tanker, inviter noen på besøk eller med ut på cafe, send en melding, spør heller en gang for mye enn en gang for lite om hvordan det går- vi at du er der og bryr deg. DU kan være den ene som redder et liv. Den ENE som utgjør en forskjell. Det koster så lite å bry seg, men kan bety så ekstremt mye.

Har du selvmordstanker eller planer, vær så snill å ta kontakt med noen- enten en venn eller en hjelpetelfon eller meg for den saks skyld- jeg er her om noen trenger noen å prate med, alltid. Ikke nøl med å ta kontakt med meg, jeg bryr meg og jeg vil lytte. Det er faktisk noen der ute som vil hjelpe, som vil lytte til akkurat DEG. Du er viktig, verden trenger deg og du er elsket. Du betyr noe, og ingen kan noen gang fylle din plass her på jorden. Det kommer bedre tider, det vonde vil blekne etterhvert og livet vil få farger igjen. Du vil kunne le helt på ordentlig igjen, og det svarte sløret foran øyne dine vil etterhvert bli lysere, sakte med sikkert. Livet kan faktisk bli bra selv om det ikke føles sånn nå, og det får du aldri sjansen til å oppleve om du velger å forlate livet.

Det er greit å være sliten og det er greit å være lei av livet, det er greit at du ikke skinner hele tiden- la noen bære lyste ditt til du klarer å bære det selv igjen. Så kan du få hvile litt, hvile til livet kjennes ok igjen. Det er greit å miste håpet, så lenge du har noen som går bak deg og plukker det opp og bærer det for deg til du er sterk nok til å bære det selv igjen<3

-Klem, Mona Marlene

IRRITERT OG RASTLØS

Det er vel de følelsene det går i om dagen. Jeg merker jeg er skikkelig irritert- enda mer enn vanlig og det er jo nesten ikke mulig. Jeg vet ikke hvor alt sinne kommer fra, men det er nok en kombinasjon av nedtrapping på en medisin og oppstart på en nye- slitsomt er det iallefall uansett årsak. Det skal så lite til, bare et spørsmål eller en ansatt som prøver å være vennlig gjør meg irritert. Behandler som spør om alt mulig, det irriterer meg grønn. Jeg tror jeg bare vil være i fred. Slippe og forholde meg til noen akkurat nå, slippe å snakke med noen- iallefall behandlingsfolk. .

Jeg har også blitt skikkelig rastløs i det siste, noe jeg ikke har kjent på så mye tidligere. Når jeg vet jeg skal noe, er tiden i mellom skikkelig lang, og jeg blir skikkelig rastløs av venting. Det kan jo og ha noe med medisiner å gjøre siden jeg ikke har hatt det sånn før. Gud, som jeg gleder meg til alt dette medisin surret er ferdig. Jeg er så sliten nå- sliten av å være på vent, sliten av å være i denne tilstanden.

Jeg har ikke så mye å si om dagen, dagene går ekstremt  sakte og føles enormt lange. Det er ikke akkurat så mye å finne på her. Jeg prøver å komme meg ut innimellom, bare for å få tiden til å gå, gjøre litt annet enn å glo på pcen, men det blir allikevel lange dager. Dagene går i det samme: stå opp, se på serie, komme seg litt ut, se på serie, spise og sove- samme regla hver dag. Jeg gleder meg skikkelig til å komme meg bort i helgen- det skal bli godt for kropp og sjel.

Pust, dette skal gå over. Disse følelsene og denne tilstanden varer ikke for evig.

-Mona Marlene

JEG FØLER MEG SÅ STYGG+PAUSE

Nå er det andre gangen jeg prøver å skrive dette innlegget- jeg sliter med å finne ordene, skrive godt nok. Denne tilstanden jeg befinner meg i gjør det vanskelig- selv skrivingen blir vanskelig.

Selvfølelsen er på bunn nå, alt som har med utseende å gjøre. Jeg føler meg så stygg. At vekten har rast oppover gjør ikke akkurat saken noe bedre. Jeg vil bare grave meg ned så ingen ser meg. Jeg klarer ikke engang se meg selv, derfor dusjer jeg bare når det er høyst nødvendig- så ille er det.. Jeg klarer ikke ta bilder til bloggen heller, for samme hvor mye jeg fikser meg så føler jeg meg stygg- derfor driter jeg heller i det og bor i joggeklær.

Den ene dagen jeg fiksa meg denne uken, skulle jeg prøve å ta en selfie- alle endte i “nylig slettet “for å si det sånn. Og jeg kjente jeg ble skikkelig irritert- irritert fordi jeg er så stygg. Irritert fordi jeg ser ut som jeg gjør.

Jeg føler meg skikkelig dritt, og denne tilstanden jeg befinner meg i forverrer absolutt alt. Bloggen går jo skikkelig dritt om dagen som dere har merket, men jeg eier ikke motivasjon. Jeg har null ideer om hva jeg kan skrive om, bilder får jeg ikke tatt. Så ja,jeg tror jeg bare tar en pause fra bloggen til jeg har kommet meg litt ovenpå igjen. For akkurat nå er alt bare kaos og dritt- rett og slett, det er ikke noe å legge skjul på.

Jeg kommer sterkere tilbake!

-Mona Marlene

UTSLITT+ NY MOBIL

“Jeg føler meg levende død, som en zombie som bare vandrer rundt på autopilot uten noe som helst innhold- som et skall uten innhold. Kroppen er tung å bære, det er slitsomt å puste- å snakke. Kroppen er utslitt og eier ikke energi. Depresjonen har tatt et hardt grep denne gangen, alt er et tiltak og stemmer og lys er forstyrrende. I går skinte solen, den varmet til og med- men jeg klarte ikke nyte det, det sterke lyset var bare irriterende. Hjertet slår, men kroppen føles død. Ingenting gir mening om dagen, og jeg vil aller helst bare sove bort dagene, til det blir vår og til de nye medisinene har fått tid til å funke- bare legge meg i koma for en periode. Denne likegyldigheten og tomheten veier så mye, dagene et ork å komme seg gjennom. Livslysten har aldri vært så liten som nå, og motivasjonen aldri dårligere. Jeg vil bare at denne tilstanden skal gå over”

Inatt har jeg sovet hos Elise, og vi har vel egentlig ikke gjort annet enn å slappe av. Ingen av oss er særlig i form om dagen, og begge to er ekstremt slitne. Vi kom oss til slutt ut i dag, etter å ha tenkt en stund frem og tilbake på om vi skal gidde. Vi fikk vært en liten tur i byen, og jeg fikk “kjøpt” meg ny telefon- Iphone XS endelig. Fordelen med SWAP avtale at man bare kan bytte inn telefonen vært år ute å betale noe, det passer fint for jeg blir så fort lei av telefoner. Men bare den lille turen var slitsom, bare det å gå er slitsomt for kroppen føles 30 kilo tyngre enn det den er. Men godt man har venner, man ikke må være på topp for å henge med. Fikk også tvingt oss til å knipse noen bilder, så solbriller ble redningen for et slitent og usminka ansikt. 

Torsdag skal jeg i ny legetime og da skal nye medisiner være klare, endelig. Denne tilstanden jeg befinner meg i nå er utholdelig, jeg er så sliten og nedstemt at halvparten kunne vært nok. Angrer såå på at jeg begynte å trappe ned på medisinene, for jeg merker jo nå som jeg nesten ikke har noe igjen i kroppen, så har de  jo tydeligvis hatt effekt selv om jeg ikke følte det når jeg gikk på de- for ellers ville jeg ikke blitt så dårlig uten dem. 

-Mona Marlene

 

“Du er skikkelig deprimert nå”

Det er så godt  ha en behandler som endelig ser meg, ser hvordan jeg har det og som bekrefter det.Hun merker det ganske fort på meg, når jeg blir dårligere, og det er jeg egentlig glad for- det er lettere enn å hele tiden fortelle “nå er jeg deprimert” eller ” nå føler jeg meg dårligere” . Hun sier ofte “nå har du det ikke godt, jeg ser at du ikke har det bra”. Det er en lettelse. Jeg er så glad jeg fikk akkurat denne behandlere, det er første gang jeg opplever å virkelig bli sett og tatt på alvor i psykiatrien.. Jeg er nok ganske deprimert for tiden, det er liksom ingenting som gir mening og jeg er bare tom og likegyldig. Vil aller helst bare finne meg et hull og grave meg ned… 

“Det er ikke rart du er deprimert nå som du nesten ikke har medisin i kroppen”

Jeg begynte jo som sagt å trappe ned på antidepressiva for en god stund siden, men er enda ikke ferdig fordi jeg måtte bremse ned pga av en heftig hodepine. Så jeg går fortsatt på en lav dose, planen er å starte på den nye å så trappe ned resten. Jeg skal til en lege i morgen, for å snakke om medisiner. Jeg håper jeg får begynne på de nye medisinene allerede i morgen, så jeg forhåpentligvis kan komme meg litt ovenpå, for nå er jeg lei av å ha det sånn som dette. Jeg merker det godt selv, for jeg er ikke i humør om dagen og er skikkelig irritabel- det er slik jeg også ble når jeg brå sluttet på medisinene. Jeg føler meg liksom bare tom- tom og irritabel og likegyldig. Som om jeg bare går på autopilot, slik jeg ofte føler jeg gjør. Å bloggen har også blitt preget av det, for det er elendig blogging fra mine side om dagen. 

På fredag fikk jeg forresten svar på MR undersøkelsen jeg tok forrige lørdag, og svaret var overhode ikke det jeg forventet: det er ikke noe galt med ode mitt, ingen svulster slik jeg var ganske sikker på. Jeg stoler ikke helt på svaret, for et eller annet må det være. Skal igjennom en undersøkelse til heldigvis, bare for å være helt sikre. Lenge leve helseangst:) 

Er det noe spesielt du vil jeg skal skrive om? Forslag mottas med stor takk!

-Mona Marlene

KAOS

Kaos- både i hodet og i følelsene. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, eller om jeg i det hele tatt skal begynne. Så mange følelser, som jeg ikke er komfertabel med å dele her, så mange dobble følelser

Hvorfor må deg alltid ende dritt når jeg egentlig har hatt det bra? Det slår aldri feil. Pga alle de dobble følelsene, fordi ting er både godt og vondt på samme tid. Jeg lurer på om jeg må kutte relasjonene med «voksenpersonene» i livet mitt- for jeg vet ikke om jeg takler det lenger. For alt det gode jeg får fra de bringer frem så mange vonde og vanskelige følelser i meg, samtidig som det er så uendelig godt. Det ender alltid vanskelig

Jeg hadde egentlig to viktige avtaler denne uken, men jeg avlyste de i sinne, i frustrasjon fordi alt igjen ble svart. Det skal så lite til før jeg faller ned i kjellern- og det gjorde jeg i dag etter en dårlig avslutning på en generelt fin helg. Det ble for mye å takle. Jeg tåler ekstremt lite for tiden, og veien ned i depresjonen er kort for tiden.

Kaos og atter kaos. Så mye følelser jeg egentlig ikke skal ha, som ikke er berenget for mennekser på min alder. Så mye vonde tanker, følelser, vanskelige relasjoner. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Hvor mye man egentlig kan holde ut.

Tomhet, sinne, frykt, savn, ensomhet, depresjon, håpløshet, tristhet- alt på en gang

Det kommer til å være stille fra meg denne uken, jeg har ikke noe å gå på akkurat nå! Det er for mye kaos innvendig

-Mona Marlene

JEG KLARER IKKE HA DET BRA ALENE

Det er som et svart slør som dekker øynene dine, et mørke som tar over tankene dine, en tomhet som fyller hele kroppen- tenk at tomhet kan veie så uendelig mye. Som om du har blylodd festet rundt bena dine. Som en ballong som noen har sluppet all luften ut av. Bare det å puste er slitsomt, hver en bevegelse er tung. Når skal dette ta slutt? Når skal verden vises i farger istedenfor i sort hvitt? Tenk om det aldri går over, denne depresjonen som henger over meg. Det er en skremmende tanke. 

Jeg er en av de som ikke klarer å ha det bra når jeg er alene, når jeg ikke er sammen med noen 27/7, og det går jo ikke. Det går ikke an å være sammen med noen absolutt hele tiden. Min glede ligger i andres hender, og det er drit skummelt. For den grunnen kan bli tatt ifra meg når som helst- den grunnen til å ha det bra og være glad. Men hvordan lærer man seg til å ha det bra med seg selv, i sitt eget selskap? Hvordan være alene, uten å føle seg ensom? Hvordan være alene, samtidig som man faktisk kan ha det bra? Ikke vet jeg. 

Jeg merker at jeg trapper ned på medisiner, depresjonen tar lettere grep nå, drar meg fortere ned i ens svarte hull. Søvnen er elendig- full av oppvåkninger, frykt og mareritt. Det er vanskelig å se noe som helst av lyspunkter for tiden, for det er få ting som fortsatt gir glede. Det meste er helt svart, uten gråtoner. 

Jeg skulle ønske jeg ikke var avhengig av andre for å ha det bra, det er en så utrolig skjør og skummel avhengighet. For meste parten av tiden så er jeg jo alene, som vil si at meste parten av tiden er som i dette innlegget.  Noen dager er det så mye jeg vil, men det hjelper lite hva jeg vil når alt som heter livslyst og motivasjon overhode ikke er tilstede. Energi, det har jeg ikke hatt på mange år. 

Jeg er så lei av dette, så innmari lei. Alt jeg vil er jo å ha det bra, leve et liv som er verd å dø for. Ha en hverdag som i det minste er helt ok. En hverdag der fargene kan slippe til, selv om jeg er alene. Men akkurat nå har jeg ikke krefter til å kjempe. 

Imorgen fikk jeg heldigvis til en avtalene med Elise, så det skal bli godt. Med henne kan jeg være med selg 120% og hun forstår meg så godt. Jeg trenger ikke være i toppform for å møte henne, det er slike venner man trenger <3 Siden vi fikk tilbake kontakten igjen har vi jo hengt sammen hver uke, så syntes det ble litt lenge å vente helt til tirsdag igjen hehe. 

-Mona Marlene

“Jeg burde ha dusja”

“Jeg burde ha dusja, håret begynner å bli fett og lukten av svette pipler frem. Jeg burde ha skiftet på senge for sikkert to uker siden. Jeg burde ha satt på en vask, det har jeg ikke gjort på sikkert en måned eller to. Jeg burde ha pussa tenna. Jeg burde ha ryddet, for gulvet mitt synes så vidt. Jeg burde satt inn i oppvaskmaskinen, for i vasken flyter det over. Jeg burde ha gått ut med søppel, posen har stått i gangen sikkert en uke. Jeg burde ha vaska gulvene, det er ikke gjort på mange uker.”  

Men jeg orker ikke, gidder ikke og klarer ikke bry meg. Det er det depresjon gjør: den gjør deg likegyldig og tiltaksløs. Depresjon er så mye mer enn å være trist, så uendelig mye mer. Den er en følelse av tomhet, samtidig som du er full av tanker, den gjør deg lyssky og vil aller helst ha deg liggende i et mørkt rom, den gjør at du ikke klarer å ta vare på deg selv, eller holde orden rundt deg- for du kunne ikke brydd deg mindre, den gjør at kroppen kjennes blytung og bare det å snakke er slitsomt. Den gjør deg sint, likegyldig, kanskje litt trist innimellom- som regel klarer jeg ikke gråte en gang. Den gjør deg lukket og isolert, irritabel og utmattet. Den gjør deg til en person du ikke vil være.

-Mona Marlene

Når hukommelsen svikter

Jeg har alltid hatt veldig god hukommelsen, og alltid husket alt av avtaler og heller vært den som har kommet 10 minutter for tidelig enn å risikere å komme for sent. Alltid vært veldig pliktoppfyllende så lenge jeg kan huske. Jeg pleide aldri å glemme en avtale for eksempel. Det er jo forsket på at både stress og depresjon kan ha påvirkning på hjernen og hukommelsen, men det har depresjonen ikke gjort med meg på alle disse årene, ikke før nå.

Det siste året, spesielt det siste halvåret har jeg merket at hukommelsen min har blitt skikkelig dårlig. Noe som både er er irriterende og litt skremmende. Jeg har begynt å glemme avtaler til tross for at jeg har alt skrevet i kalenderen på mobilen, jeg har møtt opp til feil dager ved flere anledninger, jeg kan til og med glemme hvordan jeg skriver en bokstav eller en enkel setning som jeg godt VET hvordan skrives, å ofte må jeg google det for å se hvordan det skrives. Jeg kan sitte å skrive ned avtaler der og da, og allikevel har jeg klart å skrive feil dag eller feil tidspunkt. Dette er ikke meg i det hele tatt, og det har skjedd så mange ganger. Jeg har begynt å huske skikkelig dårlig og kan for eksempel  ikke huske hvem film jeg så en uke tidligere- noe som aldri har vært et problem, eller hva jeg har fortalt og ikke. Ofte ender det med at jeg forteller det flere ganger, fordi jeg har helt glemt at jeg fortale det for en time siden. 

Jeg skulle levere noe til en jeg skulle møte i byen for litt siden, 10 minutter før jeg skulle møte henne avtalte vi hvor vi skulle møtes. Når jeg kom frem til byen da 10 minutter senere hadde jeg glemt det og begynte heller å skravle med noen. Heldigvis så jeg en som stod å venta og da kom jeg på det. Jeg synes det er skremmende, og er virkelig glad for at jeg skal gjennom de testene jeg skal. Jeg er vandt til å ha full kontroll og huske alt jeg skal..

Jeg har til og med glemt hvordan jeg og en veldig god venninne ble kjent, hvordan eller hvor vi møttes første gang, det er sånt jeg vanligvis ALDRI glemmer. 

Jeg synes det er rart at hukommelsen min plutselig skal påvirkes nå etter så mange år med depresjoner og stress. Kanskje har bare hode fått  fullstendig nok nå? Jeg vet jo at hjernen kan påvirkes av både depresjoner, stress og traumer men likevel bekymrer det meg og skremmer det meg. Iallefall det med at jeg kan glemme hvordan man skriver en bokstav…hallo liksom. 

Er det noen av dere som har opplevd det samme? Gjerne del nedenfor i kommentarfeltet.  

– Mona Marlene