JEG FÅR JO IKKE GJORT NOE MED DET

“Det er ikke vits å gå å være redd for alt mulig, du får ikke gjort noe med det uansett”– jeg lurer på hvor mange ganger jeg har fått høre den setningen. Men det er jo helt sant, men jeg går rundt og er livredd likevel. Livredd for at det skal bli krig, for at noen skal drepe meg, for at huset skal brenne ned, for at flyet skal styrte, for at mine nærmeste skal dø osv osv. Å sannheten er at jeg får ikke gjort en dritt med verken det ene eller andre, jeg kan verken hindre krig eller hindre noen i å drepe meg, ei kan jeg hindre at flyet styrter. Alt dette er ting verken jeg eller noen andre kan kontrollere. Å da er det lite vits å gå å være redd for det, for jeg får ikke gjort noe uansett om det skulle skjedd. Bortkasta energi, jeg er helt enig. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å la være.

Men hvor lett det er å slutte å være redd er en annen sak- det er lettere sagt enn gjort. Å være utrygg og redd et helt liv, krever mer enn å “slutte å tenke på det”. Et helt liv med angst, er vanskelig å legge fra seg. Jævlig vanskelig også. Hadde det vært så lett som å bare slutte å tenke på det så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Det sitter i kroppen. Ikke bare psykisk men også fysisk. Du vet, den store klumpen i magen, den som gjør deg kvalm og uggen i kroppen. Kroppen min er alltid urolig, alltid på vakt. Aldri trygg.

Det er slitsomt å være så redd for alt, slitsomt å være så paranoid som det jeg er- det tar så mye krefter og energi. Hva skal til? Hva skal til for å ikke være redd lenger- når det er det du har vært hele livet? Hvordan får man frykten til å slippe taket- om så bare bittelitt? Jeg aner ikke, men jeg skulle gjerne visst. Om det i det hele tatt er mulig? Kanskje må jeg leve med denne angsten resten av livet? Kanskje vil jeg for alltid være livredd for alt mulig. Tanken skremmer meg, tanken på å skulle ha det som dette resten av livet er utholdelig.

Men jeg må jo prøve, jeg må jobbe med det. Trygge meg selv, snakke fornuftig til meg selv. Selv om det er umulig å tro på rasjonelle tanker når angsten er som sterkest. Iallefall i starten, men det må øves på som med alt annet, jeg må bare bli flinkere til det og ikke la frykter ta over. For jeg nekter å leve resten av livet mitt i frykt.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg klarte å nyte livet, istedenfor å frykte det.

Igår tok jeg en ny tattovering (kjekt med venninne som har tattoveringsutstyr): pust. For all del ikke glem å pust, noe som kan være lett når man har angst. Nå kan jeg enda lettere minne meg selv på at jeg må puste- helt ned i magen. Tenk at noe så enkelt som å puste kan være så vanskelig innimellom.

Har du noen tips mot angst?

-Mona Marlene

 

 

NEI DU HAR IKKE ANGST

Nei, du er ikke deprimert fordi du er lei deg en dag

Nei du har ikke angst fordi du gruer deg til eksamen

Nei, du er ikke bipolar selv om du har litt mye energi i perioder

Nei, du har ikke en spiseforstyrrelse fordi du ikke spiser på en dag

Nei, du er har ikke borderline, bare fordi følelsene dine svinger litt fort iblant

Nei, du har ikke ADHD, bare fordi du er litt urolig av deg

Man må slutte å sykliggjør normale følelser.. Det er helt normale følelser som alle kan kjenne på uten at det er noe sykt ved det. Det er sånn det er å være menneske.Det skal tross alt ganske mye til for at det stilles en diagnose.  Slutt å selvdiagnoser dere selv, det er faktisk dårlig gjort  ovenfor de som virkelig sliter, og  som har disse diagnosene hengene over seg og som daglig kjemper disse kampene. Jeg er så lei av at folk bare slenger ut av seg at de har angst eller depresjon bare fordi de gruer seg til en prøve, eller er lei seg en dag. Disse ordene blir misbrukt alt for mye, og er lett å bare slenge ut av seg.

-Mona Marlene

JEG FEIGA UT

Nå er jeg tilbake på DPS. Ting gikk ikke helt som planlagt. Planen var at jeg skulle sove hjemme inatt fordi jeg hadde en tidelig avtale imorgen rett ved der jeg bor, men sånn ble det ikke- jeg turte rett og slett ikke sove hjemme alene inatt. Jeg trodde virkelig jeg skulle klare det, men panikken tok grep. Jeg hater at jeg er så redd for å sove hjemme alene. Når skal jeg vende meg til det liksom?

Det er for tidelig å prøve å sove hjemme nå tror jeg, jeg må vente til medisinene har begynt å funke og forhåpentligvis tatt bort litt av angsten.

Men sånn er det, jeg ga det iallefall et forsøk, jeg prøvde i det minste!

Nå skal jeg snart ta kveldsmedisinene mine, og få meg en god natt søvn. Idag blir det tidelig kvelden på denne frøkna.

-Mona Marlene