9 ULEMPER VED Å BO I BEMANNET BOLIG

Brannalarmen: Den går titt og ofte, og jeg hater det fordi jeg skvetter sånn. Det er en ulempe da det er mange som bor her og mange som kan gjøre at brannalarmen går.

“Vi har ikke tid”– er en setning jeg ofte hører hvis jeg spør om noe, og det er veldig frustrerende spesielt hvis dem ikke kommer med en forklaring.

Ingen tiltaksplan: Jeg skulle ønske jeg hadde en tiltaksplan her slik at jeg fikk individuell oppfølging. Nå har jeg ingen form for oppfølging, noe som er veldig frustrerende. Jeg bor her av en grunn.

Små leiligheter: Det er bare et stort rom, bad og gang. Så alt er liksom i ett. Skulle ønske jeg hadde et eget soverom og stue for seg. Det er veldig dårlig plass, spesielt når jeg har så mye ting og klær som det jeg har.

Mannlige nattevakter: Det er kun menn som jobber natt her+ en sur kjerring som jeg ikke kan fordra. Noe som igjen er er utrygt da jeg ikke snakker med menn om hvordan jeg har det, og ikke lar de komme på tilsyn på natta.

Man blir ikke hørt: Når man tar opp ting blir man sjeldent hørt. Dette gjelder både når jeg tar opp ting og psykologen tar opp ting som gjelder meg og min oppfølging. De nekter også å endre seg og svarer kun “sånn er det ikke her”– noe som gjør meg jævlig irritert. For det burde vært mulig å endre seg til det bedre slik at de som bor her faktisk får det best mulig.

Mye vikarer/studenter: Det er alltid vikarer her i sommerferien blant annet, noe jeg hater da det blir nye mennesker å forholde seg til. Det fører til at jeg trekker meg tilbake og ikke snakker med personalet (snakker aldri med de nye) Itillegg er det ofte studenter her, noe jeg heller ikke liker. Jeg liker ikke at de skal vite masse om meg når de kun skal være her i en kort periode. Jeg hater virkelig å forholde meg til nye mennesker, da unngår jeg de bare.

Man blir fort glad i: De som har jobber her lenge blir man jo glad i, og det kan være vondt fordi de kun er på jobb. Jeg har spesielt blitt glad i ei, og jeg skulle ønske hun bare hadde tid til meg, eller at vi kunne funnet på ting utenom jobb men det går jo ikke. Det er også vondt hvis hu finner på noe med noen andre. Jeg hater at jeg er sånn, men det er der problematikken min kommer inn. Det gjelder spesielt voksne omsorgs personer.

Mindre selvstendig: Man blir vant til å få hjelp til ting, at det alltid er folk tilstede for deg, og at du kan bli kjørt hit og dit. Jeg har blitt avhengig av at det er folk tilgjengelig hele tiden. Jeg hadde aldri klart å bo alene i en vanlig leilighet nå, og jeg er redd jeg aldri klarer det fordi jeg har blitt så avhengig av personalet. Så det er så klart en veldig stor ulempe.

-Mona Marlene

 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg