LA OSS SNAKKE LITT OM SELVMORD

I fjor skjedde det rundt 600 selvmord i Norge, rundt 400 av dem var menn og de resterende 200 var kvinner. Men disse hører vi ikke om, fordi de er ikke kjente personer. Det er mange mennesker, mange liv som går tapt. Denne jula har det skjedd to selvmord som jeg VET om. To mennesker for mye. Julen er en vanskelig høytid for veldig mange, så vanskelig at mange velger døden som utvei. Derfor skulle jeg så inderlig ønske at man var flinkere til å bry seg om de rundt, at familier tok bedre vare på hverandre og at færre slapp å tilbringe høytiden/e alene- for det er da tankene forsterkes, i alle fall for meg og sånn er det sikkert for veldig mange. Det er denne julen et bevis på: minst to menn valgte å forlate livet denne julen. Han ene hadde en familie som ikke ville ha noe med han å gjøre. De aller fleste har plass til en ekstra, bare man vil, det er som regel viljen det står på. Der det er hjerterom, er det faktisk husrom.

Selvmord er et samfunnsproblem som snakkes alt for lite om i mediene. Selvmord og selvmordstanker er fortsatt tabu, og et tema som de fleste vil unngå å snakke om. De fleste synes det er for vanskelig nå høre om.. Du kan jo tenke deg at hvis du synes det er vanskelig å snakke om, tenk hvor jævlig vanskelig den som bærer på disse tankene har det. Vi må slutte å være så feige. Hvis man bare lukker øyne og ører, så vil veldig mange flere miste livet. Det er så mange selvmord som kunne vært unngått, om man bare hadde våget å spørre, våget å reagere- og så klart våget å be om hjelp, og hadde blitt tatt på alvor. Vi må tørre å spørre, og vi må tåle å høre svaret. Vi alle trenger noen som ser oss, noen som bryr seg, noen som lytter til oss og noen som vil tilbringe tiden sin sammen med oss- vi alle trenger noen som tar vare på oss.

Mange tør heller ikke å snakke om selvmordstanker, fordi mange ser på selvmord som egoistisk- å ingen vil høre at de er egoistiske. Vi må slutte å si det, dette er mennesker i krise som har det ekstremt vondt. Selvmord er ikke egoistisk, det handler om så mye mer enn egoisme. De fleste tenker faktisk at det er til det beste for de rundt om de begår selvmord, fordi de ikke vil være en byrde i noens liv. Når man er veldig deprimert tenker man ikke klart, og man tenker ikke konsekvenser- man bare handler. Selvmord er ikke et bevisst valg, men en konsekvens av noe større.

Første gang jeg ønsket å ta mitt eget liv var jeg 15 år, allerede da tenkte jeg at jeg hadde levd nok- opplevd nok. Jeg hadde ingen å snakke med om disse tankene. Jeg bar de alene, og det var jævlig tungt- jeg var bare et barn. Jeg ante ingenting om psykiatri, jeg ante ingenting om hvordan hjelp det fantes. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndtere slike tanker.

Første gang jeg prøvde å ta mitt eget liv var jeg 18 eller 19, og jeg har etter det prøvd å avslutte livet flere ganger. Jeg har ikke orket mer rett og slett. Livet har vært for vanskelig, for jævlig til at jeg ville leve det. Å det verste er at jeg ikke har følt jeg kunne si fra til noen om det, om de tankene jeg bar på og planene jeg hadde. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, så kanskje forsøkene kunne vært unngått! For hvem ringer man når man ikke vil leve lenger? Hvem orker å lytte? Hvem VIL lytte? Å  man må  tåle å høre om det, at livet kan være så forbanna vondt at man ikke orker mer.. For det er tross alt de som lever i et helvete hver eneste dag det er vanskelig for. For når vi tåler å høre om det kan vi hjelpe, trøste, støtte, reagere, lytte, forhindre, forebygge. Vi har for faen ingen flere å miste.

“Det er ikke det at jeg så inderlig vil dø, jeg bare orker ikke å leve”

Tankene på å forlate livet lusker stadig i bakgrunnen, men de er ikke intense slik de i perioder er. Jeg er inne i en god periode nå, og da er også selvmordstankene lite tilstede. Alt er midlertidig, også selvmordstanker- det har jeg fått erfare. Heldigvis har jeg blitt reddet vær gang, men det har ikke vært noen selvfølge.

Se hverandre, lytt til de som har det tøft, ta en telefon til noen du vet sliter med slike tanker, inviter noen på besøk eller med ut på cafe, send en melding, spør heller en gang for mye enn en gang for lite om hvordan det går- vi at du er der og bryr deg. DU kan være den ene som redder et liv. Den ENE som utgjør en forskjell. Det koster så lite å bry seg, men kan bety så ekstremt mye.

Har du selvmordstanker eller planer, vær så snill å ta kontakt med noen- enten en venn eller en hjelpetelfon eller meg for den saks skyld- jeg er her om noen trenger noen å prate med, alltid. Ikke nøl med å ta kontakt med meg, jeg bryr meg og jeg vil lytte. Det er faktisk noen der ute som vil hjelpe, som vil lytte til akkurat DEG. Du er viktig, verden trenger deg og du er elsket. Du betyr noe, og ingen kan noen gang fylle din plass her på jorden. Det kommer bedre tider, det vonde vil blekne etterhvert og livet vil få farger igjen. Du vil kunne le helt på ordentlig igjen, og det svarte sløret foran øyne dine vil etterhvert bli lysere, sakte med sikkert. Livet kan faktisk bli bra selv om det ikke føles sånn nå, og det får du aldri sjansen til å oppleve om du velger å forlate livet.

Det er greit å være sliten og det er greit å være lei av livet, det er greit at du ikke skinner hele tiden- la noen bære lyste ditt til du klarer å bære det selv igjen. Så kan du få hvile litt, hvile til livet kjennes ok igjen. Det er greit å miste håpet, så lenge du har noen som går bak deg og plukker det opp og bærer det for deg til du er sterk nok til å bære det selv igjen<3

-Klem, Mona Marlene

FORVERNSAMTALE

Torsdag forrige uke var jeg på en forvernsamtale i Sandefjord, ang en ny behandling. Behandlingen det er snakk om er BET behandling. Jeg tror den ofte blir brukt på mennsker med borderline. Jeg har prøvd mye som ikke har fungert, så da har vi sammen blitt enig om at jeg skal prøve BET. Jeg selv har vært veldig skeptisk til denne behandlingsformen da jeg opplever den som veldig kald. Men jeg har valgt å gi det et forsøk. Hva har jeg å tape?! Tenk om dette faktisk er noe som kan hjelpe meg?

Jeg ble fortalt litt om opplegget- hvordan de jobber og hva som forventes av meg som pasient der. Det hørtes helt greit ut, og jeg håper jeg klarer å gjennomføre og at jeg har nytte av den type behandling. Jeg ble overasket over resultatet av samtalen, da jeg ble satt på venteliste med en gang etter første samtale. Ventetiden er bare på 1-2 måneder så det kommer til å gå veldig fort. Jeg både gleder meg og gruer meg. Gleder meg til at jeg kan lære andre måter å takle ting på, gruer meg fordi jeg er redd de som jobber der er kalde- for kalde mennesker er det verste jeg vet. Det blir også en utfordring å komme seg opp til frokost om morgenen, i og med at jeg sover så dårlig om natta.

Jeg skal prøve to uker først for å se om dette er noe jeg kan ha nytte av eller ikke. Å hvis de mener jeg har utbytte av det blir det innleggelse på 2-3 måneder kanskje- det var visst veldig forskjellig hvor lenge man er der.

Er det noen som har erfaring med BET og vil fortelle litt om åssen det var? Jeg vil veldig gjerne høre deres erfaringer så jeg ikke får sjokk når jeg kommer dit. Både det positive og det negative.

 

-Mona Marlene

DET FORBANNA SELVBILDE+ LITT OM JUL

Først og fremst: GOD JUL! Jeg håper dere hadde en så fin dag som mulig i går.. Jeg selv hater julen så den var så som så. Jeg feiret jul i pysjen andre året på rad. Jeg fikk heller ikke feiret med de jeg ville feire jul sammen med. Jeg fikk masse fine gaver da, mye av det jeg ønsket meg. Så det er jeg veldig fornøyd med.  Heldigvis er julen straks over og det er ett helt år til neste gang. Resten av julen skal jeg ingenting, jeg pleier aldri å bli invitert av verken familie eller venner i julen så det blir noen kjedelig dager, som egentlig skulle vært koselig dager med de man er glad i! Det er utrolig trist at det er sånn det har blitt- jeg skulle ønske folk var flinkere til å ta vare på hverandre.

Men tilbake til overskriften: jeg fikk et spørsmål om jeg kan skrive litt om selvbilde og kropp, og det kan jeg så klart gjøre. Jeg har skrevet ganske detaljert om dette før så det er fare for at jeg gjentar meg selv en del.

Som jeg nevnt tidligere, så sliter jeg ekstremt med selvbilde og kropp. Etter at jeg har lagt på meg ganske mange kilo på kort tid, så har det naturligvis blitt enda verre, og nå er det så ille som det aldri har vært før. Jeg har aldri hatet meg selv så mye som det jeg gjør nå- jeg klarer nesten ikke se meg selv i speilet. Å slite med en spiseforstyrrelse i tillegg gjør ikke denne vektoppgangen noe bedre.

Jeg kjenner ikke igjen kroppen min, denne kroppen er fremmed for meg. Det er ikke slik kroppen min er. Det er ikke slik jeg pleier å se ut. Det er heller ikke slik jeg vil se ut. Det er ikke gøy å plutselig se ut som du er gravid, det er så forferdelig vondt og irriterende- jeg blir så sint på meg selv som har latt det gå så langt. Det er faen ikke gøy å være den tjukke blant vennene dine. Jeg føler meg så fæl i forhold til mine nærmeste. Jeg har nesten ikke lyst til å vise meg sammen med de engang. Jeg føler meg så forferdelig dårlig blant dem.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om dette annet enn at jeg bærer et sterkt  hat til kroppen min, jeg hater at jeg har blitt tykk, jeg hater hvordan stygg og klumpete jeg har blitt, jeg hater at jeg ofte ser gravid ut. Jeg sliter ekstremt med dette om dagen, og det ødelegger dagene mine. Jeg tenker på det konstant hele tiden- jeg får aldri fred. Hele tiden tenker jeg på hvor fæl jeg har blitt. Nesten ingen av klærne mine passer lenger, noe som bare beviser at jeg har gått opp veldig mye i vekt. Ikke kan jeg gå i det jeg vil heller fordi jeg føler meg for stor. Det er et helvete, og jeg skulle gjort mye for å fått tilbake den gamle kroppen min- jeg ser jo nå at jeg faktisk var tynn, selv om jeg ikke følte det da, så var jeg tynn i forhold til det jeg er nå.

Dette er også hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene 3 dager i uken, jeg er nødt til å få gjort noe med hvordan jeg ser ut. For denne kroppen holder jeg ikke ut lenger. Jeg kan ikke engang beskrive hvor viktig dette er for meg, hvor viktig det er for meg å gå ned i vekt. Det er jævlig vanskelig å gå ned i vekt, så jeg er redd jeg gir opp før jeg rekker å se resultater. Men fra nyåret skal det bli skjerpings, null drittmat og ordentlige treningsøkter. Hvis man vil ha endring hjelper det ikke sitte på ræva å vente på en forandring- jobben må man faktisk gjøre sjøl, det gjelder alt. Å den jobben er jeg nødt til å få gjort om jeg noen gang skal kunne trives i egen kropp. Jeg vet jeg kunne vært mye større, men jeg kunne også vært mye mindre- det er det jeg tenker på. Jeg sier ikke at folk som ser ut som meg er stygge, men jeg synes jeg er stygg på denne vekta- jeg trives ikke i denne kroppen, jeg føler meg for stor til å være meg. Så det er ikke vits å komme meg “hvis du er stor hva er jeg da?” opplegg. For jeg driter i hvordan de som er større enn meg ser ut. Poenget er at jeg ikke trives i min egen kropp slik den er nå.

Jeg håper resten av julen dere blir fin. Ta vare på hverandre, for det er  faktisk ikke alle som har en fin jul. Inviter noen på julemiddag- de fleste har plass til en ekstra bare man vil!

-Mona Marlene

EN OPPDATERING

God kveld, lenge siden sist. Hvordan er det med dere? Jeg håper dere har det bra og at dere har gode dager! I skrivende stund ser jeg på home and away og drikker rusbrus- det er jo tross alt fredag.

Det er veldig lenge siden jeg har skrevet noe her, så jeg tenkte å skrive en liten oppdatering siden jeg har fått noen kommentarer mens jeg har vært borte.

Jeg har det greit- på grensen til bra. Jeg kan ikke huske sist jeg følte det på samme måte- det må ha vært mange år siden. Jeg trodde ikke jeg kom til å si dette på ganske mange år til, jeg trodde rett og slett ikke at jeg skulle få det greit- på grensen til bra, på mange år til. Etter mange år med mørke og depresjon har livet endelig fått litt farger igjen- jeg kan til og med glede meg til ting. Livet er ikke bare sort hvitt slik det pleier. Jeg kan til og med kjenne litt mer på at jeg lever, og ikke bare overlever- selv om jeg innimellom føler at både jeg og livet er uvirkelig.. Jeg har det ok i hverdagen. Livet er enda ikke perfekt, jeg har fortsatt mange vonde og syke tanker- men det styrer ikke hverdagen min akkurat nå. Jeg er ikke deprimert nå, jeg er ikke redd når jeg skal sove og de vonde tankene tar ikke overhånd. Nesten for godt til å være sant. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en god periode slik jeg har nå, det må ha vært for mange år siden før jeg ble syk. Jeg har heller ikke tanker om å dø, nå er det motsatt: jeg er mer redd for å dø enn å leve. Å det trodde jeg aldri jeg skulle si, i alle fall ikke på veldig mange år til.

Jeg setter enormt pris på en slik periode, for det har jeg ikke hatt siden jeg ble syk. Jeg aner ikke hvor lenge dette vil vare, og det er skummelt å ikke ha det jævlig. Jeg vet jo tross alt ikke hvordan det er å ha det bra- det er faktisk skummelt å ha det bra når man ikke er vandT til det. Jeg er blant annet livredd for å miste de rundt med fordi jeg har det bedre. Å det er nesten så jeg ikke tør å si det høyt i frykt om å jinxe hele greia.

Jeg har begynt å trene- 3-4 dager i uken. Så det er det som opptar dagene mine. Er det noe som fortsatt er like ille så er det synet på egen kropp. Jeg hater kroppen min, derfor har jeg begynt å trene og legge om kostholdet- vil man ha endring må man jobbe for det, enkelt og greit. Det er jævlig vanskelig, men jeg skal klare det. Akkurat nå er kroppshatet sterkere enn alt annet. Det hjelper ikke sitte på ræva og spise dritt, hvis man vil ned i vekt og få en kropp man er komfortabel i. Da må man faktisk gjør en innsats slik jeg har begynt med nå. Jeg håper at trening etter hvert også kan gi meg glede, og at det  ikke bare forblir en tvang. Det gjennstår å se.

Jeg blogger ikke rett og slett fordi jeg ikke har noe å blogge om, jeg har det ikke jævlig om dagen og dermed blir temaene mindre. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive om. Jeg er ikke vand til å ha det sånn som dette. Å hva skal jeg liksom skrive om om jeg ikke har det vanskelig?

Jeg vet ikke hvordan det vil bli med bloggingen fremover, så hvis dere vil følge meg videre kan dere følge meg på Instagram:  monamarlenelund, der kommer jeg også til å være ganske personlig om hvordan ting er.

Jeg ønsker dere alt godt!

-Mona Marlene