BØKESKOGEN+ HVA BARN GIR MEG

Som jeg nevnte tidligere i dag, så sulle vi ta en tur i bøkeskogen siden det var så fint vær ute. Det var så varmt at jeg i perioder bare gikk i singlet. Vi ruslet litt rundt, husket litt, tok noen bilder og avsluttet med en is- noe som falt veldig godt i smak hos mini.Jeg trives så godt sammen med disse små menneskene, de gir så mye av seg selv. De vakreste smilene som kommer rett fra hjertet, den søteste latteren og de beste klemmene. Det går ikke an å ikke ha det bra sammen med disse små, humøret dems smitter over! Det går ikke akkurat an å være morra gretten når man blir møtt med det største smilet. Sammen med disse små menneskene kan jeg være meg selv, slik jeg egentlig føler meg. Og ikke minst har jeg en grunn til å leke. Det beste av alt er at jeg kan gi disse små menneskene det jeg selv har savnet og savner. En ting er sikkert, han her for masse kjærlig.

Nå står middag til mini for tur, før det blir lek og kos igjen før kveldsmat og bading, før  natta.

Når han har sovnet skal vi store bestille pizza og kose oss med en serie. Jeg er så glad Nina kunne bli med så jeg fikk både passet barn og vært sammen med henne.

En perfekt skjærtorsdag spør du meg!

Hva bruker du skjærtorsdagen til?

-Mona Marlene

EARLY MORNING+BARNEVAKT

God morgen! Jeg  vært vært oppe siden kl 7 idag! Jeg er nemlig barnevalt fra i går kveld til i morgen kveld, og da blir det ikke noe sove lenge nei! 

Jeg er så heldig å få passe en liten bebis, noe jeg elsker! Jeg har det så fint sammen med disse små menneskene.  Heldigvis er søsteren min her også å hjelper til! Jeg setter så stor pris på tilliten jeg blir vist

For noen timer siden spiste frokost alle tre, så blir det lek og kos frem til han skal sove formiddagslur. Det blir nok en liten lur på oss store også. Etter han har sovet så tenkte vi å ta en tur i bøkeskogen og gå en tur, det er jo så deilig vær nå.  Vi skal også få prøvd å ta litt fine bilder av mini- han er bare en så utrolig nydelig baby!

Jeg håper alle får en fin torsdag og ikke minst en fin påskeferie.

Har du noen koselig planer for påsken?

-Mona Marlene

THOUGTS BEFORE BEDTIME

💭Jeg er barnevakt frem til fredag, og jeg lurer på når bebisen kommer til å våkne imorgen?

💭Jeg er så takknemlig for tilliten jeg blir vist når jeg får passe noens barn

💭 Idag har jeg holdt en slange for første gang: det hadde jeg aldri turt jeg skulle tørre. Heldigvis var den liten!

💭 Jeg lurer på om jeg kommer til å orke å få barn?

💭 Jeg lurer på hva som kommer til å skje etter døden? Jeg håper det er noe mer enn svart 

💭 Jeg fatter og begriper ikke hvordan menneskesker klarer å være slemme med dyr

💭 Skal jeg slutte i behandling eller skal jeg fortsette?

💭 Kommer jeg noen gang til å bli lykkelig og fornøyd med livet?

💭 Tenker alt for mye på I, og lurer på om hun i det hele tatt tenker på meg eller om jeg bare er et minne for henne nå

💭 Hvor mange ganger må jeg opp å lage flaske inatt?

💭 Jeg gleder meg til å tilbringe tid sammen med bebisen og søsteren min imorgen

💭 Barnelatter er noe av det fineste jeg vet om

💭 Kommer jeg noen gang til å bli helt frisk?

💭 Jeg er så sinnssykt lei av å aldri føle meg trygg

Hva opptar tankene dine ikveld?

-Mona Marlene

TIL DEG SOM LIGGER ALENE MED TANKENE INATT

Denne teksten er til deg som ligger ensom og alene med alle de vonde tankene ikveld. Kanskje synes du mørket er like skremmende som meg, og jeg vet så inderlig godt hvor vondt det å være redd. Jeg skulle så gjerne fjernet den følelsen for deg og pakket deg inn i trygghet! Gud som jeg skulle ønske jeg kunne det, fysisk og ikke bare i tankene mine!

Husk at du som er så redd, er den modigste av oss alle! Kanskje er du så redd, at du ikke lenger føler deg voksen innvendig! Kanskje alderen har synket mange mange år.  Og du ligger der helt alene, sårbar og liten- så uendelig liten. Hele kroppen din roper etter å bli holdt. Men det er ingen der, det er bare deg og mørket. Du lukker øynene hardt igjen og håper det snart skal bli lyst, at solen for engang skyla skal skinne på deg. 

Kanskje tviler du på din egen verdi der du ligger! Kanskje føler du deg ikke nok i deg selv, kanskje føler du deg mislykka, kanskje skammer du deg for å være redd for mørket. Men det stemmer ikke og du har ingenting å skamme deg over. Det er klart at for et lite barn er mørket skremmende. Du er nok i det selv- verken for lite eller for mye, alltis husk det. Du er verdt mer enn du kan ane!

Kanskje føler du at smerten vil vare for alltid, at natte frykten aldri vil forlate kroppen din! Men det blir bedre, om ikke mye- så litt. Det vil bli lyst igjen, og du vil føle deg lettere, det vil bli bedre! 

Husk at vi ser på den samme månen ikveld. Du er ikke alene og jeg håper du vil finne litt trøst i denne teksten. For jeg føler med deg, så inderlig- her jeg ligger alene i det skumle mørket. Vi er mange som deg, mange med den samme frykten og lengselen etter å bli holdt av trygge armer. Vi er mange som frykter natten og som føler oss alene. 

Med ønske om en så trygg og god natt som mulig!

-Mona Marlene

IKKE FORTELL MEG HVORDAN JEG HAR DET

Når man velger å være åpen og ha en blogg, så må man regne med kritikk- det er jeg inneforstått med! Konstruktiv kritkk har jeg ingen problem med å tåle, men er det noe som irriterer meg så er det spydighet og at folk påstår de vet bedre enn meg hvordan jeg selv har det. 

«Kanskje du kjeder deg? Det er jo bra for da har du ikke så mye å tenke på» – var en kommentar jeg fikk fordi jeg skrev jeg har blitt utrolig rastløs! Altså, man fint kjede seg selv om man har mye og tenke på. Jeg kjeder meg mye til tider, men jeg har ALLTID mer enn nok å tenke på, hode mitt får sjeldent en pause fra konstant tankekjør. Det er ikke akkurat sånn at man har det gøy når man har mye å tenke på! Og at folk skal fortelle MEG hvordan JEG har det blir for dumt rett og slett. 

Eller den kommentaren jeg fikk igår oå innlegget om takknemlighet: «da viser du at du ikke er like deprimert lenger»

Altså, kan man ikke være takknemlig selv om man er deprimert? Det er ikke enten eller, og jeg vet vel selv best hvordan jeg har det og ikke! 

Samme hvor deprimert man er, så finnes det som regel alltid ting å være takknemlig for! Det er alltid noe eller noen man setter pris på, selv i de mørkeste tider. Ja, det kan være vanskelig å se lyspunker når man er deprimert, men takknemlighet er en annen ting. Du trenger ikke være strålende fornøyd for å kjenne på takknemlighet!

Jeg synes man bør tenke seg godt om før man poster kommentarer på nett! Hva gagner det deg eller den som mottar kommentaren, om du velger å være spydig? Det gagner absolutt ingen! Å har du ikke noe konstruktivt å komme meg så la heller vær! Jeg tar meg overhode ikke nær av det, jeg prøver bare å tenke «stakkars, de skjønner ikke bedre» enn å la det gå inn på meg for jeg synes bare det blir for dumt at andre skal mene noe om hvordan jeg har det og ikke har det! Det er det kun jeg som vet! 

Hvis målet med å være spydig er å irritere meg, så well done- det greide du! For det er en person som til stadighet legger igjen spydige kommentarer, og jeg lurer på hva du vil oppnå med det? Eller om du rett og slett ikke ser selv at kommentarene dine et spydige? 

Kom gjerne med konstruktiv kritikk, det tåker jeg. Men vær så snill og ikke fortell meg hvordan jeg har det og ikke har det 

-Mona Marlene 

BULLET JOURNAL-APRIL

God ettermiddag! I går ettermiddag tok jeg meg en spontan tur til byen for å kjøpe meg en ny Bullet Journal da jeg ikke var helt fornøyd med den gamle. Denne er mye mer solid, og finere enn den jeg hadde. Jeg tenkte å vise dere hva jeg har laget for april, som jeg gjorde i går kveld. Det er en veldig fin aktivitet å drive med på kveldstid, da det krever en del konsentrasjon og man får da koblet av litt. Jeg som er så redd på kveldene trenger virkelig å koble av litt med noe helt annet. Jeg vet ikke om jeg er særlig fornøyd med resultatet, men jeg tenker at hvordan det ser ut er ikke det viktigste heller.

Her ser dere forsiden fra april. den ble helt grei egentlig. Enkel, men ikke for enkel heller!

Til venstre har jeg skrevet ned noen små mål for måneden, jeg har med vilje ikke skrevet noen store mål da jeg vet at ikke kommer til å nå de. Det er viktige å sette seg små mål, som er sannsynlig at man oppnår ellers blir man bare skuffet og sint på seg selv. Når man sliter psykisk, kan selv de minste målene være vanskelig å nå- og det er helt greit om man ikke når de. Jeg tror jeg kommer til å klare å nå de som står der. Til høyre ser du bare hvilken uke vi er i, den ble jeg overhode ikke fornøyd med, men la gå.

Her ser dere en oversikt over en uke, der jeg kommer til å plotte inn alt av avtaler. Jeg har foreløpig kun laget for en uke, men skal også lage for flere uker. 

Til venstre her, skal jeg fylle ut hva jeg er takknemlig for hver eneste dag. Det er en fin ting å kinne minne seg selv på ting man er takknemlig for- for det er ALLTID noe man kan være takknemlig for selv om det er svart. Til høyre skal jeg skrive ned blogg ideer som kommer opp, slik at jeg ikke glemmer de.

Jeg er ikke helt ferdig med april enda, men dette er hva jeg rakk å gjøre i går.

Driver dere med bullet journal?

-Mona Marlene

 

5 TING JEG ER TAKKNEMLIG FOR+ ANTREKK

God kveld! I de siste ukene har jeg begynt å skrive ned 3 ting jeg er takknemlig for hver kveld. Det er ikke alltid jeg husker på det, men da tenker jeg alltid på noe jeg er takknemlig for før jeg legger meg. Jeg tenker det er en fin ting å minne seg selv på de tingene man er takknemlig for, for det er som regel ALLTID noe å være takknemlig for selv om det er svart! Man må bare øve på det. Idag tenkte jeg å dele listen min med dere. Dette er  hva jeg er takknemlig for akkurat nå:

1. For at jeg har en lillesøster, og for at akkurat Nina ble min lillesøster. Jeg klarer virkelig ikke se for meg livet uten henne, bare tanken på det skremmer meg. Jeg er så takknemlig for henne at jeg ikke eier ord

2. For vennene mine, jeg har ikke så mange- men de få jeg er har er gull verdt. De er oppriktige og det man kan kalle ekte venner

3. For at jeg har en behandler som virkelig bryr seg og ønsker å hjelpe meg, selv da jeg ikke ønsker hjelp og bare viser henne sinne.

4. For at jeg har Linn i livet mitt. Hun er så god mot meg, og jeg elsker å være sammen med henne. Hun gir meg så mye kjærlighet, viser at hun bryr seg om meg og prioriterer meg.

5. For lysere tider: dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på våren og at det snart går mot sommer. Varmere og lysere tider gjør virkelig noe med humøret helle sinnsstemningen. Alt er liksom så mye lettere og finere i disse tider.

Hva er du takknemlig for i dag?

-Mona Marlene

“JEG NÅR IKKE INN TIL DEG”- PÅ BEHANDLINGSFRONTEN

Humøret er ikke på topp for tiden, som jeg har nevnt tidligere. De siste 4/5 månedene har det vært verre enn det pleier, noe som skyldes medisin bytte, opptrappingen og nedtrappingen. Siden jeg begynte med det har humøret rast nedover, jeg har vært konstant sint, deppa og likegyldig og langt i fra mottakelig for hjelp. Aller helst til jeg bare være i fred, råtne i fred- at folk skal la meg være i fred- som jeg har sagt til behandler også flere ganger: “bare la meg være” 

“Ditt sårbare barn vil ikke være i fred, ditt sårbare barn vil noe helt annet, men hun blir bare overkjørt”– når den setningen kommer fra behandler blir jeg iallefall irritert. Ikke faen om det stemmer liksom, ikke faen om jeg har en liten sårbar barne del i meg. Kanskje treffer hun en spiker.

Når jeg er så sint som det jeg er for tiden, så klarer jeg ikke få utbytte av behandlingen. Jeg klarer ikke ta til meg noe, og jeg orker ikke og vil ikke snakke om noe som helst.. Tanken på å avslutte all behandling har streifet meg mange ganger de siste ukene- jeg vet rett og slett ikke om jeg orker mer. For jeg har mistet håpet om å få det bedre, jeg har mistet troen på at behandling kan funke. Å skulle sitte å snakke om det samme om og om igjen, få 100 spørsmål om alt og ingenting- det takler jeg ikke for tiden, jeg blir bare irritert og gidder ikke snakke om noe som helst og avslutter timene lenge før tiden er ute.

“Jeg når ikke inn til deg Mona, du stenger meg ute og har gjort det i lange tider nå. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg. Du er konstant i mestringsmodus og skyver alle bort” – er typiske setninger fra behandler den siste tiden.

Behandler er fortvile, for denne tilstanden har vart lenge nå og vi kommer ingen vei, vi kommer ikke fremover så lenge jeg har det sånn som jeg har det nå. Hun når ikke inn, og jeg stenger henne ute.

Det er slitsomt å ha det sånn, jævlig slitsomt faktisk. Å gå å være så sint hele tiden, tar krefter. Jeg vil jo ha det bedre, samtidig som jeg har gitt opp fordi jeg ikke kommer noen vei og ikke har gjort det på mange år. Da er det ikke rart man gir opp? Å det er ikke rart man blir sint heller, når man har det sånn som jeg har det- jeg tror de fleste ville vært forbanna i min situasjon. Forbanna på alt og alle, forbanna fordi jeg ikke kommer noen vei, forbanna fordi jeg har det sånn som jeg har det- som ikke er noe liv. Rett og slett forbanna på verden. Man blir det når man har hatt det jævlig lenge nok.

Jeg vet ærlig ikke hva jeg skal gjøre på behandlings fronten: om jeg bare skal slutte i all behandling, eller om jeg skal fortsette og håpet på at jeg snart får det bedre så jeg kan dra nytte av behandlingen, for det gjør jeg ikke nå.

Å hvem vet: kanskje er ikke behandling noe for meg. Jeg har gått i behandling siden jeg var 16, og ikke kommet noen vei. Ting har bare forverret seg. Behandling har aldri hjulpet meg, og kanskje vil det heller aldri hjelpe meg, for kanskje er det ikke håp. Kanskje må jeg bare leve sånn som dette resten av livet. Kanskje kan ikke mine dype sår heles.

Jeg er så usikker, fortvila, lei, motløs, rådvill,  sint og sliten- jævlig sliten.

-Mona Marlene

BARN VOLDTAS OG UNGE DREPES

Hver dag kommer jeg over artikler om barn og unge som blir misbrukt og slått hjemme, barn som voldtas og unge som drepes. Heldigvis har det blitt mer fokus på dette i media for tiden, fremfor artikler om lipgloss, silikonpupper og topp bloggernes millioninntekt.. På tide at dette kommer fram i lyset. Hver gang jeg leser disse artiklene kjenner jeg at jeg blir like forbanna hver eneste gang, å jeg stiller meg spørsmålene gang på gang: NÅR skal samfunnet forstå? Og hvor mange flere barn skal vi miste? HVOR er barnevernet når de trengs som mest? NÅR skal vi lære at barn utsettes for de mest grusomme ting?

Hver eneste dag, midt i blant oss alle, går det små menneskekroppen som har mer livserfaring enn det de fleste voksne har. Som kjemper seg gjennom hver dag, kanskje vært minutt- for å overleve. Disse små menneskene har en høy puls og kort pust, de bærer på en konstant utrygghet, ensomhet og smerte. Disse små menneskene kjenner på dette dag ut, dag inn. Ingen ser. Ingen griper inn.

“Hver dag er det mange barn som gruer seg til skolen, som blir mobbet, som gruer seg for å komme hjem, som må passe på mor, som ikke får mat, som blir utsatt for seksuelle overgrep, som ALDRI får høre at noen er glad i dem, barn som ikke har noen venner, barn som blir slått og truet hvis de gjør noe “galt”, barn som ser at mor blir banket, barn som har et ansvar kun en voksen skal ha, barn som flykter mentalt fra hverdagen fordi den er for vanskelig å takle- barn som hver dag kjemper for livet” – Er det sånn barn og unge skal ha det? Er det greit? Så vidt jeg har fått med meg så har alle barn rett til en trygg og god barndom!
De barna som overlever, de gjør ofte bare det. De lever ikke, for livet ble revet fra dem før dem har rukket å leve det.

Å det verste er at det er ikke blåmerkene som gjør mest vondt, det er den smerten, terroren og den psykiske volden de til stadighet blir utsatt for. Det frarøver barna mer enn bare barndommen: også fremtiden.
Disse barna og de unge opplever for det første masse svik i hjemmet, fra de nærmeste som skal være trygghets personer i barn og unges liv, MEN de opplever nye svik utenfor husets 4 vegger av de som skulle trådd inn når nøden var som størst. De blir sviktet av oss, av samfunnet! Barn trenger oss, de trenger vår hjelp- de er sjanseløse uten.

SAMFUNNET er nødt til å ta seg sammen, hvis vi skal unngå at barn og unge utsettes for grov mishandling. Det hjelper lite å bruke ordet som “maktløshet- det har ingen mening, det ordet er galt rett og slett. I Norge så handler det ikke bare om det å ha makt til å endre, men vi har en plikt til å si fra- gjøre det VI kan i slike situasjoner. Vi kan ikke bare stå på sidelinjen å se på at barn og unge lider, vi er nødt til å gripe inn samme hvor vanskelig det er. Si heller i fra enn gang for mye enn en gang for lite, det kan settes et barne liv på spill. DU, og bare DU kan være en som redder et liv. DU: ene og alene kan gjøre en forskjell.

“Vi ser det ikke før vi tror det”- det er så jævlig sant. Man ser det faktisk ikke før man velger å tro at det skjer. Tror man ikke at sånt skjer med barn, nei da vil  vi heller ikke se det.

Jeg kan ikke tenke meg noe mer feigt og usselt enn å gå løs på små forsvarsløse barn/unge. Det er det styggeste jeg vet om, tilgivelse finnes ikke i mitt ordforråd i slike situasjoner. Jeg kan ikke fatte og begripe åssen noen kan utsette så grove handlinger mot små barn og unge. Takke meg til at jeg ikke klarer å forstå meg på slike handlinger, noe annet hadde vært sykt.

“Noen slås, noen blir voldtatt, noen sulter og noen drepes, noen trues, andre straffes, noen får et voksent ansvar i en altfor tidelig alder, noen blir utsatt for psykisk vold, andre blir utsatt for grov omsorgssvikt, noen piskes og noen er vitne til vold mellom mor og far” – Dette er hverdagen til altfor mange barn og unge, dere. DETTE skjer i blant oss hver eneste dag, samme hvor godt vi vil tro om folk. Det hjelper ikke å pakke realiteten inn i silkepapir, for det stemmer ikke. Verden er brutal, vi må bare velge å lukke opp øynene slik at vi kan få stoppet det.

Jeg har selv vært et slikt barn, jeg vet at dette skjer- jeg har kjent de på kroppen, jeg vet at det sjeldent er noen som griper inn, og konsekvensene av det er det jeg som sitter med i voksen alder.

VI må tørre å tenke det aller verste
VI må tørre å si ifra om noe er galt
VI må tørre å bry oss om barn og unge som ikke er våres egne
VI må slutte å tenke at ” det er noen andre som tar seg av det”
VI må tåle og høre barns historier, samme hvor fæle de er
Vi må tørre å snakke med barn og unge om vold og overgrep, for at de skal lære rett og galt

-Mona Marlene

UKA SOM GIKK #14

Ukas opptur:

Å passe lille Goldie i nesten en uke+ en helg med søstera mi

Ukas følelse:

Sinne og likegyldighet

Ukas nedtur:

Har ikke hatt noen nedtur denne uka heller, kryss i taket

Ukas tanke:

Jeg har tenkt mye på døden, jeg er livredd for døden. Jeg er livredd for at noen rundt meg skal dø- noen som står meg nær, jeg hadde ikke takla det. Jeg vet de fleste tenker der, men helt ærlig hadde jeg ikke takla det. Døden skremmer meg skikkelig, ironisk nok.

Ukas sang:

“Society” av Eddie Vedder, den er skikkelig fin og jeg har hørt på den hele tiden

Ukas serie:

“Criminal Minds” på dagtid og “Sophie Elises verden” på kveldstid- enkelt underholdning, da jeg ikke tør å se på skumle ting på kvelden

Ukas antrekk:

Det må bli dette, da jeg ikke har kledd meg opp mer enn et par ganger denne uka

Ukas planer:

Søndag til fredag passet jeg Goldie, mandag gjorde jeg ingenting,  tirsdag hadde jeg legetime og var hos støttekontakten, onsdag spiste jeg middag med Betina og sov hos Anniken, torsdag gjorde jeg ingenting, fredag kom Nina, lørdag var jeg hos frisøren og idag skal jeg og Nina på kino

Ukas innkjøp:

Dette settet og en blåshampoo+ at jeg har bestilt med tattoverings utstyr

Ukas selvskrevene dikt:

” Tenk å bli elsket

Slik jeg elsker 

Deg” 

-mml

 

Åssen har uken din vært?

-Mona Marlene