HVORDAN ET VENNSKAP IKKE SKAL VÆRE

Apropo vennskap. Jeg er så utrolig takknemlig for de få men nære vennene jeg har, som alltid stiller opp og er der for meg. Jeg tør ikke sove alene om dagen, og venninna mi Anniken har tatt meg imot 3 netter på rad nå. Jeg vil heller ha få- men nære og gode venner, enn en haug med dårlig vennskap!

Jeg har vært i flere dårlig vennskap, vennskap som har vært giftige istedenfor å oppbyggende. Jeg har laget en liste over hvordan et vennskap IKKE skal være

Ensidighet: dette er så viktig! Vennskapet må gå begge veier, det vil si at begge tar intiativ til å finne på noe, at man spør hvordan det går med hverandre- at det ikke bare er den ene som spør og aldri får spørsmålet tilbake

Bare den ene som stiller opp: dette har jeg oppleved flere ganger og sånn. Jeg har stilt opp hver gang, men aldri fått noe igjen. Og sånn skal ikke et vennskap være. Man må gi og ta. Å begge parter må stille opp for hverandre når man trenger det

Baksnakking: folk som snakker dritt om deg bak din rygg kan ikke kalles venner. Men de som faktisk snakker pent om deg når du ikke er tilstedet- det er det som kalles venner

Løgner: et vennskap må være basert på ærlighet hele veien, og å juge til hverandre skaper ikke tillit som er avgjørende i et vennskap. Jeg har opplevd så mange ganger at folk juger- typiske lystløgnere og det gjør at jeg ikke har stolt på noe av det personen har fortalt!

Opplever du noen av disse punktene, annefaler jeg deg å revurdere vennskapet- for da er det ikke bra for deg! Et vennskap skal være positivt, gjennsidig og ikke minst oppbyggende- ikke en energi tyv! Et ekte vennskap vil ikke inneholde disse punktene! Husk: du fortjener det beste! Du fortjener kun menneskesker som behandler deg bra, venner som stiller opp, som løfter deg opp, som prioriterer deg og som snakker fint om deg når du ikke er tilstedet, venner som respekterer deg!

-Mona Marlene

 

 

NOK ER NOK

I skrivende stund sitter jeg på legevakta. Jeg har fått en alergisk reaksjon på de nye medsinene jeg har begynt på og holder på å klø meg ihjel!

Men over til overskriften: hvor mange ganger skal man godta å bli såret og sviktet av sine nærmeste før nok er nok? For meg er den grensen nådd for leeenge siden.  Jeg kjenner jeg har nådd et punkt nå, et punkt der jeg ikke lenger orker å bry meg om mennesker velger å svikte meg.

Jeg orker ikke lenger kjempe meg inn i andres liv, jeg går dit hvor det vises at jeg er velkommen. De som behandler meg dårlig, de får jeg rett og slett bare kutte ut av livet mitt, for jeg blir dårlig av det. Jeg takler rett og slett ikke sånne relasjoner lenger- der de du tror er dine nærmeste behandler deg dårlig.

Jeg har det ikke bra om dagen, og da er slike menneskesker det siste jeg trenger. Depresjonen er tung og angsten er skyhøy. Jeg er så ekstremt sliten og lei.  Jeg er rett og slett dritt lei av mennesker som ikke klarer å behandle hverandre bra. Det er jo ikke rart det er krig her i verden.  Da er det bedre å ta vare på de få nære relasjonene jeg har igjen- der personene faktisk bryr seg og stiller opp for meg, noen andre er ikke er verdt å bruke tiden sin på rett og slett. Det burde jeg hatt lært etter år etter år med svik og mennesker som har behandlet meg dårlig. Jeg må virkelig bli flinkerer på å kutte ut de som ikke behandlet meg bra- jeg har nok å stri med!

Nok er nok!

PS: innleggene kommer til å bli sperret av ulike grunner. De av dere som vil fortsette å lese kan sende meg en mail [email protected] eller på facebook/ instagram for å få passordet!

 

-Mona Marlene

MIN ERFARING FRA FOSTERHJEM

I dag tenkte jeg å dele mine erfaringer med å bo i fosterhjem, etter et ønske fra dere. Siden jeg  var 11 har jeg bodd i fem forskjellige familier- med andre ord en lite forutsigbar barndom med mye kaos. Jeg husker lite av selve flyttingene, bare noen vage minner. Første var et beredskapshjem, og 3 av de var fosterhjem- 2 av de var forsterket fosterhjem. Jeg velger å dele erfaringer fra de 3 hjemmene jeg bodde lengst. 

Første hjemmet husker jeg ikke så mye av, annet enn at jeg trivdes så vidt jeg kan huske. Det var en enslig dame som hadde oss, og der ble vi boende ett år- noe som egentlig er ganske lenge til å være et beredskapshjem.

Andre fosterhjemmet husker jeg litt mer fra. Jeg var veldig glad i fostermoren, men ikke så begeistret for fosterfaren. Jeg husker mange fine stunder, men etter hva jeg har blitt fortalt var det mye trøbbel og krangling der- det husker jeg lite av. Jeg var veldig skadet på det tidspunktet, og hadde blant annet en del tvangstanker i tillegg til at jeg var veldig mye redd. Jeg var veldig preget, og krevde sikkert en del.  Fosterfaren måtte for eksempel ofte sitte oppe til jeg hadde sovnet på kveldene.

Noe jeg likte veldig godt med dette fosterhjemmet, var at de aldri drakk når vi var hjemme. De tok fullt hensyn til det, med tanke på at vi kom fra et alkoholisert hjem. Det var en ekstrem trygghet!

Jeg bodde der i to år, før de sa opp meg men ikke søsteren min. Det var ekstremt vondt å få vite at jeg hadde blitt sagt opp, fordi det ble for vanskelig for dem. Dette var også første gangen de var fosterforeldre.  Jeg husker godt den dagen jeg fikk beskjed om at vi skulle flytte- jeg ble utrolig lei meg og løp inn på rommet og låste døren før jeg senere hoppet ut av vinduet og løp og satte meg inn i skogen. Det var en helt jævlig å få beskjed om at jeg nok en gang skulle flytte, nok et brudd, nok en gang nye mennesker å skulle forholde seg til. Jeg bodde der i 2,5 år før vi måtte flytte.

Tredje fosterhjemmet, har jeg dessverre ikke mye positivt å si om. De gjorde åpenbart dette for pengenes skyld- det merket man fort. For pengene de fikk for å ha oss, gikk ikke på oss og vi fikk heller ikke ting vi trengte. Det var vel fint der helt i starten, men det snudde fort. De kjeftet mye på oss, ropte til oss, ble sure for små filleting, tok fra meg telefonen så fort jeg ikke hørte på de.

Når vi var på ferier, var det alltid de voksne for seg selv og barna for seg selv (ingen på min alder). I tillegg drakk de mye, spesielt på ferier- da kunne de begynne på morgenen og fortsette til langt på kvelden.  At de fikk lov til dette, er meg et stort spørsmål. Når alkohol var en av to grunner til at vi ble flyttet hjemmefra. De reiste alltid sammen med en stor gjeng, det var liksom ikke noe koselig familietur bare oss.

Ikke ble jeg kjørt noe steder heller, noe som var vanskelig fordi vi bodde langt i ingenmannsland der det kun gikk skolebusser, ukepenger fikk vi heller ikke. (fikk vel 2 kr for å gå med søpla, og  kr for å gå tur med hundene som jeg ble tvunget til). Det tok ikke lang tid før jeg begynte å hate de, jeg ba ganske fort om å få flytte men jeg ble ikke hørt før tante og kusina mi tok grep og sa jeg kunne flytte til kusina mi.

Det var i dette hjemmet jeg virkelig begynte å slite- det var her jeg begynte med selvskading, her jeg sluttet å spise, her jeg fikk de første selvmordstankene. Dette gjorde situasjonen enda verre, for de begynte å tvinge i meg mat- jeg fikk ikke smøre maten min selv, jeg måtte rett hjem etter skolen å spise hjemme. Da rant begeret over, da klarte jeg ikke mer og det var da tante tok grep. Hun så virkelig hvordan fosterhjemmet var, og mottok i tillegg masse stygge meldinger fra fostermoren. Her ble jeg også boende 2,5 år før jeg endelig fikk flytte.

Jeg så også at hun dro søsteren min ned trappen, og hørte at hun ble dyttet inntil skapet på rommet sitt- dette ble vi heller ikke trodd på. Når jeg flyttet ut ble dessverre søsteren min boende i mange år til, før jeg også fikk henne ut derfra. Etter jeg flyttet derfra ble det mye verre for henne. Hun ble blant annet tvunget til å spise muggent brød, ble fratatt telefonen i ett år, de byttet nr hennes så vi ikke skulle få kontakte henne.

Det jeg synes er ekstremt trist, er at kontakten brøt så fort vi hadde flyttet ut. Jeg skulle så ønske jeg hadde kontakt med noen av de enda, at de fortsatte å ville ha noe med meg å gjøre.. De skulle jo bli våre nye familier.

Har du gode eller dårlige erfaringer fra fosterhjem?

 

-Mona Marlene

 

 

JA TIL AKTIV DØDSHJELP

Dette er et tema jeg har tenkt en del på i det siste, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formulere. Jeg er for aktiv dødshjelp, og jeg skulle ønske det var lovlig i Norge slik som det er i Sveits for eksempel.

Jeg synes ikke man skal holde mennesker det ikke er håp for i livet, jeg synes ikke man skal måtte lide seg gjennom den siste tiden man har igjen når man for eksempel er alvorlig syk og skal dø- da synes jeg man skal få slippe. For hva er vitsen med å skulle lide til siste slutt, når man vet at det ikke er noe håp? Hvis man skal tenke på pasientens sitt beste, ville dette beste vært å få lov til å slippe smertene alt for mange må lide seg gjennom.

Jeg er nok heller ikke den eneste suicidale personen som har tenkt på aktiv dødshjelp som en løsning, som det beste for alle parter.  Jeg tror ganske mange psykisk syke har tenkt denne tanken. For hva er egentlig vitsen med å holde mennesker i livet, når det ikke er håp eller ikke noe verdig liv? Bare fordi man har fått tildelt et liv, så skal man tvinges til å leve til siste slutt. Er det verdt det, om man må lide seg gjennom et helt liv? Jeg synes ikke det, men det er det nok ganske mange meninger om.

Det måtte jo så klart vært under veldig strenge rammer der den psykiske tilstanden er godt dokumentert, så ikke man bare kunne dra å avslutte livet sitt så fort man er litt deppa en dag liksom. Nå snakker jeg om mennesker som ligger på dødsleie, eller mange års alvorlige psykisk sykdom- som det ikke er håp for, mennesker som virkelig lider og som ikke lever et verdig liv- da synes jeg man skal få slippe om det er det man selv ønsker og har tenkt nøye og lenge igjennom.

Hva tenker dere om dette? Er dere for eller imot aktiv dødshjelp?

-Mona Marlene

I HAVE NO CLUE+HVORFOR DERE IKKE HØRTE FRA MEG I GÅR

God fredag! I skrivende stund sitter jeg på bussen til Oslo, jeg skal sove hos fineste Linn i natt noe jeg gleder meg veldig til! Det er så godt å være der!

I går hørte dere ikke noe fra meg. Jeg var i Sverige sammen med en venninne og søsteren min, men jeg var utrolig dårlig- det ble litt mye bobler kvelden før, så jeg var rett og slett fyllesyk. Vi fikk uansett en hyggelig tur og jeg fikk handlet en del, blant annet masse snus! Når vi kom hjem var jeg skikkelig sliten, så da ble det senga og serie resten av kvelden. Så derfor hørte dere ikke noe fra meg i går.

Under ser dere dagens antrekk, det var forresten denne tightsen jeg fikk av Elise til bursdagen min- jeg bare elsker den. Bildene ble så som så i dag, da det regnet og var skikkelig grått og trist ute, men la gå.

(t skjorte fra Wish, jakke fra HM, tights fra New Yorker)

 

Hva synes dere om antrekket?

 

Ønsker alle sammen en så god helg som mulig!

 

-Mona Marlene

 

FLYING YOGA

Idag har jeg prøvd noe heelt nytt, meg og Elise har nemlig vært på flying yoga! Det var utrolig gøy, tungt og annerledes. Yoga er så utrolig deilig, og jeg burde bli flinkere til å gjøre det oftere. Men det er så mye lettere å dra på timer, enn å gjøre yoga hjemme selv. Må absolutt komme meg på noen timer, det gjør godt for både kropp og sinn!

Når jeg gjør yoga så kjenner jeg på en indre ro jeg så og si aldri kjenner på ellers- jeg tenker liksom ikke på alt det vonde jeg tenker på ellers. Jeg slapper av, samtidig som det er tungt. Det å bli påminnet å faktisk puste dypt, slappe av i kjeven og ansiktet- for det er noe jeg sjeldent gjør ellers når jeg ikke blir minnet på det. Tenk at man trenger å bli minnet på å puste dypt liksom.

Nå er både meg og Nina plantet godt i sofaen hos Elise, vi skal nemlig sove her i natt. Jeg har fylt litt bobler i glasset, og senere er det taco som står for tur.

Har du prøvd flying yoga?

-Mona Marlene

NEW PANTS+VEKTOPPGANG

Her om dagen fant jeg noen drit kule bukser, eller tights er vel mer rett å si. Å den var på salg til bare 69kr så jeg måtte bare ha den. Jeg elsker å kjøpe klær som ikke alle andre går i. Jeg bare digget den! Den er fra Cubus, om noen skulle ønske å kjøpe den!

Ulempen var at jeg så vidt fikk den på meg.. Selv om det er den størelsen jeg har brukt i alle år! Det satte et skikkelig støkk i meg, og det er det tydligste tegnet på at vekten har gått opp. Det siste halve året har vekten bare skutt i været, og det er et rent helvete. De negative tankene om meg selv er skyhøyet og jeg kveles. Å takle ufrivillig vektoppgang når man har en spiseforstyrrelse er et rent helvete. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg om dagen! Jeg vil bare gjemme meg inne så ingen ser meg!

Tanken på at jeg kanskje må gå opp til størrelse x er helt forferdelig. Jeg føler meg så forferdelig for tiden, og det opptar ekstremt mye av tankene mine! Jeg tror det ville vært vanskelig for friske mennesker også- om du plutselig raste opp i vekt og ikke kjente igjen kroppen din! Jeg føler liksom ikke jeg passer inn i min egen kropp lenger m! En av årsakene til min spiseforstyrrelse, blir veldig tydelig nå og det er ekstra vanskelig å takle med den årsaken det gjelder- som jeg ikke er klar for å åpne meg opp om her på bloggen, medt på grunn av skam! Men kanskje tør jeg en vakker dag!

(NB: dette handler om meg og min kropp! Ikke om andre, å det er overhode ikke sånn at jeg bryr meg hvordan andre ser ut eller at andre som er større enn meg ikke er fine! Dette handker kun om mine forstyrra tanker om egen kropp og hva jeg er komfertabel med og ikke!)

-Mona Marlene