DET FORBANNA SELVBILDE+ LITT OM JUL

Først og fremst: GOD JUL! Jeg håper dere hadde en så fin dag som mulig i går.. Jeg selv hater julen så den var så som så. Jeg feiret jul i pysjen andre året på rad. Jeg fikk heller ikke feiret med de jeg ville feire jul sammen med. Jeg fikk masse fine gaver da, mye av det jeg ønsket meg. Så det er jeg veldig fornøyd med.  Heldigvis er julen straks over og det er ett helt år til neste gang. Resten av julen skal jeg ingenting, jeg pleier aldri å bli invitert av verken familie eller venner i julen så det blir noen kjedelig dager, som egentlig skulle vært koselig dager med de man er glad i! Det er utrolig trist at det er sånn det har blitt- jeg skulle ønske folk var flinkere til å ta vare på hverandre.

Men tilbake til overskriften: jeg fikk et spørsmål om jeg kan skrive litt om selvbilde og kropp, og det kan jeg så klart gjøre. Jeg har skrevet ganske detaljert om dette før så det er fare for at jeg gjentar meg selv en del.

Som jeg nevnt tidligere, så sliter jeg ekstremt med selvbilde og kropp. Etter at jeg har lagt på meg ganske mange kilo på kort tid, så har det naturligvis blitt enda verre, og nå er det så ille som det aldri har vært før. Jeg har aldri hatet meg selv så mye som det jeg gjør nå- jeg klarer nesten ikke se meg selv i speilet. Å slite med en spiseforstyrrelse i tillegg gjør ikke denne vektoppgangen noe bedre.

Jeg kjenner ikke igjen kroppen min, denne kroppen er fremmed for meg. Det er ikke slik kroppen min er. Det er ikke slik jeg pleier å se ut. Det er heller ikke slik jeg vil se ut. Det er ikke gøy å plutselig se ut som du er gravid, det er så forferdelig vondt og irriterende- jeg blir så sint på meg selv som har latt det gå så langt. Det er faen ikke gøy å være den tjukke blant vennene dine. Jeg føler meg så fæl i forhold til mine nærmeste. Jeg har nesten ikke lyst til å vise meg sammen med de engang. Jeg føler meg så forferdelig dårlig blant dem.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om dette annet enn at jeg bærer et sterkt  hat til kroppen min, jeg hater at jeg har blitt tykk, jeg hater hvordan stygg og klumpete jeg har blitt, jeg hater at jeg ofte ser gravid ut. Jeg sliter ekstremt med dette om dagen, og det ødelegger dagene mine. Jeg tenker på det konstant hele tiden- jeg får aldri fred. Hele tiden tenker jeg på hvor fæl jeg har blitt. Nesten ingen av klærne mine passer lenger, noe som bare beviser at jeg har gått opp veldig mye i vekt. Ikke kan jeg gå i det jeg vil heller fordi jeg føler meg for stor. Det er et helvete, og jeg skulle gjort mye for å fått tilbake den gamle kroppen min- jeg ser jo nå at jeg faktisk var tynn, selv om jeg ikke følte det da, så var jeg tynn i forhold til det jeg er nå.

Dette er også hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene 3 dager i uken, jeg er nødt til å få gjort noe med hvordan jeg ser ut. For denne kroppen holder jeg ikke ut lenger. Jeg kan ikke engang beskrive hvor viktig dette er for meg, hvor viktig det er for meg å gå ned i vekt. Det er jævlig vanskelig å gå ned i vekt, så jeg er redd jeg gir opp før jeg rekker å se resultater. Men fra nyåret skal det bli skjerpings, null drittmat og ordentlige treningsøkter. Hvis man vil ha endring hjelper det ikke sitte på ræva å vente på en forandring- jobben må man faktisk gjøre sjøl, det gjelder alt. Å den jobben er jeg nødt til å få gjort om jeg noen gang skal kunne trives i egen kropp. Jeg vet jeg kunne vært mye større, men jeg kunne også vært mye mindre- det er det jeg tenker på. Jeg sier ikke at folk som ser ut som meg er stygge, men jeg synes jeg er stygg på denne vekta- jeg trives ikke i denne kroppen, jeg føler meg for stor til å være meg. Så det er ikke vits å komme meg “hvis du er stor hva er jeg da?” opplegg. For jeg driter i hvordan de som er større enn meg ser ut. Poenget er at jeg ikke trives i min egen kropp slik den er nå.

Jeg håper resten av julen dere blir fin. Ta vare på hverandre, for det er  faktisk ikke alle som har en fin jul. Inviter noen på julemiddag- de fleste har plass til en ekstra bare man vil!

-Mona Marlene

HVORDAN TAKLE VEKTOPPGANG?

God ettermiddag! Har dere hatt en fin uke så langt? Idag startet dagen så altfor tidelig, tydelig at de nye medisinene hadde liten effekt siden jeg har vært våken siden 06:00 i dag. Dagen blir så altfor lang når man våkner så tidelig og ikke har noe å gjøre! Men tilbake til overskriften: hvordan takle (ufrivillig) vektoppgang? Dette er et veldig sårt tema, og jeg merker jeg må være forsiktig med hvordan jeg legger frem dette innlegget da jeg overhode ikke vil trigge noen eller få noen til å føle seg verre. Før du leser innlegget, så må du ha i bakhode at dette er mine tanker og følelser om EGEN kropp, å at jeg har et helt forvrengt forhold til kropp og vekt når det kommer til MEG SELV.

For noen år siden gikk jeg på en medisin som gjorde at jeg la på meg 9 kilo på 3 måneder, og nesten alle de ni kiloene sitter som stuck på kroppen min den dag i dag noe jeg har slitt og sliter ekstremt mye med. Jeg vet at jeg nå er på en sunn og normal vekt, men for en med spiseforstyrrelser er ikke det godt nok. Man vil være tynn, undervektig og så liten som mulig, iallefall er det sånn for meg. Det er en stor forandring å plutselig gå fra undervektig til normalvektig- det tror jeg kan være vanskelig uansett om du har en spiseforstyrrelse eller ikke. Du får en helt ny kropp liksom, som du må vende deg til! Å hvordan takler jeg egentlig det? Å plutselig ha en normalvektig kropp? Sannheten er at jeg takler det ekstremt dårlig og selvhatet har aldri vært større. Men jeg har allikevel funnet noen ting som hjelper meg bittelitt, og de tipsene tenkte jeg å dele med dere for kanskje det kan hjelpe dere litt også på de verste dagene der kroppshatet tar over.

Kjøp klær som er litt store:

Det hjelper meg iallefall utrolig mye, for jeg føler meg liiitt mindre når klærne er litt for store. Da slipper du måtte gå i klær som sitter som et pølseskinn= alle formene synes. Da slipper du også å måtte vokse ut av klærne dine, noe som kan være ekstremt vanskelig å takle. Å du slipper kanskje at alle andre legger merke til vektoppgangen din- noe jeg iallefall synes er veldig vanskelig

Gjem deg bort i store klær:

IKKE fordi du trenger det og har grunn til det, men fordi det kan være deilig å slippe å forholde seg til kroppen sin de dagene kroppshatet er verst. Da kan det vært godt å bare ta på seg en stor hettegenser og joggebukse, så man slipper å se alt av former man har fått.

Kjole og skjørt:

Jeg trives best i kjoler og skjørt, for da kan jeg skjule de kroppsdelene jeg tydelig ser har blitt større, og da slipper jeg hele tiden gå å tenke de, for da ser jeg de ikke når jeg går i kjoler eller skjørt. Jeg har begynt å hate stramme klær etter jeg gikk opp i vekt, så da er det greit med noe som sitter løst på

Rydd i klesskapet ditt:

Du trenger ikke de små klærne du har vokst ut av, så kvitt deg med de så du hele tiden slipper å bli påminnet at du var så mye mindre før. Du skal jo ikke tilbake til vekt spise-forstyrret igjen. Å da er det ikke vits å ha de slå klærne det som en konstant påminnelse!

Dette er tips jeg kommer til å bruke til den dagen jeg klarer å akseptere kroppen min slik den har blitt. Tips som hjelper meg litt på veien, på de verste dagene.  Det beste er jo å slippe å bruke disse tipsene, men faktisk lære seg og like kroppen sin, iallfall godta den og ikke skamme seg over den. Det er bare kropp, liksom. Det er så trist at man skal bruke livet sitt på å hate kroppen sin. Det finnes da viktigere ting å bruke tiden sin på (prøver jeg å si til meg selv 1000 ganger)

Hvordan takler du vektoppgang?

-Mona Marlene

EN OPPKLARING ETTER I GÅR

Innlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser i går, ble misforstått av de alle fleste og det var kun negative tilbakemeldinger. Kanskje formulerte jeg meg feil, og kanskje misoppfatta folk det. Derfor tenkte jeg å skrive en forklaring på hva jeg faktisk mente og ikke mente.

De aller fleste har et helt feil bilde av hva anoreksi er. De aller fleste tenker at det kun er de som veier 30 kilo og kun spiser salatblader til middag etterfulgt av en beinhard treningsøkt, som har anoreksi, og det er feil. Det finnes “grader” av anoreksi også som alle andre diagnoser for eksempel depresjon. Noen er mer deprimert enn andre, og noen er mer prega i perioder. Akkurat sånn er det med anoreksi også, det finnes faktisk mennesker med anoreksi som du så vidt kan merke det på- nettopp fordi det er i hode det sitter. Jeg har hatt atypisk anoreksi siden jeg var 16, og har det fortsatt- men jeg verken veier 30 kilo eller overtrener etter hvert måltid, men det har allikevel preget meg i mange år.  Og ja: jeg spiser til og med drittmat. Men tankene mine er syke, mitt forhold til egen kropp mat og vekt er langt ifra normalt.

Den dårlige samvittigheten som gnager så fort jeg spiser, den er ikke synlig for andre, men er der hele tiden. Det konstante kroppshatet, følelsen av å være feit, behovet for å kunne kontrollere noe i livet, mestringsfølelsen jeg får når jeg har sulta meg lenge. Ingenting av dette synes på utsiden, men har prega meg hver dag i mange år.Jeg kan ikke huske sist jeg nøt et måltid.. Jeg har vært veldig undervektig men ikke skjelett, og jeg er nå tilnærmet normalvektig: men jeg er like preget selv om vekta har gått opp- nettopp fordi det handler om tankene, synet på deg selv og mat. Kroppen din kan være preget fysisk, selv om du ikke ser døende ut til og med.

Poenget med innlegget i går var å avkrefte myter, og å si litt om hva spiseforstyrrelser faktisk handler om: at det i hovedsak ikke handler om vekt for de aller fleste, men mer en måte å mestre vanskelige følelser på, et kontrollbehov og en forskrudd mestringsfølelse. Og at alle opplever en spiseforstyrrelse for eksempel anoreksi, helt forskjellig- det er ingen fasit på hvordan en anorektiker spiser og ikke. Noen er mer prega enn andre, noen synes det godt på og andre ikke. Noen spiser tilnærmet normalt i perioder, mens andre så og si aldri gjør det. Jeg selv kan spise normale måltider, og sulte meg i andre perioder- det spørs hvor mye anoreksien preger meg og ikke- for meg har aldri den vært hoved problemet mitt. Noen perioder er jeg veldig prega, og andre perioder er jeg ikke det- samtidig som de negative tanken er tilstede hele tiden.

Så klart finnes det veldig restriktive anorektikere som ikke unner seg noe annet enn salat og sunne matvarer og overtrener til de grader, og veier 30 kilo, men det gjelder ikke de aller fleste- iallefall ikke de med atypisk anoreksi. IGJEN: det finnes ikke noe fasit svar, alle er forskjellig og alle er preget forskjellig og det var hele poenget med innlegget fordi de som ikke har vært der selv mangler kunnskapen som trengs for å forstå en spiseforstyrrelse og mange misoppfatter hva en spiseforstyrrelse faktisk innebærer. Jeg opplever at veldig mange tenker at du må være radmager for å ha en spiseforstyrrelse og det stemmer overhode ikke. Jeg kan ikke få sagt det nok.

Samme gjelder jo bulimi, du kan ha bulimi selv om du er kjempe tynn, eller kjempestor og du kan ha anoreksi selv om du er normalvektig. De aller fleste med en spiseforstyrrelse er faktisk normalvektige eller overvektige, så det er ikke vekt som avgjør om du har en spiseforstyrrelse eller ikke

(å vær så snill: les hele innlegget før du kommenterer, for sånn som i går ble det kommentert masse som ble misforstått. Punktene jeg skrev øverst i innlegget var ikke hva jeg mente, men MYTER- altså myter= noe som ikke stemmer)

-Mona Marlene

BESØK+ANOREKSI=?

I så og si alle sammenkomster inkluderer det mat, og hvordan er det egentlig når man har en spiseforstyrrelse? Jeg føler iallefall veldig på det at jeg MÅ spise når det blir servert mat når jeg er borte, og dermed spiser jeg som regel alltid, med noen unntak.

Man kan egentlig ikke merke så godt på meg at jeg har en spiseforstyrrelse, for jeg spiser jo. Ei er jeg heller radmager så min spiseforstyrrelse er ikke så synlig for omverden. Spesielt ikke nå som jeg har lagt på meg x antall kilo… For det er i hode det sitter, det er der det er kaos hver gang jeg putter i meg noe, hver eneste gang jeg spiser så kommer den dårlige samvittigheten og alle de negative tankene om kropp, mat, vekt og kalorier.

Jeg klarer ikke nyte et måltid, for jeg får aldri fred fra de negative tankene når jeg spiser, men jeg skal ærlig si det er lettere for meg å spise når er borte: da får jeg maten servert og jeg spiser ikke alene. Det er lettere å spise når jeg har det bra, og det har jeg jo det som regel alltid når jeg er borte.  Det er når jeg er hjemme alene det egentlig er verst. Jeg føler også veldig på det at det er uhøflig å ikke spise når det blir servert mat, så det er vel ofte derfor jeg spiser borte.

Men alle rundt meg vet om spiseforstyrrelse, så om jeg spiser veldig lite eller takker nei- så vet de hva det handler om og det er veldig deilig. Dette går jo også veldig i perioder, er jeg inne i en veldig dårlig periode når det kommer til maten, så er dette ekstra vanskelig. Så det går veldig opp og ned, og kommer veldig an på hvordan jeg har det. Å da kan jeg føle veldig på hva jeg spiser. Om vi for eksempel spiser pizza eller annen “usunn” mat: da er jeg redd for hva de andre tenker om meg: om de tenker at jeg ikke er syk nok, eller sliter nok.. Eller om de kanskje synes jeg spiser for mye? Jeg kan også bli veldig stille under og etter måltidene, fordi  tankene er så sterke!

For de fleste tror jo at folk med anoreksi ikke spiser annet enn salat. Å det er så feil, mange med anoreksi spiser helt vanlig mat- til og med usunn mat- men det betyr ikke at dem ikke sliter selv om, eller at spiseforstyrrelsen er alvorlig nok- for igjen: det er i hode det sitter og eventuelle handlinger etter inntatt mat.  Alle opplever en spiseforstyrrelse forskjellige, selv om man har samme diagnose og det er utrolig viktig å huske på. For det finnes ingen fasit!

Noen som kjenner seg igjen? Eller opplever du det helt annerledes?

-Mona Marlene

“Ja hva er jeg da, hvis du er stor?”

“Ja hva er jeg da, hvis du er stor”? eller “ja hva synes du om meg da”?

Dette er setninger jeg ofte får av de rundt meg når det er snakk om mitt forhold til kropp, og spiseforstyrrelser. Jeg føler dette er ganske viktig at jeg sier noe om, for jeg skjønner at folk kan tenke sånn, men derfor vil jeg forklare meg så ikke andre får en oppfatning som ikke stemmer over ens med det jeg mener. 

FOR, selv om jeg ikke er fornøyd med MIN kropp, med min vekt: så betyr ikke det at jeg ikke synes andre som er mye større enn meg er fine, det betyr ikke at jeg synes de rundt meg er tykke. Det betyr heller ikke at de som ser lik ut som meg ikke er fine. For jeg synes alle andre er fine, bare ikke meg selv.

Dette handler om meg, om mitt syn på egen kropp, hvordan jeg ikke trives og trives i min egen kropp, hvilken vekt JEG trives i og ikke. Jeg kan synes folk som er mye større enn meg er fine, jeg synes former er kjempe fint på andre- men JEG trives ikke med det- det er en vesentlig stor forskjell. Jeg bryr meg lite om hvordan andre ser ut, og jeg går ikke rundt å tenker “herregud, hu er litt for stor”, eller “former er ikke fint”. Jeg skjønner at folk begynner å lure på hva jeg synes om dem, hvis de er mye større enn meg og sier at jeg føler meg stor- jeg ville sikkert tenkt det samme. Men dette handler ikke om noen andre enn meg selv og hvordan jeg vil at MIN kropp skal se ut, det handler om min sykdom og mitt kanskje forvrengte syn på egen kropp. Jeg prøver jo å snakke minst mulig om det, nettopp fordi andre reagerer som de gjør, men det hender det bare glipper ut av meg hvis vi er inne på tema. Men for å være ærlig, så driter jeg i hvordan andre ser ut, med mindre de er mye tynnere enn meg- da kan det ødelegge dagen min. 

Men jeg vil ikke at DU som leser dette, ikke skal føle deg fin fordi jeg ikke er fornøyd med hvordan kroppen min ser ut. For det betyr overhode ikke at jeg synes du ikke er fin fordi du er større eller lik meg. Det er veldig viktig for meg at dere vet, så dere ikke misforstår og tror at jeg synes de som er større enn meg ikke er fine eller at de som har former ikke er fine, bare fordi jeg ikke synes det er fint på meg selv. 

Dette er noe av det jeg sliter mest med spesielt etter jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort: det gjør meg helt skrullete i hue, og jeg håper jeg engang kan få et friskere syn på kropp og vekt enn det jeg har nå.  Jeg håper jeg engang vil klare å godta kroppen min sånn som den er- men jeg har et laaangt stykke å gå. Det er så synd at så mange av oss bruker så mye tid på kropp, vekt og kalorier, jeg skulle ønske kropp ikke hadde så stor betydning- at kropp bare kunne få være kropp liksom. Spiseforstyrrelser er noe dritt, det er forbanna slitsomt å bruke så mye tid på å hate seg selv: det er en sykdom som totalt fucker opp hue ditt og som er beinhard og komme seg ut av.