ÅRET SOM GIKK

Hvert år tenker jeg “nå kan det vel ikke bli verre vel”, og hvert år har blitt verre enn det forrige. Imorgen er det ett helt nytt år, blanke ark for noen, nye muligheter for andre, og samme gamle for noen av oss. Det har både vært et fint og utrolig vanskelig år, sommeren dette året har vært den tøffeste sommeren jeg kan huske- jeg visste rett og slett ikke om jeg ville komme ut av det med livet i behold. Jeg drakk nesten hver dag, opplevde enda flere svik og var så langt nede..Men merkelig nok kom jeg meg gjennom den også. Jeg synes årene går så fort, plutselig er det allerede ett nytt år i vente. Hva vil dette året by på? Vil det for en gang skyld by på mer glede enn smerte?  Tida flyr, mens dagene står stille. Jeg håper jo så klart dette året blir ett godt år, men av erfaring tør jeg ikke håpe for mye slik livet mitt er nå. 

Tenkte å gi dere en liten oppsummering av året som har vært!

Årets høydepunkter: 

Elise: et av de beste høydepunktene var at jeg fikk tatt opp igjen kontakten med Elise, det gikk to år uten at vi hadde noe kontakt og ingen av oss aner hvordan det skjedde. Jeg er så uendelig glad for at jeg har fått tilbake henne i livet mitt. 

23 års dagen min: bursdagen min er den dagen jeg hater aller mest i året, men jeg fikk feire den sammen med Inga Marte- så jeg kunne ikke fått en bedre bursdag enn den jeg fikk. 

Gamle støttekontakten min: vi har gjenopptatt kontakten igjen, noe som har vært veldig koselig. Jeg har også fått låne hunden dems mye det siste halve året, min lille favoritt mann som jeg har blitt så glad. 

Ny behandler: endelig!! Jeg er så takkenemlig for at jeg endelig har fått en behandler som virkelig tar meg på alvor, som står på for meg og ordner alt som skal ordnes. Jeg kunne ikke fått en bedre behandler. Hun ser meg, og ikke diagnosen min, og ikke har hun en haug av fordommer mot den heller. 

Bilkjøp: jeg kjøpte min aller første bil i slutten av dette året. Jeg gleder meg til å få tatt lappen nå som jeg vet at jeg har en bil som står å venter på meg.

Ufør: jeg har endelig fått sendt inn søknad til Ung ufør, noe som har tatt utrolig lang tid. Jeg gleder meg til å få mer stabilitet i økonomien min. 

Skøyter med Inga Marte: noe som var utrolig koselig- som alltid. Jeg har det så forbanna fint sammen med henne. 

Masse tid med søster: alltid koselig når vi er sammen, da føler jeg meg hel. Jeg nyter hvert minutt sammen med henne. 

Årets nedturer:

Svik: dette året mistet jeg 3 mennesker som lovet at de alltid ville være her for meg, at de aldri ville svikte meg eller forlate meg. Men det skjedde, med hele 3 stykker. Nå har jeg ett menneske igjen- som har bevist at hun faktisk ikke kommer til å gi meg opp.

Depresjon: jeg har vært utrolig mye deprimert, lei livet og generelt vært mest nedstemt. 

Drikking; jeg har drukket alt for mye alkohol, som en flukt i fra virkeligheten. 

Skadesprekk: jeg hadde en ganske stor skadesprekk for noen måneder siden, da hadde jeg holdt meg ganske lenge uten.

Anmeldelse: jeg fikk en anmeldelse på meg, som heldigvis ble henlagt.

Mye krangling; thanks borderline for always fucking thing up!

Mistet bestevenninnen min; dette er både en opptur og en nedtur egentlig, for hun viste seg å ikke være en god venninne i det hele tatt, da vennskapet aldri var gjensidig. Hun brukte meg for det meste, og løy om helt syke ting. 

Det er iallefall de tingene jeg kan komme på nå, det er sikkert mye mer jeg kunne å skrevet også, men her har dere ett lite innblikk i hvordan dette året har vært for meg. 

Jeg ønsker dere alle ett godt nytt år, jeg vet mange også hater denne dagen. Selv tenker jeg ikke så mye over at det er ett nytt år i vente da jeg ikke pleier å feire nyttårsaften, og jeg tør heller ikke forvente så mye av det: jeg vil heller forvente det verste og bli overraska om det for en gang skyld blir et godt år. Jeg skal iallefall nyte kvelden sammen med søsteren min, så håper jeg DU får en fin kveld og tilbringer den med fine mennesker. Vær forsiktige ikveld!!

– Mona Marlene

 

 

 

Å leve med borderline

“Borderline personlighetsforstyrrelse oppstår gjerne som en konsekvens av en traumatisk barndom med omsorgssvikt og andre former for overgrep, der svik og relasjons brudd ofte har oppstått. Andre årsaken til at denne diagnosen oppstår er en medfødt sårbarhet, genetisk disposisjon, miljømessig faktorer og nevrobiologiske faktorer”

Hvordan er det egentlig å leve med en alvorlig personlighetsforstyrrelse? Dette er det som påvirker meg mest i hverdagen, som  jeg sliter mest med som preger meg hver eneste dag. Det diagnosen som er mest slitsom å ha hengene over seg hele tiden. Det er vanskelig å vondt i slite med dette, for det går ofte utover andre mennesker jeg har tette relasjoner med. Jeg er enormt var for avvisning for eks, noe som er veldig slitsomt fordi jeg tolker alt: hvordan ting blir skrevet, hvordan ting bli sagt, hvorfor det ikke er hjerter i meldingene. Jeg er veldig redd for at folk skal være sur på meg hvis de forandrer skrive måten sin for eks. Dette fører ofte til at jeg blir veldig usikker, redd, overtenker, og ofte at jeg blir veldig avvisende tilbake. Om folk ikke svarer meg så er jeg redd for at jeg har gjort noe galt og at vedkommende er sur på meg – dette gjelder mest de aller nærmeste som jeg elsker, da er jeg veldig følsom for avvisning. 
Jeg kommer ofte i krangel med folk, fordi jeg er så var og følsom, fordi jeg kanskje føler meg avvist eller ikke prioritert. Humøret mitt kanskje skifte veeeldig raskt, og det skal lite til før jeg faller ned eller blir i dårlig humør. Så store humørsvingninger å det er veldig slitsomt. 

Jeg føler også alt veldig sterkt: er jeg lei meg så er jeg veldig lei meg, er jeg sint så er jeg forbanna, er jeg redd, så blir jeg livredd,  de jeg elsker- elsker jeg over alt, med hele meg og hele hjertet. Du kan tenke deg normale følelser bare gange de med 10, å så sterke følelser takler jeg rett og slett ikke.  Å det blir ofte vanskelig det også: hvis man elsker mennesker som kanskje er veldig mye opptatt, som ikke har like mye tid til meg som jeg ønsker. For jeg elsker veldig sterkt og dypt når jeg først elsker noen. Jeg knytter meg veldig lett til enkelte mennesker, mens andre kan jeg bruke veldig lang tid på å bli trygg på, samtidig så er jeg veldig sær på hvem jeg liker.  Jeg kan også være veldig impulsiv og handle i affekt, og ofte handler jeg veldig destruktivt.
Hvis jeg først føler meg såret eller avvist, blir jeg veldig kald og avvisende, det kan ta dager eller uker før jeg blir “venn” med personen igjen. Jeg føler for å straffe menneskene som har såret meg ved å ikke svare, eller svare kaldt tilbake.  Alt dette går hardest utover de jeg elsker, det er som regel sånn det er fordi det er dem man er tryggest på å innerst inne vet jeg jo at de alltid er der, samme hvor mye det stormer fra min side- så står de i stormene med meg. (hun blir det, for alle de andre har blåst bort i stormen). Jeg hater at jeg er sånn, for det ødelegger så utrolig mye når det kommer til relasjoner. 

Jeg er konstant redd for at de rundt meg skal svikte meg, fordi det er det jeg er vandt til. Det er det jeg har opplevd mest av i livet: mennesker som lover de alltid vil være der for meg, men som likevel har sviktet. Det gjør at jeg konstant er redd for å miste de få menneskene jeg elsker. Det gjør det vanskelig, å hele tiden gå å være redd for å miste, man blir så sinnssykt var for avvisning. 

Jeg overreagerer ofte på ting, som for andre er små ubetydelig ting, slik som at de jeg elsker aldri deler noe av det jeg skriver, selv om de synes jeg skriver så bra- mens de deler “alle andres” tekster- noe så lite som det stikker for meg, og jeg får hundre tanker i huet om hvorfor de ikke gjør det. Eller at de ikke liker og kommenterer mine bilder, men “alle andres”. Det gjør at jeg hele tiden føler at de liker andre bedre enn meg. Det er sånn små stikk jeg opplever hele tiden, som for meg er stort og som får meg til å føle meg avvist, ikke viktig nok, ikke flink nok osv. DET ER SÅ SLITSOMT. Alt blir så ekstra  sterkt og sårt når det gjelder mennesker jeg virkelig elsker og forguder.

Å så bringer denne diagnosen uendelige mange fordommen med selg,  som er veldig vondt å takle, spesielt fra helsevesenet- at jeg blir nektet behandling og blir dømt opp i mente pga denne diagnosen. Det er som jeg er en svart stilk i samfunnet, og hver gang den prøver å reise seg (når jeg ber om hjelp) blir den gang på gang bøyd og knekt ned igjen. Man skal ikke være sånn som meg, personligheten min er forstyrret  og feil. Så holdningene helsevesenet har plager meg veldig, og som sagt hindrer meg i behandling. Jeg føler meg som et ugress i samfunnet, jeg føler meg ikke verdig behandling/innleggelser, jeg føler meg ikke som et eget individ med egne behov- men som en vandrende borderline. Å bli møtt med “sånne som deg har ikke godt av innleggelser” eller “hun er kjent som borderline”, eller “hun er bare oppmerksomhetssyk”– er utrolig krenkende og sårende. At jeg er et menneske, mye mer enn borderline- det blir liksom glemt i psykiatrien. 

Den nye psykologen min er heldigvis ikke fordomsfull, hun leste til og med opp hvordan de ser på mennesker med borderline, hun sa så fint: “mennesker med borderlline er de mest empatiske menneskene”– det varmet meg å endelig oppleve en behandler som ikke ser negativt på borderline

Men i bunn å grunn gir det mening. Det ville vært rart hvis jeg ikke var skadet på dette området med den barndommen jeg har hatt! Det er bare normale reaksjoner på unormale hendelser. 

– Mona Marlene

COZY SUNDAY

(topp fra HM, kosedress fra Cubus og sko fra Nelly)

God søndag alle sammen, jeg håper alle har hatt en fin helg- i det minste ok. . Elise dro hjem for noen timer siden, og jeg har fått favoritthunden min hit, Jeg skal låne han til i morgen. Altså se på denne joggedressen? Jeg tror det må være den fineste joggedressen jeg noen gang har sett. Jeg måtte jo så klart bare kjøpe den.  Man kan lage så mange antrekk ut av den, samtidig som den kan brukes slik den er og allikevel være fin, i tillegg til at den er super comfy. 

Nå skal jeg gå en liten tur med Archie, før vi igjen inntar sengen med en eller annen serie. Vi skrives mer senere ikveld, jeg ville bare vise dere den nye joggedressen min

– Mona Marlene

 

ELISE SVARER

Min aller første vlogg!!!. Her svarer Elise på spørsmål om meg. Jeg har laget en YouTube kanal, etter flere ønsker om at jeg skal lage videoer- så jeg blir veldig glad om dere vil følge kanalen min 
 
rOXq5B2j1EA

Ønsker dere flere videoer så legg gjerne igjen en kommentar nedenfor!

-Mona Marlene

 

Hva avvisning gjør med en

“Avvisning på avvisning

Ett helt liv

Kan få mennesker til å gå til grunne

Hadde de kjent det på kroppen selv

Hva det faktisk gjør med et menneske

-hadde de ikke gjort det”

@mml

 

Selv har jeg opplevd alt for mye avvisning og svik hele livet, fra jeg var ett lite barn. Jeg ble sviktet på det groveste av de som skulle vært der- både helt fra starten av men også fra systemene som skulle vært der for å hjelpe. Det er klart at det gjør noe med ett menneske. Det er klart det forandrer deg- til en person du ikke vil være. Jeg er kjempe var for avvisning, jeg takler det utrolig dårlig og jeg føler meg avvist veldig fort. Nettopp fordi det er det jeg er vandt til: jeg er vandt til å bli avvist av alle rundt meg, jeg er vandt til at mennesker svikter meg og forlater meg- mennesker som sa de aldri kom til å forlate meg, mennesker som har lovt at de alltid vil være her for meg: de har gått. 

Det har gjort meg til en utrolig var, sensitiv, og usikker person. Det har gjort at jeg ikke stoler på mennesker lenger, for nesten alle som har lovet, har gått. Det har gjort at jeg ikke lenger stoler på ord, men på handlinger. Jeg tror det ikke før jeg ser det. Det gjør så ekstremt vondt å ikke føle seg prioritert av sine nærmeste, det er jo ikke rart man føler seg avvist da. Jeg føler alltid at jeg ikke er en prioritet for de rundt meg- de jeg elsker alle mest, og som sier de elsker meg, men viser noe helt annet. Disse erfaringene har gjort så mye med meg, de har brent seg fast i hver eneste celle i kroppen, for kroppen glemmer aldri en avvisning. Det har forandret meg til en person jeg ikke vil være, en person det er vanskelig å ha en relasjon til- for de aller fleste forstår ikke skadene før de er midt oppi det selv. Det har gjort meg kald, det  har gjort at jeg har vansker for å tilgi når jeg først blir såret, det har gjort meg misstenksom ovenfor andre mennesker. 

Å bli avvist gang på gang på gang, gjør så utrolig vondt. Det gjør så psykisk vondt at det kjennes fysisk i kroppen. Jeg kjenner ofte smerten i magen, en uggen følelse. Å bli avvist av de man elsker, er som 10 knivstikk- det gjør så forbanna vondt. Så vondt at jeg ikke lenger vil gå inn i nye relasjoner, i frykt for at også de vil avvise meg. Jeg tør ikke spørre folk om ting, fordi jeg er redd for ett “nei”- for det er svaret jeg får aller mest og da lar jeg heller vær. Å ha opplevd så mange svik og avvisninger gjør det vanskelig å stole på folk, det gjør alle relasjoner vanskelige- for du er hele tiden redd for at de skal gå fra deg, du er redd for å gjøre noe feil/ være feil, å hver minste lille tegn til avvisning gjør deg livredd: så redd at det ofte ødelegger relasjoner fordi det blir krangling, fordi jeg føler meg så avvist og blir så redd, lei meg og usikker. Man klamrer seg fast i mennesker, i frykt for at de skal forsvinne- kanskje har man heller aldri opplevd å elske et menneske såå høyt før, og det eneste man ønsker er å være sammen med de- helst hele tiden, men så opplever man at andre mennesker sjeldent har tid til dem. Å da kan man ofte føle “jeg betyr ikke nok”, eller “hun vil ikke være sammen med meg”, eller “jeg er ikke viktig nok til å prioriteres”– iallefall sånn føler jeg det nesten hele tiden og det er så vondt. 

Det er kjempe vanskelig å ha det sånn, og være så var på avvisning. Det er utrolig slitsomt, men det gir mening at man er sånn. Det gir mening når det er det du har erfart hele ditt liv. Derfor kan det være vanskelig å ha en relasjon til oss, men det handler bare om at vi er redde, redde for å miste enda en gang, redde for å bli forlatt enda en gang. Jeg vil ikke være vanskelig eller vrang, jeg er bare litt skadd når det kommer til akkurat dette- det er jo det jeg sliter alle mest med: relasjoner, og frykten for å bli avvist. Så plis, vær tålmodig, prøv å forstå at det ikke er for å være slem- men fordi man bærer på alt for mange vonde erfaringer, man vet ikke hvordan man skal håndtere det, og man vet ikke om man noen gang kan stole på noen igjen.

“Ikke vrang, bare følsom”

– Mona Marlene

MINE NYTTÅRSFORSETTER

Trening: Jeg skal begynne på yoga som er en gang i uken, i tillegg skal jeg komme meg på treningssenteret minst 2 ganger i uken. Jeg er bare nødt til å få kommet igang om jeg noen gang skal klare å godta kroppen min. 

Kutte ut kjøtt: Jeg vil ikke tillate meg selv å spise kjøtt mer enn en gang i uken. Jeg vil aller helst kutte det helt ut, men jeg gidder ikke sette meg et mål jeg VET at jeg ikke klarer å oppnå. Men jeg vet at jeg kan klare å ikke spise kjøtt mer enn en gang i uken. Vi trenger tross alt ikke kjøtt, problemet er bare at man har blitt så jævlig glad i det. 

Gi ut bok: Innen 2019 er over skal jeg ha klart å gi ut en bok. Jeg har lenge ønsket å skrive bøker, både dikt bøker og selvbiografi, det er virkelig en drøm jeg har hatt lenge og som  jeg håper går i oppfyllelse.

Ta ferdig lappen: Nå som jeg har kjøpt meg bil, er det virkelig på tide å få tatt ferdig lappen..Jeg har jo ikke mye igjen i det hele tatt. Så gjenstår en del øvelseskjøring nå som jeg må ta lappen på manuell og ikke automat blæh

Ta eksamen: Jeg mangler fortsatt en eksamen fra videregående, som jeg har sagt jeg skal ta i mange år nå- men aldri fått gjort, så da er det virkelig på tide å få tatt den dette året. 

Bli friskere: Jeg er så pisslei av å ha det sånn som jeg har det nå. Så mange år av livet mitt som har gått til psykdom og ikke ha det bra i det hele tatt. Jeg skal virkelig gå inn for å jobbe i den nye gruppeterapien jeg skal begynne i nå i januar. Virkelig gå inn for å jobbe med meg selv.  Jeg vil få det bra- det er mitt alle største mål her i livet. 

Husk å ikke sett dere alt for store mål, det viktigste er at du klarer å fullføre dem. De små skrittene- er de som gjør store fremskritt. Sett deg noen små mål du vet du klarer å gjennomføre, så du ikke blir skuffet over deg selv på slutten av året fordi du ikke klarte å gjennomføre. Det er heller ikke noe must å lage seg nyttårsforsetter, gjøre det du føler er riktig. Små mål for å få det bedre er jo alltid bra. 

Hva synes dere om antrekket? Jeg digger settet som jeg kjøpte i går. Det er fra HM forresten. 

 Mona Marlene

 

NYTT ANTREKK- OG JEG ELSKER DET!

Altså- look at this! Jeg kjøpte det på salg i går på BikBok, tror ikke det kostet mer enn litt over 200kr til sammen. Jeg bare digger det om jeg må si det selv. Jeg er veldig glad i klær mer perler, glitter og alt som skiller seg litt ut. Romjulsalget er jo fullt igang, så jeg har så klart shoppet en del disse dagene da jeg er shoppoholiker delux. Det er jo bare såå mye fint. . Ønsker dere en “Mine romjul innkjøp” video? Legg igjen en kommentar under om du vil se hva jeg har shoppet i romjulen!

Hva synes du om antrekket?

Håper dere får en fin helg. Jeg skal nyte siste dagen søstra mi erher, før min kjære Elise kommer imorgen. 

HUN KALTE MEG EN BYRDE

Kommentaren jeg fikk i går som virkelig såret meg, utviklet seg til en diskusjon med vedkommende. Altså: hva skjer med menneskeheten? Jeg kjenner jeg blir kvalm av hvordan enkelte mennesker oppfører seg og får seg til å skrive. Tenker de over at ord har en enorm makt? At ord kan ta liv eller redde en dag? I det ordene er sagt, kan de aldri tas tilbake. 

Hun kalte meg rett og slett en byrde, at sånne som meg kan være en byrde for de rundt seg. Tenk å si noe sånt til et menneske? De fleste som begår selvmord tenker akkurat det- at de er en byrde for alle rundt seg og at verden har det bedre uten dem. Det bekreftet jo bare de tankene jeg har hatt om meg selv i mange år. For det er nettopp sånn jeg føler meg: som en jævla byrde for alle rundt meg, og jeg tenker at de rundt meg ville hatt det bedre uten meg. Å da få det bekreftet, svei noe ekstremt. Å få slengt i trynet at jeg er en byrde, er det siste jeg trenger å høre. Nå sitter jeg iallefall igjen med en følelse av å være en byrde for de rundt meg…. Man sier rett og slett ikke det til mennesker. Man vet aldri hvilke erfaringer ett annet menneske bærer på. 

Jeg vet jeg kan være vanskelig å ha en relasjon til, at jeg ofte overreagerer, at jeg ofte føler meg avvist osv osv, men jeg har ikke valgt dette selv. Jeg har ikke valgt å ha den barndommen og oppveksten jeg har hatt. Jeg har ikke valgt å bli relasjonsskadd, og jeg har heller ikke valgt å få foreldre som ikke klarte å ta vare på meg på noen plan. Er det rart man ikke takler sterke følelser og at man ofte føler seg avvist- når det er det man har opplevd hele livet? NEI. Når du gjennom ett helt liv har opplevd svik og avvisning- av de som skulle vært der, er det ikke rart man blir relasjonsskadd. Når man aldri  har fått hjelp til å takle følelser, sortere følelser- så er det ikke rart man sliter med det som voksen. Og kalle noen en byrde av den grunn er bare sykt i mine øyne. Er jo ikke rart folk får følelsene av å være en byrde når folk sier det til en. Psykisk sykdom= en byrde? Er det den holdningen verden har til “sånne som meg”? Aldri i verden om jeg ville funnet på å sagt det til noen som sliter aldri så mye. Ikke til noen ville jeg sagt det. 

Hvis man ikke kan forvente noe av de rundt seg, så er det ikke en gang en relasjon. I nære relasjoner er det naturlig å forvente ting av den andre, forvente å bli prioritert. Alle har forventninger til alt og alle hele tiden, men det er galt å forvente å bli prioritert i en nær relasjon? Noen mennesker skjønner jeg meg seriøst ikke på. Jeg kjenner jeg blir skikkelig forbanna egentlig, samtidig som det er ekstremt sårende. Det gjør at jeg får lyst til å kutte alle relasjonene mine, så de slipper å ha meg som en byrde i livet sitt. 

Tenk før du skriver eller snakker, ord har en enorm makt og kan ødelegge helt sinnssykt mye mer enn du tror. I det du sier det, så er det ikke mulig å ta det tilbake. 

– Mona Marlene

“Sånne som oss, er nemlig too much”

( genser fra Bikbok, skjørt fra Zara (som jeg kjøpte på en bruktbutikk, sko fra Wish)

Nå har vi akkurat kommet hjem, Nina kom til meg i dag så vi har vært en tur i byen for å bytte litt julegaver. I dag er den store byttedagen. Herregud å mye salg det er nå, kjøpte meg så klart noe nytt jeg gleder meg til å vise dere- for herregud å fint det var. 

Idag fikk jeg en kommentar på facebook, som gjorde meg både irritert og lei meg som gikk skikkelig inn på meg- under et dikt jeg postet som handler om det å ikke føle seg prioritert og det å få doble signaler- et veldig sårt dikt og dele. Den kommentaren satte meg ut, fordi den bekreftet bare de tankene jeg har om at jeg er en byrde for de rundt meg, og at jeg er for mye- noe denne personen bekreftet ordrett i kommentaren sin. Ikke nok med denne ene kommentaren, men flere hev seg på på: folk burde virkelig tenke seg om før de slenger med leppa as. Jeg tenker, det siste sårbare mennesker som har blitt sviktet av alle hele livet trenger er slike kommentarer, som om jeg har valgt selv å bli sånn. Jeg ville tenkt motsatt enn dette menneske her: de menneskene som har opplevd avvisning og svik hele livet, de trenger ekstra gode mennesker nå- ikke få høre at i er for mye, at vi sluker folk med vår elendighet, og at det klokeste er å elske “sånne som oss” på avstand. Altså? Jeg er ordløs. 

Hvis man ikke kan forvente noe som helst av sine aller nærmeste, nei da er det ikke en gang en relasjon i mine øyne. Man bør kunne forvente ting av de som påstår at de elsker deg. Forventninger har vi alle, som er helt naturlig i en relasjon som med andre ting. Ærlig talt. Snakk om å trøkke det på folk at det er noe feil med en selv, og aldriii måten man blir behandlet på tydeligvis. Kjenner jeg er dritt lei menneskeheten rett og slett 🙂 

Jeg kjenner at å få sånne kommentarer gjør at jeg ikke vil dele så personlige ting lenger, for når man deler vonde og såre ting så ønsker man at noen ser deg og viser forståelse- ikke en som legger all skyld over på deg og sier du er “skadet” og bare må velge osv. Så jeg skal da bare godta da, at mennesker som står meg nær ikke prioriterer meg? At de sier de elsker meg sååå mye, men viser det stikk motsatte? Fordi det uansett er min feil, fordi jeg er skadet og for mye? Ærlig talt, man må kunne forvente noe av de som står deg nærmest, og man må få kunne bli såret når man tydelig blir bortprioritert gang på gang, og ser at andre er viktigere for vedkommende. For det er nemlig jævlig vondt, å få høre at de elsker deg, men handlingene deres samsvarer ikke med ordene, det å alltid føle seg bortprioritert er en jævlig vond følelse. Iallefall når du selv ville gjort ALT for de du elsker, men de ikke er villig til å gjøre halvparten for deg tilbake engang. Det gjør noe med følelse ens å bli avvist gang på gang på gang, ett helt liv. 

Tenk litt over hvordan dere skriver ting på nett, for noen kommentarer sårer faktisk veldig på måten de skrives på- som helt sikkert ikke var hensikten her, men som jeg synes var veldig sårende og egentlig frekt.EN eneste kommentar kan faktisk ødelegge en hel dag, eller bety en hel verden.  Men da fikk jeg iallefall bekreftet de tankene jeg har hatt om meg selv hele tiden…. 

– Mona Marlene

VI SKAL PÅ FERIE

Gud å dårlig jeg er etter gårsdagens festligheter. I går inviterte Elise noen venner på julemat og vors, etterfulgt av en liten tur på byen, som jeg ikke husker så alt for mye fra hahah. Det var utrolig koselig, selv om jeg er drit dårlig i dag. I går bestilte vi oss faktisk en liten ferie, veldig spontant. Og vi reiser allerede om en uke. Vi skal på Kiel fergen. Jeg har aldri vært på den båten før, så jeg gleder meg veldig. Er egentlig redd for å skulle sove på en båt, men jeg håper det går bra. Alltid vært redd for at slike båter skal synke. Det blir utrolig koselig å dra sammen med Elise, vi har mange steder vi har lyst til å dra sammen. Håper vi etterhvert får tatt oss en sydenferie også. Jeg har faktisk aldri reist med ferie med en venninne før, så dette blir første gangen. Åå som jeg gleder meg, jeg håper denne uken går super fort. 

Over ser dere ett av gårsdagens antrekk, det var en av julegavene jeg fikk. Jeg bare digger det setter, comfy but stylish. Det er fra BikBok for de som måtte lure. 

– Mona Marlene