UKA SOM GIKK #16

Ukas opptur:

Denne uken har det ikke vært noen oppturer dessverre, ganske shitty uke egentlig

Uken nedtur:

Planene med Elise ble utsatt da henne ikke var i form. Jeg var forsåvidt ikke i så god form jeg heller

Ukas serie:

Home and Away og Criminal Minds

Ukas planer:

Søndag sov jeg hos Anniken, tirsdag var jeg hos behandler, drakk meg drite og sov hos Anniken, onsdag gjorde jeg ikke noe, torsdag var jeg i gruppeterapi og sov hos Anniken, fredag gjorde jeg ikke noe, lørdag sov jeg hos foreldrene mine og i dag skal jeg besøke noen barn

Ukas innkjøp:

Har ikke handlet noe denne uken, bortsett fra litt tattoveringsutstyr

Ukas antrekk:

Har ikke kledd meg opp noe denne uken, da jeg ikke har skullet noe spesielt

Ukas tanke:

Jeg har tenkt mye på I, og hvordan relasjonen vår kommer til å ende. Jeg er livredd for å miste henne, men kanskje er det det beste å la henne gå. Jeg er ingen enkel person og ha en relasjon til dessverre. Jeg håper jo inderlig vi klarer å løse det, og fortsette som før, for jeg elsker henne så innmari.

Ukens følelse:

Sinne og følelsen av avvisning- den har vært ganske sterk denne uken

Ukas sang:

Society av Eddie Vedder, den går fortsatt på repeat

Hvordan har deres uke vært?

-Mona Marlene

 

UKENS SPØRSMÅL

Har du noen hobbyer nå?

Nei det har jeg ikke, annet enn skriving da

Hvorfor vil du ned i vekt? Jeg synes du ser fin ut nå

Tusen takk for det, det er komplisert og en del av spiseforstyrrelsen. Jeg føler meg ikke vel i den kroppen jeg har nå

Kan du skrive mer hverdagslig innlegg?

Jeg kan prøve på det, men hverdagen min er ganske tom så det er liksom ikke så mye å skrive om. Men kom gjerne med forslag til innlegg du ønsker å lese.

Favoritt drikke?

Alt av brus og frappe.

Favoritt mat?

Taco, pizza, kylling, kebab

Hvordan går det i boligen nå?

Dessverre ingen forandringer

Er di egentlig kjendis siden du har så mange følger på insta??

Haha I wish! Er ikke det gitt

Hvem er dine beste venner?

Søsteren min, Elise Amanda og Anniken, er de jeg ser på som mine aller nærmeste

Kan du vise hva slags sminke du bruker?

Ja det kan jeg vel få til

Kan du dele 3 fun facts om deg?

1. Jeg har tatovert meg selv

2. Jeg tør ikke sove med vindu oppe om natta

3. I det siste har jeg blitt skikkelig redd for at et hjul på bilen skal dette av mens vi kjører på E18

Savner du meg? Savner deg myyye

Klart jeg savner deg vennen, jeg gleder meg masse til å besøke deg snart<3

Har du kjøpt noen nye klær i det siste?

Nei, merkelig nok ikke. Er på jakt da hehe

Hva gleder du deg mest til dette året?

Bulgaria med Anniken og typen, Stavernsfestivalen med Nina, og forhåpentligvis en tur meg og Elise skal på i september.

Hvordan går det med deg om dagen?

Helt ærlig: ikke så bra. Du kan lese mer om det HER

Hvor høy er du og hvor mye veier du?

Jeg er 163, hva jeg veier vil jeg ikke dele offentlig

Husk at dere kan stille spørsmål i kommentarfeltet når som helst!

-Mona Marlene

RELASJONSBRUDD OG DÅRLIGE TIDER

God kveld! Tenkte å titte innom fortelle litt om hvordan ting går (siden noen lurer på det). Helt ærlig så går det ikke så bra om dagen. Jeg er kjempesliten fysisk og sover mesteparten av dagen og er veldig mye kvalm. Psyken er heller ikke på topp, jeg er skikkelig nedstemt igjen. Jeg vil egentlig bare være for meg selv, for det er slitsomt å forholde seg til andre, bare det å se på serie er slitsomt nå. Det er ingenting som gir meg glede om dagen, og dagene er tomme uten innhold. Jeg er null energi og null motivasjon til noe som helst. Jeg vurderer også sterkt å slutte i behandling, bare gi opp rett og slett- for jeg kommer jo ingen vei uansett så hva er vitsen? Jeg er på et sted der jeg ikke ser vitsen eller meningen med noe som helst! Dagene er tomme, jeg er ustabil, verden er svart og jeg vil bare grave meg ned! Når skal denne smerten ta slutt?

I dag har enda en relasjon gått i vasken, som betydde ekstremt mye for meg- og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg er så sint på  meg selv som klarer å fucke opp alt. Jeg er så lei. Så lei av å være såå ustabil at alle relasjonen rundt meg går i dass. Hvorfor kan jeg ikke bare være normal liksom? Helvete heller.

Bloggen går også dårlig, for jeg klarer ikke levere. Jeg har ingenting å skrive om, ingen ideer, ingen motivasjon her heller. Har faktisk vurdert å bare slutte å blogge også, for nå får jeg det ikke til.

Jeg håper alle får en fin helg, så snakkes vi en eller annen dag!

-M

ASK ME SOMETHING

God kveld, det er stille fra meg om dagen. Jeg har liksom ikke noe å skrive om føler- ei har jeg energi til det! Detfor tenkte jeg å kjøre i gang en spørsmålsrunde her også (jeg gjør det som regel bare på instagram:monamarlenee)

Så er det noe du lurer på? Sleng igjen en kommentar så svarer jeg i løpet av helgen. Husk at ingen spørsmål er for dumme, og jeg svarer på det aller meste!

-Mona Marlene

TA DEG SAMMEN

Kjære deg som mener at rusmisbruker og “sånne som meg” som sliter psykisk, skal ta seg sammen. Du har mye å lære, mye å sette deg inn i- om det er slike holdninger du har. Hvor har det blitt av forståelsen, sympatien og respekten i dette samfunnet?

Jeg blir rett og slett forbanna, forbanna over holdninger enkelte mennesker har.. Forbanna når uvitende folk ber meg om å skjerpe meg eller bare ta meg sammen. Dette er et stort folkehelseproblem, og mye mer utbredt enn det vi vet- nettopp fordi folk heller holder kjeft om det fordi det er så mye tabu og fordommer rundt nettopp dette.

Rusmisbruker: blir bedt å skjerpe seg, kutte ut dopet, de har jo tross alt valgt det selv. Det er ikke synd på de.

Selvskadere: får beskjed om å skjerpe seg, at de får stygge arr, og burde bruke svart pepper om såret ikke slutter å blø. Du får iallefall ikke hjelp om du holder på sånn. Du gjør det jo bare for å få oppmerksomhet. Hvordan skal du forklare arrene til dine fremtidige barn?

Spiseforstyrrede/ anorektikere: blir bedt om å slutte med det tullet, det er jo bare å begynne å spise. Du velger selv “det er en menneskerett å sulte seg om det er det du vil” Du vet jo at alle mennesker trenger mat for å overleve. Tenk på alle barna som sulter  Afrika? Det kan jo ikke være så jævlig vanskelig å spise?

Deprimerte: får beskjed om å komme seg ut, begynne å jobb, begynn å tren, vær sosial. Slutt å grav deg ned i det vonde, bare kom deg videre og tenk positivt, velg livet og tenk positive tanker. Glem fortiden, du får ikke endret det uansett. Det er mange som har det verre enn deg.

Suicidale: får beskjed om at “ingen kan hindre deg i å ta livet ditt”, du klarer det hvis du vil, ingen kan stoppe deg og det er jo en menneskerett å ta sitt eget liv. Du er kronisk suicidal, så vi kan ikke ta deg på alvor fordi du sier jo at du vil dø hele tiden. Tenk på de som blir igjen? Det er egoistisk å ta selvmord, det er de svake som gir opp. Tenk på alle de som er døende og faktisk vil leve?

Angst: bare tenk realistisk, det kommer jo ikke til å skje noe, du kan ikke gå rundt å være redd for alt, det er ikke noe å være redd for.

Listen er lang, og jeg kunne skrivd en bibel om hvilket holdninger “sånne som meg” blir møtt med. Men jeg tar utgangspunktet i det jeg selv har erfart, for jeg kan kun snakke for meg selv og svare for meg selv, selv om jeg vet at det er mange som føler det på samme måte. Psykiske lidelser er også sykdom, og det er ikke noe du kan velge bort. Psykisk sykdom er minst like alvorlig som fysiske lidelser- og i mange tilfeller også mer alvorlig enn fysiske lidelser. Hvorfor er dette så vanskelig å godta? Hvorfor blir ikke psykiske lidelser tatt på alvor av samfunnet?

Jeg tror at de som uttaler seg om dette, de som dømmer noen som sliter med de tingene nevnt ovenfor, er mennesker som ikke har peiling på hva det innebærer, som ikke har følt det på kroppen. For mennesker som ikke har opplevd større motgang enn at lipglossen er tom og puppene for små, så skjønner jeg at de ikke klarer å sette seg inn i mer alvorlige problemer. For ingen som har erfart dette, har slike holdninger til hverandre. Jeg respektere mennesker som ikke forstår, men jeg respekterer ikke stygge holdninger og usanne teorier. Jeg hadde heller sikkert ikke forstått hvorfor folk velger å skjære seg opp eller sulte seg- om jeg ikke hadde erfart det selv. Men det er noe som heter respekt, prøv iallefall å forstå istedenfor å kom med utsagn du ikke har noe som helst grunnlag for å komme med og ikke snakk om noe du tydeligvis ikke har peil på.

Psykiske lidelser er faktisk en sykdom, på lik linje med fysiske, forskjellen er at de fysiske sykdommen som regel synes på utsiden, og at de er mer godtatt i dette samfunnet. Psykiske lidelser blir sett på som noe du bare “kan velge deg ut av” – og ikke en sykdom Du ber ikke en med brekt bein om å kaste krykkene å begynne å løpe, da ber du heller ikke en deprimert person om å bare “skjerpe seg og tenke positivt” Så kom ikke her og be meg ta meg sammen før du har gått i mine sko.

Ett enkelt råd: ikke uttal deg om ting du overhode ikke har peiling på.

-Mona Marlene

Å VÆRE I MESTRINGSMODUS

Er det noe som har gått igjen hos behandler de siste månedene så er det at jeg er i mestrinsgmodus, altså et modus for å beskytte meg selv. Det er også dette som har vært tema i gruppeterapien de siste ukene. Dette er ikke et modus jeg bevisst velger å gå inn i, men noe som skjer automatisk. Jeg merker det heller som regel ikke selv, jeg tenker bare at ” det er sånn jeg er”, men så nekter behandler å gå med på det, og mener det bare er en måte jeg beskytter meg på. Beskytter meg for hva lurer jeg på?

Unnvikende mestrinsmodus er vel det jeg er mest i, iallefall når jeg er i behandling. Jeg unngår å snakke om det som er vanskelig, jeg stenger av og holder behandler på avstand. Å det merker jeg jo selv, for jeg vil jo ikke snakke om noenting lenger, samtidig som jeg vet jeg burde for å komme meg videre. Men det skjer automatisk fordi jeg ikke vil/tør/orker å snakke om det som er vanskelig, og da sperrer jeg av og går inn i mestringsmodus og det ender med at jeg ikke vil snakke om noe som helst, som igjen ender med at vi ikke kommer noen vei fordi hun får ikke hjulpet meg.

Jeg skjønner ikke alltid selv hvorfor jeg går inn i et sånt modus, og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal la være å havne i det moduset- “gi faen modus” som jeg liker å kalle det. For jeg føler jeg ofte bare gir faen, jeg sier iallefall at jeg gjør det. Det er slitsomt, for jeg vet at så lenge jeg er i det moduset så kommer jeg meg heller ikke fremover, det er slitsomt å hele tiden holde de som vil hjelpe på avstand- og ikke vite hvorfor jeg i det hele tatt gjør det. Jeg føler jo det bare er sånn jeg er som person, at jeg holder folk på avstand og ikke lar de komme meg for nær. For hvem er jeg hvis jeg ikke er i mestringsmodus? Hvordan er jeg da? Det lurer jeg veldig på.. Behandler sier jo at hun tror jeg som regel er i det moduset hele tiden, og da tenker jeg iallefall at det bare er sånn jeg er. Men det er jo det vi skal jobbe med i gruppebehandlingen- å ikke være i mestringsmodus.

Det er nok bare sånn jeg har blitt av alle erfaringene mine tenker jeg. At jeg på en eller annen måte beskytter meg fra andre mennesker- fra å bli såra, fra å gå inn i vonde ting. Ikke vet jeg, og ikke skjønner jeg så mye av det selv heller. Det eneste jeg vet er at det er slitsomt, for i mestringsmodus er jeg som regel alltid sint i tillegg- sint hvis behandler prøver å komme meg for nær, eller stiller de kanskje riktige spørsmålene som jeg ikke vil svare på. Det som gjør vondt å snakke om, er jo akkurat det jeg burde snakke om, men jeg tror skammen holder meg igjen- og da blir jeg heller sint og stenger av.

Er det flere som har det sånn eller er jeg helt rar? 

-Mona Marlene

TANKER FØR LEGGETID

💭 Jeg gleder meg til å få besøkt Elise snart- det skal bli så godt å se henne igjen

💭 Gleder meg skikkelig til å reise til Bulgaria- det nærmer seg nå

💭 Idag er jeg takknemlig for: at jeg har Anniken og Elise, for at det er varmt ute og for at jeg fikk innvilga ufør- det var virkelig godt å få en stabil økonomi

💭 Jeg lurer på hvorfor det skal være så vanskelig å godta kroppen sin? Jeg er redd jeg aldri kommer til å godta den så lenge den ser ut som den gjør nå! Jeg skulle ønske kropp og mat ikke opptok så mye av tankene mine

💭 Jeg lurer på hvorfor jeg har så sinnsykt liten matlyst for tiden? Jeg har liksom ikke lyst på noen ting, og er ikke sulten

💭 Jeg gruer meg litt til å reise til Oslo- angsten er så sterk om dagen og Oslo er den siste plassen jeg vil være

💭 Jeg gleder meg så til Elise kommer hjem igjen- så vi får møttes jevnlig igjen

💭 Jeg lurer på hvorfor folk sier de bryr seg så masse om meg når de ikke viser det?

💭 Jeg gleder meg skikkelig til 17.mai for da kan jeg bruke bunaden min igjen. Det er den eneste dagen i året jeg føler meg fin!

💭 Jeg gruer meg til tannlegen til onsdag- jeg hater å være hos tannlegen

💭 Jeg misunner alle de som har masse energi- jeg føler meg helt dæv om dagen

💭 Hvordan blir man kvitt angst?

Hva opptar tankene dine ikveld?

-Mona Marlene

HVORDAN ER EGENTLIG MONA MARLENE SOM PERSON?

Nå er det jeg, Elise Amanda, som har logget inn på bloggen til Mona for å skrive et lite gjesteinnlegg. For de som ikke vet det er jeg ei god venninne av Mona og nå tenkte jeg å fortelle dere om hvordan Mona er som person. Mona og jeg har jo vært veldig mye sammen og til og med overnattet mye sammen, så jeg vil påstå at jeg kjenner henne svært godt. Vi har i tillegg vært venner i mange år og da vi møttes igjen etter at vi hadde mistet kontakten var det som om vi skulle ha sett hverandre i går. Sånn er det med gode venner, tid spiller ingen rolle. Men over til det jeg egentlig skal skrive om! For hvordan er egentlig Mona Marlene som person?

Mona er ei jente som for det første er utrolig omsorgsfull. Hun bryr seg veldig mye om andre og strekker seg langt for at de skal ha det bra. Så mye bryr hun seg at det noen gang går på bekostning av henne selv. Så hvis du er venn med Mona så har du en venn som stiller opp, men da håper jeg at du stiller opp like mye tilbake. Mona kan også være veldig spontan, selvom hun egentlig liker å planlegge ting. Hun hater når avtaler endres eller avlyses, men blir gjerne med på noe gøy helt spontant om det ikke krasjer med andre ting.

Mona er også ei ganske sårbar jente, noe som ikke er så rart etter alt hun har opplevd. Det er derfor viktig å huske på dette og ta hensyn til det. Humøret hennes kan også svinge ganske mye og hun kan bli sint, men etter en stund roer hun seg og det er som om ingen ting har skjedd. Jeg vet dette kan være vanskelig å takle for noen, men jeg tenker at så lenge jeg gir Mona tid om hun trenger det og lar hun føle ut følelsene sine så går det bra. For hun er ei utrolig flott jente med et hjerte av gull.

Humor er noe Mona heldigvis har mye av og det er ikke sjeldent jeg ikke ler når jeg er med henne. I tillegg har hun en utrolig fin klesstil og hun er generelt veldig kreativ. Stahet er også et ord som beskriver Mona, for tro meg, den jenta kan være sta! Hun tør også å si rett ut hva hun mener, så er det noen som oppfører seg teit eller urimelig kan du banne på at Mona sier det ut høyt! Det får noen ganger litt reaksjoner, men jeg digger at hun gjør det! Og hvis man er på fylla med Mona Marlene, ja da kommer Marlene frem! Mer enn det trenger jeg ikke si hahah. Alt i alt er hun ei helt fantastisk jente jeg stolt kaller for en av mine aller nærmeste venner <3

 

 

Klem, Elise Amanda

UKA SOM GIKK #15

Ukas høydepunkt:

Få påskeegg av støttekontakten- det var så koselig, og være barnevakt

Ukas nedtur:

Omgangssyke, noe av det jævligste som finnes

Ukas planer: 

Forrige helg var Nina her frem til mandag, mandag var jeg hos behandler, onsdag til fredag var meg og Nina barnevakt, torsdag og fredag var jeg syk, lørdag sov jeg hos Anniken og i dag skal jeg også sove hos Anniken

Ukas tanke:

Angst og kropp er vel det som har opptatt tankene mine. Jeg takler ikke kroppen min og at jeg har latt meg selv bli så stor som det jeg har blitt. Jeg tror aldri jeg kommer til å klare å godta kroppen min slik som den ser ut nå. Angsten tar også opp mye av tankene mine, da jeg kjenner på den konstant hele tiden, begge deler er ekstremt slitsomt. Og jeg er mildt sagt lei av både selvhatet og angsten. Tenk om det aldri går over? Har forresten tenkt en del på det å skulle få barn også, jeg vet rett og slett ikke om jeg kommer til å orke det…

Ukas serie:

Denne uke har jeg faktisk ikke sett noe særlig på serie da jeg har vært opptatt og sammen med folk så og si hele tiden. Men har sett et par episoder av Criminal Minds når jeg har vært alene, og noen episoder av Hundepatruljen sammen med Anniken..

Ukas innkjøp:

Ny Bullet Journal som jeg viste dere for noen dager siden.

Ukas sang:

Denne uken har jeg faktisk nesten ikke hørt på musikk engang.

Ukas følelse:

Sinne og irritasjon, Gud som mennesker irriterer meg. Det er lite som irriterer meg mer enn når mennesker behandler hverandre som dritt. Det gjør meg skikkelig irritert at menneskene rundt meg- som påstår de bryr seg om meg gir fullstendig faen i meg og ikke engang snakker til meg på flere måneder. Jeg blir skikkelig sint på de rett og slett, de viser bare sitt sanne jeg og fortjener ikke at jeg bryr meg engang. Disse menneskene er ikke verdt å tenke på engang når de behandler meg så dårlig som det de gjør.

Åssen har dere uke vært?

-Mona Marlene

 

DERFOR VAR DET STILLE FRA MEG IGÅR

God påske! Gjett hvem som pådro seg omgangssyke på torsdag da? Jeg ble dårlig torsdag kveld, og var dårlig i hele går- derfor var det stille fra meg i går! Jeg orket rett og slett ikke være på telefonen. Det passet utrolig dårlig med omganssyke da jeg var barnevakt, å stå opp fredag morgen etter en hel natt med oppkast og null søvn var virkelig ikke morro! Lillegutt var like blid da. Jeg var så dårlig, at jeg måtte be mor komme hjem så fort som mulig!

I dag er jeg heldigvis helt frisk igjen, jeg virkelig hater omgangssyke og vil heller dø der og da enn å være syk. Heldigvis er det ikke så ofte man har det.

I dag er jeg hos Anniken, og biff står på menyen ikveld! Jeg håper alle har en fin påske, så snakkes vi mer i morgen- jeg er litt tom for ideer til innlegg idag.

-Mona Marlene