MIN HELG I BILDER

Fredag var vi en tur på lekeland med minsten, så han fikk lekt fra seg litt.

Litt vin og The Voice på på fredagskvelden da minsten hadde lagt seg. Rolig og koselig kveld

Lørdag tok jeg med Emil ut for å leke litt, så Linn fikk ryddet og ordnet litt. Han elsker å bare gå rundt og ta på og se på bilene i gata.

Lørdagskveld dro vi ut på byen en tur- I Ski, sammen med en venninne av Linn. Det var kjempekoselig, og jeg hadde det veldig fint. Jeg  er jo så og si aldri ute på byen, så det var gøy å komme seg ut litt.

Hvordan har din helg vært? Jeg har hatt en kjempefin helg der jeg har slappet godt av, sovet ekstremt godt og spist god mat.

-Mona Marlene

NEI DU HAR IKKE ANGST

Nei, du er ikke deprimert fordi du er lei deg en dag

Nei du har ikke angst fordi du gruer deg til eksamen

Nei, du er ikke bipolar selv om du har litt mye energi i perioder

Nei, du har ikke en spiseforstyrrelse fordi du ikke spiser på en dag

Nei, du er har ikke borderline, bare fordi følelsene dine svinger litt fort iblant

Nei, du har ikke ADHD, bare fordi du er litt urolig av deg

Man må slutte å sykliggjør normale følelser.. Det er helt normale følelser som alle kan kjenne på uten at det er noe sykt ved det. Det er sånn det er å være menneske.Det skal tross alt ganske mye til for at det stilles en diagnose.  Slutt å selvdiagnoser dere selv, det er faktisk dårlig gjort  ovenfor de som virkelig sliter, og  som har disse diagnosene hengene over seg og som daglig kjemper disse kampene. Jeg er så lei av at folk bare slenger ut av seg at de har angst eller depresjon bare fordi de gruer seg til en prøve, eller er lei seg en dag. Disse ordene blir misbrukt alt for mye, og er lett å bare slenge ut av seg.

-Mona Marlene

IRRITERT OG RASTLØS

Det er vel de følelsene det går i om dagen. Jeg merker jeg er skikkelig irritert- enda mer enn vanlig og det er jo nesten ikke mulig. Jeg vet ikke hvor alt sinne kommer fra, men det er nok en kombinasjon av nedtrapping på en medisin og oppstart på en nye- slitsomt er det iallefall uansett årsak. Det skal så lite til, bare et spørsmål eller en ansatt som prøver å være vennlig gjør meg irritert. Behandler som spør om alt mulig, det irriterer meg grønn. Jeg tror jeg bare vil være i fred. Slippe og forholde meg til noen akkurat nå, slippe å snakke med noen- iallefall behandlingsfolk. .

Jeg har også blitt skikkelig rastløs i det siste, noe jeg ikke har kjent på så mye tidligere. Når jeg vet jeg skal noe, er tiden i mellom skikkelig lang, og jeg blir skikkelig rastløs av venting. Det kan jo og ha noe med medisiner å gjøre siden jeg ikke har hatt det sånn før. Gud, som jeg gleder meg til alt dette medisin surret er ferdig. Jeg er så sliten nå- sliten av å være på vent, sliten av å være i denne tilstanden.

Jeg har ikke så mye å si om dagen, dagene går ekstremt  sakte og føles enormt lange. Det er ikke akkurat så mye å finne på her. Jeg prøver å komme meg ut innimellom, bare for å få tiden til å gå, gjøre litt annet enn å glo på pcen, men det blir allikevel lange dager. Dagene går i det samme: stå opp, se på serie, komme seg litt ut, se på serie, spise og sove- samme regla hver dag. Jeg gleder meg skikkelig til å komme meg bort i helgen- det skal bli godt for kropp og sjel.

Pust, dette skal gå over. Disse følelsene og denne tilstanden varer ikke for evig.

-Mona Marlene

THOUGHTS BEFORE BEDTIME

💭Jeg lurer på hvor lenge jeg skal være her og hvor lang tid det tar før medisinene funker

💭 Jeg er så takknemlig for de få menneskene jeg har rundt meg som virkelig viser at de bryr seg 

💭 Jeg skulle ønske jeg kunne bidra til å gjøre en forskjell for noe – som da jeg holdt masse foredrag

💭 Angsten- den sliter meg ut og hemmer meg fra å leve. Jeg er så umenneskelig sliten og lei av den. Og er livredd den aldri vil slippe taket

💭 Savner et menneske som stod meg veldig nær, men som jeg tror jeg aldri vil få en relasjon til igjen. 

💭 Jeg gruer meg til å komme hjem- til å sove alene igjen. 

💭 Jeg var hos frisøren idag, og endelig begynner jeg å bli fornøyd med den nye hårfargen

💭 Jeg gleder meg veldig til helgen, da skal jeg til verdens beste Linn og ungen hennes. 

💭 Jeg er så takkenemlig for støttekontakten min- hun er bare så fin

💭 Jeg lurer på hvor alt sinne mitt kommer fra? All irritasjonen. Jeg er så irritert for tiden. 

💭 Jeg både gleder meg veldig og gruer meg litt til jeg skal til Bulgaria i sommer (jævla angst) 

Ønsker alle en god natt!

-Mona Marlene

EN OPPKLARING ETTER I GÅR

Innlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser i går, ble misforstått av de alle fleste og det var kun negative tilbakemeldinger. Kanskje formulerte jeg meg feil, og kanskje misoppfatta folk det. Derfor tenkte jeg å skrive en forklaring på hva jeg faktisk mente og ikke mente.

De aller fleste har et helt feil bilde av hva anoreksi er. De aller fleste tenker at det kun er de som veier 30 kilo og kun spiser salatblader til middag etterfulgt av en beinhard treningsøkt, som har anoreksi, og det er feil. Det finnes “grader” av anoreksi også som alle andre diagnoser for eksempel depresjon. Noen er mer deprimert enn andre, og noen er mer prega i perioder. Akkurat sånn er det med anoreksi også, det finnes faktisk mennesker med anoreksi som du så vidt kan merke det på- nettopp fordi det er i hode det sitter. Jeg har hatt atypisk anoreksi siden jeg var 16, og har det fortsatt- men jeg verken veier 30 kilo eller overtrener etter hvert måltid, men det har allikevel preget meg i mange år.  Og ja: jeg spiser til og med drittmat. Men tankene mine er syke, mitt forhold til egen kropp mat og vekt er langt ifra normalt.

Den dårlige samvittigheten som gnager så fort jeg spiser, den er ikke synlig for andre, men er der hele tiden. Det konstante kroppshatet, følelsen av å være feit, behovet for å kunne kontrollere noe i livet, mestringsfølelsen jeg får når jeg har sulta meg lenge. Ingenting av dette synes på utsiden, men har prega meg hver dag i mange år.Jeg kan ikke huske sist jeg nøt et måltid.. Jeg har vært veldig undervektig men ikke skjelett, og jeg er nå tilnærmet normalvektig: men jeg er like preget selv om vekta har gått opp- nettopp fordi det handler om tankene, synet på deg selv og mat. Kroppen din kan være preget fysisk, selv om du ikke ser døende ut til og med.

Poenget med innlegget i går var å avkrefte myter, og å si litt om hva spiseforstyrrelser faktisk handler om: at det i hovedsak ikke handler om vekt for de aller fleste, men mer en måte å mestre vanskelige følelser på, et kontrollbehov og en forskrudd mestringsfølelse. Og at alle opplever en spiseforstyrrelse for eksempel anoreksi, helt forskjellig- det er ingen fasit på hvordan en anorektiker spiser og ikke. Noen er mer prega enn andre, noen synes det godt på og andre ikke. Noen spiser tilnærmet normalt i perioder, mens andre så og si aldri gjør det. Jeg selv kan spise normale måltider, og sulte meg i andre perioder- det spørs hvor mye anoreksien preger meg og ikke- for meg har aldri den vært hoved problemet mitt. Noen perioder er jeg veldig prega, og andre perioder er jeg ikke det- samtidig som de negative tanken er tilstede hele tiden.

Så klart finnes det veldig restriktive anorektikere som ikke unner seg noe annet enn salat og sunne matvarer og overtrener til de grader, og veier 30 kilo, men det gjelder ikke de aller fleste- iallefall ikke de med atypisk anoreksi. IGJEN: det finnes ikke noe fasit svar, alle er forskjellig og alle er preget forskjellig og det var hele poenget med innlegget fordi de som ikke har vært der selv mangler kunnskapen som trengs for å forstå en spiseforstyrrelse og mange misoppfatter hva en spiseforstyrrelse faktisk innebærer. Jeg opplever at veldig mange tenker at du må være radmager for å ha en spiseforstyrrelse og det stemmer overhode ikke. Jeg kan ikke få sagt det nok.

Samme gjelder jo bulimi, du kan ha bulimi selv om du er kjempe tynn, eller kjempestor og du kan ha anoreksi selv om du er normalvektig. De aller fleste med en spiseforstyrrelse er faktisk normalvektige eller overvektige, så det er ikke vekt som avgjør om du har en spiseforstyrrelse eller ikke

(å vær så snill: les hele innlegget før du kommenterer, for sånn som i går ble det kommentert masse som ble misforstått. Punktene jeg skrev øverst i innlegget var ikke hva jeg mente, men MYTER- altså myter= noe som ikke stemmer)

-Mona Marlene

9 MYTER OM SPISEFORSTYRRELSER

1. Det rammer bare jenter/damer

2. Man må være syltynn for å ha en spiseforstyrrelse

3. Man kan aldri bli frisk fra en spiseforstyrrelse

4. Folk med anoreksi spiser aldri junk eller godis

5. Man blir frisk fra anoreksi om man blir normalvektig

6. En spiseforstyrrelse handler bare om å bli tynn

7. Spiseforstyrrelser er et valg

8. Spiseforstyrrelser er bare en fase i ungdomsårene

9. Du må være syltynn for å oppsøke hjelp

Relatert bilde

Dette er myter, som ikke er sanne. Spiseforstyrrelser rammer både menn og kvinner, men det snakkes lite om de mennene som sliter med en spiseforstyrrelse- det er et større tabu rundt det. Men det stemmer at det rammer flere damer enn menn. Og man kan bli frisk fra en spiseforstyrrelse, med god behandling og lang tid. At anorektikere bare spiser salat, og aldri noe usunt er bare tull. De fleste spiser alt det samme som oss bare i mindre mengder, forskjellen er hvordan de takler det, tenker om det, følelsene de får av det og håndterer det etterpå. Anorektikere kan også spise vanlige måltider, folk misforstår veldig! Ja mange sulter seg til døde, noen spiser baare sunt, men det gjelder bare en gruppe! Poenget er at det finnes ingen fasit og at folk flest misforstår hva en spiseforstyrrelse faktisk dreier seg om! Det er ikke bare som veier 30 kilo som kan ha en spiseforstyrrelse slik mange enda tror!

Om du blir normalvektig så blir du frisk NEI NEI og NEI. En spiseforstyrrelse handler i hovedsak ikke om vekt, men et enormt kontroll behov, en måte å regulere vanskelige følelser på, et selvhat, og om mestring. Om et forvrengt syn på seg selv. En spiseforstyrrelse sitter i hode, og du kan være alvorlig syk selv om du er normalvektig. Alt sitter i hode, om hvordan du tenker om egen kropp, om mat og vekt.

Bilderesultat for bulimia nervosa

Man må heller ikke være tynn for å få hjelp til en spiseforstyrrelse, de aller fleste med en spiseforstyrrelse er faktisk normalvektige eller overvektige. Noe å tenke på neste gang du ikke føler deg “tynn nok” for å få hjelp. For spiseforstyrrelser handler i hovedsak ikke om vekt.

Ingen velger en spiseforstyrrelse (med unntak av helt helt få kanskje?). En spiseforstyrrelse er en sykdom som utvikler seg over tid: som en konsekvens av mobbing for eksempel, og som krever langvarig profesjonell behandling. Det er en sykdom, på lik linje som fysiske- og er såpass alvorlig at det ender med døden for veldig mange. Så det er verken et valg eller en fase som bare varer i ungdomsårene.

-Mona Marlene

10 TING JEG VIL GJØRE FØR JEG DØR

1. Kose med en løveunge eller tigerunge: hallo, de er jo bare verdens søteste skapninger

2. Dra til Maldivene: det er jo helt sinnssykt fint der, og jeg tror ikke jeg er den eneste som drømmer om å dra dit. Ligge på en hvit strand, plukke fine skjell i havet og bare nyte det fine landskapet

3. Dra til Bali: det er jo såå fint der. I tillegg er det aper der, som jeg har veldig lyst til å mate og kose med. I tillegg er det et veldig spirituelt sted, med masse fine templer.

Bilderesultat for maldivene

4. Gi ut minst 2 bøker: det har vært en drøm i mange år. Jeg vil gi ut minst en diktbok og en selvbiografi

5. Føde to barn: jeg har en stor drøm om å kunne føde mine egne barn

6. Være ekstramamma for en som trenger det: det vil jeg fordi jeg selv ønsker meg det mer enn alt og vet hvor vondt det er å ikke ha det, og det vil jeg gjerne være for en som trenger det like mye som meg. Gud, tenk å stor forskjell det kan gjøre for vedkommende.

Bilderesultat for aper på bali

7. Hoppe i falskjerm: bare for å ha gjort det liksom. Det ser litt gøy ut og jævlig skummelt ut. Jeg måtte sikkert blitt dytta ut av flyet fordi jeg aldri hadde turt å hoppe

8. Bade med delfiner: hvor koselig hadde ikke det vært? De er så fine

Bilderesultat for disneyland

9. Oppleve USA: det er utrolig fint der, billig shopping, stor sjanse for å se kjendiser, haha

10.Disneyland: enten i Paris eller i USA. Jeg har lenge hatt en drøm om å få oppleve Disneyland

Hva vil du oppleve før du dør?

-Mona Marlene

JEG FEIGA UT

Nå er jeg tilbake på DPS. Ting gikk ikke helt som planlagt. Planen var at jeg skulle sove hjemme inatt fordi jeg hadde en tidelig avtale imorgen rett ved der jeg bor, men sånn ble det ikke- jeg turte rett og slett ikke sove hjemme alene inatt. Jeg trodde virkelig jeg skulle klare det, men panikken tok grep. Jeg hater at jeg er så redd for å sove hjemme alene. Når skal jeg vende meg til det liksom?

Det er for tidelig å prøve å sove hjemme nå tror jeg, jeg må vente til medisinene har begynt å funke og forhåpentligvis tatt bort litt av angsten.

Men sånn er det, jeg ga det iallefall et forsøk, jeg prøvde i det minste!

Nå skal jeg snart ta kveldsmedisinene mine, og få meg en god natt søvn. Idag blir det tidelig kvelden på denne frøkna.

-Mona Marlene

UKA SOM GIKK #11

Ukas opptur:

Til tross for at jeg ikke har det så bra, så har det vært flere oppturer denne uken. Å få den innleggelsen jeg har vente på,  Sverige tur med Anniken og at jeg passa Archie hele forrige helg frem til mandag.

Ukas nedtur:

At en avtal jeg hadde med søsteren min ble avlyst, og at håret mitt fortsatt er orange

Ukas serie:

“Madeleien Maccan saken”

Ukas sang:

Ukas innkjøp:

Her er noen av innkjøpene jeg har klikket hjem denne uken, fikk ikke bilder av alt.. Alt er fra Wish unntatt dekselet. Jeg virkelig elsker at wish er så billig og at man kan betale senere 🙂

Ukas planer:

Mandag var hos behandler, og hos støttekontakten, tirsdag sov jeg hos Anniken, onsdag var jeg i Sverige med Anniken, torsdag var jeg i gruppeterapi og ble fikk plass på DPS; fredag sov jeg hos Kirstine, lørdag sov jeg hos Anniken, og søndag har jeg øvelseskjørt litt.

Ukas sang:

Har nesten ikke hørt noe på musikk denne uken egentlig, men da må det kanskje bli “You are the reason”

Ukas tanke:

Tenker på så mye hele tiden, men det må vel bli angst, det å skulle bli mamma, fremtiden og tankene på å finne meg en jobb+ myyyye på selvbilde som er helt ute å kjøre for tiden. Og ikke minst på ferien jeg skal på i juni, det har blitt endringer i planene og vi skal en uke til Bulgaria i juni istedenfor. Jeg gleder meg sjukt mye, og vil bare reise med engang.

 

Har dere hatt en fin uke?

-Mona Marlene

 

OM 5 ÅR: SYK VS FRISK

Om fem år er jeg tilnærmet frisk og lever et liv jeg er fornøyd med. Jeg har endelig kommet meg ut en i en vanlig leilighet, jeg har fått lappen, og tatt ferdig videregående. Jeg har ett eller to barn, og en hund- en staff. I tillegg er jeg ekstramamma for en som trenger det, og gir alt jeg har til alle barna mine- både mine egene og den jeg er så heldig å få være ekstra mamma for. Hverdagen er hektisk, og jeg elsker det, jeg har ikke tid til å tenke og dvele over fortiden.  Bagasjen har jeg fortsatt med meg, men jeg har lært meg og leve med den og lar den ikke lenger prege hverdagen min. Jeg er for første gang glad på ordentlig, og jeg kjenner for første gang at livet er godt og leve. Jeg har fått meg jobb, enten på SFO, barnehage eller omsorgsbolig. Jeg holder mer foredrag, og har også gitt ut min aller første diktbok.  Angsten ha sluppet taket, og relasjonene blir ikke lenger ødelagt av min ustabilitet. Jeg er fornøyd med egen kropp, og mat og vekt preger ikke lenger hverdagen min. Jeg tjener mine egne penger, mer penger- slik at jeg kan gi barna mine mange fine opplevelser og minner. Kjære Mona, du fikk det til. All jobbingen og behandlingen var hvert da, det var håp for meg også- slik som alle rundt meg sa! 

Om fem år er jeg fremdeles syk, og det preger hver eneste dag. Jeg er fortsatt stuck i psykiatri boligen og har verken barn eller hund. Jeg har mista alle relasjonene mine, fordi jeg er så ustabil følelsesmessig. Angsten har nådd et nytt punkt og jeg er reddere enn aldri før, jeg kveles. Jeg hater fortsatt meg selv og kroppen min og hverdagen er preget av mat, kropp, vekt og sult. Jeg har enda ikke fått tatt lappen eller fullført videregående, jobb har jeg heller ikke fått meg. Hverdagen går tregt, og jeg har alt for mye tid til å tenke. Jeg er langt ifra glad og jeg trives ikke i livet i det hele tatt. Jeg har gitt opp behandlingen, for det er jo ikke håp for meg- som jeg har sagt hele tiden: det er ikke håp for alle. Jeg har gitt opp å få det bedre, og forsonet meg med at jeg må leve som dette til dagen jeg dør. Mitt eneste mål nå er å bli tynn- koste hva det koste vil,  da har jeg iallefall fått til noe her i livet. Kjære Mona, du kommer ikke til å oppnå noe her i livet. Det er ikke håp for deg, som jeg prøvde å si hele tiden! Du kommer aldri til å bli i nærheten av frisk og du kommer til å hjemsøkes av fortiden resten av ditt liv

Jeg vet veldig gidt hvilket av disse to livene jeg ønsker meg, det er nok ikke så vanskelig å gjette!

-Mona Marlene