NY VINTERJAKKE+ NY HÅRFARGE

God kveld! Nå befinner jeg meg i Lårdal, et sted jeg aldri har vært før! Så langt opp i gokk har jeg faktisk aldri vært før! Jeg er på besøk hos «storesøstra» mi Inger Marie, sammen med moren hennes som hadde meg på SFO når jeg var liten og som jeg nå jobber sammen med. Hit kom vi i går kveld, og her skal jeg være frem til mandag/ tirsdag!

I går kjøpte jeg meg forresten en ny vinterjakke på finn! Jeg betalte altså ikke 10.000 for enda en Parajumper! (jeg har jo to fra før) Jeg er sånn som alltid vil ha meg en ny vinterjakke, selv om jeg overhode ikke trenger det. Jeg blir jo så fort lei klær, så jeg trenger litt å bytte på! Denne jakken var også en annen modell enn de to jeg har fra før!

Idag farget jeg også håret rooosa igjen. Et spontant valg. Det er heldigvis bare en hårkur som går ut etter noen vask!  Jeg har jo hatt den fargen før også, bare at da var det permanent- noe som ikke er lurt fordi jeg også blir fort lei av hårfarger haha!

Inger Marie driver en campingplass her, så der var vi å spiste pizza og spilte kort frem til inatt.  Vi er her nede idag også, så det blir vel litt kortspill og forhåpentligvis litt vin eller noe ikveld også haha! Ikveld står indisk på menyen, så det blir spennende- jeg som er så kresen på mat!

Håper dere får en fin lørdagskveld, det får iallefall jeg! Det blir nok ikke så mye blogging disse dagene da det ikke er wifi her, og jeg snart er tom for 4g! Men vi snakkes plutselig! Kom gjerne med noen ønsker til blogginnlegg eller still spørsmål i kommentarfeltet så svarer jeg i et eget innlegg snart!

Hva synes dere om håret og jakken?

-Mona Marlene

HVA SKJER MED HM?+ DAGEN IDAG




God kveld. Nå har vi endelig fått kommet hjem til Elise og jeg har fått lastet inn bilder fra dagen. Igår kveld kom jeg nemlig til Elise, og her skal jeg være til imorgen! Dagen i dag har vi brukt på å ta masse høstbilder i Bøkeskogen! De fine høstfargene begynner å komme til synes!

Før dette var vi i byen å spiste litt og kikket litt i butikker! Jeg skulle prøve en bukse på HM, den var så klart for liten enda det er den str jeg bruker! Jeg har lagt merke til at klærne på HM bare blir mindre og mindre og det irriterer meg, at jeg må opp nesten 2!! størrelsen for å passe inn i klærne deres. Det er jo helt urealistiske mål! Og jeg kjenner det gjør meg fryktelig frustrert da jeg føler meg feit hver gang jeg prøver klær på HM fordi jeg ikke passer inn i den størrelsen jeg egentlig bruker! Det er absolutt ingen god følelse! De er best på å få meg til å føle meg som verst! Dagens frustrasjonsmoment!

Resten av kvelden skal vi slappe av, Elise og kjæresten får besøk av noen kompiser og vi skal drikke litt! Men først står middag for tur som Elise holder på å lage! Elise kan dessverre ikke drikke, så det blir bare meg og gutta denne gangen! Håper dere får en fin kveld!

-Mona Marlene

 

IMPULSKJØP

Etter mye negativt på bloggen i det siste, så er det på tide å komme med noe litt hyggeligere. Jeg har nemlig tenkt mye på om jeg skulle kjøpt meg en sovesofa i det siste, da det er mer praktisk enn å sitte i senga hver gang man har besøk. Jeg har også bare 1.20 seng, så det blir litt trangt å ligge to der.

Jeg fant en sofa jeg syntes var fin og dro å kjøpte den i går. Jeg ender alltid opp med sånne impulskjøp. Og når jeg først har bestemt meg for å ha noe, skulle jeg helst hatt det i går. Jeg må liksom ha det med engang jeg har bestemt meg. Men lite visste jeg at monteringen skulle være så forbanna vanskelig. Jeg tenkte liksom “hvor vanskelig kan det være å sette sammen en sofa”– men vanskelig var det, jeg ble så sint at jeg satt å grein tilslutt. Det endte med at pappa kom å skrudde den sammen for meg. Hadde ikke han gjort det hadde jeg sikkert sitti å grini enda haha.

Sofaen passet iallefall akkurat inn her. Jeg har jo veldig liten leilighet så seng, spisebord og sofa trodde jeg skulle bli litt for liten plass, men det gikk akkurat.Utrolig hva man får inn i et nokså lite rom. Så nå har vi et sted å sitte når jeg har besøk, og jeg har også plass til flere overnattings gjester. Jeg ble iallefall veldig fornøyd, selv om det ble litt trangt å komme inn her. Sofaen er forresten fra Jysk, og var ganske rimelig i pris.

Idag fikk jeg også printa ut bilder og hengt opp lyslenka mi, noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Synes det passet perfekt over sofaen.

Hvordan synes du det ble?

-Mona Marlene

DU HAR IKKE ANOREKSI

Nok er nok. Nå har det haglet spydige kommentarer så det holder de siste dagene, å nå har jeg fått nok. Et sted går grensa. Konstruktiv kritikk er en ting, drittslenging er en helt annen ting. Kall meg gjerne stygg eller feit, men kom ikke her å påstå ting om meg og mitt liv som du overhode ikke har peil på. Når folk kommer å forteller meg hvilken diagnose jeg ikke har så får jeg nok, det er ingen andre enn fagpersoner som skal fortelle meg hvem diagnose jeg har å ikke. Ærlig talt, det blir for dumt. Skal jeg komme å fortelle deg at du har har en psykopat diagnose når du ikke har det? Det blir like dumt. Skal det virkelig vært sånn at jeg må poste bilde av diagnosene mine for å bli trodd? Hvor syk verden lever vi egentlig i?

Jeg burde ikke giddi å brukt tid på noen som åpenbart ikke vil med godt, men jeg klarer ikke la vær fordi jeg blir så sint, jævlig sint faktisk! Jeg klarer ikke ignorere dette, selv om jeg skulle ønske det.  Å da fortjener dere å høre akkurat hva jeg mener! Når dere kan spy ut meningene deres så får dere forvente å få direkte svar tilbake! Dette har gått alt for langt, å nå håper jeg dere kan la vær å kommentere mer om dette temaet! For det er ikke noe å diskutere, hvem diagnose jeg har og ikke! Å tvile på folk som sliter er noe av det styggeste du kan gjøre!

“Du har ikke anoreksi! Jeg VET du har møtt mange psykiatere som har sagt at du ikke har anoreksi. Og at ditt største mål var å bli innlagt på en spiseforstyrrelse avdeling” –  Er du lege eller noe siden du kan uttale deg om hva jeg har og ikke har? Altså det er ikke en sann ting i denne kommentarer, så hvor du har det fra det lurer jeg virkelig på. Tenk at fremmede folk kan sitte å påstå ting om ditt eget liv? Hva faen vet du om mitt privat liv? Jeg har møtt EN psykiater som sa en uheldig kommentar, ellers var det en psykolog som ville ha meg til den klinikken, for da var jeg mye dårligere enn det jeg er nå. JEG ville ikke legges inn på noe klinikk, for jeg ville overhode ikke opp i vekt. Alle psykologene jeg har gått til ha skrevet atypisk anoreksi som diagnose, så kom ikke her å fortell meg at du vet bedre enn alle behandlerne jeg har gått til over mange år. Dette blir bare for dumt rett og slett, jeg vet nesten ikke om jeg skal le  eller grine faktisk. SÅ dumt blir det. Lurer på om du hadde vært like tøff i trynet om du hadde møtt meg personlig? Lett å sitte bak et tastatur i spy ut av seg.

Jeg vet at hadde jeg vært tynn, så hadde jeg blitt mer trodd, men det er jeg ikke. Å det har jeg også fått bekreftet “du er ikke tynn nok” eller lettere sagt alle med anoreksi klarer å gå ned i vekt” Det er jo tydelig at det mangler kunnskap her, undres over om de i det hele tatt har peil på hva de snakker om, noe de umulig kan ha for da hadde de ikke kommentert all den feil infoen de innehar.. Hvor mange ganger må jeg si at du ikke trenger å være tynn for å ha en anoreksi diagnose? Hvor mange ganger må jeg si at det er en psykisk sykdom ikke fysisk? Hvor mange ganger må jeg si at sykdommen først og fremst sitter i hue- i tankene  dine? Det er tankene dine om kropp, mat og vekt som er forstyrra, synet på egen kropp som er forstyrra, uavhengig om du veier 30 eller 50 kilo. Tankene er der like sterke uansett hva du veier. Å en anoreksi diagnose stilles ikke etter hvor mye du veier, men hvor mye mat, kropp og vekt preger deg i hverdagen! Å ingen her vet hvordan sykdommen preger meg i hverdagen. Det er også en stor grunn til at jeg har næringdrikker på resept- det får man heller ikke om man ikke har en spiseforstyrrelse, med mindre man er fysisk syk noe jeg ikke er!

“Hadde du hatt anoreksi hadde du ikke tatt medisiner du legger på deg av” – Nei å det gjorde jeg heller ikke, for jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom til å legge på meg, og så det allerede hadde skjedd- å da bråslutta jeg. Noe dere heller ikke visste noe om før dere kommenterte. Å at jeg går på medisiner nå som jeg blir fysen av, er ikke dermed sagt at jeg går opp i vekt av medisinene. Selv om jeg skriver jeg blir fysen, betyr ikke det at jeg stapper i meg dritt hver eneste dag. Men de medisinene trenger jeg, ellers sover jeg ikke, så hva er valget da da? Slutte å sove? Det er heller ikke alle som klarer å gå ned i vekt heller, av mange ulike årsaker- å gå ned i vekt er ingen lett ting, da hadde ingen vært overvektige her i verden.

Hva vil dere oppnå med å spy ut av dere dritt kommentarer om noe dere ikke har peil på? Føler du deg bedre av å trykke andre ned? Isåfall har man et problem! Er målet å såre meg, så har du dessverre misslyktes, er målet å få meg sint- gratulerer det har du klart. Er målet å få meg sykere, det kan hende du fint klarer med disse kommentarene du spyr ut av deg. For det er faktisk livsfarlig å si til noen med en spiseforstyrrelse at de ikke er syke nok, da får man bare enda en motivasjon til å bli sykere, til å motbevise, til å fortsette å grave seg ned i sykdommen. Så takk for motivasjonen folkens, det hjalp virkelig på tilfriskningen min.

Vil du virkelig at jeg skal havne tilbake til der jeg var, når jeg sulta meg i flere uker, aldri spiste noe dritt, nesten ikke spiste i det hele tatt, og trente 8 timer i uka, alltid hadde dårlig blodprøver,  og veide over ti kilo mindre? For jeg har faktisk blitt bittelitt bedre med årene, men med sånne kommentarer skal det ingenting til for å havne tilbake i gamle spor. Tenk på det før du kommenterer: vil du være en som bidrar til at noen blir enda sykere igjen? For det er faktisk den effekten det kan ha.  For med sånne kommentarer som det har kommet de siste dagene, er det sånn det virker- jeg er ikke anorektisk NOK for dere. Å det er faktisk farlig at dere kommer med sånne utsagn. Dere har kanskje fått med dere at anoreksi er en dødelig sykdom, sant? Hadde jeg veid 30 kilo hadde ikke de kommentarene kommet- det vet jeg, for da hadde dere SETT at jeg var syk, noe dere ikke kan nå.  Å det er tydeligvis kun da noe er sant for dere: at man kan se det på en. For det er tydeligvis bare tynne mennesker som kan ha anoreksi i deres øyne.

Jeg foreslår at du bruker tiden din på noe annet enn å sitte å spre dritt på nett. Hva slags forbilde er dere for unge, når dere viser at det er helt ok å kommentere dritt på nett? Hold deg heller unna bloggen min, om du kun skal kommentere dritt- ingen som tvinger deg til å lese bloggen min. Har du ikke noe pent og konstruktivt å si så hold heller kjeft, det gagner ingen at du sitter bak et tastatur å slenger dritt, med mindre du får veldig mye positivt ut av det da :). Men da burde du virkelig jobbe med deg selv, å finne andre måter å fremheve deg selv på.

Jeg kommer ikke til å svare på noen flere dritt kommentarer som går på om jeg har anoreksi eller ikke. Jeg vet da best selv hva jeg sliter med å ikke. Jeg trenger ikke overbevise dere om noe som helst, så lenge jeg vet selv at jeg står for sannheten. Det er ingen andre enn dere som betviler min diagnose, å det sier sitt: fordi dere kjenner meg ikke.Det er ikke alt jeg deler her på bloggen, langt i fra! Ingen rundt meg har noen gang tvilt på hva jeg sliter med å hvilke diagnoser jeg har og ikke, å det er det aller viktigste. Å at dere påstår dere vet bedre enn meg selv, mine behandlere og min lege er bare for dumt.

Enda et innlegg jeg egentlig ikke hadde lyst til å bruke tid på å skrive en gang, men jeg har fått nok!  Det er begrensa hva man skal finne seg i selv om man har en offentlig blogg. Jeg skjønner at dere kan misoppfatte ting, eller ikke forstå alt jeg deler å skriver- men da finnes det faktisk konstruktive måter å spørre på! Ikke komme å fortelle meg hva som er sant og ikke om meg selv! Det finnes ingen fasit på anoreksi, det påvirker alle forskjellig! Å igjen: NEI du trenger ikke være beinrangel for å ha en anoreksi diagnose, forstå det! Husk at det er så mye dere ikke vet og ser,  dere har faktisk ikke grunnlag til å komme med slike kommentarer som dere gjør og det er det som gjør meg forbanna: at dere snakker som om dere vet best hva jeg sliter med å ikke! Hadde man spørt på en ordentlig måte hvis det var noe man ikke skjønte, så hadde ikke disse sinna innleggene vært nødvendig! Da hadde det ikke blitt “krangling” sånn som det har blitt nå! Jeg er bare et menneske jeg også! Ikke uttal deg om ting du egentlig ikke har peil på og spør på en ordentlig måte hvis du ønsker ordentlig svar tilbake- ikke kom med påstander!

Tenk deg om to ganger før du skriver er mitt råd, så kan du jo se for deg om du hadde likt selv at noen kom med dritt til deg på nett og betvilte alt du sa? Hadde du likt det?

-Mona Marlene

“Å BLI TYNN KAN IKKE BETY ALT FOR DEG”

Er det en ting jeg er lei av er det når noen skal men hvordan jeg takler min egen vekt og kropp, mene hvordan jeg føler det og ikke- når ingen av dere har peil på hvordan jeg takler ting i ettertid, eller hvordan jeg tenker og føler, for det er det kun jeg som vet. Så ikke kom å fortell meg hvordan jeg kan føle ting og ikke.

“Å bli tynn kan jo ikke bety ALT for deg når du sier du spiser sukkerspinn og junkfood”– altså ærlig talt? Fordi jeg spiser et sukkerspinn vært 3.år eller spiser junk food i ny og ned, betyr ikke det at ønske mitt om en tynnere kropp er mindre. Så klart finnes det ting som betyr mer enn en tynnere kropp- slik som søstra mi, å såpass trodde jeg dere skjønte. Men noen trenger tydeligvis ting inn med teskje. Så nei vekt betyr ikke ABSOLUTT ALT, men det betyr så og si alt. Jeg hadde heller ikke vært noe tynnere om jeg droppa det ENE sukkerspinnet. Å det er faktisk ikke alle som KLARER å gå ned i vekt, samme hvor mye de skulle ØNSKE det.  At folk mener noe om hvordan jeg kan føle ting og ikke blir for dumt. Det er kun jeg som vet hva jeg føler og ingen andre. Og jeg hadde da faen ikke giddi å sitti her å skrevet ting som ikke er sant- jeg har da bedre ting å gjøre.

For det første er det ingen av dere som vet hva jeg gjør etter det ene junkfood måltidet for eksempel: for all del kan jeg sulte meg flere dager etterpå (noe som ofte har vært tilfelle for å være helt ærlig) hvis jeg unner meg noe dritt, eller jeg kunne løpt til jeg svimte av, eller jeg kunne kastet opp alt sammen igjen. Eller om jeg spiser noe søtt, kan jeg droppe maten den dagen. Dette vet dere INGENTING om. Så vær litt forsiktig med å slenge ut meninger når dere ikke vet hele historien. Å selv om jeg spiser dritt betyr ikke det at jeg ikke hater meg selv like mye, eller ikke får dårlig samvittighet etterpå. Noen ganger gjør man ting selv om man egentlig ikke vil. Du kan faktisk gjøre en situasjon enda verre ved å komme med sånne kommentarer. Akkurat som jeg noen gang vil spise noe dritt igjen, fordi da blir jeg plutselig ikke trodd, og folk skal tvile på det jeg sier. Jeg kan jo aldri dele igjen hvis jeg spiser noe usunt her på bloggen, for da mister jeg plutselig troverdigheten min.. Den kommentaren ødela virkelig, og det kan få ganske store konsekvenser for meg, eller hvem som helst andre med en spiseforstyrrelse. Tenk deg om to ganger før du skriver/ sier ting.

“Du kan jo ikke hate kroppen din når du legger ut lettkledde bilder”, er også en kommentar som går igjen. For det første: jeg poster ikke bilder av de kroppsdelene jeg virkelig HATER. For det andre: det er det samme som å gå i bikini, skal jeg slutte med det også? For det tredje: skal jeg virkelig la selvhatet vinne og gjemme bort kroppen min i burka? Jeg er ikke fornøyd med trynet mitt heller, men jeg poster bilder av det også- men det er det ingen som reagerer på.. Man trenger ikke elske kroppen sin for å legge ut bilder av den- de færreste som legger ut bilder av seg selv elsker seg selv og kroppene sine, dessverre- men de fleste legger ut bilder forde. Å det kan det være mange grunner til. Jeg har for eksempel lagt ut flere lettkledde bilder for å vise at ikke alle med en spiseforstyrrelse ser ut som et skjellet, det er EN grunn.

Takk for meg!

-Mona Marlene

UKA SOM GIKK #23

Ukas planer:

Mandag kjørte jeg tur med personalet, tirsdag var jeg på jobb og hos støttekontakten, onsdag kjørte jeg tur med personalet, torsdag var jeg i gruppeterapi, fredag sov jeg hos Anniken, lørdag gikk kvelden til strikking og serie, søndag har jeg bare vært hjemme og hatt opprydning i leiligheten

Ukas opptur:

Det må ha vært å sove hos Anniken igjen,  få etterbetaling fra NAV og inngå nytt samarbeid med Femme Luxe.

Ukas nedtur:

Hmm, tror ikke jeg har hatt noen nedturer denne uken, annet enn at det ikke ble noe avtale med Elise!

Ukas tanker:

Jeg er veldig glad jeg slipper å tenke på økonomi, om jeg noen gang kommer til å få barn, på om denne SFO jobben egentlig er noe for meg, på kropp, mat og vekt. Og hundre andre ting :))

Ukas innkjøp:

Dette kjøpte jeg i går+ at jeg har bestilt mer garn til genseren jeg strikker.

Ukas serie: 
Dette uken har jeg faktisk kun sett litt på Home And Away og Bloggerne,

Ukas film:

Har bare sett en film og det var “The sixth sense” 

Ukas følelse:

Irritasjon, Gud jeg er irritert om dagen. Mennesker irriterer meg noe helt sykt…

Ukas sang:

Takeaway og Youngblood

Ukas personlig innlegg:

DETTE, om forholdet til egen kropp og vekt

Ukas antrekk:

Det må bli dette

Alt i alt har det vært en ganske kjedelig uke.

Åssen har din uke vært?

-Mona Marlene

 

NÅR VEKTEN BESTEMMER DAGEN

“Hvordan har du det idag?

-Jeg vet ikke, jeg har ikke veid meg ennå –utdrag fra Finn Skårderud sin bok! Fra Elise Amanda sin blogg

Dessverre så kjenner jeg meg så igjen i sitatet over. Jeg kan ikke svare på det spørsmålet før jeg har sett hva den forbanna vekta viser. Spør meg igjen etter jeg har veid meg, og du skal få svar- om du ikke får vekta i hue.

“Jeg går motvillig opp på vekta, trekker pusten dypt. Jeg tør nesten ikke kikke på tallet som lyser i mot meg. Har jeg gått opp? For all del si at jeg ikke har gått opp. Eller står den stille? Jeg håper jeg har gått ned. Vekten, min beste venn og verste fiende, jeg hater deg men jeg klarer meg ikke uten deg- du kan både redde og ødelegge dagen min, ett av to”. 

Har jeg gått opp er dagen ødelagt, så forbanna skuffa jeg blir over meg selv at du aner ikke. Jeg har lyst til å knuse vekta og skrike, slå i veggen- så forbanna sint og lei meg jeg blir hvis jeg har gått opp. Humøret synker til under bakken og jeg vil bare ta på meg burka eller gjemme meg under dyna og ikke vise meg ite blant folk. Og mat? Det er iallefall det siste jeg har lyst på. Står vekta stille, er det bedre enn opp- men ikke bra nok. Men har den gått ned, Gud å stolt og glad jeg blir- glad helt på ekte. Endelig noe jeg klarer. Det er sjeldent jeg får kjenne på denne gleden for å si det sånn. Som regel blir dagene ødelagt så fort jeg har veid meg. Ikke klarer jeg å la vær heller, jeg må ha kontroll- sørge for at jeg ikke raser oppover. Kontroll, kontroll, kontroll. Vil vite samtidig som jeg ikke vil vite.

(Bildet er inspirert av Elise Amanda)

Det er slitsomt, vondt og trist at denne tingen kalt en baderoms-vekt skal definere hvordan jeg ser på meg selv, og definere hvordan jeg føler meg og bestemme dagene mine.  Det er bare ett tall prøver jeg å si til meg selv, men for meg så er det så mye mer enn bare ett tall. Jeg måler min verdi som menneske ut i fra hva jeg veier. For for meg så betyr det så himla mye å skulle veie minst mulig. Det betyr alt. Enda så absurd det høres ut, så er det sannheten. Jeg hater at det styrer livet mitt så mye som det gjør, for jeg får aldri fred fra tankene om egen kropp og vekt. Konstant er det en stemme i hode på meg som forteller meg hvor stor og ekkel, klumpete og mislykka jeg er. Jeg VET at jeg ikke er for stor, men jeg FØLER meg for stor- for stor til å være meg, for stor for egen kropp. Større enn det jeg er vandt til. Jeg vet jeg er normalvektig, den fornuftig delen VET det- det er bare det at normalvektig ikke er bra nok for meg, jeg vil være så liten som mulig- ikke normal. Vil ikke ha former, det er kjempefint på andre men ikke på meg. Den kroppen jeg ønsker meg tilhører et barn, for jeg vil ikke ha en voksen kropp- det er der hele problemet ligger.

Tenk at ett tall kan ha så mye makt, et jævla TALL liksom, hvor jævla tragisk er det ikke at et tall skal avgjøre om jeg får en god eller dårlig dag,  avgjøre min verdi som menneske. Det er bare tragikomisk rett og slett, likevel er det blodig alvor for meg.  Jeg måler jo ikke andres verdi utifra hva de veier- så absolutt ikke, men jeg gjør det med meg selv- for for meg gjelder tydligvis helt andre regler. Så forbanna spesiell at jeg må ha mine egne regler tydeligvis! Jeg tenker jo aldri at noen på min vekt er store, enda vi veier det samme føler jeg meg fortsatt for stor, mens den andre ser jeg ikke på som stor i det hele tatt. hvor er logikken? Forstå det den som kan. Er det ikke rart hvordan man ser på seg selv i forhold til andre?

Jeg er så lei av å tenke på kropp og vekt at dere aner ikke, gi meg en pause vær så snill! Jeg orker ikke tenke på det her lenger. Kan jeg ikke bare godta kroppen min som den er? Hvor jævlig vanskelig kan det være liksom!

Jeg håper ikke dette trigger noen for det er absolutt ikke meningen, jeg bare trengte å få det ut en plass. Og kanskje er jeg ikke helt alene om å føle det sånn? Husk at dette handler om mitt forhold til EGEN kropp (det har ingenting med andres å gjøres kroppen å gjøre), og det forholdet er litt forskrudd kan man si. 

-Mona Marlene

DETTE HAR JEG GLEDET MEG TIL Å FORTELLE OM

Reklame | Femme Lux

Dette har jeg gledet meg til å fortelle dere om- og ikke minst vise dere. Denne pakken gledet jeg meg såå til å få i posten at jeg bare gikk og telte dager. For en noen uker var jeg så heldig at jeg fikk inngå et  samarbeid med en nettbutikk som heter Femme Luxe . Det er Engelsk nettbutikk som selger masse forskjellig dameklær, alt fra co ords (to sett som hører sammen), dresses, loungewear og knitted loungewear. Det jeg digger med denne nettbutikken er at de selger klær utenom det vanlige, de selger mye du ikke får kjøpt i butikk. De har sinnssykt masse kule klær, som ikke “alle andre” går med- noe jeg digger.

En annen veldig fin ting er at prisene er veldig rimelig- det er faktisk en nettbutikk jeg har råd til å handle i. Levringstiden er også veldig grei, jeg tror det tok rett under 2 uker før jeg fikk varene. Jeg har vært så heldig å få tilsendt 4 favoritter som jeg selv fikk plukke ut, som jeg tenkte å vise dere. Det var ingen oppgave å skulle velge ut 4 ting, da det var så sinnssykt mye jeg hadde lyst på. Men tilslutt klarte jeg å plukke ut 4 favoritter. Klærne er også i god kvalitet, noe som er veldig viktig for meg når jeg handler på nett iallefall!

Mine favoritt kategorier er definitiv co ord og dresses. Jeg har fått skikkelig sansen for sett som hører sammen, noe jeg har kjøpt utrolig mye av i det siste. De har også noen veldig kule sett i denne nettbutikken som jeg virkelig har falt for og som jeg kommer til å bestille etterhvert.

Denne kjolen falt jeg pladask for, se å fin den er da!! Kjolen finnes også i flere forskjellige farger og er i satin. Den har perfekt lengde som dekker godt over rumpa. Jeg elsket den bare og gleder meg veldig til jeg kan bruke den. Den er perfekt på fine sommerkvelder, bursdager, eller i andre store anledninger. Jeg tenkte å bruke knehøye boots til denne kjolen for å røffe det opp litt..Den har også perfekt snurr tihi. Kjolen finner du HER

Denne kjolen synes jeg var drit kul da den bare har en arm- noe helt annet enn hva jeg har fra før. I tillegg elsker jeg polkadott mønster. Den har også perfekt lengde som dekker over rumpa, så du slipper å være redd for at plutselig hele rumpa de synes. Jeg gleder meg veldig til jeg kan bruke denne neste sommer.  Kjolen finnes også i flere farger og du finner den HER!

Dette settet ELSKET jeg. Det er super comfy og det ser pent ut med for eksempel høye heler til. Et joggetøy sett som både er super digg men også ser kult ut, hva er vel bedre enn det? Settet finnes også i flere fargen, men min favoritt ble denne beige. Jeg likte også det grå veldig godt så det er også noe jeg kommer til å bestille. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bo i dette settet fremover. Settet finner du HER!

Hvor kul er ikke denne? Digger den knæsje fargen. Denne kjolen er i super deilig stoff, perfekt lengde som dekker rumpa. Kjolen er litt liten i størrelsen, så jeg bestilte en størrelse større enn hva jeg vanligvis bruker og den satt som et pølseskinn på meg, så det anbefaler jeg deg hvis du skal kjøpe denne kjolen. Kjolen finnes også i flere farger. Kjolen finner du HER

Husk at dette er en Britisk butikk, så vær ops på tollen. Handler du for under 350 kroner er det tollfritt frem til nyttår! Evt er det bare å legge inn flere bestillinger, slik at du slipper å betale toll, veldig greit for lommeboka haha

Jeg håper virkelig på flere samarbeid med de, da jeg rett og slett digger klærne dems! Og hvis jeg får det så kunne man kanskje prøvd å få til en giveaway etterhvert? Hadde ikke det vært litt gøy å kunne vinne klær? Det ville isåfall blitt min aller første giveaway. Å hva er vel bedre enn å få gi bort noe man selv liker godt?

Hvilket plagg likte du best? Og kommer du til  å sjekke ut nettbutikken? 

-Mona Marlene

 

ENDELIG!

I går kom endelig pakken med strikketøyet mitt som jeg har ventet veldig på. Dere skjønner, på mandag var jeg klar for å begynne på genseren min. Jeg dro til byen og kjøpte garn, dro hjem og begynte- og fant ut at det var helt umulig med så tynt garn og tynne pinner. Jeg dro inn til byen igjen og byttet garnet til noe jeg trodde skulle bli bedre, men da jeg kom hjem og begynte på det var det like vanskelig. Jeg røyk to sett med strikkepinner fordi maskene var umulig å få av igjen. Så etter andre forsøket holdt det mildt sagt på å klikke for meg.

 

Så jeg bestilte på nettet, siden der er ordentlig garn mye billigere, så på 3. forsøket gikk det bra. Jeg fant ut at det lureste var å strikke med to garn- da er det så mye lettere og det går mye fortere, fordi da blir det ikke så stramt.. det var jævlig kjedelig å måtte vente på garnet da, for når jeg først har bestemt meg for å gjøre noe må det skje med engang! 

Jeg strikket i hele går kveld, og til morgen i dag siden jeg våknet klokken 05:15!!! og ikke fikk sove igjen,  så jeg har kommet ganske langt allerede. Når jeg først begynner å strikke så klarer jeg ikke stoppe igjen: jeg får helt strikkedilla. Jeg er spent på om jeg får det til denne gangen, det håper jeg så inderlig. Ellers er enda en haug med garn og tid bortkasta, slik det ble med den første genseren jeg strikket. Jeg er også spent på åssen fargevalget blir, det ser ut som det kan bli ganske fint. Så det er vel dette kvelden min kommer til å gå til, jeg vil bli ferdig fortest mulig haha.

Flere som er glad i å strikke?

-Mona Marlene

Å IKKE MESTRE JOBB

I skrivende stud sitter jeg på biblioteket (kun fordi jeg måtte hente en bok ellers hadde jeg blitt i senga), og klokka er 13:28, noe som vil si at jeg skulle sittet på bussen på vei til jobb om fem minutter. Men det gjør jeg ikke, jeg sitter på biblioteket med en kaffe mocca og et tørt skolebrød og føler meg totalt mislykka. Mislykka fordi jeg ikke klarer å følge opp jobb to ganger i uken. Jeg skammer meg, får dårlig samvittighet, jeg føler meg dum og jeg er så forbanna skuffa over meg selv.

I dag var nok engang jeg ikke klarte å møte opp på jobb. Lysten, humøret og motivasjonen til å være på jobb er på bunn. Å man må faktisk være i humør når man jobber med barn. Alle sa det ville bli bedre- at jeg ville få det bedre bare jeg kom meg ut i jobb eller skole, fikk noe å fylle dagene mine med. Men sannheten er at jeg har det ikke ett hakk bedre siden jeg begynte å jobbe- det har bare blitt enda et stressmoment i livet mitt, dessverre. Det er ikke noe jeg gleder meg til, og det hjelper ikke på humøret slik alle sa det kom til å gjøre. “Bare finn noe meningsfylt å fylle dagene dine med, så vil du få det bedre”- my ass. Kanskje er ikke dette riktig yrke for meg? Kanskje er det ikke spennende nok, eller så mestrer jeg rett og slett ikke å være i arbeidslivet- det er faktisk ikke alle som gjør det heller. Det er jo tross alt en grunn til at jeg er ufør- det er ikke for moro skyld. Og der var jo jeg selv som tok initiativ til dette, for jeg ville prøve- jeg ville klare det. Jeg ville kjenne på mestring for en gang skyld. Men den gleden var kortvarig.

Det gikk bra den første måneden, men så gikk det dritt igjen. Å hva skal man si til sjefen? At man er syk? Det er det jeg har gjort nemlig, men jeg er jo ikke syk på den måten hun sikkert tenker. Men hvordan forklarer man de dårlige dagene? At man ikke orker, ikke har lyst, ikke takler, ikke har energi og at man egentlig bare vil grave seg ned i ett hull? Hvordan forklarer man at man er syk, bare det sitter i hode? For hvem kan egentlig forstå seg på det med mindre man har vært der selv? Det letteste er å bare si man er syk, jeg ljuger jo ikke, jeg bare pynter litt på sannheten. For jeg er syk, men ikke på gen “godkjente” og “vanlige” måten.

Jeg hadde virkelig håpet at jeg skulle mestre disse to dagene i uken, men sannheten er at jeg sjeldent gjør det. Så forbanna tåpelig, jeg vet. Det er snakk om 2 dager, to fuckings dager i uken og jeg greier ikke det engang. Men jeg kan ikke bare velge å ha det bra, det er ikke sånn det fungerer. Fysisk sykdom eller psykisk sykdom- ingen av delene er noe man velger. Jeg kommer jo aldri til å komme meg ut i arbeidslivet når jeg ikke en gang klarer ett par ganger i uken. Det er jo ingen som vil ansette noen med så mange dårlige dager, noe som er helt forståelig. Jeg skulle ønske jeg bare kunne tatt meg sammen, men sånn er det dessverre ikke. Skal jeg virkelig bare gå hjemme resten av livet? Er jeg virkelig så mislykka?

-Mona Marlene