Å GLAMORISERE ANGST

Noe jeg har tenkt på lenge, er alle disse bloggerne som påstår at de sliter med angst: måten de glamoriserer angsten på. I gårsdagens episode av bloggerne ble nettopp det tatt opp, og da var det Annijor som snakket om dette. Hun hadde blant annet postet et bilde på instagram i g streng liggende i en ryddig og fin sang, og skrevet et fint sitat om angst. Jeg skal love deg at det ikke er sånn angst ser ut. En gang skal jeg vise dere hvordan angst virkelig ser ut, men nå har jeg dessverre ikke noen bilder der angsten herjer. De som ikke vet hvordan angst ser ut, tenker sikkert at det ser da ikke så ille ut, når hun poster slike bilder under et vakkert sitat om angst. Å da lurer jeg på, vet hun egentlig hva angst er? Har hun kjent på hvor jævlig et angst anfall er? Hvordan angsten virkelig kveler deg ?

Jeg synes det virker som det har blitt en trend og ha angst, for alle bloggerne har jo det. Dette samme med depresjon. Er det fordi det skaper klikk? For at de skal få en enda sterkere stemme?  Har virkelig psykiske lidelser bitt en trend? Man glemmer hvor alvorlig disse lidelsene faktisk er, hvor mange som tar livet sitt fordi de er deprimerte. Det er verken kult å ha angst eller være deprimert, det er en folkesykdom. Helt jævlig lidelser som ødelegger liv, og tar liv. Lidelser som preger mennesker hver jævla dag, som hindrer dem i å leve.

Mange misbruker disse ordene veldig. Så fort man er litt lei seg, så er man deprimert, hvis man gruer seg til noe så har man plutselig angst. Altså hva faen? Dette er normale følelser, ikke en lidelse. Det er faktisk dårlig gjort ovenfor de som kjemper mot dette hver eneste dag, 24/7, som kun ønsker seg et friskt og normalt liv, men som kanskje aldri vil få det pga av disse lidelsene. Angst er som et fengsel man aldri kommer ut fra.

Folk burde passe litt mer på hvordan de fremstår angst, og depresjon for den saks skyld. Angst er ikke et vakkert dikt. Angst er et rent helvete, og angsten ser ikke ut som en lettkledd jente i en plettfri seng. Måten noen snakker om angst på blir helt feil, og det romantiserer angsten. Å sånn er ikke virkeligheten, det vet de som faktisk lever med kraftig angst hver eneste dag.. I verste fall kan jo yngre folk som ikke aner hva angst er tenke at dette er drit kult, jeg vil bli som den og den bloggeren. Det er skummelt.

Nå skal ikke jeg påstå at disse bloggerne ikke har kjent på angst for det kan godt hende, men måten de snakker om den på og skriver om den på får meg virkelig til å tvile på om de faktisk vet hva det vil si å ha angst. De har en litt rar måte å snakke om angst på! Å jeg har hørt flere blogger kalle det å grue seg til en ting for angst, come on- det er noe som heter vanlig følelser og naturlige reaksjoner også, alt er ikke en lidelse. Og Sophie Elise, det hjelper ikke å sminke seg for å komme ut av angsten, da tenker jeg ikke den angsten er så ille om du bare kan sminke den bort. Det er forskjell på angst og lavt selvbilde- da kan sminke funke for å føle seg bedre. Det er sånne uttalelser som får meg til å tvile på om de faktisk vet hva angst er, eller om det bare er noe de slenger ut av seg fordi det har blitt en trend å snakke om. Bare en tanke fra meg.

Hva tenkere dere om måten disse bloggerne snakker om angst på?

-Mona Marlene

NÅR KROPPEN TROR DEN SKAL DØ

“Det begynner i magen, jeg blir urolig i magen. Som en knute i magen. Det er der angsten setter seg først hos meg, først i magen så i hjertet. Det blir verre og verre, jeg blir mer og mer urolig. Jeg blir rastløs, klarer ikke sitte stille. Jeg går frem og tilbake, prøver å puste men det hjelper ikke- angsten har tatt tak. Hjertet hamrer. Tårene presser på, og jeg tenker “kommer jeg til å dø nå?” eller “tenk om det aldri går over”. Jeg blir mer og mer redd, trenger noen som trygger meg, noen som er nære. Noen som kan fortelle meg at jeg ikke kommer til å dø, at angst ikke er farlig. Jeg trenger noen”

Sist jeg var på vei inn i et panikk anfall var når jeg var innlagt. Jeg hadde permisjon og skulle til drammen. Allerede i bilen kjente jeg at jeg var litt urolig- jeg  kjente det knøyt seg i magen. Jeg kom frem, og det ble verre. Etter ting som ble fortalt der og uroen som allerede begynte i bilen, ble det så ille at jeg ikke klarte å sitte stille. Jeg var livredd, og tenkte at “nå, nå dør jeg”. Jeg vet ikke hvorfor angsten kom, men jeg vet hva som opprettholdt den.

Det endte med at jeg måtte dra tilbake på avdelingen. Jeg hadde ikke hatt sjans til å sove der. Jeg trenger støtte og trygghet når jeg er på vei inn i et panikk anfall og det visste jeg at jeg kom til å få i avdelingen. Den togturen var utrolig lang, og jeg kjempet mot tårene hele veien. Jeg var helt sikler på at det kom til å skje noe fælt. Når jeg ankom tog stasjonen stod taxien å ventet på meg- en taxi tur som tok 2-3 minutter og kostet 155 kroner, men jeg hadde ikke sjans til å tørre å gå og personalet kunne heller ikke komme å møte meg.

Når jeg stod utenfor avdelingen klarte jeg ikke holde tårene tilbake lenger. Personalet kom heldigvis etter meg med en gang og ble med meg inn på rommet. Personalet satt der en stund, jeg hadde fått tatt sobril, og tårene rant ned på bamsen min. Personalet foreslo å se på noe på netflix, noe morsomt bare for å få tankene over på noe annet. Vi satt i sengen min og så en episode av en eller annen serie til jeg klarte å roe meg ned og bli trøtt så jeg kunne legge meg til å sove. Akkurat da var jeg sjeleglad for at jeg hadde en avdeling å dra tilbake til. For å skulle klare å roe meg ned på egenhånd er umulig og det var kun mannlig nattevakt i boligen.

Det er heldigvis sjeldent jeg får så kraftig angst, å det er jeg sjeleglad for- for det er helt forjævlig. Jeg klarer ikke beskrive engang hvor redd jeg blir. Jeg tror oppriktig jeg skal dø hver gang, og jeg er livredd for at angsten ikke skal slippe taket igjen. Jeg misunner virkelig alle som ikke sliter med angst, dere aner ikke hvor heldig dere er. Jeg kunne gjort hva som helst for å bli kvitt angsten. Det er noe av det verste jeg har opplevd.

Tips til hva du kan gjøre for noen med panikk anfall:

-Snakk med rolig stemme, fortell at det ikke er farlig, at man ikke dør av angst

-Vær der sammen med personen, hold i hånda, gjerne hold rundt vedkommende- det føles trygt å kjenne at noen er nær

-Minn vedkommende på å puste helt ned i magen

-Finn en måte å avlede på, les høyt i en bok, sett på en film, sett på musikk, syng en sang (ja ett gjelder voksne å)

-Finn gjerne en bamse vedkommende kan holde i

Hva hjelper deg når du har panikk angst?

-Mona Marlene

ER JEG RASIST?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette innlegget for at dere skal forstå poenget mitt, det er alltid noen som skal misforstå og kommentere dritt- og derfor må jeg være forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg så det ikke blir feil. Selv om noen uansett kommer til å misforstå, så skal jeg prøve så godt jeg kan å få frem poenget mitt.

For en liten stund tilbake tok jeg en valgtest på facebook, og svaret har jeg ikke turt og fortelle annet enn til noen få stykker. Partiet jeg hadde mest til felles med var nemlig Frp. Og så fort man nevner Frp blir man stempla som rasist- noe jeg synes er helt feil, for det er ikke rasisme det handler om. Frp står også for flere andre bra ting. Ja Frp vil ha strengere grenser for innvandrere, men er det rart? Det kommer til å bli overfylt her snart. Man kan faktisk ikke hjelpe alle her i verden, det går bare ikke og det må Norge også snart innse. Vi er vel det landet som tar imot flest flyktninger/innvandrere?

Jeg er for at man skal hjelpe flyktninger i nød, så absolutt, men jeg synes man bør ha en strengere grense da alt for mange innvandrere utnytter seg av godene våre uten å ville verken jobbe, lære norsk eller tilpasse seg oss. Om man kun kommer for det så synes jeg de kan være der de er- de som faktisk ikke er i behov av vår hjelp (dette gjelder så klart ikke alle). Å begynne å styre vårt land, blir for dumt. At de ikke vil ha kors i det norske flagget, de vil ha egen stat i Oslo med Sharia lover, de vil ha slutt på julesanger på skolene osv osv. Dette er vårt land, og da følger man seg etter våre normer og regle- da er det null problem.

Jeg er skeptisk/redd, helt klart- for det er den holdningen jeg er vokst opp med. På nyhetene så hører man sjelden om nordmenn som skyter, knivstikker og dreper. Igjen, nordmenn gjør også alt dette og det har vi akkurat fått bevist, men det er mye sjeldnere det er nordmenn man hører om i mediene. Det er som regel alltid utenlandske som begår disse handlingene som man hører om i media- er det rart man blir skeptiske da? Om de kommer hit kun for å lage faenskap? Er det rart man blir redde terror? Jeg blir iallefall redd. Å igjen, nei jeg tar ikke alle under samme kam…

Man trenger ikke være rasist selv om man stemmer Frp og fordi man er skeptisk- det er det overhode ikke rart man blir. Men man trenger ikke være rasist av den grunn. Det er forskjell på rasisme og skepsis/frykt, og det er man faktisk nødt til å skille på. Fremmedfrykt er ikke det samme som rasisme. JEG er ikke rasist fordi jeg har fremmedfrykt. JEG er ikke rasist fordi jeg er enig med Frp i flere ting. For jeg er helt klart for at man skal hjelpe de som trenger det, det er de som IKKE trenger det og som bare gjør faenskap jeg snakker om- derfor jeg vil ha strengere grenser, strengere vilkår for å få komme hit. Jeg håper dere skjønner poenget.

God helg!

-Mona Marlene

 

DEN JÆVLA ANGSTEN

Så var det denne jævla angsten da, jeg som trodde den endelig hadde roet seg litt- det var kortvarig glede og den forsvant like fort som den kom. Angsten sliter meg ut, hindrer meg i å leve, hindrer meg i å slappe av- for jeg slapper aldri av lenger, ikke engang når jeg sover for da drømmer jeg om det jeg er redd for, eller våkner opp flere ganger i løpet av natten og er livredd for å få slag, hjerneblødning eller at det plutselig skal bli krig. Krisetankene er der konstant, og jeg får aldri en pause fra de. For hva hvis, tenk om, herregud tenk om det skjer.

Kunne jeg blitt kvitt 1 ting av det jeg sliter med, ville jeg blitt kvitt angsten- for det er den som preger meg mest og så innmari intenst. Altså de som ikke sliter med angst, de aner ikke hvor forbanna heldige de er. Bare det å kunne leve uten å være livredd for alt hele tiden, så befriende det må være. Noen mennesker er faktisk så redde at de nesten ikke tør å leve- sånn har jeg det, hver bidige dag. Å det er utholdelig, vondt, slitsomt og skummelt. Å jeg er livredd for at jeg aldri vil bli kvitt angsten.

Jeg går alltid med høye skuldre og kort pust, kroppen min slapper aldri av da den er i konstant alarmberedskap. Å det er så slitsomt, så uendelig slitsomt å gå å være livredd hele tiden- det tar mer energi enn du aner og påvirker humøret noe enormt.

Det er jo klart at en oppvekst uten tryggheten på noen plan, at det setter spor i voksen livet. Du kan jo tenke deg et lite barn som aldri opplever trygghet, at verden er trygg og har trygge personer som støtter en- det gjør noe med den voksne som en gang var dette lille barnet. Frykten slipper ikke bare taket. Samtidig så skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke bare kan slutte å være redd? Kan jeg ikke bare tenke rasjonelt liksom? Hvor jævlig vanskelig kan det være liksom? Men det er det som er med angst, ingenting er rasjonelt.  Men det tar vel tid da, når man har gått å vært redd hele livet- det er 24 år det. Det er klart det tar tid, men jeg begynner å bli utålmodig, jeg orker ikke kjenne på denne angsten lengre. Kroppen min trenger virkelig å få slappet av snart. Og jeg trenger å sove godt om natta.

Så livredd jeg er for alt nå, tenke hvor redd lille meg var som barn? Jeg må ha vært vettskremt. Et lite barn som blir utsatt for både trusler og informasjon et barn ikke skal ha, jeg kan ikke en gang forestille meg frykten den lille jenta kjente på. Det er nok den lille delen i meg som er så forbanna redd, og jeg skulle ønske jeg maktet å romme reddselen hennes, trygge henne- men jeg klarer det ikke. Jeg trenger andre som trygger meg, enda selve i en alder av 24 år, for jeg klarer jo åpenbart ikke trygge meg selv.

Livredd for krig, for å bli alvorlig syk, for bombing og knivstikking, for skyting, for å være alene, for å sove, for å leve, for å reise, for å gå på butikken, for mørket, for brann and the list goes on. Det er bare den konstante uroen som sitter i kroppen- i magen, det er der det knyter seg.

Alt jeg ønsker meg er noen minutter uten angst og katastrofetanker- er det virkelig for mye å be om?

-Mona Marlene

IRRITERT OG RASTLØS

Det er vel de følelsene det går i om dagen. Jeg merker jeg er skikkelig irritert- enda mer enn vanlig og det er jo nesten ikke mulig. Jeg vet ikke hvor alt sinne kommer fra, men det er nok en kombinasjon av nedtrapping på en medisin og oppstart på en nye- slitsomt er det iallefall uansett årsak. Det skal så lite til, bare et spørsmål eller en ansatt som prøver å være vennlig gjør meg irritert. Behandler som spør om alt mulig, det irriterer meg grønn. Jeg tror jeg bare vil være i fred. Slippe og forholde meg til noen akkurat nå, slippe å snakke med noen- iallefall behandlingsfolk. .

Jeg har også blitt skikkelig rastløs i det siste, noe jeg ikke har kjent på så mye tidligere. Når jeg vet jeg skal noe, er tiden i mellom skikkelig lang, og jeg blir skikkelig rastløs av venting. Det kan jo og ha noe med medisiner å gjøre siden jeg ikke har hatt det sånn før. Gud, som jeg gleder meg til alt dette medisin surret er ferdig. Jeg er så sliten nå- sliten av å være på vent, sliten av å være i denne tilstanden.

Jeg har ikke så mye å si om dagen, dagene går ekstremt  sakte og føles enormt lange. Det er ikke akkurat så mye å finne på her. Jeg prøver å komme meg ut innimellom, bare for å få tiden til å gå, gjøre litt annet enn å glo på pcen, men det blir allikevel lange dager. Dagene går i det samme: stå opp, se på serie, komme seg litt ut, se på serie, spise og sove- samme regla hver dag. Jeg gleder meg skikkelig til å komme meg bort i helgen- det skal bli godt for kropp og sjel.

Pust, dette skal gå over. Disse følelsene og denne tilstanden varer ikke for evig.

-Mona Marlene

DET ER SLITSOMT Å VÆRE SÅ REDD

“Klokken er 06:00 og jeg har allerede vært våken en time. Teller ned timer til dagvaktene kommer på jobb- bare 1,5 time igjen til jeg kan sovne trygt, bare 1,5 time igjen til huset våkner til live igjen. Jeg våkner nesten alltid rundt denne tiden, men som regel sovner jeg fort igjen. Men ikke i dag, jeg er stuptrøtt men reddselen holder meg våken. For hva hvis, tenk om…Det blåser ute, og persiennene slår mot veggen og lager en ubehagelig dunke lyd. Det er slitsomt å være så redd. Jeg er redd når jeg skal legge meg, og jeg er redd når jeg våkner på natten- jeg får aldri en natt eller kveld uten å angst. Kroppen er konstant urolig, og jeg tar meg selv ofte i å stramme kjeven”- 06:10

Trygghet er en av de viktigste følelsen man kan kjenne på, en helt grunnleggende følelse- hvorfor skal det være så forbanna vanskelig? Hvorfor kan jeg aldri kjenne meg trygg? Men det er vel sånn det blir, når man hele barndommen har kjent på utrygghet. Det sitter i enda.

Alt jeg ønsker meg er å være trygg- føle meg trygg. Er det for mye å be om? Om det så bare er noen minutter.  Hver eneste kveld, hver eneste natt- ikke en dag uten at jeg er livredd. Katastrofe tanker herfra til månen, dag ut og dag inn. Å om ikke tankene er så ekstreme, så er uansett kroppen min urolig, jeg kjenner meg konstant urolig. Jeg er så drittlei av å ha det sånn, det tærer så på både kropp og sinn å være konstant redd og utrygg. Jeg misunner virkelig alle som kan legge seg om kvelden uten å være livredd- dere aner ikke hvor heldige dere er. 

Jeg har prøvd så mye forskjellig for å dempe angsten om kvelden, men ingenting hjelper- ikke en gang medisinene tar bort uroen. Kroppen min er i konstant beredskap, noe som igjen fører til stive skuldre, spenningshodepine og vond nakke.- det setter seg i kroppen!

“Du som er så redd, er den modigste av alle. Det lille du tør hadde vi aldri turt om vi var like redde”- jeg synes dette diktet er så vakkert. De sterkeste jentene jeg kjenner, er jentene med angst! De kjemper så mange kamper daglig som ingen engang legger merke til!

Hver dag når det begynner å nærme seg kvelden, gruer jeg meg og jeg kjenner det knyter seg i magen- hver bidige dag!

Jeg har fått kjenne smaken av trygghet- jeg får kanskje kjenne på den et par ganger i måneden, problemet er  bare at jeg ikke klarer å kjenne meg trygg  må egenhånd. Jeg er totalt avhengig av andre for å kjenne på tryggheten.  Når jeg ligger med hode i fanget til Linn mens hun stryker meg varsomt i håret, eller med hode å brystet til I så jeg kan høre hjerteslagene hennes- da føler jeg meg trygg, beskytta, rolig. Da kan jeg senke skuldrene, slippe opp i kjeven og slappe helt av- noe jeg aldri klarer ellers. Det er så deilig, og jeg nyter hvert eneste minutt. Jeg lukker øynene, nyter- smaker på tryggheten og bare ønsker at tiden skal stoppe opp. Disse stundene er så verdifulle, og betyr en hel verden for meg.

Hva om angsten aldri forsvinner? Det er en skremmende og utholdelig tanke. Hva om jeg må leve med den til den dagen jeg dør? Hvordan i alle dager skal jeg klare å leve med den? Jeg er redd, redd for at jeg alltid vil være så redd og utrygg. Hva om jeg aldri vil klare å finne tryggheten alene? Bare tanken på det er utholdelig og skremmer vettet av meg..

– Mona Marlene

ANGSTEN TOK GREP

“Helt ut av det blå, som et lynnedslag fra blå himmel tok den kvelertak. Uroen overtok kroppen min, og satte seg fast i magen. Den forbanna angsten. Hvor kom den fra? Hvorfor kom den? Jeg hadde jo hatt en fin dag. Ingen forvarsel, ingen hint- ingen grunn. Men det er det som er med angst: den banker ikke på, spør ikke om det passer med besøk- den bare kommer, når som helst og hvor som helst. Bryr seg ikke om at det ikke passer. Som en slu slange som sniker seg rundt i kroppen, slipper ut gift. Farger hjernen min med frykt. Hele kroppen spenner seg. Beina rister. Dør jeg nå? Stikking i brystet, høy puls, vondt i magen- en sikker tanke på at: nå, nå skjer det noe. Jeg aner ikke hva, men noe forferdelig vil skje. Umulig å sette fingeren på hva, hvorfor, eller når. En følelse, så sterk og troverdig- så ekte at jeg ikke kan noe annet enn å tro på den. Tenk at en enkel følelse kan ha så mye makt? En følelse som gir utslag fysisk. Umulig å tenke på noe annet, eller skyve den bort. Den kom med all sin kraft, og jeg måtte ta den imot. Angst,  Gud som jeg hater deg”.

Det er lenge siden angsten har vært så sterk. Flere år siden jeg har hatt angstanfall.  Å jeg skjønner ikke hvorfor den kom , akkurat i går.  Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg når jeg kom hjem. Personalet så det med en gang jeg kom hjem, “trenger du en prat?”. Det er første gang jeg har fått dette spørsmålet her, første gang at noen har sett at jeg virkelig sliter. Hun, fineste M kom opp. Snakket, sa det ikke kom til å skje noe. holdt noen sekunder hardt rundt armene mine, før hun ba meg bli med ned. Vi spilte en rundt yatzy, men tankene mine var et helt annet sted. 

Jeg hadde ikke hatt sjans til å sove hjemme alene i går, så  jeg sendte en melding til Kirstine, å jeg fikk lov å komme dit. Takk og lov. Hadde jeg ikke sovet der, hadde jeg mest sannsynlig sittet våken hele natten, i et hjørnet av sengen med lyset på og vært livredd Eller drukket meg så full at jeg hadde sloknet av meg selv. 

 Har du noen tips mot angstanfall?

– Mona Marlene

Når kroppen er i konstant alarmberedskap

«Alarmberedskap: både en forbannelske og en glede på samme tid»

Vi mennesker hadde ikke klart oss uten kroppens alarmsystem, så det er jeg avbslmutt takknemlig for at alle mennesker har i seg. Men når det er skrudd på hele tiden, uten at det er reell fare så er det ekstremt slitsomt. For mitt alarmsystem er aktivert hele tiden, hele døgnet, hver enste dag og det stjeler energi jeg ikke eier. Det er skummelt og det skaper en enorm angst. Jeg føler jeg kveles, jeg føler meg fanget i angsten.

Hver lille lyd, hvert høye smell, vinden som uler i mørket, regnet som lager lyder på kvelden: det får hjertet mitt til å rase avgårde og hode tenker det verste med engang. Jeg får hjertebank, kroppen går i spenn, å jeg tenker «nå skjer det», «nå smeller det» eller «nå, nå dør jeg» Det gjør hver eneste kveld og natt utrygg, og jeg er redd for å sovne: for da har jeg null kontroll eller muligheten til å flykte.

«Hver kveld henger jeg morgenkåpen riktig vei: klar til å tas på, over stolen rett ved sengen så jeg er klar til å løpe ut om det skulle skje noe»

Jeg sjekker pulsen hundre ganger hver kveld: er den normal? Er den for lav? For høy? Er hjerterytmen ujevn? Jeg har til og med en app på telefon som måler. Helseangst. Livredd for at det er noe galt med hjertet mitt, fordi jeg har veldig ofte smerter i hjertet. Selv etter mange ekg så klarer jeg ikke stole på at det er som det skal

Luktesansen: plutselig kan jeg lukte røyk, at det lukter brent. Jeg står opp, sjekker platene, lukter etter og ser ut av vinduet for å forsikre meg om at huset ikke har begynt å brenne.

Jeg sjekker at døra er låst sikkert 3 ganger før jeg legger meg, selv om jeg VET at jeg låste den.

Dette er utrolig slitomst, og jeg har en konstant urolig kropp. Jeg klarer aldri slappe helt av, og frykten tar seg ALDRI en ferie. Alltid klar til å flykte. Hver minste lyd reagerer kroppen på. Det er noe å være redd for hele tiden: som de aller fleste mennesker ikke engang tenker over. En konsekvens av en barmdom uten noe som helst trygghet, med trusler og informasjon som ikke ett barn skal høre. Som at noen var på vei til å sette fyr på huset vårt når jeg var liten, eller som at de som ringer med skjult id er folk som er ute etter å ta barn

Jeg gruer meg til hver kveld, vær natt. At noe så enkelt som å sove skal være så forbanna skummelt. Når det nærmer seg kveld gruer jeg meg så mye at jeg kjenner det fysisk i kroppen. Frykten sitter i magen.

Jeg sover aldri en hel natt sammenhengende, jeg vekkes ofte av grusomme mareritt. Faen, at jeg ikke engang kan få fred når jeg sover.

Å jeg har prøvd det meste: lese bøker, høre på rolige nattasanger, meditasjonsvideor, bamse, lyslenker og himmelseng for å prøve å skape trygghet, pusteteknikker, tenke seg til et trygt sted men ingenting funker. Kroppen er så sliten

Kjære alarmsystem, må du være så sensetivt? Jeg ønsker bare litt ro, litt trygghet så kroppen kan hvile så musklene kan slappe av. Er det for mye å be om?

-Mona Marlene

00:33

«Det går ikke en natt uten at den kommer snikende innpå.

Akkurat som om den har fast bopel her- i mitt hode, MIN kropp. Øyelukka blir tyngre for hvert ord jeg skriver, men de tvinges til å være oppe. Så jeg kan bli så trøtt at jeg sovner med en gang jeg legger vekk mobilen. Alarmberedskap. Frys. Anspent. Tenk at det å sove skal være så forbanna skummelt, at mørket skal være så skremmende. Verden er jo den samme, bare lyset er slukket. Hva var den lyden? Hvor kom den fra? Skjer det noe nå?

Ikke banker den på heller. Den setter seg fast i kroppen, uroen øker, tankene løper løpsk og jeg klarer ikke bli kvitt den. Katastrofertanker: nå skjer det, nå smeller det. Alle lydene høres ekstra godt når det er natt- når det er mørkt. Pulsen øker, hjertebank. Kroppen skjelver.

Den stjeler krefter jeg ikke har,

Hver bidige natt. Frykten reiser sakte, kanskje den til og med aldri reiser. Det skremmer meg og gjør meg livredd. Fordi å skulle leve med denne angsten resten av livet er ulevelig. Du har bodd i meg et helt liv for mye og jeg er lei nå, drittlei faktisk»

 

Mona Marlene

Netter som dette

“Jeg hater disse nettene, de nettene jeg ikke tør å legge meg fordi jeg er redd for å sove, selv om øyelukka er så tunge at det nesten er umulig å holde de oppe, og hode gjør så vondt at det føles som om det skal sprenge. Jeg er redd for å sove for da har jeg ingen kontroll over hva som skjer. Etter en uke borte er det ekstra vanskelig, overgangen tar tid. Å venne seg til å sove igjen er vanskelig- selv om jeg enda ikke har vendt meg til/ følt det trygt å sove alene på over 4 år. Hadde kroppen min fått viljen sin og fått sitt behov om å sove dekket, hadde jeg sovet for flere timer siden. Kroppen er skjelven, og øyelukka glir automatisk igjen mens jeg kjemper for å holde de oppe: må følge med, må være våken. Alle lydene blir tydeligere, og jeg tenker at det verste kommer til å skje. Hva hvis. Tenk om. Tenk om det kommer noen? Jeg hater disse nettene på høsten og vinteren spesielt mye, fordi da er det mørkt helt til morrakvisten. Det er ikke lenger lyst klokka 2 om natten, og det er så skummelt. Det er trygt å sovne når det er lyst ute, da er det ikke farlig lenger. Da kan jeg slippe taket, og la kroppen falle i søvn. For det er trygt når det er lyst , sant? 

– Tirsdag, 03:44

Angsten banker ikke på, og spør om det passer å komme på besøk. Den bare kommer, og den kommer uansett om det passer eller ikke. Presser seg på, og sniker seg inn i kroppen din. Jeg blir så sliten, og hver eneste kveld er preget av redsel og en uro i kroppen som det er vanskelig å sette ord på. Det er heller ikke alltid angsten er konkret, noen ganger er det bare en konstant uro i kroppen, en redsel- uten at jeg vet eksakt hvorfor. Noen ganger er angsten så kraftig at jeg tror jeg skal dø, jeg tror jeg er alvorlig syk og den utvikler seg til anfall som kan vare i flere timer, der jeg hiver etter pusten, svetter og tror at “nå, nå skal jeg dø” Kroppen min er  konstant urolig så lenge jeg sover alene, og jeg er alltid i alarmberedskap- det gjør kveldene vanskelig, spesielt nå som det blir så tidelig mørkt ute. Jeg fikk høre at jeg kom til å vende meg til det og at redselen kom til å forsvinne, når jeg flyttet for meg selv (bemanna bolig) å det er snart 4,5 år siden- og jeg er fortsatt redd, og noen ganger livredd. Hvor lang tid skal det ta å vende seg til det, uten å være redd?  Det tar så mye energi, det er så slitsomt for kroppen også å hele tiden være redd og anspent, som igjen gjør at jeg er stiv konstant i både nakke og rygg- som gjør at jeg har hodepine daglig. Jeg sovner som regel ikke før langt ut på natta, som igjen fører til at jeg sover til langt på dagen. Jeg vil bare bli kvitt den, ta den bort, trylle den bort, kjefte den bort- men det går ikke. 

Hvis noen har noen tips mot angst, blir jeg veldig takknemlig

– Mona Marlene