9 ULEMPER VED Å BO I BEMANNET BOLIG

Brannalarmen: Den går titt og ofte, og jeg hater det fordi jeg skvetter sånn. Det er en ulempe da det er mange som bor her og mange som kan gjøre at brannalarmen går.

“Vi har ikke tid”– er en setning jeg ofte hører hvis jeg spør om noe, og det er veldig frustrerende spesielt hvis dem ikke kommer med en forklaring.

Ingen tiltaksplan: Jeg skulle ønske jeg hadde en tiltaksplan her slik at jeg fikk individuell oppfølging. Nå har jeg ingen form for oppfølging, noe som er veldig frustrerende. Jeg bor her av en grunn.

Små leiligheter: Det er bare et stort rom, bad og gang. Så alt er liksom i ett. Skulle ønske jeg hadde et eget soverom og stue for seg. Det er veldig dårlig plass, spesielt når jeg har så mye ting og klær som det jeg har.

Mannlige nattevakter: Det er kun menn som jobber natt her+ en sur kjerring som jeg ikke kan fordra. Noe som igjen er er utrygt da jeg ikke snakker med menn om hvordan jeg har det, og ikke lar de komme på tilsyn på natta.

Man blir ikke hørt: Når man tar opp ting blir man sjeldent hørt. Dette gjelder både når jeg tar opp ting og psykologen tar opp ting som gjelder meg og min oppfølging. De nekter også å endre seg og svarer kun “sånn er det ikke her”– noe som gjør meg jævlig irritert. For det burde vært mulig å endre seg til det bedre slik at de som bor her faktisk får det best mulig.

Mye vikarer/studenter: Det er alltid vikarer her i sommerferien blant annet, noe jeg hater da det blir nye mennesker å forholde seg til. Det fører til at jeg trekker meg tilbake og ikke snakker med personalet (snakker aldri med de nye) Itillegg er det ofte studenter her, noe jeg heller ikke liker. Jeg liker ikke at de skal vite masse om meg når de kun skal være her i en kort periode. Jeg hater virkelig å forholde meg til nye mennesker, da unngår jeg de bare.

Man blir fort glad i: De som har jobber her lenge blir man jo glad i, og det kan være vondt fordi de kun er på jobb. Jeg har spesielt blitt glad i ei, og jeg skulle ønske hun bare hadde tid til meg, eller at vi kunne funnet på ting utenom jobb men det går jo ikke. Det er også vondt hvis hu finner på noe med noen andre. Jeg hater at jeg er sånn, men det er der problematikken min kommer inn. Det gjelder spesielt voksne omsorgs personer.

Mindre selvstendig: Man blir vant til å få hjelp til ting, at det alltid er folk tilstede for deg, og at du kan bli kjørt hit og dit. Jeg har blitt avhengig av at det er folk tilgjengelig hele tiden. Jeg hadde aldri klart å bo alene i en vanlig leilighet nå, og jeg er redd jeg aldri klarer det fordi jeg har blitt så avhengig av personalet. Så det er så klart en veldig stor ulempe.

-Mona Marlene

 

 

 

7 FORDELER MED Å BO I BRMANNET BOLIG

Det er alltid noen her: Det er personal her 24/7, noe som er veldig betryggende. Har du det vanskelig har du personal tilstede som du kan snakke med, er du redd og ikke klarer å være alene- er det bare å gå ned i stua der personalet sitter. Det er også våken nattevakt, noe som er veldig trygt da jeg er veldig mye redd på kveldene/natta. Om du så bare ikke vil være alene, så er det alltid noen her liksom.

Jeg blir kjørt: Jeg blir alltid kjørt til behandling som er to dager i uken, og det hender de kjører og henter meg på jobb. Det er veldig deilig å slippe å busse hele tiden.

Jeg kan få hjelp til rydding: Noe som er veldig nødvendig når jeg er dårlig for da ser det faen ikke ut her. Da er det mye lettere at man gjør det sammen. Ikke så ofte jeg får hjelp slik som før, men det hender om jeg eller psykologen sier det er nødvendig.

Fellesmiddager: Det er fellesmiddager her 4 ganger i uken, som vi betaler 50 kroner for. Ikke så ofte jeg spiser her, men det hender. Kjekt om man ikke orker å lage mat selv..

Fellestur: De prøver å få til en fellestur i uken, da vi drar innom forskjellige butikker, går tur og dra på stranda om sommeren. Disse turene er jeg som regel alltid med på da det er fint å komme seg ut, og besøke forskjellige butikker man kanskje ikke er i så ofte.

Leilighetene er en branncelle: Det er veldig trygt. Hvis det begynner å brenne i en leilighet så sprer ikke brannen seg, den slukker i den leiligheten det brenner i. Noe som er mye tryggere om jeg skulle bodd i en vanlig leilighet. En annen betryggende ting er at brannvesenet kommer med engang da de ligger 1 min unna.

Omsorgs personer: Du får jo mange omsorgs personer som er der for deg og som tar litt vare på deg, gir deg klemmer osv. Det føles godt å ha noen som er der for deg hele tiden/når det måtte trengs. Å det er så klart godt å være glad i noen som du ser såpass ofte.

Det er vel disse tingene jeg kommer på som er bra med å bo i bemannet bolig. Det er sikkert flere ting, men disse er vel de tingene jeg synes er det aller beste.

Flere som bor i bemannet bolig?

-Mona Marlene

 

Psykiatri boliger= en skam

Hvem har ansvaret for at de ulike bemanna psykiatri boligene er bra nok? Hvilke politikere satser på akkurat dette? Hvem har ansvaret? Hvorfor finnes det ikke egne psykiatri boliger for oss unge? Hvorfor er det ikke tilsyn fra fylkesmann her for eksempel? For hva er vitsen med å bo i bolig om man ikke skal få den hjelpen man trenger? Det blir så ufattelig dårlig fulgt opp, akkurat som vi er helt glemt gruppe som ikke prioriteres. 

I mine øyne er dette en skam hvordan mange av disse boligen ikke funker som de skal. Her blir man plassert sammen med en haug veldig syke mennesker, mennesker som er 40 pluss. Å plassere unge mennesker i sånne boliger hører ikke hjemme en plass. Å det verste er at det er så mange dårlige boliger- inkludert den jeg bor i, også er det ingen som følger opp/ sjekker at ting er forsvarlig og at vi som bor her faktisk får den hjelpen og oppfølgingen vi har krav på. Det er jo en grunn til at man bor i bolig, da skulle man også fått den oppfølgingen man trenger. 

Sånn som denne boligen jeg bor i har man verken tiltaksplan, kontakter per vakt eller noe som helst faste avtaler utifra hver enkeltes behov. Personalet har nå i utgangspunktet ikke noe med meg å gjøre etter de tok fra meg tilsynene som var to ganger om dagen. Mine ønsker og mine behov blir ikke tatt hensyn til eller prioritert. Jeg får ikke noe av det jeg trenger her. Til og med behandleren min ser det og her om dagen sa hun at hun ble helt matt av opplegget, for som hun også sier “jeg når ikke frem”– selv henne blir ikke hørt når hun taler min sak. De her jeg bor nekter å forbedre seg, nekter å endre seg slik at jeg kan få en liitt bedre hverdag. For tro meg, vi har prøvd, men det er som å møte en vegg. Det er rett og slett en stor skam. Mange synes jeg er heldig som bor i bemannet bolig, men jeg skal love deg at det er ingen drøm, tvert i mot. 

Det verste er å ikke bli hørt, når man forteller hva man trenger og hva man ønsker for å få en bedre hverdag, når man gang på gang får nei det går ikke, eller nei sånn jobber vi ikke her. Altså, det er lov å endre seg. Det å hele tiden må kjempe med nebb å klør for å i det minste få noe som helst slag av oppfølging er ekstremt slitsomt, og det gjør hverdagen enda vanskeligere enn den er fra før. Man føler seg ikke akkurat verdt noe, eller at de i det hele tatt bryr seg om deg her. Det skaper så ekstremt mye negativitet og det tar all energien min å hele tiden måtte kjempe imot de og krangle med de. Energi jeg ville brukt på positive ting. Det er så viktig å ha et trygt og godt hjem- en trygg havn, det har alt å si for å kunne ha det bra og komme seg videre. 

Noen boliger funker kjempefint, men da må du nærmest være psykotisk for da får du en haug med oppfølging, tid, kjærlighet, ansatte som går over vakta, da ansetter de ekstra personal- altså, man trenger ikke være psykotisk for å trenge en del oppfølging eller for å få tid fra personalet. Å enda så klager de på at de kun får tilsyn hver time?!!! De aner ikke hvor heldige de faktisk er.  Det er ikke kun psykotiske mennesker som sliter og har det vanskelig for å si det sånn. Å det irriterer meg noe enormt at noen får alt servert på et sølvfat mens andre ikke får en dritt. Jeg vurderer faktisk å skrive om dette i avisen så de med makt kan få opp øynene og stilles til ansvar.  

Jeg har som sagt sagt til behandler at jeg vil flytte, flytte til en bolig der man faktisk får mer oppfølging, der de har tiltaksplaner og der de faktisk har kontakter per vakt. Jeg har sett meg ut en bolig, og vi skal få sjekke ut ventelistene de har der. Vi skal prøve en siste gang å ha møte med sjefene over boligen, for å få til en forandring for det er viktig også med tanke på behandlingen jeg har startet opp i at ikke boligen drar meg såpass ned som de gjør. For skal behandlingen funke, må jeg ha det bra hjemme og få den oppfølgingen jeg trenger her. 

Dette tema gjør meg så sint, faktisk forbanna. Jeg er lei av å ikke få den hjelpen jeg trenger og å ikke bli hørt eller bli tatt hensyn til. Å det irriterer meg at de med makt ikke gjør noe på denne fronten, kanskje på tide at våre flotte politikere lukker opp øynene? Det skal ikke være sånn, og noe må gjøres.. Dette gjelder alt for mange mennesker. 

Er det flere som har erfaring fra psykiatri bolig?

“Vi fjerner tilsyna”

Som en knyttneve i magen. Ikveld kom ett av personalet opp og sa at tilsyna jeg har to ganger om dagen kommer til å bli fjerna, for de fører ikke til noe positivt? Altså de tilsyna er så og si det eneste de har med meg og gjøre, og nå skal de ta fra meg det også? Jeg er så skuffa og forbanna, jeg er så lei av denne boligen. Jeg sa til behandler senest på fredag at jeg ønsker å bytte bolig, for de her møter ikke noen av mine behov, å nå skal de ta fra meg den eneste lille tryggheten jeg har om dagene. Er så møkk lei av å ha det såpass kjipt der jeg bor og tilbringer mesteparten av tiden min…

Som jeg nevnte tidligere skulle de begynne med veiledning på meg her i boligen, å det geniale forslaget var visst fra han som veileder. “Du er bare så negativ”, “tilsyna er jo bare det samme hele tiden”, “det fører ikke til noe” osvosv. Så nå kan det sikkert gå en uke eller to mellom hver gang jeg ser noe til de. Flott. Jeg kunne sikkert vært dø i mange dager uten at de visste det:)

Denne boligen har aldri fungert, og den kommer aldri til å gjøre det heller. Aldri har mine behov blitt møtt her, og nå er fjerner de det ene behovet som vi fikk til for en stund siden. Jeg er så såra og irritert nå! Det virker som de gjør alt i sin makt for at jeg ikke skal trives her. Det er en grunn til at jeg ville ha de tilsyna liksom. Skal ta det opp med behandler i morgen, og be om å finne ny bolig så fort som mulig. Dette gjorde at begeret rant over. 

 – Mona Marlene

Å bo i bemannet bolig

Som noen sikkert vet så bor jeg i døgnbemannet bolig, og har gjort det i ca 5 år. Når jeg flyttet hit var dette helt nytt for meg, jeg visste ikke om noen som bodde på et slikt sted. Jeg tror faktisk ikke jeg var bevist på at det fantes engang. Det høres jo flott ut eller hva? At man bor et sted det konstant er mennesker, og mange tror man får god hjelp her og at man har mennesker rundt seg som konstant stiller opp. Men der tar veldig feil, det er ikke fryd og gammen å bo i en slik bolig. Jeg tror faktisk det skaper mer problemer for meg, enn  det gjør meg godt.

Det er ikke lett å bo ett sted med mange forskjellige ansatte som kommer og går, mange ulike mennesker å forholde seg til og mange mennesker jeg overhode ikke liker, til og med noen jeg ikke vil se trynet på. Det er så og si null oppfølging, ingen plan eller faste avtaler, og behovene mine her blir så og si aldri dekt, noe som er utrolig slitsomt, frustrerende og som gjør meg forbanna. Jeg føler meg verken sett eller hørt her, ei føler jeg at de tar hensyn til mine behov. Det skaper et enormt sinne i meg, og det er ingen som klarer å få meg så sint som de her i boligen. Det fører til at jeg er utrolig mye sint når jeg er her, og det går hardt utover glass og dører… 

Det er vanskelig fordi man knytter seg veldig til enkelte, og det er tydeligvis ikke positivt å gjøre her- enda det er hjemmet mitt og det er helt naturlig når de jobber her hver eneste dag. Men da kan man risikere å bli “straffet” ved å ikke få være så mye med vedkommende istedenfor å faktisk få lov å tilbringe tid med de man faktisk har et veldig godt forhold til. Det er vanskelig å skulle dele på de man liker aller best, og da er det vanskelig for eksempel å se de finne på noe med noen av de andre som bor  her. Jeg kjenner utrolig mye på avvisning her, og føler meg ofte ikke prioritert- det er vonde følelser å kjenne på hver eneste dag, flere ganger om dagen. 

Når jeg tar opp ting med sjefen, opplever jeg å aldri bli hørt. Det blir aldri gjort noen endringer, eller aldri at behovene mine blir møtt. Der er som å snakke til en vegg. “Sånn er det her”, eller “sånn er det ikke her”, er som regel svaret om jeg foreslår endringer slik at mine behov kan bli tatt hensyn til: de nekter å forbedre seg eller ta til seg råd om hvordan andre boliger fungerer. For det er stor forskjell på boliger, noen får ting servert på et sølvfat og får alle behovene sine dekket, de ansetter flere person etter beboernes behov, ansatte som går lengre vakter for å trygge på kveldene, faste avtaler opp til flere ganger om dagen og egne kontakter som følger opp hver enkelt per vakt osv. Mens her nekter de å forandre seg, noe som også får sinne i meg til å koke. Jeg trodde det var meningen å gjøre det best mulig for de som bor her, men for meg føles det ut som at de prøver å gjøre det verst mulig for meg. 

Når jeg har det vanskelig, er det ikke sånn at de kommer oftere innom meg, tar seg tid til å snakke med meg eller være sammen med meg. Det er sjeldent de i det hele tatt spør om hvordan jeg har det. Vi har fått til at jeg får tilsyn en gang per vakt (ikke at det er så mye å skryte av) og da kommer de som regel bare inn å spør om jeg lever eller om det går bra- svarer jeg ærlig da og sier hvordan jeg har det går de bare ut igjen. De kommer aldri ekstra innom meg når de vet jeg har det jævlig vanskelig, noe jeg synes er en skam.. De er på jobb her for en grunn. Men filosofien dems er jo “her er man voksne og skal klare seg selv”, Gud som jeg hater at det voksen kortet skal dras hele tiden: man kan trenge masse hjelp og slite selv om man er voksen…

Så dette er sannheten, jeg har det absolutt ikke bra her og jeg blir ikke fulgt opp på den måten jeg trenger, så å bo i bemannet bolig er ingen luksus for å si det mildt. Det eneste positive for meg er at det er mennesker her hele døgnet også på natta fordi jeg sliter så mye med angst. Hadde jeg ikke gjort det og turt å sove alene ville jeg bodd for meg selv i en vanlig leilighet. 

Å hva gjør egentlig politikerne for å styrke disse boligene? For å bedre tilbudet til de som trenger å bo i bolig? Ikke en dritt! Alt om har med psykiatri og gjøre ser det ut til at politikerne driter fullstendig i. De kjemper for å bedre alle andre systemer, spesielt skoler. Men hva med oss? Som er noen av samfunnets svakeste. Når skal vi få den hjelpen vi trenger på best mulig måte? Når skal vi som sliter få et fungerende system? Og hvem er det som egentlig har ansvaret for at disse boligene fungerer?

Bor du i bemannet bolig? Del gjerne dine erfaringer med det i kommentarfeltet nedenfor!

– Mona Marlene