BARN VOLDTAS OG UNGE DREPES

Hver dag kommer jeg over artikler om barn og unge som blir misbrukt og slått hjemme, barn som voldtas og unge som drepes. Heldigvis har det blitt mer fokus på dette i media for tiden, fremfor artikler om lipgloss, silikonpupper og topp bloggernes millioninntekt.. På tide at dette kommer fram i lyset. Hver gang jeg leser disse artiklene kjenner jeg at jeg blir like forbanna hver eneste gang, å jeg stiller meg spørsmålene gang på gang: NÅR skal samfunnet forstå? Og hvor mange flere barn skal vi miste? HVOR er barnevernet når de trengs som mest? NÅR skal vi lære at barn utsettes for de mest grusomme ting?

Hver eneste dag, midt i blant oss alle, går det små menneskekroppen som har mer livserfaring enn det de fleste voksne har. Som kjemper seg gjennom hver dag, kanskje vært minutt- for å overleve. Disse små menneskene har en høy puls og kort pust, de bærer på en konstant utrygghet, ensomhet og smerte. Disse små menneskene kjenner på dette dag ut, dag inn. Ingen ser. Ingen griper inn.

“Hver dag er det mange barn som gruer seg til skolen, som blir mobbet, som gruer seg for å komme hjem, som må passe på mor, som ikke får mat, som blir utsatt for seksuelle overgrep, som ALDRI får høre at noen er glad i dem, barn som ikke har noen venner, barn som blir slått og truet hvis de gjør noe “galt”, barn som ser at mor blir banket, barn som har et ansvar kun en voksen skal ha, barn som flykter mentalt fra hverdagen fordi den er for vanskelig å takle- barn som hver dag kjemper for livet” – Er det sånn barn og unge skal ha det? Er det greit? Så vidt jeg har fått med meg så har alle barn rett til en trygg og god barndom!
De barna som overlever, de gjør ofte bare det. De lever ikke, for livet ble revet fra dem før dem har rukket å leve det.

Å det verste er at det er ikke blåmerkene som gjør mest vondt, det er den smerten, terroren og den psykiske volden de til stadighet blir utsatt for. Det frarøver barna mer enn bare barndommen: også fremtiden.
Disse barna og de unge opplever for det første masse svik i hjemmet, fra de nærmeste som skal være trygghets personer i barn og unges liv, MEN de opplever nye svik utenfor husets 4 vegger av de som skulle trådd inn når nøden var som størst. De blir sviktet av oss, av samfunnet! Barn trenger oss, de trenger vår hjelp- de er sjanseløse uten.

SAMFUNNET er nødt til å ta seg sammen, hvis vi skal unngå at barn og unge utsettes for grov mishandling. Det hjelper lite å bruke ordet som “maktløshet- det har ingen mening, det ordet er galt rett og slett. I Norge så handler det ikke bare om det å ha makt til å endre, men vi har en plikt til å si fra- gjøre det VI kan i slike situasjoner. Vi kan ikke bare stå på sidelinjen å se på at barn og unge lider, vi er nødt til å gripe inn samme hvor vanskelig det er. Si heller i fra enn gang for mye enn en gang for lite, det kan settes et barne liv på spill. DU, og bare DU kan være en som redder et liv. DU: ene og alene kan gjøre en forskjell.

“Vi ser det ikke før vi tror det”- det er så jævlig sant. Man ser det faktisk ikke før man velger å tro at det skjer. Tror man ikke at sånt skjer med barn, nei da vil  vi heller ikke se det.

Jeg kan ikke tenke meg noe mer feigt og usselt enn å gå løs på små forsvarsløse barn/unge. Det er det styggeste jeg vet om, tilgivelse finnes ikke i mitt ordforråd i slike situasjoner. Jeg kan ikke fatte og begripe åssen noen kan utsette så grove handlinger mot små barn og unge. Takke meg til at jeg ikke klarer å forstå meg på slike handlinger, noe annet hadde vært sykt.

“Noen slås, noen blir voldtatt, noen sulter og noen drepes, noen trues, andre straffes, noen får et voksent ansvar i en altfor tidelig alder, noen blir utsatt for psykisk vold, andre blir utsatt for grov omsorgssvikt, noen piskes og noen er vitne til vold mellom mor og far” – Dette er hverdagen til altfor mange barn og unge, dere. DETTE skjer i blant oss hver eneste dag, samme hvor godt vi vil tro om folk. Det hjelper ikke å pakke realiteten inn i silkepapir, for det stemmer ikke. Verden er brutal, vi må bare velge å lukke opp øynene slik at vi kan få stoppet det.

Jeg har selv vært et slikt barn, jeg vet at dette skjer- jeg har kjent de på kroppen, jeg vet at det sjeldent er noen som griper inn, og konsekvensene av det er det jeg som sitter med i voksen alder.

VI må tørre å tenke det aller verste
VI må tørre å si ifra om noe er galt
VI må tørre å bry oss om barn og unge som ikke er våres egne
VI må slutte å tenke at ” det er noen andre som tar seg av det”
VI må tåle og høre barns historier, samme hvor fæle de er
Vi må tørre å snakke med barn og unge om vold og overgrep, for at de skal lære rett og galt

-Mona Marlene

HUSET SOM EN GANG VAR MITT HJEM

I går dro jeg og Anniken på overraskelsesbesøk til de gamle fosterforeldrene mine- mine aller første fosterforeldre. Jeg tror ikke hun kjente meg igjen med engang, og hun ble så glad at hun fikk tårer i øynene. Det er mange år siden jeg sist så de, så det var utrolig koselig å se de igjen. Flaks at de var hjemme, når jeg først var i nærheten.

Det er rart å tenke på at det er hele 11 år siden jeg flyttet ut, 11 år siden livet tok en brå vending, og falt i grus, 11 år siden min trygge havn ble revet i fra meg, 11 år siden jeg nok en gang ble revet bort fra det trygge og kjente, 11 år siden jeg tok farvel, 11 år siden jeg forlot den beste familien jeg noen gang har bodd hos, 11 år siden våre faste spillkvelder tok slutt, 11 år siden barnevernet gjorde noe av det dummeste de kunne gjøre.

Det var både fint og trist å være der, trist fordi jeg savner fostermoren min så ekstremt. Rart å være tilbake i huset jeg bodde i, i over 2,5 år. Vondt fordi nå bor det andre barn der. Så mange minner som strømmet på, jeg sleit virkelig med å holde tårene inne. Jeg vil bare flytte tilbake dit, og jeg vet det ikke går. Resten av kvelden hos Anniken var jeg nok ganske stille, fordi det var så trist- trist fordi vi aldri har hatt noen relasjon etter jeg flytta, og fordi vi mest sannsynlig ikke kommer til å få det heller.

Vi har avtalt at vi skal treffes igjen, når vet jeg ikke- men jeg gleder meg uansett. Jeg håper bare det blir noe av denne gangen.

Det var utrolig godt å få klemme henne igjen! Vondt og godt på samme tid. Gud som jeg savner å bo der, Gud som jeg savner henne. Å vite at hun er fosterhjem og beredskapshjem for andre barn, det er vondt det. Det var jo liksom mitt hjem, min nye familie- å nå er de noen andre sin familie, noen andre sitt hjem.

Verdens beste S, om jeg bare kunne skrudd tiden tilbake 11 år og gjort ting annerledes<3

-Mona Marlene

 

Barndommen kommer i reprise

“I hver mykne berøring, hver gang noen brer dynen over deg i voksen alder, hver gang du får ligge i en armkrok, hver gang du ser barn som blir behandla bra av foreldrene sine, den gangen du får sitte på et fang i voksen alder, hver gang noen trøster deg med en mild stemme, hver gang noen forteller at de elsker deg, i hver eneste nattaklem, hver gang du ser et barn,  hver gang noen holder deg i hånden mens dere er ute å går i voksen alder- kommer barndommen i reprise.
Hver sinte stemme, fulle mann, i hver høylytt krangling, i hver en trussel, i hver eneste høye lyd, hver eneste mørke kveld du ligger alene og er livredd- kommer barndommen i reprise”. 

Som et hardt slag i magen kommer den med all sin kraft, drar deg mange år tilbake i tid og minner deg på alt det du ikke fikk, men som du skulle fått. Minnene strømmer på som en film i hode, savnet setter seg som en klump i magen- savnet etter det du aldri fikk. Går det egentlig an å savne noe man aldri har fått? Svaret er JA. Å når du får en smakebit på hva du skulle ha fått, i voksen alder- så kjenner man savnet gnage i en. Det er så godt og vondt på samme tid, å endelig få det du aldri fikk. Godt fordi det er det du har savnet hele livet, vondt fordi du ikke kan få det ofte nok, mye nok: for kroppen er helt utsultet og blir aldri mett. Vondt fordi det blir så tydelig det du gikk glipp av som barn. Vondt fordi du er voksen nå, ikke et lite barn. Vondt fordi det er få mennesker som klarer å dekke disse behovene. Godt, fordi du endelig blir sett, møtt- for den du er og ikke den du burde ha vært. 

Barndommen kommer ofte i reprise, samtidig som den aldri kommer i reprise. For du får aldri tiden tilbake, du får ikke tatt igjen det tapte. Samtidig kommer den i reprise, mange ganger om dagen å setter deg helt ut av spill. 

Men det er jo bare å tenke fremover, sant? Bare komme seg videre?

– Mona Marlene

Sofia Srour forteller: Mona som barn

Bilderesultat for sofia nesrine srourSom barn hadde jeg veldig få venner, jeg trivdes best sammen med de voksne. Men jeg var heldig og hadde en veldig god venninne som jeg tilbrakte masse tid sammen med, hun var arabisk. Jeg husker ikke så mye, men jeg husker vi var mye sammen. Hun lærte meg masse arabisk, som jeg kan den dag i dag, vi lekte med dukker og lagde hytter på hverandaen. Jeg elsket språket deres og de vakre arabiske navnene deres.  Jeg husker jeg elsket mellomnavnet til Sofia så godt:  Nesrine, Sofia Nesrine het hun. Jeg husker jeg som barn ville at ungen min skulle ha et arabisk navn, Shadia som tanten hennes het. Jeg husker jeg synes hun var så ekstremt vakker, og at jeg synes navnet hennes var så fint- jeg beundret henne. Min oppfattelse som barn var at hun ikke likte meg, å det kan jeg godt skjønne, for jeg var ikke et sjarmerende barn. Jeg har spurt Sofia om hun kan fortelle litt, kanskje husker hun mer enn meg, ikke minst er det spennende å høre hvordan hun oppfattet meg som barn. Jeg var heldig som hadde Sofia og familien hennes, det reddet meg nok mye å ha de å være hos. 

Skjønte du at noe var galt hos meg?

Som barn tror jeg ikke jeg skjønte at noe var galt, men jeg tenkte mye på det i ettertid når alt skjedde.

Var det noe du reagerte på? 

Ja, jeg følte du kanskje likte og være hos oss, så lenge som mulig om dagen. Du banket på døra vår veldig tidelig om morgenen, sånn 07:00-08:00 tiden, og vi pleide å bruke mesteparten av dagen sammen. Jeg følte du kanskje likte deg bedre hos oss, enn andre steder, og at det kanskje hadde noe å gjøre med at det var noe galt hjemme. Jeg hørte jo onkelen min snakke om konflikter osv. Skjønte ikke så mye som barn, men satte sammen puslebitene etter hvert, særlig da jeg begynte på ungdomskolen.

Hvordan husker du meg som barn?

Du var veldig nysgjerrig på alt, husker jeg- når det kom til arabisk, libanesiske frokoster og andre kulturer. 
Hvordan husker moren din  meg som barn?
Hun sier hun husker deg som en livlig, nysgjerrig jente når du var hos oss. Men at du kom veldig tidelig noen dager og virket trist/stresset, og at det virket som du ble glad av å være hos oss, for du tilbrakte så mye tid av dagen så mulig her (til sent ut på kvelden). Hun husker også at du pleide å si at du var glad i henne, noe hun syntes var fint. Mamma sier også at du var god venn med stort sett alle her, eller ønsket iallefall å være det. Og at du lekte mye med andre yngre barn, du likte å passe på Solei ( Sofias lillesøster) for eksempel og var veldig omsorgsfull.

Vet du hvorfor tanten din ikke likte meg?
Hun mislikte deg ikke, hun har bare alltid vært sånn rundt mennesker, og særlig på den tiden da hun var ny i Norge og veldig skeptisk. Hun hadde en tendens til å virke veldig streng. 

Dessverre mistet vi helt kontakten når jeg ble flyttet. Jeg er så stolt av Sofia, hva hun har fått til de siste årene. Stolt av å ha hatt en så flott jente som beste venninne nesten hele barndommen. Takk for at du var der for meg, selv om jeg kanskje ikke var det mest sjarmerende barnet i gata. Takk for at du lærte meg masse arabisk, for at du og familien din tok meg så godt i mot. Takk for at du ville være vennen min og holdt ut meg i så mange år.

– Mona Marlene

Hvis klær kunne fortelle

Jævelig eller hva? Vil helst slippe å se det, kanskje du tenker? Jævelig viktig tenker jeg. Dette er den brutale virkeligheten som altfor mange barn lever i. Dette skjer, samma hvor mye du ønsker å lukke øynene for det. Barn utsettes for de mest grusomme handlingene du kan tenke deg. Overgrep, vold, mishandling, omsorgssvikt, prostitusjon, foreldte som selger barna sine som sexslaver. Folkens, dette er hverdagen til maaange barn. Barn er helt forsvarsløse og har ikke mulighet til å forsvare seg. Vi må lære dem rett og galt, hva som er vonde og hva som er gode hemmeligheter, hva som er lov og hva som ikke er lov! Hvordan skal de ellers kunne fortelle om hva de opplever? Hvordan skal de da kunne vite at det de opplever ikke er greit? Her har alle voksne et stort og viktig ansvar!

Denne uken har denne utstillingen vært i Tønsberg, som jeg både har gruet meg og gledet meg til å se. Jeg har sett den engang før i Drammen, men jeg husker ikke om det var akuratt den samme. Klær og gjenstander som tilhører barn utsatt for sekuelle overgrep, vold og omsorgssvikt.

Da som sist gjorde det like vondt. Denne utstillingen er så forbanna vondt, trist og ikke minst viktig. Viktig fordi vi trenger å se realiteten i øynene slik den er, helt uten filter. Litt ekstra vondt gjorde det å se Chrisoffer sin plakat… Han ble aldri reddet og det ende på verst tenkelig måte: han ble drept! Bildene av de gråtende barna, det skjærer i hjertet å se de reddselesfylte øyne deres. De bitte små plaggene, som skulle ha tilhørt trygge barn. Disse plaggene skulle bært på gode minner, fine historier. Det gjør meg oppriktig vondt å tenke på hva voksne får seg til å gjøre mot små uskyldige barn, jeg kan ikke fatte å begripe at det går an. Jeg blir så forbanna. Og enda verre: de som velger å lukke øynene for sannheten og velger å se en helt annen vei.

Det gjør ekstra vondt fordi jeg har kjent det på kroppen selv. Jeg kunne også hatt en gjenstand eller ett plagg på denne utstillingen, desverre. Jeg føler med alle barn som vokser opp under ulevelige forhold som ingen barn fortjener.

Har man en mistanke om at ett barn ikke har det bra, så meld heller fra en gang for mye enn en barndom for lite! Voksne må slutte å være så jævla redde for å blande seg inn i andres liv, og heller ha barnas beste i fokus.

De har utstillinger rundt om i Vestfold denne måneden, og jeg anbefaler alle å se den: både voksne og barn- så de barna som opplever vonde ting kan se at de ikke er alene, og få vite at dette ikke er greit og ta med seg nummeret til alarmtelefonen for barn og unge. 116111: et like viktig nummer for barn som nummerene til politi, brannbil og ambulanse er.

Husk at alle barn er alles ansvar: sånn er det med den saken! Barn trenger trygge voksne som ser, lytter og reagerer. Trygge voksne som står opp for dem, for de klarer ikke det selv. Barn skal beskyttes mot alt det vonde, og det er oss voksne sitt ansvar.

-Mona Marlene

Savnet etter en mamma

«Savnet vokser sterkere og sterkere for hver dag som går. Det har ikke blitt mindre med årene, bare sterkere, vondere og mer inntenst. Smerten det bærer med seg gjør ikke bare vondt psykisk, men også fysisk. Det føles som om jeg snart går i stykker. Det sitter i hver eneste celle i kroppen min. Savnet etter det man aldri fikk, og det man heller aldri vil få»

Savnet etter en mor, en kjærlig mor. Savnet etter å få være det man ikke er annet enn på innsiden. Savnet etter en tid man aldri får tilbake. Savnet etter nærhet, kjærlighet og trygghet fra en mor. Savnet etter å bli tatt vare på av en som elsker deg. Savnet etter en normal familie. Savnet etter en trygg favn og et trygt fang

Det sitter i hvert ben, i hver celle i kroppen, dette savnet. Hele kroppen lengter etter noe den aldri fikk: ja det går faktisk an å savne noe man aldri har hatt. Å det savnet kommer aldri til å slippe taket. Jeg er redd det kommer til å ta liv av meg, for så utholdelig er denne smerten, denne lengselen. Det er ikke bare fortid, når den preger deg hver eneste dag 24/7, 365 dager i året- i mange år. For det går ikke en dag uten at det preger meg. Selv når jeg sover så drømmer jeg om det. Da er det ikke bare fortid, men en del av nåtiden som gjør så vondt at å gi opp føles ut som den eneste måten å bli kvitt dette savnet på, denne enorme lengselen du kan se i øyne mine

Mamma, det vondeste og vakreste ordet jeg vet om

Det går ikke an å forstå smerten før man har vært der selv, før man har kjent på savnet etter det man aldri fikk som barn: som alle barn trenger. Konsekvensene er enorme, selv jeg kan ikke forstå hvordan dette kan påvirke meg i den store graden det faktisk gjør den dag i dag. Konsekvense av en ødelagt barndom, blir i alt for stor grad undervurdert fordi ingen skjønner hvor ille det faktisk er for et litw barn å vokse opp uten en mamma som skulle elsket deg og beskyttet deg mer enn noen andre, uten nærheten og kjærligheten og tryggheten, uten varme klemmer, et fang, uten nattasanger. Uten en grunnmur for å klare seg i voksenlivet.

Det ødelagger den voksne som den gang ikke drepte barnet, i så stor grad at det kan ta liv. Det er ikke noe du bare kan glemme eller komme deg over, det kommer til å følge deg resten av livet. Å jeg, vet ikke om det er noe jeg noen gang klarer å leve med. Det smerter meg på det dypeste at det er så mange små voksne der ute som har levd slik som meg, som kjenner på det samme umenneskelige savnet som jeg kjenner på, for jeg vet hvor jævlig det er. Desverre så er vi mange, mange som aldri fikk det vi trengte som barn: kjærlighet og en trygg havn. Jeg vil si kondolerer til alle som fikk barndommen revet ifra seg og som måtte bli voksne så altfor altfor tidelig: jeg tenker på dere ekstra mye nå. Vi fikk ikke bygget en grunnmur som er stødig nok til bygge videre på i voksen alder. Å et hus kan ikke bygges uten en grunnmur, det sier seg selv. Dette ville jeg ikke en gang ønsket min verste fiende å kjenne på. For dette savnet gjør deg ikke sterkere, men så uendlig sårbar og liten.

Den siste tiden har dette vært så sterkt, at jeg tirsdag knakk totalt sammen. Jeg gråt og gråt i lange tider. En blanding av å holde ting inne for lenge og at jeg rett og slett er totalt utslitt av å bære denne smerten, dette savnet som spiser meg opp innenfra og ut. Det finnes ikke ord som beskriver den godt nok.

Selv tacoen hos Gry smakte ikke i dag, jeg som pleier å spise meg så mett på taco at jeg ligger i fosterstilling resten av kvelden. Jeg som alltid pleier å innsistere på filmsjanger, men jeg klarte ikke bry meg hvem film som ble valgt: komedien har ikke fått frem ett lite smil engang. Det er helt svart nå. Jeg ligger med hode i fanget til Gry mens jeg bare stirrer apatisk i veggen

«Jeg vet det er for sent for meg nå, jeg kommer aldri til å få tilbake barndommen, jeg kommer aldri til å få en mamma figur. Jeg vet det så inderlig godt, men jeg klarer ikke godta det. Hodet mitt skjønner, men ikke hjertet mitt. Jeg leter konstant etter en ekstramamma helt ubevisst, å det gjør så inderlig vondt å vite at det toget er kjørt. Å det gjør relasjoner med voksne vanskelig hvis jeg ser en god morsfigur i dem. Det er så sårt. Jeg er jo liksom voksen nå og skal klare meg selv, det er det alle forventet av meg: mens alt jeg ønsker er å bli tatt vare på, av noen»

Ett hjem, en mor å komme hjem til er det jeg har ønsket meg hele livet. En mor å søke trøst og råd hos, en mor med trygge armer. Et hjem å komme hjem til i ferier og høytider, et hjem du kan komme for å slappe av, et hjem der du føler deg hjemme og helt trygg. Og sannheten er at jeg aldri har følt meg hjemme noe sted, verken i en familie eller i meg selv. Hele bardommen flyttet jeg fra hjem til hjem, og konsekvensen er at jeg alltid har følt meg rotløs, ikke følt tilhørlighet noe sted. Jeg ønsker meg så inderlig et hjem å komme hjem til. Jeg skulle så gjerne ønske jeg visste betydningen av et trygt og godt hjem. Hjem: smak på ordet, det høres koselig ut sant? «Hjem», så fint og forbanna vondt på samme tid.

Dette er skummelt å dele, for det er det mest personlige jeg kommer til å dele på denne bloggen. Så forbanna sårbart. Men jeg vil dele det så folk kanskje kan få et innblikk i hvor skadelig det faktisk er å få barndommen sin ødelagt, når de som som skulle beskyttet deg er de som gir de største traumene. Og for at de der ute som kjenner på det samme, skal føle seg litt mindre alene.

-Mona Marlene

Buss nr 113: tilbake til barndommen

“Jeg satt på denne bussen, noe jeg aldri gjør ellers. Jeg tenkte ikke noe over det før vi nærmet oss. Barndommens minner slår meg i fleisen og jeg blir dratt tilbake 15 år tilbake i tid da vi kjører forbi det siste barndomshjemmet jeg bodde i før jeg flyttet i fosterhjem. Huset har skiftet farge og hekken har blitt kjempehøy, ellers er alt som før. Den samme dumme restauranten som lå alt for nærme det som skulle være mitt trygge hjem. Så mye trygghet den tok i fra meg. Gatene jeg løp, sykla og tryna i som liten, gata jeg har ett av de sterkeste og vondeste minnene fra, skoleveien min: hode snurrer en bildevisning. Det er heldigvis sjeldent jeg er på den kanten, men de få gangene gjør like vondt hver gang, minnene strømmer tilbake,like sterkt hver gang. Jeg lurer hva lille Mona tenkte og følte i disse gatene, på vei hjem fra skolen: var jeg alltid redd? hvordan kjentes frykten ut i det lille mennesket jeg engang var? Kjentes den sterkere, eller lik som nå?

Krysset jeg rygga på i, bensinstasjonen jeg ofte kjøpte godteri på, den samme butikken jeg pantet ølflasker på, gatene der jeg kunne snakke masse arabisk. Alle disse minnene i noen få gater, som vi kjører forbi noen sekunder. Gatene jeg ble alt for fort voksen i, jeg skulle jo bare vært et barn: ikke noe mer enn det, gatene jeg jeg gikk i med et ansvar for tungt og stort for mine barne skuldre.

Bussen kjører en annen rute, på vei tilbake kjører vi forbi det huset andre huset vi bodde i. Denne gaten husker jeg faktisk navnet på også. Også dette huset har kledd seg om i en annen farge. For 18 år siden var det en stygg grønnfarge, nå er det orange. Her lærte jeg å sykle, stod på rulleskøyter med 4 hjul, stod på skateboard. Også her har eg et tydelig vondt minne, jeg var bare 5 år men jeg husker det så godt. Det kunne endt med døden til følge. Den 5 år gamle jenta må ha vært livredd, hun var jo tross alt pappajente”

-Mona Marlene