Hva om døden egentlig er livet?

“Man blir født, men dør, man lider. Du har ingen betydning- å så er du borte. For alltid”– Woody Allen

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva som egentlig er meningen med livet, uten å ha kommet til noe fornuftig svar. Kanskje finnes det ikke noe svar? Kanskje finnes det heller ikke noen meningen bak det som kalles livet. 
Det er egentlig ganske spennende og sitte å fundere på livet- på verden. Hvordan den har blitt til- tenk å skape en hel verden, så vakker, trist, gøy, skummelt og krevende? Det må ha tatt lang tid. 

Hva er meningen bak Mona? Hvorfor ble akkurat jeg født? Hvorfor fikk akkurat JEG et liv, som mange sier er en gave? Er det en mening bak min eksistens? Har jeg oppgaver her i livet, som jeg selv ikke vet om? All den motgangen jeg har møtt på mine 23 år, er den planlagt? Opplever jeg den motgangen for å bli sterkere? For å hjelpe andre? Eller som straff? Kanskje var det planlagt at jeg ble født for å lide, kanskje var jeg Hitler i tidligere liv – eller er dette også bare en rein tilfeldighet? Er JEG en rein tilfeldighet? Jeg er bare en dråpe i havet, åssen kan jeg ha en betydning?

” Du er skapt for å hjelpe andre du, Mona” – den setningen har jeg fått flere ganger via alternative mennesker jeg har snakket med og de rundt meg. 
Jeg velger å tro at alle mennesker er født med ulike oppgaver som skal gjennomføres her på jorden, før vi dør og vender tilbake dit vi en gang kom fra, og at når vi dør så er oppgavene gjort og tiden er inne. Med mindre man velger å avslutte det før, da blir man kanskje født om og om igjen.

Jeg sammenligner livet litt som et spill, som Sims eller Habbo:

” Livet er som et stort brettspill, der menneskene er brikkene. Vi blir født, vi spiser, vi jobber, vi lever,  vi reiser, vi opplever glede og nedturer, vi jobber og går på skole, vi handler, vi føder barn, vi forelsker oss, vi gifter oss, vi bygger hus, vi går på fritidsaktiviteter, vi sover, vi har mange ulike roller- vi dør” – akkurat som i et spill med masse regler og oppgaver
Kanskje er livet et spill? – et farlig spill, for det er ingen som har overlevd det enda. 

” Hvorfor er gresset grønt og himmelen blå? Hvorfor heter trær, akkurat trær? Hvorfor skinner stjernene om natta og ikke om dagen? Hvorfor er det bare 4 og ikke 5 årstider? Hvem har funnet opp alle språkene? Hvem har funnet opp tiden? Hvem var de første menneskene på jorda? Hvordan fungerer egentlig menneskekroppen? Hvorfor har noen et dårlig hjerte, og noen et bra? Hvem “bygget” opp menneskene? Hva skjer egentlig når vi drømmer? Finnes det flere verdener? Hvem har funnet opp historien om julenissen og tannfeen?”

Jeg har så uendelig mange spørsmål om livet, om menneskene, om verden, om skapelsen,  som jeg aldri kommer til å få svar på
Tenk om livet bare er en illusjon? Tenk om dette bare er en drøm? Eller at livet er døden, og at døden egentlig er livet?

-Mona Marlene

 

Hemmeligheten bak mine lange vipper

Jeg får veldig ofte spørsmål og jeg har falske øyevipper, å det har jeg altså ikke.Jeg har heller aldri brukt noe serium eller andre produkter for å få de lange. Hemmeligheten bak de lange øyevippene er veldig enkel, i tillegg til at jeg har litt lange øyevipper av natur- spesielt de nedre vippene. Det gjelder å finne den perfekte mascaraen som funker på akkurat dine vipper, i tillegg til å bruke maange lag. So here you go

– Mona Marlene

 

Hold meg

Hold meg 

Når jeg er så sint at det svartner for meg

Hold meg

Så isdronningen kan smelte

I armene dine

Hold meg

Når jeg jeg er så trist

At jeg holder på å drukne i mine egne tårer

Hold meg

Hold meg hard

Når jeg føler jeg går i stykker

Hold meg sammen

Bare holde meg!

@mml

6 setninger du IKKE bør si til noen som sliter psykisk

Det finnes folk som har det mye verre enn deg!

NEINEI, det blir det samme som å si at “smerten din er ikke ille nok”. Ja det finnes alltid mennesker som har opplevd verre ting, men det betyr ikke at det personen opplever ikke er ille nok, eller viktig nok, eller det verste den personen kunne opplevd. Du sier for eksempel ikke “du kan ikke være glad, fordi noen andre er gladere” Bare dropp det! Det er faktisk ikke greit å si til noen som sliter

Bare tenk positivt!

Sier du det til en pasient som har kreft? Eller at en med brekt bein skal kaste krykkene? Nei. Så hva får deg til å tro at psykiske lidelser kan tenkes bort? Tro meg, de fleste som sliter psykisk prøver alt de kan å tenke positivt, holde fast i de små glede. Psykiske lidelser er like alvorlige som fysiske lidelser, og i mange tilfeller enda verre. Du kan ikke tenke bort kreft eller hjertesvikt, ei kan du heller tenke bort depresjon, angst eller en spiseforstyrrelse!

Du er bare ute etter oppmerksomhet!

Med den holdningen går liv tapt- mange liv. Hvem er det som lider for oppmerksomhet? De færreste er psyke fordi de vil ha oppmerksomhet (det finnes faktisk noen få tilfeller der folk faker eller ljuger om hvor ille de har de, men da er man syk da og) Denne holdning har altfor mange til for eksempel selvskading eller selvmordsforsøk- noe som er livfarlig, Hvem faen kutter opp huden sin for oppmerksomhet? Eller prøve å ta livet sitt for oppmerksomhet? Det er et desperat rop om hjelp, mennesker som befinner seg i krise.  De fleste selvskader prøver alt de kan å skjule det, å det skjønner jeg godt med denne holdningen. Å hvorfor er det å trenge oppmerksomhet negativt ladd? Alle mennesker trenger oppmerksomhet, i form av at noen ser dem, lytter til dem, trøster dem. Men dropp den holdningen der, for den tar liv. 

Bare kom deg videre, fortid er fortid!

Sier du det til en som er traumatisert fra krigen? Eller til en som har vært i en ulykke og ikke kan gå? Nei, det gjør du ikke. Å tro meg, de som sliter prøver så godt de kan. Men en ødelagt barndom setter spor, og det kan ikke glemmes, en  senskadene etter en voldtekt kan heller ikke bare glemmes. Traumer setter spor, gir skader og følger deg livet ut. Traumer påvirker kroppen, sinnet og væremåte enten man vil tro det eller ikke. Sårene man får på sjelen gror ikke, og når fortiden preger hver eneste dag er det ikke “bare” fortid lenger- da er den en del av nåtiden. 

Du klarer mer enn du tror!

Det er som å si at smerten ikke er ille nok. Ja, man klarer som regel mer enn man tror- det er jeg et bevis på, men når det sies sånn føles det som om smerten ikke blir tatt alvorlig nok. For en dag så klarer man faktisk ikke mer, selv om man har klart det 100 ganger før. Alltid ta mennesker i krise på alvor, man vet aldri når begeret faktisk har rent over og personen faktisk ikke makter mer. “Jeg orker ikke mer”- det krever mye å tørre å si, aldri ignorer den setningen. ALDRI! 

Du er jo så resurssterk!

Aldri bruk denne setningen MOT noen som ber om hjelp, eller forteller om plagene sine. Den mest resurssterke personen kan bli rammet av psykiske lidelser, husk at det er i hode og tankene det sitter. Det er på innsiden det foregår! Du trenger ikke sitte siklende i ett hjørnet for å være psykisk syk! Enten du er lege, postmann i gata, eller advokat, eller jobber i kassa på rema, er politi eller barnehagelærer- ALLE kan bli rammet, alle kan gå på en skikkelig smell. Psykisk sykdom har ingenting med resurser å gjøre.

Husk at ord har makt: du kan enten glede eller ødelegge et liv med ordene dine. Velg de med omhu! For så fort de er sagt, kan du ikke trekke dem tilbake. Å velger du å ikke ta på alvor, kan det ende med at personen slutter å dele, slutter å fortelle om hvordan de har det og de kan miste tillit til mennesker generelt!

– Mona Marlene

En vanskelig tid i møte

Jeg har fått mange spørsmål om hva jeg tenker om julen, så jeg tenkte å dele noen tanker med dere om dette temaet. Jeg synes det er et veldig sårt tema, og julen for meg er veldig vond.

Jeg har aldri likt julen, det er det nok mange grunner til. De 11 første julene mine kan jeg ikke huske noen ting av- og det er det kanskje en grunn til. Etter 11 år alderen har jeg bodd i veldig mange forskjellige hjem, noe som har gjort at tradisjonene hele tiden har endret seg. Jeg har kun et svakt minne om julen hos et av fosterhjemmene, de 2 før denne husker jeg heller ingenting av. Og jeg har heller ingen tradisjoner fra barndommen jeg har kunnet ta med meg inn i voksenlivet.. Julene etter jeg ble flyttet hjemmefra, var fylt med dårlig samvittighet og vonde følelser ovenfor foreldrene mine. Vi fikk ikke lov å feire jul med de, og de har sittet alene på julaften i 11 år vel. Det var vanskelig for meg som barn, å vite at de ikke hadde noen å vær sammen med og at jeg ikke fikk feire jul sammen med dem, som jeg kjempet med nebb og klør for å få lov til. 

Etter jeg ble 18 og har kunnet bestemme selv, har jeg heller ikke valgt å feire jul der, og den dårlige samvittigheten og skyldfølelsen sitter i meg enda. Jeg føler meg som verdens slemmeste datter som lar de sittre alene år etter år etter år. Men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Og uansett hvor jeg velger å feire, så er det noen som blir såra. Derfor vil jeg ikke være noen plasser. 

«Julen er som et forstørrelsesglass: har du det  bra blir denne tiden enda bedre, har du det vondt blir denne tiden enda vondere»

I tillegg blir jeg minnet på det jeg ikke har: en familie. For det er nettopp det julen handler om: familiehygge, familiemiddager, familie kos, familieturer. Det blir så sinnssykt tydelig at jeg ikke har dette, for min familie har gitt meg opp. Jeg skulle ønske folk kunne bli flinkere til å invitere folk også i høytider, at det ikke bare MÅ være familie hele tiden. At folk kan bli flinkere til å ikke bare tenkte at «så lenge jeg og mine har det bra så driter jeg i resten» Vi trenger et mer inkluderende samfunn. Tenk på alle de som ikke har familie rundt seg i julen, tenk så forbanna ensom man føler seg.  

Det er jo ikke sånn at jeg ikke har det fint i julen i det hele tatt, for det har jeg. De siste 3 årene har jeg vært sammen med søsteren noe som så klart har vært koselig. Det er bare at det er så utrolig mange vonde følelser rundt denne tiden, som tar opp mesteparten av tankene mine. Jeg synes også førjulstiden kan være litt koselig: frost på trærne, julelys, julekalender osv. Jeg har til og med fått PAKKEKALENDER av støttekontakten min i år: jeg ble helt satt ut og ordentlig rørt. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk det. At hun lagde det til meg i tillegg til de 3 barna deres, det er ekte hverdags glede det. Verdens beste støttekontakt altså!  Det er veldig mye blanda følelser og for min del kunne vi bare hoppet over hele julen- iallfall julaften. I år har jeg aller mest lyst til å drikke meg full, ta en sovepille og bare sove bort hele julaften. Alene. I fred. 

Jeg har aldri pyntet til jul de 5 årene jeg har bodd alene, og jeg kommer ikke til å gjøre det i år heller. Bortsatt fra ett mini juletre i knallrosa som jeg kjøpte på Rusta for 10kr. Kanskje kommer jeg aldri til å gjøre det heller, med mindre jeg får egne barn. Da vil jeg lage en så fin jul som mulig

Så mitt råd til alle der ute: ta ekstra godt vare på de rundt deg- spesielt de du vet ikke har det bra, inviter noen utenom familien på julemiddag, send en ekstra melding, inviter med noen på juleaktiviteter. Det kan bety hele verden for den som blir invitert. Husk at det er tiden din og tanken som teller, ikke verdien av gavene du gir. Å kanskje, kan du gjøre at julen føles god for noen! 

Mona Marlene

Ukas spørsmål/ abort, mensen, jomfrudommen ++

Er du (har du vært) forelsket i noen?

Nei, jeg har aldri vært forelsket 

Hvordan er det å være blogger?

Synes det er veldig gøy å blogge, men nå er jeg ingen stor blogger så merker ikke så mye til at jeg er en blogger liksom. Blir ikke akkurat stoppet på gata 🙂

Trener du ofte, isåfall hva? Du har en utrolig fin kropp

Jeg trener aldri, men må begynne med det. Tusen takk<3 

Når mista du jomfrudommen?

Jeg har aldri hatt frivillig sex med noen

Når fikk du mensen?

Siste halvdel i 8. klasse, så jeg var nesten 15

Ønsker du deg barn?

Jeg har alltid sagt fra tidelig alder at jeg skal ha barn, nå er jeg usikker. Men ja, jeg har lyst på barn

Har du noen gang tatt abort?

Nei

Nevn 5 ting ved deg selv som få vet om:

1. Jeg har det som regel alltid rotete 

2. Jeg har et sinnssykt dårlig forhold til kroppen min

3. Jeg har bodd i 5 fosterhjem og på en institusjon

4. Jeg sover alltid med en bamse

5. Jeg er den typen som må drikke før selve vorset

Hva gjør du for å få en så plettfri hud?

Jeg har absolutt ikke en plettfri hud, det skyldes sminke 🙂 Jeg er skikkelig dårlig på å rense huden men, men de gangen jeg gjør det bruker jeg en ansiktsmaske og en ansiktspeeling fra NuSkin. Disse kan du bestille gjennom meg.

Leser de i boligen bloggen din?

Nopp, de viser ikke interesse for noe som helst

Er du venner med noen av de andre i boligen? Er de ca samme alder som deg?

Nei jeg er ikke venner med noen her, de fleste er i 40-50 årene og ser ut som om de har detti ned fra månen. 

Hvor lenge kan man bo i bemannet bolig?

Tror man kan bo her så lenge man vil, man blir liksom ikke kastet ut etter så og så mange år. De fleste som bor her kommer til å bo her resten av livet.

Hva synes du om abortsaken?

Jeg synes Erna er helt fjern. At hun vil gjøre det vanskeligere for folk å ta abort er helt sinnssykt. Kvinner må faen meg få bestemme over sin egen kropp. Hvis man vet at barnet er veldig sykt og kanskje blir en grønnsak, så tenker jeg at det ikke er et verdig liv å sette ut i verden. Det er også mange som ikke har mulighet og kapasitet til å ta seg av et alvorlig sykt barn 24/7, spesielt ikke med dårlig støtte fra det offentlig. Pleiepenge ordningen er jo helt på trynet. Erna, tenk på de som har blitt voldtatt og blir gravide, ville du født dette barnet kanskje? La kvinner få bestemme over sin egen kropp, det er ikke politikerne sin jobb.

Hvor er du fra?

Vestfold, Tønsberg

Hva betyr tatoveringene dine?

De fleste har ingen betydning, men jeg har blant annet navnet til søsteren min og navnet til Inga Marte på leggene. Jeg har også “du kan gjøre en forskjell” på armen fordi det er så sant og viktig- alle kan gjøre en forskjell. Den siste jeg tok “ikke gå”, fordi den beskriver min største frykt: at folk skal forlate meg og gi meg opp. Også har jeg et ; til støtte for psykiske lidelser.  De andre har ingen betydning annet enn at jeg synes de er fine. 

– Mona Marlene

Å bo i bemannet bolig

Som noen sikkert vet så bor jeg i døgnbemannet bolig, og har gjort det i ca 5 år. Når jeg flyttet hit var dette helt nytt for meg, jeg visste ikke om noen som bodde på et slikt sted. Jeg tror faktisk ikke jeg var bevist på at det fantes engang. Det høres jo flott ut eller hva? At man bor et sted det konstant er mennesker, og mange tror man får god hjelp her og at man har mennesker rundt seg som konstant stiller opp. Men der tar veldig feil, det er ikke fryd og gammen å bo i en slik bolig. Jeg tror faktisk det skaper mer problemer for meg, enn  det gjør meg godt.

Det er ikke lett å bo ett sted med mange forskjellige ansatte som kommer og går, mange ulike mennesker å forholde seg til og mange mennesker jeg overhode ikke liker, til og med noen jeg ikke vil se trynet på. Det er så og si null oppfølging, ingen plan eller faste avtaler, og behovene mine her blir så og si aldri dekt, noe som er utrolig slitsomt, frustrerende og som gjør meg forbanna. Jeg føler meg verken sett eller hørt her, ei føler jeg at de tar hensyn til mine behov. Det skaper et enormt sinne i meg, og det er ingen som klarer å få meg så sint som de her i boligen. Det fører til at jeg er utrolig mye sint når jeg er her, og det går hardt utover glass og dører… 

Det er vanskelig fordi man knytter seg veldig til enkelte, og det er tydeligvis ikke positivt å gjøre her- enda det er hjemmet mitt og det er helt naturlig når de jobber her hver eneste dag. Men da kan man risikere å bli “straffet” ved å ikke få være så mye med vedkommende istedenfor å faktisk få lov å tilbringe tid med de man faktisk har et veldig godt forhold til. Det er vanskelig å skulle dele på de man liker aller best, og da er det vanskelig for eksempel å se de finne på noe med noen av de andre som bor  her. Jeg kjenner utrolig mye på avvisning her, og føler meg ofte ikke prioritert- det er vonde følelser å kjenne på hver eneste dag, flere ganger om dagen. 

Når jeg tar opp ting med sjefen, opplever jeg å aldri bli hørt. Det blir aldri gjort noen endringer, eller aldri at behovene mine blir møtt. Der er som å snakke til en vegg. “Sånn er det her”, eller “sånn er det ikke her”, er som regel svaret om jeg foreslår endringer slik at mine behov kan bli tatt hensyn til: de nekter å forbedre seg eller ta til seg råd om hvordan andre boliger fungerer. For det er stor forskjell på boliger, noen får ting servert på et sølvfat og får alle behovene sine dekket, de ansetter flere person etter beboernes behov, ansatte som går lengre vakter for å trygge på kveldene, faste avtaler opp til flere ganger om dagen og egne kontakter som følger opp hver enkelt per vakt osv. Mens her nekter de å forandre seg, noe som også får sinne i meg til å koke. Jeg trodde det var meningen å gjøre det best mulig for de som bor her, men for meg føles det ut som at de prøver å gjøre det verst mulig for meg. 

Når jeg har det vanskelig, er det ikke sånn at de kommer oftere innom meg, tar seg tid til å snakke med meg eller være sammen med meg. Det er sjeldent de i det hele tatt spør om hvordan jeg har det. Vi har fått til at jeg får tilsyn en gang per vakt (ikke at det er så mye å skryte av) og da kommer de som regel bare inn å spør om jeg lever eller om det går bra- svarer jeg ærlig da og sier hvordan jeg har det går de bare ut igjen. De kommer aldri ekstra innom meg når de vet jeg har det jævlig vanskelig, noe jeg synes er en skam.. De er på jobb her for en grunn. Men filosofien dems er jo “her er man voksne og skal klare seg selv”, Gud som jeg hater at det voksen kortet skal dras hele tiden: man kan trenge masse hjelp og slite selv om man er voksen…

Så dette er sannheten, jeg har det absolutt ikke bra her og jeg blir ikke fulgt opp på den måten jeg trenger, så å bo i bemannet bolig er ingen luksus for å si det mildt. Det eneste positive for meg er at det er mennesker her hele døgnet også på natta fordi jeg sliter så mye med angst. Hadde jeg ikke gjort det og turt å sove alene ville jeg bodd for meg selv i en vanlig leilighet. 

Å hva gjør egentlig politikerne for å styrke disse boligene? For å bedre tilbudet til de som trenger å bo i bolig? Ikke en dritt! Alt om har med psykiatri og gjøre ser det ut til at politikerne driter fullstendig i. De kjemper for å bedre alle andre systemer, spesielt skoler. Men hva med oss? Som er noen av samfunnets svakeste. Når skal vi få den hjelpen vi trenger på best mulig måte? Når skal vi som sliter få et fungerende system? Og hvem er det som egentlig har ansvaret for at disse boligene fungerer?

Bor du i bemannet bolig? Del gjerne dine erfaringer med det i kommentarfeltet nedenfor!

– Mona Marlene

Uka som gikk #3

Ukas opptur:

Det må ha vært å sove hos Elise<3 Det er over to år siden sist. Vi hadde det kjempekoselig som alltid, og jeg gleder meg masse til neste gang som ikke er lenge til. Jeg er så takknemlig for at vi har tatt opp kontakten igjen.

Ukas nedtur:

At piercing timen igjen ble avlyst for andre gang og at det har blitt jævlig kaldt. Jeg har også hatt en intens kløe i over en uke nå som jeg får utslett av, jeg holder virkelig på å bli gal for klør noe helt sinnssykt.

Ukas innkjøp:

Har handlet en del julegaver, og noen småting til meg selv som vanlig. Idag fikk jeg pakken min fra Makeupmekka som jeg bestilte på Black friday. Jeg virkelig elsker å vente på og hente pakker i posten, en kortvarig glede.

Ukas sang:

Jeg har fått dilla på “Juletragedien” av Linni Meister. Den er utrolig fengende, og beskriver hvordan godt hvordan julen egentlig er haha

Ukas antrekk:

Jeg digger faktisk disse 3 antrekkene, om jeg kan si det selv. 

Ukas tanker:

Jeg tenker mye på julen, det er en utrolig vanskelig tid og vi nærmer oss den med stormskritt. Jeg har også tenkt en del på at jeg føler meg utrolig mislykka, jeg får liksom ikke til noenting og fungerer ikke sånn som jeg burde: og det verste er at jeg ikke klarer å gjøre noe med det, og det er en utrolig irriterende følelse. Jeg tenker også mye på at jeg er nødt til å komme igang med trening, slik at jeg kanskje kan få en kropp jeg er fornøyd med. 

Ukas planer:

Mandag var jeg hos psykologen, fikset neglene og sammen med støttekontakte, onsdag var jeg på en info kveld sammen med psykologen min på DPS i Sandefjord, sov hos Sara, torsdag hadde jeg legesamtale og sov hos Sara, fredag sov jeg hos Elise og lørdag var jeg og søstra mi og feiret bursdagen til mamma. Jeg virkelig elsker de ukene der det skjer mye, da får jeg minst mulig tid alene.

– Mona Marlene

 

Når hukommelsen svikter

Jeg har alltid hatt veldig god hukommelsen, og alltid husket alt av avtaler og heller vært den som har kommet 10 minutter for tidelig enn å risikere å komme for sent. Alltid vært veldig pliktoppfyllende så lenge jeg kan huske. Jeg pleide aldri å glemme en avtale for eksempel. Det er jo forsket på at både stress og depresjon kan ha påvirkning på hjernen og hukommelsen, men det har depresjonen ikke gjort med meg på alle disse årene, ikke før nå.

Det siste året, spesielt det siste halvåret har jeg merket at hukommelsen min har blitt skikkelig dårlig. Noe som både er er irriterende og litt skremmende. Jeg har begynt å glemme avtaler til tross for at jeg har alt skrevet i kalenderen på mobilen, jeg har møtt opp til feil dager ved flere anledninger, jeg kan til og med glemme hvordan jeg skriver en bokstav eller en enkel setning som jeg godt VET hvordan skrives, å ofte må jeg google det for å se hvordan det skrives. Jeg kan sitte å skrive ned avtaler der og da, og allikevel har jeg klart å skrive feil dag eller feil tidspunkt. Dette er ikke meg i det hele tatt, og det har skjedd så mange ganger. Jeg har begynt å huske skikkelig dårlig og kan for eksempel  ikke huske hvem film jeg så en uke tidligere- noe som aldri har vært et problem, eller hva jeg har fortalt og ikke. Ofte ender det med at jeg forteller det flere ganger, fordi jeg har helt glemt at jeg fortale det for en time siden. 

Jeg skulle levere noe til en jeg skulle møte i byen for litt siden, 10 minutter før jeg skulle møte henne avtalte vi hvor vi skulle møtes. Når jeg kom frem til byen da 10 minutter senere hadde jeg glemt det og begynte heller å skravle med noen. Heldigvis så jeg en som stod å venta og da kom jeg på det. Jeg synes det er skremmende, og er virkelig glad for at jeg skal gjennom de testene jeg skal. Jeg er vandt til å ha full kontroll og huske alt jeg skal..

Jeg har til og med glemt hvordan jeg og en veldig god venninne ble kjent, hvordan eller hvor vi møttes første gang, det er sånt jeg vanligvis ALDRI glemmer. 

Jeg synes det er rart at hukommelsen min plutselig skal påvirkes nå etter så mange år med depresjoner og stress. Kanskje har bare hode fått  fullstendig nok nå? Jeg vet jo at hjernen kan påvirkes av både depresjoner, stress og traumer men likevel bekymrer det meg og skremmer det meg. Iallefall det med at jeg kan glemme hvordan man skriver en bokstav…hallo liksom. 

Er det noen av dere som har opplevd det samme? Gjerne del nedenfor i kommentarfeltet.  

– Mona Marlene

DuVerden

Som jeg nevnte i går, var jeg og Elise på øvingen til danseforestillingen som Nille skal ha før jul. Forestillingen heter DuVerden og handler om det å vokse opp i forskjellige steder i verden. Dansene var så vakre, og budskapet kom så tydelig frem. Det var virkelig vakkert, og de små filmsnuttene som hørte til dansene bar viktige og sterke budskap. Den ene sangen som ble danset til rørte meg virkelig, og jeg hørte på den samme kveld når jeg skulle sove- så trist og vakker, fordi budskapet i sangen er jo det jeg hele livet har lengtet etter. Sangen heter “Hold meg nå”. Når jeg så denne forestillingen så fikk jeg sykt lyst til å begynne på dans, tenk så gøy å bli skikkelig flink til å danse? Derfor bestemte jeg meg for å teste litt gamle kunster mellom slagene, jeg skulle virkelig ønske jeg v ar myk av natur, har for eksempel alltid ønsket å kunne gå i spagaten, te beinet rett opp, osv osv. Spørs om ikke jeg må begynne med noe morsom type trening igjen. 

Forestillingen går denne uken på Bølgen kulturhus i Larvik, og jeg anbefaler å dra å se den om du får tak i billetter. Den er vakker, og den setter igang mange tanker, iallefall gjorde den det hos meg. Det var også gøy å se at så mange gutter er med. Kanskje får du like lyst til å begynne på dans som meg

Ønsker alle en god søndag- gjør noe godt for deg selv!