Å VÆRE I MESTRINGSMODUS

Er det noe som har gått igjen hos behandler de siste månedene så er det at jeg er i mestrinsgmodus, altså et modus for å beskytte meg selv. Det er også dette som har vært tema i gruppeterapien de siste ukene. Dette er ikke et modus jeg bevisst velger å gå inn i, men noe som skjer automatisk. Jeg merker det heller som regel ikke selv, jeg tenker bare at ” det er sånn jeg er”, men så nekter behandler å gå med på det, og mener det bare er en måte jeg beskytter meg på. Beskytter meg for hva lurer jeg på?

Unnvikende mestrinsmodus er vel det jeg er mest i, iallefall når jeg er i behandling. Jeg unngår å snakke om det som er vanskelig, jeg stenger av og holder behandler på avstand. Å det merker jeg jo selv, for jeg vil jo ikke snakke om noenting lenger, samtidig som jeg vet jeg burde for å komme meg videre. Men det skjer automatisk fordi jeg ikke vil/tør/orker å snakke om det som er vanskelig, og da sperrer jeg av og går inn i mestringsmodus og det ender med at jeg ikke vil snakke om noe som helst, som igjen ender med at vi ikke kommer noen vei fordi hun får ikke hjulpet meg.

Jeg skjønner ikke alltid selv hvorfor jeg går inn i et sånt modus, og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal la være å havne i det moduset- “gi faen modus” som jeg liker å kalle det. For jeg føler jeg ofte bare gir faen, jeg sier iallefall at jeg gjør det. Det er slitsomt, for jeg vet at så lenge jeg er i det moduset så kommer jeg meg heller ikke fremover, det er slitsomt å hele tiden holde de som vil hjelpe på avstand- og ikke vite hvorfor jeg i det hele tatt gjør det. Jeg føler jo det bare er sånn jeg er som person, at jeg holder folk på avstand og ikke lar de komme meg for nær. For hvem er jeg hvis jeg ikke er i mestringsmodus? Hvordan er jeg da? Det lurer jeg veldig på.. Behandler sier jo at hun tror jeg som regel er i det moduset hele tiden, og da tenker jeg iallefall at det bare er sånn jeg er. Men det er jo det vi skal jobbe med i gruppebehandlingen- å ikke være i mestringsmodus.

Det er nok bare sånn jeg har blitt av alle erfaringene mine tenker jeg. At jeg på en eller annen måte beskytter meg fra andre mennesker- fra å bli såra, fra å gå inn i vonde ting. Ikke vet jeg, og ikke skjønner jeg så mye av det selv heller. Det eneste jeg vet er at det er slitsomt, for i mestringsmodus er jeg som regel alltid sint i tillegg- sint hvis behandler prøver å komme meg for nær, eller stiller de kanskje riktige spørsmålene som jeg ikke vil svare på. Det som gjør vondt å snakke om, er jo akkurat det jeg burde snakke om, men jeg tror skammen holder meg igjen- og da blir jeg heller sint og stenger av.

Er det flere som har det sånn eller er jeg helt rar? 

-Mona Marlene

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg