“Vi fjerner tilsyna”

Som en knyttneve i magen. Ikveld kom ett av personalet opp og sa at tilsyna jeg har to ganger om dagen kommer til å bli fjerna, for de fører ikke til noe positivt? Altså de tilsyna er så og si det eneste de har med meg og gjøre, og nå skal de ta fra meg det også? Jeg er så skuffa og forbanna, jeg er så lei av denne boligen. Jeg sa til behandler senest på fredag at jeg ønsker å bytte bolig, for de her møter ikke noen av mine behov, å nå skal de ta fra meg den eneste lille tryggheten jeg har om dagene. Er så møkk lei av å ha det såpass kjipt der jeg bor og tilbringer mesteparten av tiden min…

Som jeg nevnte tidligere skulle de begynne med veiledning på meg her i boligen, å det geniale forslaget var visst fra han som veileder. “Du er bare så negativ”, “tilsyna er jo bare det samme hele tiden”, “det fører ikke til noe” osvosv. Så nå kan det sikkert gå en uke eller to mellom hver gang jeg ser noe til de. Flott. Jeg kunne sikkert vært dø i mange dager uten at de visste det:)

Denne boligen har aldri fungert, og den kommer aldri til å gjøre det heller. Aldri har mine behov blitt møtt her, og nå er fjerner de det ene behovet som vi fikk til for en stund siden. Jeg er så såra og irritert nå! Det virker som de gjør alt i sin makt for at jeg ikke skal trives her. Det er en grunn til at jeg ville ha de tilsyna liksom. Skal ta det opp med behandler i morgen, og be om å finne ny bolig så fort som mulig. Dette gjorde at begeret rant over. 

 – Mona Marlene

En underernært kropp

Det forskes mye på hvor mange som lever under fattigdom- materialistisk fattigdom. Det finnes det mange tall på, men hva med de som lider under manglende kjærlighet og omsorg? Det er det ingen tall på. Hadde man startet å forske på det tror jeg tallene ville sjokkert oss. 

Kjærlighet er noe av det viktigste her i livet, det gjør noe med følelsene våre og oss som mennesker å vite at vi betyr noe for noen, at vi er verd å bli elsket av en annen. For barn er dette helt avgjørende, de er avhengig av foreldrenes kjærlighet og omsorg fra den dagen de ankommer verden. Det er helt grunnleggende for barn utvikling, grunnmuren til et godt og trygt voksenliv. Kjærlighet er også avgjørende for å utvikle gode, sunne relasjoner med andre mennesker.  Et barn som vokser opp og vet at det er elsket, som får masse kjærlighet og nærhet- som opplever at de er viktig for noen, de vil ikke forakte seg selv som voksne (så klart finnes det unntak) Men jeg velger å tro at et barn som har vokst opp med kjærlighet og omsorg vokser opp til en tryggere, friskere voksen enn de som vokser opp uten- de ser verden helt annerledes. 

Å det smerter langt inn i sjelen å vite at det finnes barn som ikke får dette behovet dekket- å vite at det er mange som vokser opp slik som meg. For jeg vet godt hva denne mangelen gjør med deg som menneske. Hvor ødeleggende det er å ikke få det. Jeg vet hvordan det kjennes å være utsultet på kjærlighet og nærhet, hvordan det er å føle at man i voksen alder ikke få nok- som en ulv som aldri blir mett. Kroppen bare skriker etter å bli holdt, av en annen.  Kroppen min er så inderlig utsultet på nærhet, å jeg kan den dag i dag ikke få nok. Å ja, det går faktisk an å være underernært på kjærlighet. De som gikk glipp av dette i barndommen, trenger ekstra doser av dette som voksne. For jeg tror vi alle innerst inne har et lite barn, som bare lengter etter å bli sett, anerkjent og holdt. I ekte kjærlighet er det en enorm kraft, en kraft jeg tror mange undervurder. Folk som ikke har kjent manglene på kroppen selv, de forstår ikke alvor i skadene- og at det i det hele tatt er ekstremt skadelig. Konsekvensene er mange og senskadene må man leve med resten av livet. Det er ikke bare å “komme seg videre” og glemme den tapte barndommen- som er den viktigste tiden i livet vårt, den tiden som lager hele grunnmuren til voksenlivet. Det er som med hus: du kan ikke bygge et stødig hus uten en grunnmur, det sier seg selv at det huset vil forfalle. 

“Jeg ønsker bare å kunne ligge i et fang hele tiden, å når jeg er hos disse menneskene som dekker dette behovet mitt- da kan jeg ikke få nok. Jeg ønsker bare å ligge sånn hele kvelden, venter bare på invitasjonen-  for jeg tør ikke av meg selv å bare legge meg i noen fang, i en enorm frykt for å bli avvist”

Vi alle trenger å føle oss viktig for noen, at for noen betyr vi hele verden. Vi trenger å føle oss elsket, slik at vi kan få tilbake troen på at vi faktisk er verdt å elske. Enda den dag i dag føler jeg at jeg ikke er verdt å elske, at jeg er for vanskelig, å det handler nok mye om den barndommen jeg har hatt men også alle svikene jeg har opplevd i ettertid. For sannheten er at jeg aldri har følt meg elsket, jeg klarer ikke kjenne på den følelsen. Når man lever under manglende kjærlighet og omsorg så tenker man etterhvert at man ikke er verdt det. Vi trenger alle sammen nærhet, enten det er fra en mor eller en kjæreste- alt ettersom hvordan behov man har. Som jeg, har aldri hatt behov for kjæreste nærhet, men en form for morskjærlighet- som å få ligge i en armkrok eller med hode i et vang mens noen vennlig stryker på deg. Vi trenger alle den menneskelige varmen, nærheten- å kunne lytte til en annen hjerteslag. For meg finnes det ingenting vakrere, viktigere og vondere enn kjærlighet. 

“Du vet ikke hva

Kjærlighet

Er

Før du aldri har fått det

@mml”

 

Jeg tror kjærlighet har en helbredende kraft, jeg tror kjærlighet er den beste og viktigste medisinen. Kjærlighet løser ikke alt, fjerner ikke alle problemene eller gjør deg frisk- men Gud å mye det betyr, og hvor godt det kjennes. Man kan aldri få nok kjærlighet, selv ikke når du er 24.

– Mona Marlene

Hvordan jeg vil bli som mor

Jeg får liksom ikke tanken ut av hode, jeg tenker hele tiden på det å skulle bli mamma, at jeg har lyst til å bli gravid om ikke alt for mange år. Jeg tenker utrolig mye på hvordan jeg ønsker å bli som mamma, og hvordan jeg overhode ikke ønsker å bli. Kan hende jeg blir noe helt annet enn hva jeg ønsker og har sett for meg for det er jo en situasjon man egentlig ikke kan se for seg på forhånd,  men dette er er iallefall slik jeg ønsker å bli. 

Jeg vet veldig godt hvordan barn IKKE skal ha det, det er noe jeg fikk lære ganske tidelig. Det viktigste jeg kan gi mine egne barn er kjærlighet, nærhet  og trygghet- Gud å viktig det er å føle seg trygg i sitt eget hjem. Barn kan aldri få nok kjærlighet. Klare grenser er også utrolig viktig, noe jeg selv aldri hadde som barn- jeg gjorde som jeg ville. Å det har jeg savnet i ettertid. 

Jeg er veldig klar på at mine barn skal sove i sin egen seng, men de skal så klart få komme inn til meg om de er redde. Men i hovedsak skal de sove i sine egne senger- å lære det ganske tidelig. Jeg vet jo at små barn kommer til å komme inn til deg uansett om nettene, men fra skolealder skal de iallefall ha lært seg at de skal sove i sine egne senger. Å så klart, så får de alltid komme til meg om de våkner og er redde- men ellers skal jeg følge de tilbake til sitt eget rom slik at de lærer at det er der de skal sove. Så kan man gjøre noen koselig unntak for eksempel i helger og i ferier.

Jeg vil gjøre barna mine selvstendig, og det gjør man ikke ved å pakke de inn i bomull eller dulle og dille med de til de er langt oppi skolealder, jeg kommer ikke til å bli en mor som sier “ååå stakkar deg pusegull å uffda” fordi ungen i en alder av 10 år fikk litt vondt. Det er viktig å bygge selvstendige barn, slik at de er godt rustet til å bli selvstendige voksne. Barn er tross alt ikke lagd av glass, og derfor trenger vi ikke behandle de som det heller.. Jeg tror ikke det er bra heller å bli pakket inn i bomull hele tiden, hele tiden bli dullet med- jeg tror ikke det skaper vekst og  selvstendige unger. 

Jeg vil aller helst ha to barn, jeg tror de lærer mye mer at de må dele på både meg og ting når de er to. Jeg opplever ofte at ene barn blir veldig bortskjemte og totalt avhengig av foreldrene sine til en hver tid. Selv om jeg får barn, må jeg kunne bruke tiden min på andre uten at det skal bli et helvete fra deres side. Mine barn skal lære at nei, de kan ikke ha mammaen sin for seg selv 24/7 365 dager i året. Jeg vil også kunne hjelpe andre barn/ungdom selv om jeg har egne barn. Kanskje vil jeg ha fosterbarn eller bli besøkshjem i tillegg. Jeg tror de har godt av å være to. Så jeg håper jeg får muligheten til å få to barn- ganske tett. 

Oppigjennom årene har jeg sett ganske mange forskjellige familier og barneoppdragelser ettersom jeg har vært veldig mye barnevakt, og jeg må vel si jeg liker en i familien sin best: hun er veldig streng, gir seg ikke å flekken når hun først har sagt noe, så og så mye tv tid i løpet av dagen, ikke for dullete (ungene går tross alt på skolen) osv osv. Å hva har det resultert i ? To helt fantastiske barn, høflige og selvstendige, verdens snilleste gutter som ikke er avhengig av moren sin til en hver tid.  Skjermtid er også noe jeg tenker er utrolig viktig, jeg vil ikke ha unger som konstant sitter med ansiktet ned i en skjerm. Jeg tenker max to timer om dagen får være nok, kanskje mer i helgen når det er dårlig vær. Så langt det lar seg gjør vil jeg også unngå skytespill. 

Jeg kommer heller ikke til å drikke alkohol foran mine barn, kanskje ett glass vin til maten men ikke noe mer. Jeg vet selv hvor utrygt det er med fulle foreldre. Å barn merker at vi forandrer oss selv om vi ikke merker det selv. Jeg vil at mine barn skal være trygge hele tiden. 

Jeg forestiller meg at  jeg kommer til å bekymre meg mye, jeg som bekymrer meg så det holder nå- kan jeg ikke tenke meg hvordan jeg blir når jeg får barn. Man vil jo beskytte ungene sine fra alt som er farlig og skummelt, og jeg ser for meg at jeg kommer til å være livredd for at det skal skje dem noe. Nesten så jeg ikke vil la de gå ute alene før de begynner på ungdomskolen haha neida. Men ja, i den verden vi lever i nå, så er det ikke rart man bekymrer seg, det skjer jo så uendelig mye dritt her i verden, og det siste man vil er at det skal skje noe med sine egne barn. 

Jeg gleder meg så ekstremt til å bli mamma, til å få oppleve den gleden. Jeg håper bare jeg kan få barn, at det ikke er noe galt med meg. Da vet jeg ikke hva jeg ville gjort om jeg ikke er istand til å føde egne barn. Gleder meg til å synge nattasanger og lese eventyr, gleder meg til å bli kalt noe av det vakreste man kan kalles: nemlig mamma. Å vite at jeg faktisk er viktig for noen, for for barna mine vil jeg bety hele verden og de vil være totalt avhengig av at jeg er der for dem. Jeg skal gi dem alt jeg ikke fikk, og gi de den barndommen de faktisk fortjener. Den beste barndommen jeg evner å gi dem. Den barndommen jeg aldri fikk selv. 

Har du tenk på hvordan du vil bli som mor/far?

-Mona Marlene

“Du er skikkelig deprimert nå”

Det er så godt  ha en behandler som endelig ser meg, ser hvordan jeg har det og som bekrefter det.Hun merker det ganske fort på meg, når jeg blir dårligere, og det er jeg egentlig glad for- det er lettere enn å hele tiden fortelle “nå er jeg deprimert” eller ” nå føler jeg meg dårligere” . Hun sier ofte “nå har du det ikke godt, jeg ser at du ikke har det bra”. Det er en lettelse. Jeg er så glad jeg fikk akkurat denne behandlere, det er første gang jeg opplever å virkelig bli sett og tatt på alvor i psykiatrien.. Jeg er nok ganske deprimert for tiden, det er liksom ingenting som gir mening og jeg er bare tom og likegyldig. Vil aller helst bare finne meg et hull og grave meg ned… 

“Det er ikke rart du er deprimert nå som du nesten ikke har medisin i kroppen”

Jeg begynte jo som sagt å trappe ned på antidepressiva for en god stund siden, men er enda ikke ferdig fordi jeg måtte bremse ned pga av en heftig hodepine. Så jeg går fortsatt på en lav dose, planen er å starte på den nye å så trappe ned resten. Jeg skal til en lege i morgen, for å snakke om medisiner. Jeg håper jeg får begynne på de nye medisinene allerede i morgen, så jeg forhåpentligvis kan komme meg litt ovenpå, for nå er jeg lei av å ha det sånn som dette. Jeg merker det godt selv, for jeg er ikke i humør om dagen og er skikkelig irritabel- det er slik jeg også ble når jeg brå sluttet på medisinene. Jeg føler meg liksom bare tom- tom og irritabel og likegyldig. Som om jeg bare går på autopilot, slik jeg ofte føler jeg gjør. Å bloggen har også blitt preget av det, for det er elendig blogging fra mine side om dagen. 

På fredag fikk jeg forresten svar på MR undersøkelsen jeg tok forrige lørdag, og svaret var overhode ikke det jeg forventet: det er ikke noe galt med ode mitt, ingen svulster slik jeg var ganske sikker på. Jeg stoler ikke helt på svaret, for et eller annet må det være. Skal igjennom en undersøkelse til heldigvis, bare for å være helt sikre. Lenge leve helseangst:) 

Er det noe spesielt du vil jeg skal skrive om? Forslag mottas med stor takk!

-Mona Marlene

Du må tenke positivt

Er det en setning jeg tror de som sliter får høre mest så er det nettopp denne. “Du må bare tenke positivt”. Men hvor lett er det egentlig å holde se positiv når livet har gitt deg alle grunner til å ikke være det? Hvor lett er det å tenke positivt når man opplever mer motgang enn medgang her i livet? Si meg, hadde du klart det om du levde i et helvete? Jeg tror man burde prøve å sette seg inn i situasjoner før man slenger ut av seg den setningen, og sette deg selv inn i situasjonen og tenke på om du selv ville klart det i den gitte situasjonen før man ber noen bare tenke positivt. Det er som om smerten ikke blir tatt på alvor, når folk tror det er så lett. 

Mange mennesker tror det løser alt å tenke positivt, men det er ikke sånn at psykiske lidelser kureres av positivitet- for psykiske lidelser er også sykdom og sykdom går ikke bort fordi man tenker positivt. “Bare tenke positivt så order deg seg”- ville du sagt det til en med kreft? Man får det sikkert helt klart litt bedre om man klarer å holde seg positiv, men det er ikke sånn at alt ordner seg av den grunn. Jeg skulle ønske jeg klarte å tenke mer positivt, men det er faktisk lettere sagt enn gjort. Et menneske som opplever mer motgang, lidelse, smerte enn glede så er det nærmest umulig å holde seg positiv. For hvordan skal man klare deg når livet generelt er dritt? Når man har hatt det vanskelig lenge nok- uten bedring, ja da mister man håpet, man mister troen på at det noen gang kan bli bedre- for man har ikke erfart at bedring er mulig og da tror man heller ikke på det. Det er klart at for et menneske som har opplevd bedring, at det er lettere å holde seg positiv. Eller for de menneskene som ikke har opplevd noe særlig her i livet, at det er lett å være positiv- for de har ingen grunner til å ikke være det.

Jeg har aldri klart å være et positivt menneske, livet har rett og slett vært for vanskelig. Det er jo ikke sånn at jeg ikke prøver å tenke positivt, for det gjør jeg. Men det varer som regel ikke så lenge før et nytt nederlag slår til. Og de er ekstremt vanskelig når livet generelt ikke er bra, hvordan skal man finne noe positivt da liksom? Jeg har jo positive ting som skjer rundt meg også, men det jeg sliter med er å holde med positiv til livet og at det faktisk kan bli bedre. Også må man ikke glemme at psykiske lidelser forsvinner ikke selv om du er positiv- som det virker som veldig mange tror siden de slenger ut av seg de setningen veldig lett og ofte. Hadde det bare vært så lett så. 

Jeg skulle virkelig ønske jeg klarte det, for livet kunne sikkert blitt ett hakk bedre om man hadde en mer positiv innstilling. Og ikke minst ville det sikkert vært letter for de rundt en 🙂 Men vit at det ikke er for å være kjip, men at det rett og slett er for vanskelig. Det er alltid en grunn bak negativiteten. Det handler bare om for mange vonde erfaringer, ikke fordi man absolutt vil være negativ- for det tror jeg ingen har et ønske om å være. 

Har du noen tips/ øvelser til å trene opp en mer positiv tankegang? Let me know

-Mona Marlene

JEG VIL BLI GRAVID

I det siste har jeg tenkt mye på det å få barn, mer og mer. Helt fra jeg var veldig ung har jeg sagt at jeg vil ha barn, mens de siste årene har jeg slått fra meg tanken litt- vært litt usikker. Det er mange ting som gjør meg usikker, men alt i alt ønsker jeg å bli mamma. 

Jeg kommer aldri til å få den familien/ moren jeg ønsker meg- det toget har for lengst godt. Jeg kan heller ikke få barndommen i reprise, samme hvor smertefullt det er å innse. Som å stikke ti kniver i hjertet. Jeg tror den eneste måten jeg kan komme meg videre på, å skape meg et godt liv er å bli mor. Kunne gi bort den barndommen jeg selv ønsker meg, kunne bli den moren jeg selv aldri fikk. Jeg tror den eneste måten å komme videre på, er å skape min egen familie- når jeg selv aldri kommer til å få meg den familien jeg ønsker meg. Men jeg har muligheten til å gi bort alt det jeg selv ønsker meg, til et annet menneske. 

“Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått inn til han ikveld, for å gi han smokken og stryke på han til han roer seg. Tenk at en gang i tiden skal jeg gjøre det med en 8 måneder gammel baby som er min. “Såsåså” sier jeg med lav stemme. Jeg stryker det myke kinnet hans. Siste gang så tar jeg han opp, legger han på brystet mitt og legger meg på sofaen, han er forkjøla stakker. I det jeg ser på han faller tankene tilbake til min egen barndom: hvordan ble Mona 8 måneder møtt om hun ikke fikk sove og skrek? Ble hun møtt med sinne eller kjærlige armer? Jeg har mine tanker. Han ligger på brystet mitt, akkurat slik at han kan kjenne hudkontakt- det er så viktig å betryggende for et lite barn. Han er helt avhengig av kjærlige voksne, og det smerter meg å tenke at mens han ligger trygt på brystet mitt og sover, så finnes det små babyer der ute som både blir slått, skreket til og misbrukt. Små mennesker, skjøre helt uskyldige små mennesker. Han sover trygt i sengen sin, mens jeg lager klar en flaske tilfelle han skulle våkne igjen. Han er ikke min, men jeg behandler han med samme kjærlighet som jeg ville gjort om han var min” – 00:33, 26.01

Jeg vet det har hjulpet mange å få barn, jeg vet det er det som har snudd opp ned livet til folk. Jeg har hørt det selv mange ganger, at folk tror det ville hjulpet meg å få barn å det tror jeg virkelig. Misforstå meg rett: jeg mener IKKE at alle bare burde få barn for å få det bra, det er overhode ikke det jeg mener. Men med min problematikk, med mine sår og savn- så tror jeg oppriktig at å kunne gi et annet menneske alt det jeg selv ønsker meg vil være den beste måten å komme seg videre på- kunne gå bort all den kjærligheten jeg har inni meg, som jeg selv aldri fikk oppleve. 

Den siste tiden har jeg fått mer og mer lyst på barn. Jeg har tenkt masse på hvordan jeg selv ønsker å bli som mor, og hvordan jeg overhode ikke vil bli, men det tenke jeg å lage et eget innlegg om, hvis det kunne vært av interesse?  jeg har tenkt utrolig mye på det i det siste. Og en annen viktig ting, som jeg synes er skikkelig trist. Og det er at det ikke er muligheter for enslige i Norge å få hjelp til å bli gravide. Det synes jeg er utrolig synd, for det er ikke alle som får seg kjæreste eller som har noe ønske om å være i et forhold. Men hvorfor skal ikke enslige også ha mulighet til å bli foreldre? Man må tross alt dra helt til Danmark for å kunne få bistand til graviditet når man er alene- noe som i tillegg er sinnssykt dyrt. Dette er også noe jeg har tenkt på. Både fordeler og ulemper ved å bruke en sæd donor: jeg fratar ungen min et sett med besteforeldre- noe jeg så inderlig ønsker at ungen min skal vokse opp med, for det har jeg selv aldri gjort. Og det er noe jeg har savnet veldig i ettertid.  Men den tid den sorg. Mange vil sikkert tenke at det er slemt å frata ungen en pappa, men man kan fint klare seg med bare en forelder. Jeg må også kunne få bli mor, selv om jeg ikke vil ha en mann. 

– Mona Marlene

DE SOM SVIKTER

Er det en ting jeg har opplevd mye av i livet så er det svik, mennesker som har sviktet meg. Er det noe som virkelig har vært med på å ødelegge meg så er det nettopp dette, at mennesker som påstår de elsker meg og sier de alltid vil være er for meg, men som likevel svikter. Jeg har totalt mistet tilliten til vokse mennesker- om jeg noen gang har hatt det. Helt fra jeg var barn har jeg blitt sviktet på det groveste: både av de som skulle elsket meg over alt på jord med også fra systemene som skulle ha vært der og  fra min egen familie. Jeg tror den eneste stabile relasjonen jeg har igjen er søstera mi. 

Jeg lurer på hva som går av mennesker?? Hvordan mennesker klarer å svike folk? Jeg mener, jeg hadde aldri klart å svikte eller gi opp et menneske jeg elsker. Å hvis man klarer det, da elsket de deg virkelig ikke. Jeg er så lei og forbanna, at mennesker kan være så forbanna slemme og kalde mot hverandre. Jeg er så lei av mennesker som svikter, at jeg har vurdert å kutte alle relasjoner (iallefall en viss type relasjoner). Jeg er så møkk lei av å bli såra, skuffa, svikta, gitt opp, jugd til og bortprioritert at jeg spyr snart. Jeg blir så såra og sint, sint fordi mennesker kan være så forbanna slemme, sint fordi jeg har fått nok, nok av mennesker som behandler meg som dritt. Jeg tenker at de menneskene som er istand til å svikte, de har aldri kjent på kroppen hva svik faktisk gjør med en.

Relasjoner har alltid vært vanskelig for meg, jeg takler det svært dårlig. Men det er kanskje ikke så jævlig rart når man hele tiden er vandt til at folk svikter deg tilslutt uansett- da blir man relasjonsskadd. Når man hele tiden blir såra, avvist, lovet ting som ikke blir holdt- når man rett og slett aldri får følelsen av å faktisk være viktig for andre. Det er i mine nærmeste relasjoner jeg har blitt mest såra, det er det ingen tvil om. Det er også fra de nærmeste jeg har fått flest sårende/slemme kommentarer. Er det virkelig sånn det skal være i nære relasjoner? Det er jo bare et bevis på hvor lite jeg er verd tenker jeg, for man behandler ikke mennesker man elsker og som betyr mye for en dårlig. Da jeg vil heller være alene, enn å være i relasjoner der jeg hele tiden blir såret, bortprioritert og løyet til. 

Det jeg har lært i relasjoner er å ALDRI forvent å få like mye som du er villig til å gi. DEN har jeg virkelig fått erfare. For jeg er villig til å gjøre ALT for de menneskene jeg virkelig elsker og bryr meg om, jeg ville gjort hva som helst for dem, stilt opp når som helst, aldri i verden om jeg ville latt de sitte alene i høytider/ferier. Jeg VELGER å prioritere de jeg elsker og som betyr masse for meg. Og det er sinnssykt vondt: når folk ikke er villig til å gjøre halvparten for deg, tilbake engang. Det tenker jeg sier alt- da hjelper ikke de tomme ordene “jeg elsker deg” eller “jeg bryr meg om deg”. Det er handlingene som teller, ikke ordene. Jeg opplever at de aller fleste voksne kun tenker på seg og sine aller nærmeste, at de sjelden har plass til andre. En sånn voksen vil jeg overhode ikke bli. Selv om jeg får egne barn, vil jeg aldri bli en sånn voksen som kun tenker på meg og mitt. 

Vi trenger et varmere samfunn og mer inkluderende samfunn, for den verden vi lever i nå er iskald. Tenk litt på konsekvensene av svik neste gang, før du velger å svikte noen. For nok svik, kan faktisk få mennesker til å gå til grunne. 

-Mona Marlene

JEG TRENGER DIN HJELP

Beklager for ræva blogging i det siste, jeg har virkelig null motivasjon og inspirasjon til å skrive om dagen. Jeg er helt tom for ideer, og føler jeg har skrevet om alt. Livet mitt er jo ekstremt kjedelig, så på den fronten er det ikke mye å skrive om akkurat. De første månedene gikk så bra, så bare faller motivasjonen med en gang når lesertallet er såpass lavt. Da føler jeg bare det jeg skriver er elendig. Derfor vil jeg at dere skal være med å bestemme hva jeg skal skrive om, slik at bloggen blir spennende for dere å les: det er jo tross alt dere som skal lese den.  Jeg vet jo det tar tid å få mange lesere, men jeg mister motivasjonen med en gang når jeg nesten ikke har noen lesere, det har jo vært grunnen til at jeg har gitt opp etter litt alle de andre gangene jeg har blogget tidligere. Men jeg skal prøve å ikke gi opp denne gangen, og satse på at inspirasjonen snart kommer tilbake. 

Jeg har absolutt ikke motivasjon til noe som helst om dagen, føler meg bare som et tomt skall uten mål og mening. Det er ingenting som frister, og svært få ting som gir glede. Mest av alt har jeg bare lyst til å legge meg ned og sove frem til våren- kanskje jeg kunne våknet med en litt annen sinnsstemning. Er så lei av å konstant være nedstemt, tom og flat i humøret.. 

I skrivende stund sitter jeg på biblioteket sammen med Elise, hun har sovet over i natt. Skal prøve å få lånt meg noen bøker, men i dag var det vanskelig å finne noen. 

Jeg trenger derfor DIN hjelp: hva vil DU lese om? Har du forslag til temaer? Jeg skrev også for noen uker siden at jeg ville begynne med leserinnlegg en gang i uken for å piffe opp bloggen litt, men jeg har ikke fått inn noen innlegg enda. Så om du har lyst til å dele en tekst, din historie, skrive om et tema du brenner for- så kan du sende det på mail til [email protected]. Du velger helt selv om du vil være anonym eller ikke. Håper å høre fra nettopp DEG.

(genser fra Nelly, bukse fra Wish)

– Mona Marlene

Legning, sex leketøy, planer for året+++

Beskriv drømmepartneren din

-Jeg har ingen aning. Jeg har aldri sett for meg meg en drømmepartner

Har du noensinne tvilt på legningen din?

– Hmm. For det første har jeg aldri vært forelsket før, veken i en gutt eller i en jente. Men i og med at jeg er så usikker på gutter, og avskyr nærhet fra gutter, så så skal jeg ikke utelukke at jeg kunne vært sammen med en jente for eks siden jeg er mye tryggere på jenter. Vanskelig spørsmål å svare på når man aldri har vært forelsket. 

Har du noen sexleketøy?

-Nei det har jeg ikke

Beskriv stilen din med 5 ord

– Annerledes, fargerik, jentete, kreativ og rocka kanskje? Jeg har liksom hundre forskjellige stiler 🙂

Hva skulle ditt fremtidige barn hete?

-Åå, jeg har funnet så mange fine. Men øverst på listen over jentenavn er det nok Alana Sophie, Alva Sophie, eller Vårin. Hvis det blir gutt synes jeg Mio, Isak, Leander og Noah er veldig fine navn. 

Skal du shoppe til uka?

-Nei ikke som jeg har planlagt. Jeg har en haug med regninger jeg må få betalt så jeg har dessverre ikke råd til å shoppe noe nå

Hva er planen for uka?

– Igår kom jeg til Elise, og her skal jeg bli til i morgen, imorgen skal Elise være med meg hjem og onsdag skal vi på yoga. Helgen er enda usikker. 

Hvilke planer har du for dette året?

– Hmm, jeg har egentlig ingen planer som er satt. Meg og Elise skal prøve å få til en tur til Disneyland i Paris. Jeg har også planlagt en liten opplevelse i bursdagsgave til Elise. Planen er også å begynne i gruppe behandling nå i slutten av januar, men det er ikke sikkert jeg får lov allikevel. Man må jo tross alt være frisk for å være sjuk 🙂

Er det noe man kan gjøre for å hjelpe deg når du har en dårlig periode?

-Takk som spør fine. Jeg tror bare det å spørre hvordan det går, invitere meg på besøk og vise at du er der- hjelper utrolig mye. Jeg er veldig dårlig på å ta kontakt med noen når jeg har det vanskelig, mye på grunn av at jeg ikke vil være til bry og fordi jeg er livredd for å bli avvist.  Det er alltid godt at noen spør hvordan det går, sier at de er der for deg osv når man har det dårlig.. At man tar seg tid til å treffes, hjelper meg veldig. 

Hva er ditt favorittantrekk så langt i år?

-Jeg har kledd meg opp veldig lite i år ser jeg nå på bilder. Så da må det nok bli disse:

Favoritt snack?

– Potetgull, sjokolade, grønnsaker med dipp, fruktsalat med kesam, sjokoladepudding osv osv.

Hvis du kunne fått behandling hvor som helst i Norge, hvilket sted/tilbud ville du valgt?

-Modum Bad eller Ullevål, vet ikke om så mange andre bra steder

Om du kunne reist hvor som helst i verden uten å tenke på kostnader, hvor ville du reist?

-Maldivene helt klart! Eller Dubai

Har du fin rumpe?

– Nei, den er ganske flat og slapp 🙂

Om det er noe du lurer på, er det bare å stille spørsmål i kommentarfeltet, så svarer jeg i neste ukes spørsmålsrunde!

-Mona Marlene