BARN VOLDTAS OG UNGE DREPES

Hver dag kommer jeg over artikler om barn og unge som blir misbrukt og slått hjemme, barn som voldtas og unge som drepes. Heldigvis har det blitt mer fokus på dette i media for tiden, fremfor artikler om lipgloss, silikonpupper og topp bloggernes millioninntekt.. På tide at dette kommer fram i lyset. Hver gang jeg leser disse artiklene kjenner jeg at jeg blir like forbanna hver eneste gang, å jeg stiller meg spørsmålene gang på gang: NÅR skal samfunnet forstå? Og hvor mange flere barn skal vi miste? HVOR er barnevernet når de trengs som mest? NÅR skal vi lære at barn utsettes for de mest grusomme ting?

Hver eneste dag, midt i blant oss alle, går det små menneskekroppen som har mer livserfaring enn det de fleste voksne har. Som kjemper seg gjennom hver dag, kanskje vært minutt- for å overleve. Disse små menneskene har en høy puls og kort pust, de bærer på en konstant utrygghet, ensomhet og smerte. Disse små menneskene kjenner på dette dag ut, dag inn. Ingen ser. Ingen griper inn.

“Hver dag er det mange barn som gruer seg til skolen, som blir mobbet, som gruer seg for å komme hjem, som må passe på mor, som ikke får mat, som blir utsatt for seksuelle overgrep, som ALDRI får høre at noen er glad i dem, barn som ikke har noen venner, barn som blir slått og truet hvis de gjør noe “galt”, barn som ser at mor blir banket, barn som har et ansvar kun en voksen skal ha, barn som flykter mentalt fra hverdagen fordi den er for vanskelig å takle- barn som hver dag kjemper for livet” – Er det sånn barn og unge skal ha det? Er det greit? Så vidt jeg har fått med meg så har alle barn rett til en trygg og god barndom!
De barna som overlever, de gjør ofte bare det. De lever ikke, for livet ble revet fra dem før dem har rukket å leve det.

Å det verste er at det er ikke blåmerkene som gjør mest vondt, det er den smerten, terroren og den psykiske volden de til stadighet blir utsatt for. Det frarøver barna mer enn bare barndommen: også fremtiden.
Disse barna og de unge opplever for det første masse svik i hjemmet, fra de nærmeste som skal være trygghets personer i barn og unges liv, MEN de opplever nye svik utenfor husets 4 vegger av de som skulle trådd inn når nøden var som størst. De blir sviktet av oss, av samfunnet! Barn trenger oss, de trenger vår hjelp- de er sjanseløse uten.

SAMFUNNET er nødt til å ta seg sammen, hvis vi skal unngå at barn og unge utsettes for grov mishandling. Det hjelper lite å bruke ordet som “maktløshet- det har ingen mening, det ordet er galt rett og slett. I Norge så handler det ikke bare om det å ha makt til å endre, men vi har en plikt til å si fra- gjøre det VI kan i slike situasjoner. Vi kan ikke bare stå på sidelinjen å se på at barn og unge lider, vi er nødt til å gripe inn samme hvor vanskelig det er. Si heller i fra enn gang for mye enn en gang for lite, det kan settes et barne liv på spill. DU, og bare DU kan være en som redder et liv. DU: ene og alene kan gjøre en forskjell.

“Vi ser det ikke før vi tror det”- det er så jævlig sant. Man ser det faktisk ikke før man velger å tro at det skjer. Tror man ikke at sånt skjer med barn, nei da vil  vi heller ikke se det.

Jeg kan ikke tenke meg noe mer feigt og usselt enn å gå løs på små forsvarsløse barn/unge. Det er det styggeste jeg vet om, tilgivelse finnes ikke i mitt ordforråd i slike situasjoner. Jeg kan ikke fatte og begripe åssen noen kan utsette så grove handlinger mot små barn og unge. Takke meg til at jeg ikke klarer å forstå meg på slike handlinger, noe annet hadde vært sykt.

“Noen slås, noen blir voldtatt, noen sulter og noen drepes, noen trues, andre straffes, noen får et voksent ansvar i en altfor tidelig alder, noen blir utsatt for psykisk vold, andre blir utsatt for grov omsorgssvikt, noen piskes og noen er vitne til vold mellom mor og far” – Dette er hverdagen til altfor mange barn og unge, dere. DETTE skjer i blant oss hver eneste dag, samme hvor godt vi vil tro om folk. Det hjelper ikke å pakke realiteten inn i silkepapir, for det stemmer ikke. Verden er brutal, vi må bare velge å lukke opp øynene slik at vi kan få stoppet det.

Jeg har selv vært et slikt barn, jeg vet at dette skjer- jeg har kjent de på kroppen, jeg vet at det sjeldent er noen som griper inn, og konsekvensene av det er det jeg som sitter med i voksen alder.

VI må tørre å tenke det aller verste
VI må tørre å si ifra om noe er galt
VI må tørre å bry oss om barn og unge som ikke er våres egne
VI må slutte å tenke at ” det er noen andre som tar seg av det”
VI må tåle og høre barns historier, samme hvor fæle de er
Vi må tørre å snakke med barn og unge om vold og overgrep, for at de skal lære rett og galt

-Mona Marlene

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg