OPPLEGGET PÅ BET BEHANDLING

Hei og god kveld. Har dere hatt en fin dag? Selv har jeg vært i barndåp, noe som var veldig koselig. Nå har jeg kommet meg hjem og har Elise på besøk. Vi skal nemlig med Kiel båten imorgen så da passet det best at hun sov hos meg siden bussen til Oslo går fra Tønsberg.

Men, tilbake til overskriften. Det var noen som ville at jeg skulle skrive om opplegget på BET og det kan jeg så klart gjøre. Så her kommer en oversikt over hvordan dagene i BET behandling ser ut:

07:30-08:00, da er det frokost. Den er jeg aldri med på da jeg rett og slett ikke orker å stå opp så tidelig og i tillegg er jeg ikke så glad i mat så tidelig på morgen.

09:00-09:05, da er det morgen møte. Vi får vite hvem som er på jobb, hvem og når vi skal ha terapi time og hvem vi skal ha fokussamtale med på morgen.

09:05- 09:30, da er det fokussamtale. Det vil si at vi skal lage et fokus for dagen, noe vi skal jobbe med i løpet av dagen. Det kan være ting som er utfordrende i løpet av dagen som man velger å ha fokus på den dagen. Man kan ha samme fokus over flere uker, for ting som er vanskelig er ikke bedre på bare en dag. Målet med fokus er å bli bevvist følelser, tanker og handlinger som oppstår i løpet av dagen! Og for å ha en konkret ting å jobbe med hver dag!

11:30-12:00, da er det lunsj.

Legetime: Man har en samtale med lege en gang i uken. Da kan man ta opp ting som en lege kan svare på som for eks medisiner eller ting om den fysiske helsa.

Terapitime: Det er som en vanlig psykolog time med en  av behandlerene eller en av de som jobber i posten. Der kan man ta opp ting som er vanskelig, ting som man sliter med, ting man ønsker å jobbe med. I terapitimene kan man snakke om det som opptar en akkurat der og da. Terapitime har man hver dag bortsett fra den dagen man har legetime.

14:00-14:30, da er det gå tur. Den er det også sjeldent jeg er med på, da jeg rett og slett hater å gå tur. Men jeg prøver å tvinge meg selv til det fordi det er en del av planen som skal følges.

15:45-16:15, da er det middag.

16:20:16:30, da er det ettermiddagsmøte. Vi får da vite hvem som er på jobb, hvem som har medisnene og hvem vi skal evaluere fokus med.

16:30, da er det evaluering av fokus. Det er kun en kort samtale om hvordan det har gått med jobbingen med fokuset gjennom dagen og om man har gjort seg noen erfaringer eller lagt merke til noe spesielt ved det man har jobbet med.

Etter dette har vi fri resten av kvelden, og kan gjøre hva vi vil. Da kan man også dra ut å finne på ting om man ønsker det (det skal man helst ikke gjøre i “arbeidstiden” som er fra 09:00 til 16:45)

Fra fredag til søndag kveld/ mandag morgen er det permisjon! Det er noe alle må hver helg, med mindre man har en veldig spesiell avtale!

Som dere ser så er det ingen hvileplass, her må man jobbe. Det er opplegg å følge hver dag, og flere avtaler i løpet av dagen, men i mellom alle avtalene går tiden utrolig sakte og jeg kjeder meg mye av tiden. Jeg pleier også å sove en times tid midt på dagen, da jeg blir veldig trøtt og sliten av å stå opp tidelig. Jeg legger meg også kjempetidelig. Jeg legger meg vel kl 19 og ligger på tlf til kl 20:30 og da funker medisinene og jeg legger meg til å sove. Så jeg får veldig mye søvn, selvom jeg våkner en del i løpet av natten. Jeg er vel en av de som trenger veldig mye søvn for å fungere. I tillegg tror jeg at alle avtalene og alle samtalene gjør meg ekstra sliten, jeg er kun vandt til å ha en samtale i uken og nå er det plutselig flere samtaler i løpet av dagen.

Jeg håper jeg nå har gitt dere et lite innblikk i hva bet behandlingen går ut på og hvordan dagene her ser ut. Er det noe mer dere lurer på er det bare å spørre i kommentarfeltet så skal jeg svare så godt jeg kan ved hjelp av den erfaringen jeg har gjort meg på det tiden jeg har vært her.

Ønsker alle en god kveld videre, så skrives vi plutselig igjen.

-Mona Marlene

I BET BEAHDNLING FOR 2. GANG

God søndag dere. Lenge siden sist. Jeg har lenge tenkt på å gi dere en oppdatering men jeg har ikke fått meg til å gjøre det før nå. Jeg har tenkt på det i mange uker, men av en eller annen grunn har det ikke blitt noe av. Jeg har vel også vært litt usikker på om det er interessant for dere å høre om.

Det går greit med meg nå, jeg har det ikke så aller verst. Det har vært noen tøffe perioder, men de har ikke vart så lenge som de pleier. Ting er fortstatt tøft, men ikke så ille som det pleier. Jeg har mange fine stunder. Jeg vil ikke si jeg har det bra, for det har jeg ikke, men jeg har det helt ok.

Som overskriften sier så er jeg i BET behandling for 2. gang, jeg var der først fra februar til starten av april, men så ble vi alle skrevet ut på grunn av korona. Da gikk det ikke så bra med meg, jeg drakk meg dritings nesten hver dag og husker nesten ikke noe av de dagene. Sånn holdt jeg på i noen uker før jeg fikk meg en oppvekker og tok et valg jeg ikke angrer på den dag i dag. Så tok det det ca 3 måneder før jeg fikk komme tilbake igjen. Nå har jeg vært her i 4 uker allerede- ukene flyr selv om dagene går uendelig sakte.

Jeg var som jeg skrev tideligere veldig skeptisk til dette opplegget, da jeg kun har hørt negative erfaringer. Men det er faktisk ikke så ille som alle skulle ha det til. Personalet er ikke så kalde som alle skulle ha det til. De er ikke dirkete varme, men de er ikke kjempe kalde heller. De er sånn midt på 3.Jeg har møtt 3 veldig hyggelig ansatte, og hu ene ble jeg glad i ganske fort.

Men jeg er fortsatt usikker på om dette er noe som kan hjelpe meg, jeg er fortsatt usikker på hva jeg synes om opplegget da jeg føler jeg ikke har kommet helt inn i det enda. Jeg føler ikke jeg har begynt den virkelige jobben enda. Føler ikke vi ha kommet ordentlig i gang. Samtidig som jeg er usikker på om dette faktisk er noe som funker på sikt. Det er jo fullt opplegg om dagen, noe jeg kan skrive mer om om det er ønskelig? Litt om hva opplegget går ut på? Let me know

 

Håper det går bra med dere?

-Mona Marlene

 

FORVERNSAMTALE

Torsdag forrige uke var jeg på en forvernsamtale i Sandefjord, ang en ny behandling. Behandlingen det er snakk om er BET behandling. Jeg tror den ofte blir brukt på mennsker med borderline. Jeg har prøvd mye som ikke har fungert, så da har vi sammen blitt enig om at jeg skal prøve BET. Jeg selv har vært veldig skeptisk til denne behandlingsformen da jeg opplever den som veldig kald. Men jeg har valgt å gi det et forsøk. Hva har jeg å tape?! Tenk om dette faktisk er noe som kan hjelpe meg?

Jeg ble fortalt litt om opplegget- hvordan de jobber og hva som forventes av meg som pasient der. Det hørtes helt greit ut, og jeg håper jeg klarer å gjennomføre og at jeg har nytte av den type behandling. Jeg ble overasket over resultatet av samtalen, da jeg ble satt på venteliste med en gang etter første samtale. Ventetiden er bare på 1-2 måneder så det kommer til å gå veldig fort. Jeg både gleder meg og gruer meg. Gleder meg til at jeg kan lære andre måter å takle ting på, gruer meg fordi jeg er redd de som jobber der er kalde- for kalde mennesker er det verste jeg vet. Det blir også en utfordring å komme seg opp til frokost om morgenen, i og med at jeg sover så dårlig om natta.

Jeg skal prøve to uker først for å se om dette er noe jeg kan ha nytte av eller ikke. Å hvis de mener jeg har utbytte av det blir det innleggelse på 2-3 måneder kanskje- det var visst veldig forskjellig hvor lenge man er der.

Er det noen som har erfaring med BET og vil fortelle litt om åssen det var? Jeg vil veldig gjerne høre deres erfaringer så jeg ikke får sjokk når jeg kommer dit. Både det positive og det negative.

 

-Mona Marlene

JEG HAR SLUTTA

God lillelørdag! Det er noen som har lurt på hvordan det går på behandlingsfronten, så det tenkte jeg å fortelle litt om nå da det har skjedd noen endringer i det siste.

Jeg har vært mye borte fra behandling- både gruppe og individuelt, i det siste. Jeg hadde min første time på mange uker nå på mandag. Siden jeg har vært borte fra gruppeterapien 6-7 ganger, bestemte behandler at det var best at jeg sluttet i gruppen, siden jeg har gått glipp av veldig mye. Noe jeg for så vidt er enig i. Så jeg går ikke i gruppeterapi lenger.

Jeg har heller ikke hatt noe utbytte av denne gruppebehandlingen, det har jeg sagt ganske lenge. Jeg føler ikke det har hjulpet meg noe som helst- og da er det heller ikke vits å fortsette. Jeg har lenge bare vørt irritert i gruppeterapien fordi jeg synes hele opplegget er teit, så da er det kanskje like greit at det endte som det gjorde nå. Selv om det blir uvant å ikke ha noe å gå til på torsdagene+ litt trist å ikke se de andre igjen. Men men, det er lite vits i å gå i en behandling som ikke fungere.

De jobber med å finne en annen type behandling til meg: enten en form for traumeterapi eller BET behandling som er i Sandefjord- da er man også innlagt over flere uker. Veldig usikker på den siste, da jeg har fått inntrykk av at det er en veldig kaldt behandlingsform. Og det verste jeg vet er kalde mennesker som ikke forstår, men som bare sier at “alt er opp til deg” , “det er ditt eget valg hvis du skader deg”. Det er sånn jeg har fått inntrykk av at de arbeider på BET behandlingen og sånt takler jeg ikke. Det virker ikke som de forstår hvor mye makt psykdom kan ha.

Jeg vet ikke helt hva jeg selv vil heller, for jeg vet ikke hva som kan hjelpe meg- om noe i det hele tatt kan hjelpe meg. Så det er vanskelig å komme med noen svar når behandler spør hva jeg kunne tenke meg selv. Aller helst ønsker jeg kanskje et opphold på Modum Bad- der har jeg hørt de er veldig flinke.

Det blir spennende å se hva de kommer frem til, og en så lenge skal jeg gå til samtaler en gang i uken hos behandleren min. Det kan jo ta tid før man finner noe nytt, da det kanskje er ventelister- i alle fall på BET.

-Mona Marlene

SLUTTE I BEHANDLING ELLER BEGYNNE I NY?

Det går ikke så bra på behandlingsfronten om dagen. Jeg kjenner jeg er lei og sliten av å gå i behandling som ikke funker. Jeghar gått i gruppebehandling nå ett halvt år og har null effekt av den. Jeg føler ikke det er noe for meg i det hele tatt, og jeg får ikke noe ut av timene- jeg er bare irritert. Ikke vet jeg hvorfor, men alt hun snakker om irriterer meg. Å nesten alt hun spør om sier jeg “vet ikke”, fordi jeg vil ikke snakke om noe som helst. Jeg er skikkelig lei av alt som har med behandling å gjøre, og jeg vurderer sterkt å slutte i all type behandling. Samtale terapi har aldri hjulpet meg noe som helst, så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder.

Ei heller funker samtalene jeg har med bare behandler en gang i uken. Vi har ikke noe mål, vi jobber ikke med noe konkret, jeg får ikke noe råd eller tips til hvordan jeg skal komme meg videre, og jeg lærer heller ingen teknikker jeg kan bruke hjemme. De siste timene har jeg bare vært sur og avstengt. Hun mener jeg beskytter meg selv, og det kan kanskje være en sannhet i det selv om jeg ikke gjør det bevisst. Jeg sliter med å åpne meg for henne, å jeg sliter å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Akkurat nå har jeg det jo greit, så da var det uansett ikke så mye å prate om. Det er bare noe ved behandlere som irriterer meg skikkelig, fordi de spør så jævlig mye hele tiden og det blir jeg gal av.

Vi har også snakket om å prøve en annen type behandling, som da er i Sandefjord. Jeg har vært negativ til denne behandlingsformen hele tiden, fordi jeg har lest så mye negativt om den. Men nå har jeg tenkt litt mer på det, og tenker det kanskje kan være verdt å prøve? Som et siste forsøk på behandling. Behandlingen det er snakk om er i mine øyne en kald behandlingform, der fokuset er veldig på selvstendiggjøring og at alt liksom er opp til en selv. Det virker som det er veldig lite forståelse for ting i den behandlingmetoden. Lite forståelse for at sykdommen kan være  så sterk at man handler deretter- ikke bare at alt er ens egen feil og alt er ens eget valg, det er slik holdning det er der, og derfor har jeg vært veldig i tvil- for jeg hater kalde mennesker som ikke viser et snev av  forståelse. Jeg har også lest om mange som har blitt verre av denne behandlingsmetoden- og det er det siste jeg vil. Behandleren min skal snakke med legen min på DPS og drøfte dette med ny behandling, så får vi bare vente å se hva de kommer frem til. Hadde jeg fått den behandlingen jeg vil ha, så kanskje jeg faktisk ville fått god hjelp og kommet meg videre.

Alt i alt er jeg dritt lei av behandling som ikke funker. Jeg er så lei av å gå i behandling to ganger i uken som har null effekt for meg- det ender bare med at jeg er irritert og dermed får jeg iallefall ikke noe ut av behandlingen i det hele tatt. Å det hele blir bare til noe negativt. Hadde den bare funket så hadde det jo vært noe helt annet, men jeg føler ikke at den funker i det hele tatt- for jeg blir ikke noe bedre, jeg har det ikke noe bedre, jeg lærer ikke noe nytt og jeg lærer ingen teknikker, og jeg aner fortsatt ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg føler jeg står fast, og ikke har kommet meg noe videre fra da jeg startet i behandling som 16 åring- de siste årene har jo bare blitt verre og verre. Å da er det ikke rart man vil gi opp, når man ikke opplever noen endring.

Spørsmålet til meg selv er, skal jeg fortsette, skal jeg prøve noe nytt, eller skal jeg bare slutte? Det er det siste som frister mest akkurat nå kjenner jeg. Dette er noe jeg har tenkt på en god stund nå. Kanskje har ikke behandling noe effekt på meg? Eller så har jeg bare ikke fått den rette behandlingen- ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at sånn som ting er nå, funker ikke.

Flere som bare vil gi opp behandling?

-Mona Marlene

Å VÆRE I MESTRINGSMODUS

Er det noe som har gått igjen hos behandler de siste månedene så er det at jeg er i mestrinsgmodus, altså et modus for å beskytte meg selv. Det er også dette som har vært tema i gruppeterapien de siste ukene. Dette er ikke et modus jeg bevisst velger å gå inn i, men noe som skjer automatisk. Jeg merker det heller som regel ikke selv, jeg tenker bare at ” det er sånn jeg er”, men så nekter behandler å gå med på det, og mener det bare er en måte jeg beskytter meg på. Beskytter meg for hva lurer jeg på?

Unnvikende mestrinsmodus er vel det jeg er mest i, iallefall når jeg er i behandling. Jeg unngår å snakke om det som er vanskelig, jeg stenger av og holder behandler på avstand. Å det merker jeg jo selv, for jeg vil jo ikke snakke om noenting lenger, samtidig som jeg vet jeg burde for å komme meg videre. Men det skjer automatisk fordi jeg ikke vil/tør/orker å snakke om det som er vanskelig, og da sperrer jeg av og går inn i mestringsmodus og det ender med at jeg ikke vil snakke om noe som helst, som igjen ender med at vi ikke kommer noen vei fordi hun får ikke hjulpet meg.

Jeg skjønner ikke alltid selv hvorfor jeg går inn i et sånt modus, og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal la være å havne i det moduset- “gi faen modus” som jeg liker å kalle det. For jeg føler jeg ofte bare gir faen, jeg sier iallefall at jeg gjør det. Det er slitsomt, for jeg vet at så lenge jeg er i det moduset så kommer jeg meg heller ikke fremover, det er slitsomt å hele tiden holde de som vil hjelpe på avstand- og ikke vite hvorfor jeg i det hele tatt gjør det. Jeg føler jo det bare er sånn jeg er som person, at jeg holder folk på avstand og ikke lar de komme meg for nær. For hvem er jeg hvis jeg ikke er i mestringsmodus? Hvordan er jeg da? Det lurer jeg veldig på.. Behandler sier jo at hun tror jeg som regel er i det moduset hele tiden, og da tenker jeg iallefall at det bare er sånn jeg er. Men det er jo det vi skal jobbe med i gruppebehandlingen- å ikke være i mestringsmodus.

Det er nok bare sånn jeg har blitt av alle erfaringene mine tenker jeg. At jeg på en eller annen måte beskytter meg fra andre mennesker- fra å bli såra, fra å gå inn i vonde ting. Ikke vet jeg, og ikke skjønner jeg så mye av det selv heller. Det eneste jeg vet er at det er slitsomt, for i mestringsmodus er jeg som regel alltid sint i tillegg- sint hvis behandler prøver å komme meg for nær, eller stiller de kanskje riktige spørsmålene som jeg ikke vil svare på. Det som gjør vondt å snakke om, er jo akkurat det jeg burde snakke om, men jeg tror skammen holder meg igjen- og da blir jeg heller sint og stenger av.

Er det flere som har det sånn eller er jeg helt rar? 

-Mona Marlene

“JEG NÅR IKKE INN TIL DEG”- PÅ BEHANDLINGSFRONTEN

Humøret er ikke på topp for tiden, som jeg har nevnt tidligere. De siste 4/5 månedene har det vært verre enn det pleier, noe som skyldes medisin bytte, opptrappingen og nedtrappingen. Siden jeg begynte med det har humøret rast nedover, jeg har vært konstant sint, deppa og likegyldig og langt i fra mottakelig for hjelp. Aller helst til jeg bare være i fred, råtne i fred- at folk skal la meg være i fred- som jeg har sagt til behandler også flere ganger: “bare la meg være” 

“Ditt sårbare barn vil ikke være i fred, ditt sårbare barn vil noe helt annet, men hun blir bare overkjørt”– når den setningen kommer fra behandler blir jeg iallefall irritert. Ikke faen om det stemmer liksom, ikke faen om jeg har en liten sårbar barne del i meg. Kanskje treffer hun en spiker.

Når jeg er så sint som det jeg er for tiden, så klarer jeg ikke få utbytte av behandlingen. Jeg klarer ikke ta til meg noe, og jeg orker ikke og vil ikke snakke om noe som helst.. Tanken på å avslutte all behandling har streifet meg mange ganger de siste ukene- jeg vet rett og slett ikke om jeg orker mer. For jeg har mistet håpet om å få det bedre, jeg har mistet troen på at behandling kan funke. Å skulle sitte å snakke om det samme om og om igjen, få 100 spørsmål om alt og ingenting- det takler jeg ikke for tiden, jeg blir bare irritert og gidder ikke snakke om noe som helst og avslutter timene lenge før tiden er ute.

“Jeg når ikke inn til deg Mona, du stenger meg ute og har gjort det i lange tider nå. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg. Du er konstant i mestringsmodus og skyver alle bort” – er typiske setninger fra behandler den siste tiden.

Behandler er fortvile, for denne tilstanden har vart lenge nå og vi kommer ingen vei, vi kommer ikke fremover så lenge jeg har det sånn som jeg har det nå. Hun når ikke inn, og jeg stenger henne ute.

Det er slitsomt å ha det sånn, jævlig slitsomt faktisk. Å gå å være så sint hele tiden, tar krefter. Jeg vil jo ha det bedre, samtidig som jeg har gitt opp fordi jeg ikke kommer noen vei og ikke har gjort det på mange år. Da er det ikke rart man gir opp? Å det er ikke rart man blir sint heller, når man har det sånn som jeg har det- jeg tror de fleste ville vært forbanna i min situasjon. Forbanna på alt og alle, forbanna fordi jeg ikke kommer noen vei, forbanna fordi jeg har det sånn som jeg har det- som ikke er noe liv. Rett og slett forbanna på verden. Man blir det når man har hatt det jævlig lenge nok.

Jeg vet ærlig ikke hva jeg skal gjøre på behandlings fronten: om jeg bare skal slutte i all behandling, eller om jeg skal fortsette og håpet på at jeg snart får det bedre så jeg kan dra nytte av behandlingen, for det gjør jeg ikke nå.

Å hvem vet: kanskje er ikke behandling noe for meg. Jeg har gått i behandling siden jeg var 16, og ikke kommet noen vei. Ting har bare forverret seg. Behandling har aldri hjulpet meg, og kanskje vil det heller aldri hjelpe meg, for kanskje er det ikke håp. Kanskje må jeg bare leve sånn som dette resten av livet. Kanskje kan ikke mine dype sår heles.

Jeg er så usikker, fortvila, lei, motløs, rådvill,  sint og sliten- jævlig sliten.

-Mona Marlene

IRRITERT OG RASTLØS

Det er vel de følelsene det går i om dagen. Jeg merker jeg er skikkelig irritert- enda mer enn vanlig og det er jo nesten ikke mulig. Jeg vet ikke hvor alt sinne kommer fra, men det er nok en kombinasjon av nedtrapping på en medisin og oppstart på en nye- slitsomt er det iallefall uansett årsak. Det skal så lite til, bare et spørsmål eller en ansatt som prøver å være vennlig gjør meg irritert. Behandler som spør om alt mulig, det irriterer meg grønn. Jeg tror jeg bare vil være i fred. Slippe og forholde meg til noen akkurat nå, slippe å snakke med noen- iallefall behandlingsfolk. .

Jeg har også blitt skikkelig rastløs i det siste, noe jeg ikke har kjent på så mye tidligere. Når jeg vet jeg skal noe, er tiden i mellom skikkelig lang, og jeg blir skikkelig rastløs av venting. Det kan jo og ha noe med medisiner å gjøre siden jeg ikke har hatt det sånn før. Gud, som jeg gleder meg til alt dette medisin surret er ferdig. Jeg er så sliten nå- sliten av å være på vent, sliten av å være i denne tilstanden.

Jeg har ikke så mye å si om dagen, dagene går ekstremt  sakte og føles enormt lange. Det er ikke akkurat så mye å finne på her. Jeg prøver å komme meg ut innimellom, bare for å få tiden til å gå, gjøre litt annet enn å glo på pcen, men det blir allikevel lange dager. Dagene går i det samme: stå opp, se på serie, komme seg litt ut, se på serie, spise og sove- samme regla hver dag. Jeg gleder meg skikkelig til å komme meg bort i helgen- det skal bli godt for kropp og sjel.

Pust, dette skal gå over. Disse følelsene og denne tilstanden varer ikke for evig.

-Mona Marlene

JEG FEIGA UT

Nå er jeg tilbake på DPS. Ting gikk ikke helt som planlagt. Planen var at jeg skulle sove hjemme inatt fordi jeg hadde en tidelig avtale imorgen rett ved der jeg bor, men sånn ble det ikke- jeg turte rett og slett ikke sove hjemme alene inatt. Jeg trodde virkelig jeg skulle klare det, men panikken tok grep. Jeg hater at jeg er så redd for å sove hjemme alene. Når skal jeg vende meg til det liksom?

Det er for tidelig å prøve å sove hjemme nå tror jeg, jeg må vente til medisinene har begynt å funke og forhåpentligvis tatt bort litt av angsten.

Men sånn er det, jeg ga det iallefall et forsøk, jeg prøvde i det minste!

Nå skal jeg snart ta kveldsmedisinene mine, og få meg en god natt søvn. Idag blir det tidelig kvelden på denne frøkna.

-Mona Marlene

OM 5 ÅR: SYK VS FRISK

Om fem år er jeg tilnærmet frisk og lever et liv jeg er fornøyd med. Jeg har endelig kommet meg ut en i en vanlig leilighet, jeg har fått lappen, og tatt ferdig videregående. Jeg har ett eller to barn, og en hund- en staff. I tillegg er jeg ekstramamma for en som trenger det, og gir alt jeg har til alle barna mine- både mine egene og den jeg er så heldig å få være ekstra mamma for. Hverdagen er hektisk, og jeg elsker det, jeg har ikke tid til å tenke og dvele over fortiden.  Bagasjen har jeg fortsatt med meg, men jeg har lært meg og leve med den og lar den ikke lenger prege hverdagen min. Jeg er for første gang glad på ordentlig, og jeg kjenner for første gang at livet er godt og leve. Jeg har fått meg jobb, enten på SFO, barnehage eller omsorgsbolig. Jeg holder mer foredrag, og har også gitt ut min aller første diktbok.  Angsten ha sluppet taket, og relasjonene blir ikke lenger ødelagt av min ustabilitet. Jeg er fornøyd med egen kropp, og mat og vekt preger ikke lenger hverdagen min. Jeg tjener mine egne penger, mer penger- slik at jeg kan gi barna mine mange fine opplevelser og minner. Kjære Mona, du fikk det til. All jobbingen og behandlingen var hvert da, det var håp for meg også- slik som alle rundt meg sa! 

Om fem år er jeg fremdeles syk, og det preger hver eneste dag. Jeg er fortsatt stuck i psykiatri boligen og har verken barn eller hund. Jeg har mista alle relasjonene mine, fordi jeg er så ustabil følelsesmessig. Angsten har nådd et nytt punkt og jeg er reddere enn aldri før, jeg kveles. Jeg hater fortsatt meg selv og kroppen min og hverdagen er preget av mat, kropp, vekt og sult. Jeg har enda ikke fått tatt lappen eller fullført videregående, jobb har jeg heller ikke fått meg. Hverdagen går tregt, og jeg har alt for mye tid til å tenke. Jeg er langt ifra glad og jeg trives ikke i livet i det hele tatt. Jeg har gitt opp behandlingen, for det er jo ikke håp for meg- som jeg har sagt hele tiden: det er ikke håp for alle. Jeg har gitt opp å få det bedre, og forsonet meg med at jeg må leve som dette til dagen jeg dør. Mitt eneste mål nå er å bli tynn- koste hva det koste vil,  da har jeg iallefall fått til noe her i livet. Kjære Mona, du kommer ikke til å oppnå noe her i livet. Det er ikke håp for deg, som jeg prøvde å si hele tiden! Du kommer aldri til å bli i nærheten av frisk og du kommer til å hjemsøkes av fortiden resten av ditt liv

Jeg vet veldig gidt hvilket av disse to livene jeg ønsker meg, det er nok ikke så vanskelig å gjette!

-Mona Marlene