12 TING SOM IRRITERER MEG

Folk som glor: Altså finnes det noe mer irriterende enn mennesker som stirrer deg i senk? Det har faktisk hendt at jeg har sagt “er det noe du lurer på?” fordi jeg blir så irritert. Skulle tro noen mennesker ikke hadde sett folk før.

Folk som ikke stopper i gangfelt: Når du rett ved gangfeltet og folk bare kjører i en helvetes fart forbi. Da holder det på å klikke for meg.

“Jeg har ikke tid”: mennesker som hele tiden skylder på at de aldri har tid. Du har tid til det du gidder tenker jeg, alt handler om prioriteringer, man prioriterer de/det man bryr seg om. Vi er all udelt like mye tid, så den unnskyldning er jeg dritt lei av å høre fordi jeg hører den alt for ofte.

Å klø: hvis jeg klør skikkelig mye et sted, blir jeg irritert. Jeg hater det for det er jævlig irriterende rett og slett. Noen ganger holder det seriøst på å klikke for meg. Apropos kløe: jeg klør faen over alt nå, og det holder serr på å klikke for meg nå.

Mennesker som kun bryr seg når du er døden nær: hvis du kun skal bry deg når det står mellom liv og død. Jeg har flere som kun sender meg melding hvis det har skjedd noe alvorlig, men som aldri spør åssen det går ellers. Da kan du bare droppe det.

Folk som går sakte: når folk går foran meg i byen og går i sneglefart da kjenner jeg at jeg blir skikkelig irritert. Jeg HATER at folk går sakte foran meg og gjerne også stopper opp rett foran meg.

Folk som tror de har en psykisk lidelse: det er så alt for mange som bare slenger ut av seg at de har angst eller depresjon, når det kun er snakke om vanlig følelser som å gru seg til noe eller være trist. Psykiske lidelser er ingen trend for de som tror det, og det er dårlig gjort ovenfor de som virkelig sliter med dette.

Silent treatment: Barnslig? Ja. Jeg hater folk som nekter å svare deg, istedenfor å bare fortelle deg hva som er galt, eller ordne opp hvis det er noe ugjort. Silen treatment begynner å gå ut på dato.

Smatting: Det er seriøst noe av det verste jeg vet- enten det er barn eller voksne. Jeg takler det bare ikke, og jeg blir skikkelig irritert av det. Jeg har lyst til å gå fra bordet om noen smatter skikkelig.

Clickbeat: Bloggere som skriver de dramtiske overskriftene og så handler innleggene om noe helt annet- kun for å få flere lesere. Kanskje en setning i innlegget som har med overskriften å gjøre. De bloggene gidder jeg til slutt ikke lese.

Å ha mensen: jeg takler ikke ha mensen, så de få gangene jeg har det så blir jeg skikkelig irritert- fordi jeg har det og for at vi damer er skapt med det drittet der.

Politikere: de lover så masse før valgkampen, og holder ikke en dritt av det så fort valgkampen er over. Derfor er jeg ikke så nøye med å stemme, fordi ingen holder det de sier uansett. Og så og si ingen av partiene jobber for det jeg bryr meg om- en bedre psykiatri. Politikere gjør meg derfor skikkelig sint.

Jeg kunne skrevet en bibel om hva som irriterer meg, fordi det meste irriterer meg egentlig. Jeg blir skikkelig fort irritert og er det mye av tiden, men det for holde med 12 ting denne gangen haha

Kjenner du deg igjen i noe?

-Mona Marlene

ABORT ER VERRE EN VOLDTEKT

Etter jeg så den nye serien til Sophie Elise- der temaet var abort, fikk jeg lyst til å skrive et innlegg om det temaet da jeg aldri har nevnt noe om det på bloggen før, ei heller har erfaring med det.  Hun diskuterte dette med en prest, å jeg må si jeg er sjokkert. Jeg kjente jeg ble skikkelig provosert over hva presten sa. Sophie fortalte at hun gikk gjennom en abort da hun var 14 år gammel, og spurte presten hva han ville sagt til henne dagen før abort. “Ikke gjør det”– var svaret hun fikk. “Du signerte på å drepe ditt eget barn”– var et annet svar. Å jeg herregud er det mulig. Han viste null forståelse for valget Sophie tok, til tross for at hun bare var 14 år- altså et barn.

En annen ting han sa da de skulle gå i demonstrasjons tog for å fjerne retten til abort. var at han mente abort er verre enn en voldtekt! Altså hadde jeg hørt det hadde jeg klikka, det er noe av det sjukeste jeg har hørt. At det virkelig finnes slike mennesker… Disse super kristne menneskene mener høyest at retten til abort burde fjernes.

Jeg er for abort. Det er så mange grunner til at jenter og kvinner ikke kan beholde barnet! Det kan for eks være verre for et barn å bli født, enn det det er å ta abort. Ja, jeg er enig i at angrepille ikke bør være et prevensjonsmiddel, og jeg synes absolutt folk burde bli flinkere til å  beskytte seg. Men uhell kan skje, og det må være rom for å ta abort om man skulle bli uønsket gravid. La kvinner få fortsette å bestemme over sin egen kropp.

Jeg tenker på alle de som blir voldtatt og blir gravide, skal de liksom tvinges til å føde? Tvingen til å føde et barn som er et resultat av en voldtekt? Skal 12 år gamle jenter som blir voldtatt av et familiemedlem virkelig tvinges til å bære frem et barn, når de selv bare er et barn? Ifølge denne presten var det jo verre å ta abort enn å bli voldtatt- jeg kjenner jeg blir forbanna bare jeg skriver om det. Han må være sjuk i huet som mener noe sånt. Da vet han svært lite om voldtekt og hvordan det ødelegger mennesker for resten av livet.  Og det verste er at det er mange som virkelig mener dette og står for det og kjemper for at kvinner ikke skal få ta abort. Jeg håper for Guds skyld at de ikke de får gjennom dette noen sinne.

Hva tenker dere om abort?

-Mona Marlene

 

KVELDENS TANKER

💭Jeg føler meg skikkelig mislykka: idag måtte jeg dra hjem fra jobb pga dårlig form, og jeg har også avlyst foredraget jeg skulle holde imorgen

💭Jeg er så utrolig lei av disse dårlig periodene! Jeg kjenner jeg er godt på vei inn i enda en dårlig periode nå og det orker jeg seriøst ikke. Ting gikk jo greit? Bedre enn på en stund! Hva faen skjedde?

💭 Jeg må virkelig få kjøpt meg ny CBD olje og prøve ut hver dag og se om den kan funke!

💭Jeg gleder meg veldig til å se ungene til kusina mi igjen: det er vel 1,5 år siden jeg har sett dem nå

💭Finnes det noen kjerringråd mot hodepine som faktisk fungerer?

💭Jeg er så lei av at jeg er så ustabil, og lar det gå uttover andre! Hvorfor må det alltid klikke i huet mitt hvis ting ikke blir som planlagt?

💭Idag føler jeg meg som en skikkelig dårlig venn!

💭Hvorfor må jeg være så langsur?

💭Gleder meg til håret mitt vokser ut igjen- jeg trives ikke med kort hår!

💭Jeg er veldig takknemlig for alle som leser bloggen min<3 Det betyr mye!

💭 Jeg begynner å få angst, og jeg håper så inderlig dette ikke utvikler seg til et angst anfall!

💭 Det er rart hvordan det ALLTID er noen som misforstår det du skriver!

💭 Lurer på hvem alle dere som leser bloggen min er?

💭 Jeg lurer på hvor lenge denne dårlig perioden komme til vare? Jeg håper den går fort over for det er så jævlig vondt å ha det sånn som jeg har det nå!

Hva opptar tankene dine ikveld?

-Mona Marlene

Å GLAMORISERE ANGST

Noe jeg har tenkt på lenge, er alle disse bloggerne som påstår at de sliter med angst: måten de glamoriserer angsten på. I gårsdagens episode av bloggerne ble nettopp det tatt opp, og da var det Annijor som snakket om dette. Hun hadde blant annet postet et bilde på instagram i g streng liggende i en ryddig og fin sang, og skrevet et fint sitat om angst. Jeg skal love deg at det ikke er sånn angst ser ut. En gang skal jeg vise dere hvordan angst virkelig ser ut, men nå har jeg dessverre ikke noen bilder der angsten herjer. De som ikke vet hvordan angst ser ut, tenker sikkert at det ser da ikke så ille ut, når hun poster slike bilder under et vakkert sitat om angst. Å da lurer jeg på, vet hun egentlig hva angst er? Har hun kjent på hvor jævlig et angst anfall er? Hvordan angsten virkelig kveler deg ?

Jeg synes det virker som det har blitt en trend og ha angst, for alle bloggerne har jo det. Dette samme med depresjon. Er det fordi det skaper klikk? For at de skal få en enda sterkere stemme?  Har virkelig psykiske lidelser bitt en trend? Man glemmer hvor alvorlig disse lidelsene faktisk er, hvor mange som tar livet sitt fordi de er deprimerte. Det er verken kult å ha angst eller være deprimert, det er en folkesykdom. Helt jævlig lidelser som ødelegger liv, og tar liv. Lidelser som preger mennesker hver jævla dag, som hindrer dem i å leve.

Mange misbruker disse ordene veldig. Så fort man er litt lei seg, så er man deprimert, hvis man gruer seg til noe så har man plutselig angst. Altså hva faen? Dette er normale følelser, ikke en lidelse. Det er faktisk dårlig gjort ovenfor de som kjemper mot dette hver eneste dag, 24/7, som kun ønsker seg et friskt og normalt liv, men som kanskje aldri vil få det pga av disse lidelsene. Angst er som et fengsel man aldri kommer ut fra.

Folk burde passe litt mer på hvordan de fremstår angst, og depresjon for den saks skyld. Angst er ikke et vakkert dikt. Angst er et rent helvete, og angsten ser ikke ut som en lettkledd jente i en plettfri seng. Måten noen snakker om angst på blir helt feil, og det romantiserer angsten. Å sånn er ikke virkeligheten, det vet de som faktisk lever med kraftig angst hver eneste dag.. I verste fall kan jo yngre folk som ikke aner hva angst er tenke at dette er drit kult, jeg vil bli som den og den bloggeren. Det er skummelt.

Nå skal ikke jeg påstå at disse bloggerne ikke har kjent på angst for det kan godt hende, men måten de snakker om den på og skriver om den på får meg virkelig til å tvile på om de faktisk vet hva det vil si å ha angst. De har en litt rar måte å snakke om angst på! Å jeg har hørt flere blogger kalle det å grue seg til en ting for angst, come on- det er noe som heter vanlig følelser og naturlige reaksjoner også, alt er ikke en lidelse. Og Sophie Elise, det hjelper ikke å sminke seg for å komme ut av angsten, da tenker jeg ikke den angsten er så ille om du bare kan sminke den bort. Det er forskjell på angst og lavt selvbilde- da kan sminke funke for å føle seg bedre. Det er sånne uttalelser som får meg til å tvile på om de faktisk vet hva angst er, eller om det bare er noe de slenger ut av seg fordi det har blitt en trend å snakke om. Bare en tanke fra meg.

Hva tenkere dere om måten disse bloggerne snakker om angst på?

-Mona Marlene

SEX, KJÆRESTE, MENSEN OG JOMFRU+++

Favoritt årstid?

Liker egentlig alle på hver sin måte, men det må nok bli sommeren.

Din største frykt?

At det skal bli krig

Favoritt sted?

Har ikke noe favoritt sted, har liksom ikke reist så mye heller. Må være i armene til I

Er du jomfru?

Ja, det er jeg

Har du youtube kanal?

Ja det har jeg men er ikke noe flink på youtube så er sjeldent den oppdateres. Du finner den HER

Hvordan er det å forholde seg til andre mennesker når du har borderline?

Det er veldig vanskelig- relasjoner er det jeg sliter mest med. Spesielt i relasjoner til voksne omsorgs personer som jeg er veldig knyttet til, da er det ekstremt vanskelig og jeg føler meg alltid avvist, ikke brydd om, ikke viktig nok, at folk ikke prioriterer meg osv osv. Noe det ofte blir diskusjoner av fordi jeg er så overfølsom. Med venner er det litt lettere, men utfordrende til tider hvis og det er mange små ting hele tiden jeg kan reagere på, og da blir jeg sur eller trekker meg unna.

Hvorfor startet du å blogge?

Det husker jeg faktisk ikke, det er så mange år siden. Men jeg tror det var noe “alle” gjorde på den tiden, så jeg hang meg på trenden. Men nå blogger jeg for å bryte tabuer rundt psykiske lidelser, og fordi jeg elsker å skrive å dele meningene mine.

Hvordan går det med anoreksien?

Jeg spiser, mer enn før, mer regelmessig enn før- men tankene er totalt kaos. Å jeg føler meg helt forferdelig, og jeg har lyst til å falle tilbake i gamle spor.

Hvordan gruppe går du i?

Den heter Skjematerapi

Hvem er dine nærmeste?

Søstera mi, Anniken, Elise Amanda og støttekontakten min

Hvor jobber du?

Jeg jobber på SFO

Fem ting du ikke klarer deg uten:

Søsteren min, snus, nesespray, mobil og penger

Når fikk du mensen? Og hvordan sa du det til foreldrene din?

Jeg fikk mensen siste halvdel av 8. klasse. På den tiden bodde jeg i fosterhjem, så jeg sendte melding til foster søster om hun kunne kjøpe med tamponger på vei hjem. Jeg turte ikke si det til fostermoren min, men fostersøsteren min fortalte henne det og jeg fikk kjeft fordi jeg ikke fortalte fostermor det, for jeg skulle ikke holde sånne ting skjult for henne….

Hvordan har du det?

Greit egentlig. Bortsett fra at jeg er veldig irritert og sint om dagen. Ellers er jeg litt lettere til sinns enn hva jeg pleier å være. Angsten er heller ikke så sterk om dagen. Takk som spør.

Hvem ser du på som ditt største forbilde?

Det aner jeg faktisk ikke, har ikke noen spesielle jeg ser veldig opp til. Inga Marte Thorkildsen kanskje? Og Sophie Elise for alt hun får til.

Kunne du tenke deg å begynne på skolen igjen?

Nei, ikke nå. Men vil gjerne ta ferdig skolen en gang i fremtiden

Tror du at du noen gang kommer til å ville ha kjæreste?

Jeg vet ikke, kanskje. Kanskje når livet mitt blir mer stabilt, og jeg har blitt friskere  Jeg skulle gjerne delt livet med noen for jeg hater å bo alene, men jeg takler ikke gutter, iallefall har jeg ikke gjort det til nå. Så hvis jeg skulle hatt en kjæreste vet jeg ikke om det ville bitt en gutt eller en jente

Tror du at du noen gang kommer til å ville ha sex?

Haha, jeg aner ikke. Kanskje en gang i fremtiden? Jeg har liksom aldri hatt det behovet der, og vet ikke om jeg kommer til å få det. Kan jo hende det er noe jeg ønsker om jeg noen gang får meg en kjæreste som jeg elsker og virkelig er trygg på

Hvor gammel er du?

Jeg er 24,5 🙂

Har du noen tips til å få opp motivasjonen til skole?

Nå er det utrolig lenge siden jeg har gått på skole, så jeg vet ikke om jeg har noen råd dessverre. Tenk på fremtiden din og at den jobben du gjør med skole vil ha stor betydning for deg i fremtiden. Studer noe du synes er gøy.

Hva er det verste du opplevde i barndommen?

Å det er så mye, å de fleste hendelsene er ikke noe jeg vil dele her. Men noe av det verste har vært mangelen på trygghet og kjærlighet, og det å flytte mye rundt til forskjellige familier.

Gruer du deg like mye til julaften i år som i fjord?

Ja jeg gjør det. Jeg aner ikke hvor jeg skal være, og i det hele tatt om jeg får være med mennesker jeg er glad i. Jeg hater julen fordi det er alltid noen som blir skuffa over hvor jeg velger å være. I tillegg har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke feirer hos foreldrene mine, noe jeg faktisk gjorde i fjord… Det ble en veldig annerledes jul. I år aner jeg ikke hvordan det blir, men jeg har ikke lyst til å være et sted jeg ikke vil være- da vil jeg heller være alene.

Hvordan takler du å være på jobb når du har dårlige dager?

Jeg takler det ikke, jeg holder meg hjemme

Lurer du på noe mer er det bare å stille i kommentarfeltet så svarer jeg i neste ukes innlegg!

-Mona Marlene

IDAG KLARTE JEG IKKE Å DRA

Idag er det tirsdag, noe som vil si at jeg skulle vært på jobb. Jeg orka rett og slett ikke, da jeg er i skikkelig dritthumør om dagen. Jeg merker jeg er skikkelig irritabel, og sint og det tenkte jeg det var best å holde seg hjemme. Det passer seg liksom ikke å være irritert og sint mot små barn. Jeg var sånn hos behandler i går også, dritsur og lukket, så jeg sa vel minimalt, svarte bare surt på det hun spurte om. Som hun sa ” det er lenge siden jeg har sett deg så fjern”.

Jeg hater at jeg ikke klarer å fungere som normale mennesker, at jeg skal ha så forbanna mange dårlig dager som gjør at jeg ikke får gjort det jeg skal. Men det er klart det er slitsomt, å skulle gå fra å gjøre ingenting til å plutselig jobbe. Det er uvant, det er nytt og det er slitsomt- spesielt på dårlige dager som idag, da klarer jeg ikke komme meg dit engang. Jeg håper bare ikke dette er begynnelsen på en veldig vanskelig periode, det orker jeg seriøst ikke nå. Imorgen må jeg komme meg på jobb, men da jobber jeg bare 2 timer, fordi vi skal ha et møte først. Så det må jeg bare klare, får håpe humøret er litt bedre i morgen. Man må liksom være litt blid og tilstede når man skal jobbe sammen med barn, jeg kan ikke la humøret mitt gå utover de.

Ikveld fikk jeg også melding av en kollega- som jobber der da jeg var liten og som jeg har hatt et veldig nært forholde til- om at hun og en liten gutt  savnet meg på jobb i dag noe som var utrolig koselig. Det er godt å bli lagt merke til når man ikke dukker opp og at noen faktisk savner det der. Det er uvant å liksom ha kollegaer, og det å bli savnet på jobb. Det er jo en helt ny tilværelse for meg å plutselig være i jobb.

Heldigvis er dette bare 2. gangen jeg ikke har klart å være der, første gang var jeg innlagt så da hadde jeg iallefall en reell grunn.

Jeg har fått gjort litt i dag allikevel da.. Favoritt personalet kom opp og bare begynte å rydde i skapet mitt, så det var tegn på at i dag skulle vi rydde. Så nå er det shina her. Det er så mye lettere når man gjør det sammen, iallefall når jeg har det sånn som nå. Jeg mistenker at det er behandler som har ringt og bedt de hjelpe meg:)) I tillegg fikk hun klipt håret mitt, fordi det er helt dødt og slitt. Så hun fikk klippet en del, så nå er det ganske kort. Jeg som alltid har hatt langt hår og trives best med det.

Hva har dere gjort i dag?

-Mona Marlene

9 ULEMPER VED Å BO I BEMANNET BOLIG

Brannalarmen: Den går titt og ofte, og jeg hater det fordi jeg skvetter sånn. Det er en ulempe da det er mange som bor her og mange som kan gjøre at brannalarmen går.

“Vi har ikke tid”– er en setning jeg ofte hører hvis jeg spør om noe, og det er veldig frustrerende spesielt hvis dem ikke kommer med en forklaring.

Ingen tiltaksplan: Jeg skulle ønske jeg hadde en tiltaksplan her slik at jeg fikk individuell oppfølging. Nå har jeg ingen form for oppfølging, noe som er veldig frustrerende. Jeg bor her av en grunn.

Små leiligheter: Det er bare et stort rom, bad og gang. Så alt er liksom i ett. Skulle ønske jeg hadde et eget soverom og stue for seg. Det er veldig dårlig plass, spesielt når jeg har så mye ting og klær som det jeg har.

Mannlige nattevakter: Det er kun menn som jobber natt her+ en sur kjerring som jeg ikke kan fordra. Noe som igjen er er utrygt da jeg ikke snakker med menn om hvordan jeg har det, og ikke lar de komme på tilsyn på natta.

Man blir ikke hørt: Når man tar opp ting blir man sjeldent hørt. Dette gjelder både når jeg tar opp ting og psykologen tar opp ting som gjelder meg og min oppfølging. De nekter også å endre seg og svarer kun “sånn er det ikke her”– noe som gjør meg jævlig irritert. For det burde vært mulig å endre seg til det bedre slik at de som bor her faktisk får det best mulig.

Mye vikarer/studenter: Det er alltid vikarer her i sommerferien blant annet, noe jeg hater da det blir nye mennesker å forholde seg til. Det fører til at jeg trekker meg tilbake og ikke snakker med personalet (snakker aldri med de nye) Itillegg er det ofte studenter her, noe jeg heller ikke liker. Jeg liker ikke at de skal vite masse om meg når de kun skal være her i en kort periode. Jeg hater virkelig å forholde meg til nye mennesker, da unngår jeg de bare.

Man blir fort glad i: De som har jobber her lenge blir man jo glad i, og det kan være vondt fordi de kun er på jobb. Jeg har spesielt blitt glad i ei, og jeg skulle ønske hun bare hadde tid til meg, eller at vi kunne funnet på ting utenom jobb men det går jo ikke. Det er også vondt hvis hu finner på noe med noen andre. Jeg hater at jeg er sånn, men det er der problematikken min kommer inn. Det gjelder spesielt voksne omsorgs personer.

Mindre selvstendig: Man blir vant til å få hjelp til ting, at det alltid er folk tilstede for deg, og at du kan bli kjørt hit og dit. Jeg har blitt avhengig av at det er folk tilgjengelig hele tiden. Jeg hadde aldri klart å bo alene i en vanlig leilighet nå, og jeg er redd jeg aldri klarer det fordi jeg har blitt så avhengig av personalet. Så det er så klart en veldig stor ulempe.

-Mona Marlene

 

 

 

FOR STOR TIL Å VÆRE MEG

Har du noen gang følt deg for stor til å være deg? At man ikke passer inn i sin egen kropp? Vel, det har jeg og det er noe som preger hverdagen min veldig mye. Jeg har ikke lenger den kroppen jeg hadde for noen år siden- jeg har ikke lenger flat mage, hoftebein som sikker ut og stort mellomrom mellom lårene og jeg er kun 3 kilo unna min aller høyeste vekt noen sinne. Det er tøft, ekstremt tøft å forholde seg til. Jeg er ikke lenger hun veldig tynne. Å gå ufrivillig opp i vekt er helt jævlig, det tror jeg de fleste ville kjent på- ekstra ille er det når du har en spiseforstyrrelse. Men å se kroppen forandre seg så mye tror jeg de fleste hadde mislikt.

Jeg føler kroppen min er for stor meg, jeg passer ikke inn i den- forstå det den som klarer. Det er en veldig merkelig følelse som jeg ikke helt klarer å beskrive-  det er liksom noe som bare ikke stemmer. Jeg vet jeg ikke er feit, men jeg føler meg  stor- for stor, nettopp fordi jeg har lagt på meg mange kilo. Jeg føler liksom ikke dette er min kropp- det er ikke sånn den skal være. Hvordan lære seg å godta egen kropp? Hvordan takler man vektoppgang? Jeg skulle gjerne visst. Jeg skulle ønske jeg bare kunne godta kroppen min, og være glad for at den fungerer- det er tross alt det som er viktig, ikke hvordan den ser ut.

Dette er hvordan jeg føler om MIN kropp, det er ikke sånn at jeg tenker sånn om andre- tvert i mot. Men for meg gjelder liksom andre “regler” om du skjønner? Jeg ville jo aldri tenkt at en på min  vekt er feit, det handler bare om at jeg ikke trives i min egen kropp slik den har blitt. Nå er jeg jo i kategori normal, verken tynn eller tykk- men allikevel er det slik jeg føler det, slik jeg ser på meg selv med de spiseforstyrra brillene. Mitt kropps bilde er jo forvrengt, det vet jeg jo- men det gjør det ikke noe lettere av den grunn. Mine tanker om meg selv er like reelle forde.

 Det er slitsomt å hate kroppen sin så mye som jeg gjør, jeg virkelig hater den og jeg behandler den deretter. Jeg bruker mye tid på å tenke dritt om kroppen  min, jeg kan ikke gå i de klærne jeg vil, ikke alltid jeg klarer å gå i bukser,  Det opptar tankene mine hele tiden, hver eneste dag. Jeg skulle ønske jeg bare kunne latt kropp være kropp og ikke noe mer. Men dessverre så er det ikke sånn. Jeg vil liksom være så liten som mulig. 90% av tiden vil jeg være så liten som mulig- som et barn, og 10% av tiden vil jeg se ut som en sexy kvinne med former, stor rumpe og store pupper. Det er vanskelig å forholde seg til.. En dag vil jeg det, og en annen dag vil jeg det..  Det er noe med det å ville være liten, ville være et barn. Jeg kan ikke stoppe tiden, men jeg kan hindre kroppen min fra å bli “voksen”.

Å igjen, husk at dette er mine følelser knyttet til egen kropp- jeg sier absolutt ikke at mennesker som ser ut som meg er for store. Dette handler kun om meg og mine følelser.

Kjenner du deg igjen?

-Mona Marlene

 

 

7 FORDELER MED Å BO I BRMANNET BOLIG

Det er alltid noen her: Det er personal her 24/7, noe som er veldig betryggende. Har du det vanskelig har du personal tilstede som du kan snakke med, er du redd og ikke klarer å være alene- er det bare å gå ned i stua der personalet sitter. Det er også våken nattevakt, noe som er veldig trygt da jeg er veldig mye redd på kveldene/natta. Om du så bare ikke vil være alene, så er det alltid noen her liksom.

Jeg blir kjørt: Jeg blir alltid kjørt til behandling som er to dager i uken, og det hender de kjører og henter meg på jobb. Det er veldig deilig å slippe å busse hele tiden.

Jeg kan få hjelp til rydding: Noe som er veldig nødvendig når jeg er dårlig for da ser det faen ikke ut her. Da er det mye lettere at man gjør det sammen. Ikke så ofte jeg får hjelp slik som før, men det hender om jeg eller psykologen sier det er nødvendig.

Fellesmiddager: Det er fellesmiddager her 4 ganger i uken, som vi betaler 50 kroner for. Ikke så ofte jeg spiser her, men det hender. Kjekt om man ikke orker å lage mat selv..

Fellestur: De prøver å få til en fellestur i uken, da vi drar innom forskjellige butikker, går tur og dra på stranda om sommeren. Disse turene er jeg som regel alltid med på da det er fint å komme seg ut, og besøke forskjellige butikker man kanskje ikke er i så ofte.

Leilighetene er en branncelle: Det er veldig trygt. Hvis det begynner å brenne i en leilighet så sprer ikke brannen seg, den slukker i den leiligheten det brenner i. Noe som er mye tryggere om jeg skulle bodd i en vanlig leilighet. En annen betryggende ting er at brannvesenet kommer med engang da de ligger 1 min unna.

Omsorgs personer: Du får jo mange omsorgs personer som er der for deg og som tar litt vare på deg, gir deg klemmer osv. Det føles godt å ha noen som er der for deg hele tiden/når det måtte trengs. Å det er så klart godt å være glad i noen som du ser såpass ofte.

Det er vel disse tingene jeg kommer på som er bra med å bo i bemannet bolig. Det er sikkert flere ting, men disse er vel de tingene jeg synes er det aller beste.

Flere som bor i bemannet bolig?

-Mona Marlene

 

UKEN SOM GIKK #20 + EN FEIL PÅ BLOGGEN

Først vil jeg bare beklage for at alle bildene mine har vært feil vei- det oppdaget ikke jeg før nå. Tydeligvis ikke trygt å laste opp bilder fra mobilen da de både kommer feil vei og i feil størrelse! Hvis det skulle skje igjen hadde jeg satt pris om noen faktisk sa ifra til meg så jeg får rettet opp i det. Kjente jeg ble skikkelig irritert da jeg fant det ut nå!! Folk må jo tro jeg er helt rar… Men over til uka som gikk:

Ukas planer:

Mandag var jeg hos psykologen, og på jobb, tirsdag var jeg på jobb, onsdag var jeg på sykehuset og tok gastroskopi og hos støttekontakten, torsdag var jeg i gruppeterapi, fredag var jeg på jobb, og fredag til søndag har søsteren min vært her- fredag var vi bare i byen, lørdag var vi i byen, jeg var på en mislykka frisørtime og så spilte vi bowling, søndag slappet vi bare av med serie

Ukas følelse:

Litt irritasjon, jeg kjenner jeg er inni en periode der jeg blir veldig fort irritert. Det skal ingenting til før jeg kjenner jeg blir skikkelig irritert inni meg.

Ukas tanke:

Ukas favoritt antrekk:

Det må bli dette ny settet som jeg prøvde for første gang. Synes det ble veldig kult egentlig

Ukas tanke:

Jeg har tenkt mye på det at jeg kanskje aldri vil kunne få mine egne barn, og jeg egentlig vil det. Jeg har også tenkt mye på at det er deilig at de nye medisinene mine faktisk funker og at jeg merker det selv. Pluss at jeg tenker på alt og ingenting hele tiden, men det vel disse to tingene jeg har tenkt mest på.

Ukas sang:

Dance Monkey av Tones And I, denne har jeg seriøst fått helt dilla på. Den er så fengende!

Ukas nedtur:

Denne uken har det faktisk ikke vært noen spesielle nedturer annet enn at jeg har slått halebeinet- noe som har vært veldig vondt. Ellers er jeg glad jeg har hatt en grei uke.

Ukas opptur:

Det må være helgen sammen med søsteren min<3 Og fine dager på jobb.

Ukas serie:

Home and away og bloggerne. Kom gjerne med noen serie tips til meg- føler jeg har sett alt.

Ukas innkjøp:

 

+ jeg har bestilt en hvit oversized skjorte fra Nelly som du finner bilde HER

Hvordan har deres uke vært?

-Mona Marlene