På innsiden med Mona: De vanskelige barna

De “vanskelige” barna”
Jeg var et av disse barna som ble betegnet som et “vanskelig” barn. Å med dette vil jeg først og fremst poengtere at det finnes ikke vanskelig barn, men barn som har det vanskelig.
Jeg tenker at når man velger å bli fosterhjem, skal det være fordi man ønsker å hjelpe dette barnet og  at man virkelig ønsker at dette barnet skal bli en del av familien- fremfor å se på det som en jobb med god inntekt. Barn merker fort hvordan ståa er, og jeg merket selv når fosterforeldrene var mer ute etter å tjene pennger, enn å innkludere meg som en del av familien.

En ting som er utrolig viktig når man rekruttere fosterhjem, er at de blir forberedt på “de barna. At de blir lært opp til hvordan man skal hjelpe disse barna på best mulig måte, og hvordan de kan takle traumene disse barna kommer med.  Man kan ikke risikere og sende disse sårbare og skjøre barna, til noen som ikke takler dem og etter en liten stund gir opp- det oppleves som et enda nytt svik fra barnets side. Det verste som kan skje, er at barna skylder på seg selv, og de kan etterhvert føle at de er umulig å elske- slik jeg gjorde i en veldig ung alder. De som skal bli fosterhjem, burde bli undervist i traume bevisst omsorg, og bli lært opp til hvordan man skal møte og takle svært traumatiserte barn. De må bli forberedt på det verste: de kan få barn som gjenopplever traumer, som hyler hver natt og som tror at de overgrepene de har blitt utsatt for før- skjer nå. Hvordan takler man det på best mulig måte? Hvordan skal man møte dette barnet, eller denne ungdommen? 

Jeg ble gitt opp
Som nevnt over var jeg et av disse barna som ble betegnet som vanskelig, og ble plassert i et fosterhjem med null erfaring- som aldri hadde hatt fosterbarn første.  Alleredet der skjedde det første sviket fra det offentlige- ikke nok med at jeg ble sviktet av de som var ment til å ta vare på meg, så ble jeg også sviktet av de som overtok omsorgen for meg. Jeg var skadet på et så stort nivå som barn, at fosterforeldrene mine gav meg opp etter 2,5 år. I en alder av 14,5 år skjønte jeg ikke stort av dette, i tilegg til at fosterhjemmet jugde til meg, mest sannsynelig for å ikke ville såre meg, eller fordi de ikke ville innrømme at de ikke hadde kompetanse nok til å hjelpe meg. 

“Fortell meg heller den brutale sannheten, enn at at jeg skal leve på en løgn for så å bli servert sannheten mange år etterpå, og klandre feil personer for flyttingen”

Kjærlighet, tålmodighet og rutiner
Er de 3 tingene jeg tenker er viktigste i et fosterhjem. Disse barna kommer ofte fra en veldig turbulent familie- fra en familie som kanskje aldri har evnet å gi barna den kjærligheten og omsorgen alle barn fortjener og oppleve. Jeg kom fra en familie som ikke evnet å gi meg verken kjærlighet, trygghet eller rutiner. Alt jeg ønsket meg i ettertid var kjærlighet: en armkrok, noen som la dynen over meg om kvelden og som kunne si at de var glad i meg. Men som dette lille “vanskelige” barnet, var jeg vanskelig å komme innpå- fordi jeg var vandt til å klare meg selv og ta vare på de som skulle ta vare på meg. Jeg ankom fosterhjem etter fosterhjem med et ansvar som var altfor stort å bære for mine barne skuldre  . 

Det disse stakkars barna trenger er voksne som ser dem, som anerkjenner smerten deres og som viser åpenhjertelig at de er der for å hjelpe- for å lege de sårene man tidligere har blitt påført. At man er tålmodig- for disse barna kan bruke veldig lang tid på å kjenne seg trygge i sitt nye hjem, de kan bruke kjempelang tid på å tørre å knytte seg- i frykt for at også denne familien vil bli borte. Å det aller viktigste tenker jeg, er ubetinget kjærlighet slik alle barn fortjener. Alle barn fortjener å bli elsket- alle barn trenger å høre at de er et elsket barn. Overøs dem  med kjærlige klemmer, vennlige natta kyss på pannen og avslutt dagen med de enkle- men allikevel vanskelig ordene: jeg er glad i deg. Mange barn, inkludert meg selv, opplevde aldri å bli lest for eller sunget for- som jeg mener burde være et rituale i en hver barndom. Kanskje til og med en ungdom på 16 ønsker dette- fordi de aldri fikk det som  barn, og har behov for å ta det igjen en såpass høy alder. Lengselen etter det man aldri fikk, er vanskelig å bli kvitt- selv for en 22 åring som jeg er den dag i dag. 
Mange barn som ankommer fosterhjem, er for eksempel ikke vandt til rutiner- de er vandt til å gjøre som de selv vil. Det å ha faste rutiner skaper trygghet hos barn som kommer fra en uforutsigbar hverdag. Bare det å vite at det kommer mat på mordet til en hver tid, vil   skape trygghet hos et  barn som kanskje ikke er vandt til å få servert mat hver dag. Mange av disse barna vet aldri når neste måltid blir, ei heller om pappa vil være edru eller for full til å fungere. Mange av de barna som havner i fosterhjem, har bekymringer som andre barn tar forgitt- som alle barn burde tatt forgitt. Faste rutiner er derfor veldig viktig og betryggende, i en eller utrygg tilværelse. 

Så kjære fosterforeldre, det er ikke barna/ungdommene dere skal klandre for deres oppførsel, de reagerer bare normalt på unormale hendelser og umulig oppvekstvilkår  Husk at dere gjør en fantastisk jobb, og kan redde mange barn/ungdommer som har fått en vanskelig start på livet. Tenk at nettopp DU kan være den ENE som gjør en forskjell i et barns/ungdoms liv. 

Dette var mitt første innlegg i bladet Fosterhjemskontakt som kom ut i Juni. Jeg er så heldig å være fast skribent hos dette bladet. og neste innlegg kommer ut  slutten av august for de som abonnerer på dette bladet. 
 

– Mona Marlene