FORVERNSAMTALE

Torsdag forrige uke var jeg på en forvernsamtale i Sandefjord, ang en ny behandling. Behandlingen det er snakk om er BET behandling. Jeg tror den ofte blir brukt på mennsker med borderline. Jeg har prøvd mye som ikke har fungert, så da har vi sammen blitt enig om at jeg skal prøve BET. Jeg selv har vært veldig skeptisk til denne behandlingsformen da jeg opplever den som veldig kald. Men jeg har valgt å gi det et forsøk. Hva har jeg å tape?! Tenk om dette faktisk er noe som kan hjelpe meg?

Jeg ble fortalt litt om opplegget- hvordan de jobber og hva som forventes av meg som pasient der. Det hørtes helt greit ut, og jeg håper jeg klarer å gjennomføre og at jeg har nytte av den type behandling. Jeg ble overasket over resultatet av samtalen, da jeg ble satt på venteliste med en gang etter første samtale. Ventetiden er bare på 1-2 måneder så det kommer til å gå veldig fort. Jeg både gleder meg og gruer meg. Gleder meg til at jeg kan lære andre måter å takle ting på, gruer meg fordi jeg er redd de som jobber der er kalde- for kalde mennesker er det verste jeg vet. Det blir også en utfordring å komme seg opp til frokost om morgenen, i og med at jeg sover så dårlig om natta.

Jeg skal prøve to uker først for å se om dette er noe jeg kan ha nytte av eller ikke. Å hvis de mener jeg har utbytte av det blir det innleggelse på 2-3 måneder kanskje- det var visst veldig forskjellig hvor lenge man er der.

Er det noen som har erfaring med BET og vil fortelle litt om åssen det var? Jeg vil veldig gjerne høre deres erfaringer så jeg ikke får sjokk når jeg kommer dit. Både det positive og det negative.

 

-Mona Marlene

Å leve med borderline

“Borderline personlighetsforstyrrelse oppstår gjerne som en konsekvens av en traumatisk barndom med omsorgssvikt og andre former for overgrep, der svik og relasjons brudd ofte har oppstått. Andre årsaken til at denne diagnosen oppstår er en medfødt sårbarhet, genetisk disposisjon, miljømessig faktorer og nevrobiologiske faktorer”

Hvordan er det egentlig å leve med en alvorlig personlighetsforstyrrelse? Dette er det som påvirker meg mest i hverdagen, som  jeg sliter mest med som preger meg hver eneste dag. Det diagnosen som er mest slitsom å ha hengene over seg hele tiden. Det er vanskelig å vondt i slite med dette, for det går ofte utover andre mennesker jeg har tette relasjoner med. Jeg er enormt var for avvisning for eks, noe som er veldig slitsomt fordi jeg tolker alt: hvordan ting blir skrevet, hvordan ting bli sagt, hvorfor det ikke er hjerter i meldingene. Jeg er veldig redd for at folk skal være sur på meg hvis de forandrer skrive måten sin for eks. Dette fører ofte til at jeg blir veldig usikker, redd, overtenker, og ofte at jeg blir veldig avvisende tilbake. Om folk ikke svarer meg så er jeg redd for at jeg har gjort noe galt og at vedkommende er sur på meg – dette gjelder mest de aller nærmeste som jeg elsker, da er jeg veldig følsom for avvisning. 
Jeg kommer ofte i krangel med folk, fordi jeg er så var og følsom, fordi jeg kanskje føler meg avvist eller ikke prioritert. Humøret mitt kanskje skifte veeeldig raskt, og det skal lite til før jeg faller ned eller blir i dårlig humør. Så store humørsvingninger å det er veldig slitsomt. 

Jeg føler også alt veldig sterkt: er jeg lei meg så er jeg veldig lei meg, er jeg sint så er jeg forbanna, er jeg redd, så blir jeg livredd,  de jeg elsker- elsker jeg over alt, med hele meg og hele hjertet. Du kan tenke deg normale følelser bare gange de med 10, å så sterke følelser takler jeg rett og slett ikke.  Å det blir ofte vanskelig det også: hvis man elsker mennesker som kanskje er veldig mye opptatt, som ikke har like mye tid til meg som jeg ønsker. For jeg elsker veldig sterkt og dypt når jeg først elsker noen. Jeg knytter meg veldig lett til enkelte mennesker, mens andre kan jeg bruke veldig lang tid på å bli trygg på, samtidig så er jeg veldig sær på hvem jeg liker.  Jeg kan også være veldig impulsiv og handle i affekt, og ofte handler jeg veldig destruktivt.
Hvis jeg først føler meg såret eller avvist, blir jeg veldig kald og avvisende, det kan ta dager eller uker før jeg blir “venn” med personen igjen. Jeg føler for å straffe menneskene som har såret meg ved å ikke svare, eller svare kaldt tilbake.  Alt dette går hardest utover de jeg elsker, det er som regel sånn det er fordi det er dem man er tryggest på å innerst inne vet jeg jo at de alltid er der, samme hvor mye det stormer fra min side- så står de i stormene med meg. (hun blir det, for alle de andre har blåst bort i stormen). Jeg hater at jeg er sånn, for det ødelegger så utrolig mye når det kommer til relasjoner. 

Jeg er konstant redd for at de rundt meg skal svikte meg, fordi det er det jeg er vandt til. Det er det jeg har opplevd mest av i livet: mennesker som lover de alltid vil være der for meg, men som likevel har sviktet. Det gjør at jeg konstant er redd for å miste de få menneskene jeg elsker. Det gjør det vanskelig, å hele tiden gå å være redd for å miste, man blir så sinnssykt var for avvisning. 

Jeg overreagerer ofte på ting, som for andre er små ubetydelig ting, slik som at de jeg elsker aldri deler noe av det jeg skriver, selv om de synes jeg skriver så bra- mens de deler “alle andres” tekster- noe så lite som det stikker for meg, og jeg får hundre tanker i huet om hvorfor de ikke gjør det. Eller at de ikke liker og kommenterer mine bilder, men “alle andres”. Det gjør at jeg hele tiden føler at de liker andre bedre enn meg. Det er sånn små stikk jeg opplever hele tiden, som for meg er stort og som får meg til å føle meg avvist, ikke viktig nok, ikke flink nok osv. DET ER SÅ SLITSOMT. Alt blir så ekstra  sterkt og sårt når det gjelder mennesker jeg virkelig elsker og forguder.

Å så bringer denne diagnosen uendelige mange fordommen med selg,  som er veldig vondt å takle, spesielt fra helsevesenet- at jeg blir nektet behandling og blir dømt opp i mente pga denne diagnosen. Det er som jeg er en svart stilk i samfunnet, og hver gang den prøver å reise seg (når jeg ber om hjelp) blir den gang på gang bøyd og knekt ned igjen. Man skal ikke være sånn som meg, personligheten min er forstyrret  og feil. Så holdningene helsevesenet har plager meg veldig, og som sagt hindrer meg i behandling. Jeg føler meg som et ugress i samfunnet, jeg føler meg ikke verdig behandling/innleggelser, jeg føler meg ikke som et eget individ med egne behov- men som en vandrende borderline. Å bli møtt med “sånne som deg har ikke godt av innleggelser” eller “hun er kjent som borderline”, eller “hun er bare oppmerksomhetssyk”– er utrolig krenkende og sårende. At jeg er et menneske, mye mer enn borderline- det blir liksom glemt i psykiatrien. 

Den nye psykologen min er heldigvis ikke fordomsfull, hun leste til og med opp hvordan de ser på mennesker med borderline, hun sa så fint: “mennesker med borderlline er de mest empatiske menneskene”– det varmet meg å endelig oppleve en behandler som ikke ser negativt på borderline

Men i bunn å grunn gir det mening. Det ville vært rart hvis jeg ikke var skadet på dette området med den barndommen jeg har hatt! Det er bare normale reaksjoner på unormale hendelser. 

– Mona Marlene

Den gåtefulle diagnosen: en konsekvens av en vanskelig barndom

Jeg har skrevet mange innlegg om denne diagnosen, og det kommer til å bli mange flere. Fordi den er viktig og misforstått og fordi den preger hele meg som person til en hver tid og fordi det finnes et stigma rundt den som ikke er annet enn ufattelig vondt og urettferdig og gjør at mange mennesker inkluder meg selv ikke får hjelp i akutte kriser: og sånn kan vi ikke ha det. 

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, Borderline eller bare Den gåtefulle diagnosen.

Denne diagnosen er så mye: den er spennende, den er komplisert, den er vanskelig å forstå og enda vanskeligere å behandle, den er gåtefull, den er full av fordommer og ikke minst: den er et sant helvete å leve med. I ettermiddag har jeg begynt på en fagbok, om denne diagnosen og om den eneste behandlingsformen som er for denne diagnosen. dialektisk atferdsterapi. Det meste som står kan jeg jo, etter mange år fanget i denne problematikken, men den er spennende og ting er forklart på en veldig utdypende og konkret både. Jeg anbefaler den til alle som terapeuter og ikke minst til mennesker som er rundt personer med denne diagnosen- rett og slett for å få en dypere forståelse av hvordan det er å leve med denne diagnosen, og hvordan du på best mulig kan møte, takle og hjelpe en person med denne diagnosen. For den er vanskelig å forstå, og du kommer aldri til å klare å forstå en med borderline om du ikke går inn for det å  faktisk leser deg litt opp.

Denne diagnosen, og disse symptomene preger hele med som person og hele min hverdag. Den gjør at jeg er utrolig følsom, var, og veldig var for avvisning, den gjør at jeg ifølge andre ofte overreagerer, overanalyserer alle situasjoner, meldinger. Den gjør at jeg er elendig på relasjoner, og som regel blir gitt opp, relasjoner blir ødelagt. Å dette er utrolig ondt og vanskelig for meg, relasjoner er det jeg er dårligst på, på veldig mange måter og de få relasjonene jeg har igjen er kompliserte- fordi mine følelser i forhold til relasjoner og de jeg elsker er så intense, vanskelige, preget av usikkerhet, eierskap, følelsen av å bli avvist, sjalusi. Hvis jeg føler meg avvist eller såra, blir jeg iskald, og lukker meg helt svarer kort eller lar vær å svare på lange tider, og det henger lenge i når jeg først blir såra eller avvist. Den gjør at følelsene mine alltid er så forbanna sterke, den gjør at jeg enten har et elsk- hat forhold til menneskene rundt meg, at jeg ser verden i svart-hvitt, det finnes ingen mellomting- det er enten eller. Den gjør at jeg ofte handler impulsivt i forhold til destruktiv atferd, havner i krangler, mister mennesker. Den gjør at jeg er ambivalent, er avhengig av forutsigbarhet, hater forandringer eller nye ting, trenger tydelig forklaringer/informasjon/hvorfor folk sier eller gjør som de gjør. Den gjør at jeg kanskje blir til en litt sær, rigid, spesiell, vanskelig, skeptisk,  person. Den fratar meg livsglede, energi og det tristeste av alt: mennesker. 

Det er utrolig slitsomt, både for meg å leve med, men også for de rundt meg. Og det er slitsomt å aldri møte forståelse for mine reaksjoner eller følelser, men heller blir møtt med kjeft eller straff. Jeg tror hvis jeg kunne valgt ville valgt HVEM som helst annen diagnose enn borderline. 

Det viktigste du kan gjøre er å validere følelsene/reaksjonsmønsterne  til den som sliter- akseptere, forstå, undre seg, ta hensyn til. Gjør du det motsatte som er å invalidere følelsene, kan det gjøre stor skade. For da lærer man at følelsene sine er feil, jeg kan ikke føle sånn eller reagere sånn- uten å lære åssen man kunne taklet ting annerledes. Man mister tilliten til sine egne følelser. Når man invaliderer noens følelser, ugyldiggjør du dem. 

Dette er spesielt viktig når man er barn, at man lærer å takle og regulere følelser, at følelsene din blir respektert og tatt på alvor. Når barnas behov for å lære å regulere følelser ikke blir viet oppmerksomhet,  blir barne invalidert og møtes heller med slutt å skrik, ikke vær redd, ro deg ned, og lærer da ikke hvordan det skal oppføre seg eller reagere. Barn klarer ikke regulere følelser og håndtere vanskelig situasjoner på egenhånd uten å lære det. Å et invandere miljø for barn, skaper store konsekvenser for utviklingen videre i livet. 

Når man har borderline, er det som man reagerer følelsesmessig som et barn på under 7 år, nettopp fordi man aldri lærte dette som liten, og bærer da preg av det man ikke lærte videre i livet. Man må derfor lære alt dette på nytt som voksen- hele seg må omprogrameres og det er en helvetes jobb som trengs riktig behandling som er  for akkurat borderline.  Borderline pasienter er ofte veldig følsomme, veldig nærtagende, livredd for avvisning. Og da skulle be de ta seg sammen eller slutte å være så følsomme, blir like dumt som å si til en livredd 4 åring “slutt å vær så redd a”- det er like viktig for mennesker med borderline som for barn og få følelsene sine validert og tatt på alvor- som for alle mennesker. I 

Borderline personlighetsforstyrrelse  påvirker visse deler i hjernen annerledes enn friske mennesker og det er ikke noe man bare kan “legge fra seg”, de fleste må leve med denne diagnosen hele livet, og den diagnosen sees på som vanskelig å bli kvitt og blir ofte betegnet som kronisk- men heldigvis er det mange som blir friske fra den, og desverre mange som må leve med den. 

Jeg kunne skrevet en hel bibel, men jeg stopper her for denne gang- det kommer til å komme mange flere innlegg om temaet senere. 

– Mona Marlene