Ulrikke Falck, er du seriøs?

Når jeg så på debatten mellom bloggerne Ulrikke Falck, Kristine Ullebø og Kristin Gjeldsvik, kjente jeg at jeg ble skikkelig irritert. Og tenkte : hva faen?? Det er flott at mennesker som har en stor stemme som disse bloggerne, tar opp kroppspress, men når skal kropp få være kropp og ikke noe mer enn det? Jo mer vi snakker om det jo mer press, jo mer fokus jo mer press. Den med best uttalelser i denne debatten var definitivf Ullebø, you go girly!

Ulrikke reagerte heftig på et bilde Ullebø hadde postet på sin instagram, av en bar rygg. Å da kom setningen jeg spesielt reagerte på:

«Kropp er ikke kropp. Kropp er en måte å skape identitet og å oppnå suksess», parerte Falch.

Altså, er du seriøs Ulirkke? Kropp er kropp, what so ever. Det er bare en kropp, det mest naturlige i hele verden. Nakenhet, det mest naturlig i denne verden. Om man ikke tåler å se litt hud, så har man et alvorlig problem. Hva med alle som går i bikini på sommeren? Det blir for dumt. Å poste bilder av kropp har ingenting med å oppnå suksess å gjøre, for de aller fleste iallefall. Å poste et bilde av seg selv med en bar rygg: hvordan i alle dager skaper det press? Ullrikke som selv poster halvnakne bilder på sin intstagram, det greit? Men et bilde av en bar rygg er ikke greit? Så jeg har ett spørsmål Ulrikke: er det greit å poste bilde halvnakne bilder fordi man har mer fett på kroppen? Men for de som er tynne slik som Ullebø, eller er litt for tynne får huden full så fort de poster samme type bilder? Da er de dårlig forbilder, da skaper de kroppspress. Mens de som er tykke, normale eller overvektig- de blir rost opp i skyene for å «tørre å poste». Du snakker mot deg selv Ulrikke. Forskjellen på deres bilder er at Ulrikke er mye kraftigere enn Ullebø, de viser akkurat like mye hud, Ulrikke til tider myye mer.

Jeg kjenner jeg selv er dritt lei av å lese om kropp, om kroppspress, om dårlig forbilder fordi de poster bilde av kroppen sin. Det er nettopp den konstante snakken som holder presset i livet.

Å poste bilder av kroppen sin, uansett om du er overvektig, tynn, normal, for tynn, eller passe er like greit. For hvem har bestemt hva en perfekt kropp er? Tenk tilbake på den tiden der Marilyn Monroe var verdens mest sexy kvinne… Det er lov å være stolt av kroppen sin og ville vise den frem, uansett form uten å måtte ta på seg alt ansvar for at unge kjenner på kroppspress. Jeg har slitt med selvbilde og kroppen min siden tenårene, men jeg skylder ikke på en blogger forde. At mennesker er lett påvirkelig? Ja, men da må man jobbe med seg selv og sitt syn på egen kropp enn å legge skylden på alle mulige offentlig personer fordi det er forventet at de SKAL være gode forbilder. Bloggere eller andre offentlig personer velger ikke å være forbilder, det er opp til hver og en av oss hvem vi ser opp til. Vi må slutte å være så jævlig hårsåre og heller starte med å jobbe med oss selv.

-Mona Marlene

Tema som fortsatt er tabu

I dag, 10. oktober er det verdensdagen for psykisk helse og tema er raus. 

Vi alle har en psykisk  helse, på lik linje som den fysiske helse, men ikke alle har en frisk psyke. Selv har jeg slitt psykisk i mange år, kanskje hele livet og jeg velger åpenhet, jeg velger å snakke om det fordi det er viktig, fordi det fortsatt er et tabu som vi må bryte, fordi det å slite psykisk er ingenting å skamme seg over, man kan jo ingenting for det, på lik linje som man ikke kan noe for at man får kreft. Jeg velger å være åpen i håp om at jeg kan hjelpe noen der ute, som ikke tør å snakke om det, de som føler seg helt alene i verden om å sliter. 

Tema i år er raus. Å være raus, ikke bare i dag men hver dag. Å være raus betyr for meg at noen lytter, at noen spør hvordan det faktisk går og at de tåler å høre svaret- at de tåler å høre sannheten, at noen viser kjærlighet og omsorg, at noen bruker tiden sin på akkurat meg, at man respekterer og aksepterer, en melding, en telefon, et besøk. Raushet kan bety så mangt, men felles er at det er gratis, det koster ingen penger å vise at du bryr deg. Og at akkurat DU bryr deg, kan bety hele verden for noen, det kan til og med redde liv. Tenk at DU kan være den ene som gjør en forskjell.

Se. Lytt. Spør. Reager

Våg å snakk om hvordan du har det, del smerten din med noen du vet tar den imot, så du slipper bære smerten alene for det er så forbanna tungt, tyngre enn noen klarer å bære. Å slite psykisk er en enorm belastning, en smerte som ikke kan beskriver i ord, en smerte de færreste vil klare å forstå med mindre de har vært der selv. Psykisk smerte tar liv. Psykisk smerte er så vondt, at jeg flere ganger har prøvd å ende det hele, bare for å få fred fordi smerten er utholdelig. 

Så må mennesker rundt slutte å være så jævla redde for å blande seg inn i andre liv, slutte å være så redde for å snakke om det som er vanskelig og vondt, det er de som lever i dette helvete det er vanskelig for, som bærer smerten med seg til en hver tid, hver eneste dag, i mange år. Vi burde alle bli flinkere til å spørre hverandre hvordan det går- det koster deg så lite, å betyr så mye. Spør om og om igjen, heller en gang for mye enn et liv for lite. Å få det spørsmålet er utrolig viktig, å se at noen faktisk bryr seg om hvordan du har det, og tåler svaret. For meg betyr det veldig mye å få det spørsmålet, selv om jeg ikke alltid orker å svare så varmer det. Selv får jeg det spørsmålet sjeldent, og det er vondt, ensomt, man føler at ingen bryr seg om deg, jeg føler meg alene med smerten, ikke verd bryet and the list goes on.. 

Jeg er her, og jeg vil alltid prioritere å være her for mennesker som trenger meg, jeg vil alltid sette av tid om noen trenger å prate fordi det er så forbanna viktig og vi må slutte å skylde på “jeg har ikke tid”, for jo det har du, om du bare gidder å prioritere det som virkelig betyr noe: de du er glad i, for en dag er det faktisk for sent. 

I dag, går tankene mine ekstra mye til de som sliter, de som ikke vet om livet er verd å kjempe for, de som vurderer å gi opp, de som føler seg alene og ensomme- vit at vi er mange, vi er mange som kjenner på de samme vonde følelsene. Og jeg håper dere har noen dere kan dele med smerten dere med, noen å være med, noen som bryr seg oppriktig om nettopp DEG og stiller opp for deg: fordi nettopp DU er verd å kjempe for

-Mona Marlene. 

 

Tema som fortsatt er tabu

I dag, 10. oktober er det verdensdagen for psykisk helse og tema er raus. 

Vi alle har en psykisk  helse, på lik linje som den fysiske helse, men ikke alle har en frisk psyke. Selv har jeg slitt psykisk i mange år, kanskje hele livet og jeg velger åpenhet, jeg velger å snakke om det fordi det er viktig, fordi det fortsatt er et tabu som vi må bryte, fordi det å slite psykisk er ingenting å skamme seg over, man kan jo ingenting for det, på lik linje som man ikke kan noe for at man får kreft. Jeg velger å være åpen i håp om at jeg kan hjelpe noen der ute, som ikke tør å snakke om det, de som føler seg helt alene i verden om å sliter. 

Tema i år er raus. Å være raus, ikke bare i dag men hver dag. Å være raus betyr for meg at noen lytter, at noen spør hvordan det faktisk går og at de tåler å høre svaret- at de tåler å høre sannheten, at noen viser kjærlighet og omsorg, at noen bruker tiden sin på akkurat meg, at man respekterer og aksepterer, en melding, en telefon, et besøk. Raushet kan bety så mangt, men felles er at det er gratis, det koster ingen penger å vise at du bryr deg. Og at akkurat DU bryr deg, kan bety hele verden for noen, det kan til og med redde liv. Tenk at DU kan være den ene som gjør en forskjell.

Se. Lytt. Spør. Reager

Våg å snakk om hvordan du har det, del smerten din med noen du vet tar den imot, så du slipper bære smerten alene for det er så forbanna tungt, tyngre enn noen klarer å bære. Å slite psykisk er en enorm belastning, en smerte som ikke kan beskriver i ord, en smerte de færreste vil klare å forstå med mindre de har vært der selv. Psykisk smerte tar liv. Psykisk smerte er så vondt, at jeg flere ganger har prøvd å ende det hele, bare for å få fred fordi smerten er utholdelig. 

Så må mennesker rundt slutte å være så jævla redde for å blande seg inn i andre liv, slutte å være så redde for å snakke om det som er vanskelig og vondt, det er de som lever i dette helvete det er vanskelig for, som bærer smerten med seg til en hver tid, hver eneste dag, i mange år. Vi burde alle bli flinkere til å spørre hverandre hvordan det går- det koster deg så lite, å betyr så mye. Spør om og om igjen, heller en gang for mye enn et liv for lite. Å få det spørsmålet er utrolig viktig, å se at noen faktisk bryr seg om hvordan du har det, og tåler svaret. For meg betyr det veldig mye å få det spørsmålet, selv om jeg ikke alltid orker å svare så varmer det. Selv får jeg det spørsmålet sjeldent, og det er vondt, ensomt, man føler at ingen bryr seg om deg, jeg føler meg alene med smerten, ikke verd bryet and the list goes on.. 

Jeg er her, og jeg vil alltid prioritere å være her for mennesker som trenger meg, jeg vil alltid sette av tid om noen trenger å prate fordi det er så forbanna viktig og vi må slutte å skylde på “jeg har ikke tid”, for jo det har du, om du bare gidder å prioritere det som virkelig betyr noe: de du er glad i, for en dag er det faktisk for sent. 

I dag, går tankene mine ekstra mye til de som sliter, de som ikke vet om livet er verd å kjempe for, de som vurderer å gi opp, de som føler seg alene og ensomme- vit at vi er mange, vi er mange som kjenner på de samme vonde følelsene. Og jeg håper dere har noen dere kan dele med smerten dere med, noen å være med, noen som bryr seg oppriktig om nettopp DEG og stiller opp for deg: fordi nettopp DU er verd å kjempe for

-Mona Marlene. 

 

Historien om Ulla

Jeg grua meg til å bytte psykolog enda en gang, og nå var tiden inne for å møte henne.Jeg forventet at jeg skulle få enda et menneske som ikke kom til å ta meg på alvor, enda et menneske jeg skulle bruke tid på å krangle med. “Er hun også fordomsfull mot borderline?”, “Er hun like kald som hun forrige?”. Jeg hadde mange tanker i det jeg satt å ventet på den første timen med henne. Det første jeg tenke når jeg så henne var “ånei hun er gammel”. Av en eller annen grunn har jeg aldri villet ha  eldre psykologer, og dette var faktisk den første jeg faktisk skulle ha en

Hun var svensk, Ulla. Å jeg som elsker det språket, for alt høres mye vakrere ut på Svensk. Jeg behold solbrillene på, satte meg i stolen og med blikket rettet fremover. Å jeg fikk sjokk, fordi hun tok alt jeg sa på alvor fra første stund, jeg fikk reaksjoner, bekreftelser på at hvordan jeg hadde det var utholdelig. “Jeg skjønner at du vil gi opp, jeg skjønner du har det vondt, jeg forstår hvorfor du har så mye sinne i deg, å ha det sånn som du har det må være forferdelig slitsomt”

Hun tok angsten og depresjonen på fullt alvor, og sa hun skjønte på meg at jeg ar veldig deprimert, at det var viktig med medisinvurdering så jeg kunne komme meg litt ovenpå før jeg starter i gruppeterapi i tillegg. Jeg har aldri opplevd noen i det systemer som tar meg så på alvor (med unntak av noen engler som jobber på akuttpsyk). Men hun gjorde det, hun var ikke som alle de andre, hun var mildere, snillere, mer menneske enn terapeut. 

Jeg fortalte henne hvor mye jeg mislikte kalde mennesker, og hun forstod meg godt og sa hun mer enn gjerne delte ut klemmer, og det varmet. 

Hun hadde allerede fått ordnet en medisinvurdering og var allerede klar med utredningsskjemaer. Min forrige terapeut ville ikke en gang utrede meg, til tross for at det stod i henvisingen 2,5 år tilbake i tid. Jeg hadde aldri opplevd en terapeut som faktisk tok ordene mine og smerten min seriøst, som reagerte og ga respons på det jeg fortalte, som ringte og fikset ting fort fordi hun mente ting hastet. 

Samme dag som første dagen fikk hun ordnet meg en resept som legen først hadde gitt meg nei til å få, men hun fikset. Jeg skjønte fort at denne dame er det tak i. Allerede etter 3 samtaler med henne hadde vi blitt ferdig med utredningen, kjørt bil og gått tur sammen og vært på medisinvurdering, og jeg har til og med fått en helt ny fargeleggingsbok av henne, noe som sikkert egentlig ikke er helt lov- alt dette mer enn jeg noen gang gjorde med hun forrige på 2,5 år. 

“Jeg vil gjerne komme å se hvordan du bor en dag, om jeg får lov av deg, og kanskje snakke litt med de ansatte Jeg har iallefall mye jeg kan lære dem om sinne som uttrykk” Den hadde jeg virkelig ikke sett komme, men jeg fikk en følelse av at hun virkelig brydde seg og at hun er et medmenneske og ikke bare en terapeut.

Hun sa  det var viktig å jobbe med det sårbare barnet inni meg, noe jeg aldri har opplevd at noen har tatt på alvor eller brydd seg om, noe jeg har vært livredd for å snakke om, fordi jeg har blitt avvist på det av hun forrige. Og noe som jeg synes er vanskelig å skummelt å snakke om, noe jeg skammer meg over. Det temaet er så sårt og vondt, for alt bunner i et savn etter en mor, å kunne være et barn, savnet etter en mors kjærlighet og nærhet. Jeg kjenner jeg gruer meg til å jobbe mer med akkurat det,  selv om jeg vet det er utrolig viktig for å komme videre. Og jeg kunne nok ikke fått en bedre terapeut til å jobbe med akkurat dette. 

Hun fikk lese diktene mine, hun sa de var vakre, at jeg skriver nydelig og at jeg burde skrive bok. Hun sa hun ble rørt, og jeg måtte skule forsiktig bort på henne bak solbrillene for å se om hun mente det, og jeg så det i øyne hennes. “tack snella”, sier hun hver gang hun har lest diktene mine, og forsikrer meg om at hun mener det og at det ikke bare er noe hun sier. Hun spør hver time om jeg har skrevet noe mer, hun vil virkelig lese det jeg skriver og setter pris på at jeg vil dele de med henne. 

Endelig har jeg fått en god terapeut, og kanskje, bare kanskje kan jeg klare å komme meg litt videre. Å jeg vet at om jeg skulle trenge en innleggelse eller en klem, så vil hun ikke avvise meg. Å det, det er en trygg følelse.

Takk Ulla, for at du er et medmenneske som tar jobben din på alvor, for du har en av de viktigste jobbene i verden og ikke alle passer til å ha den, slik som du. 

Jeg håper denne historien, kan få deg til å tro på at det faktisk finnes gode mennesker også i psykiatrien, selv om de er sjeldne skatter. Jeg hadde aldri trodd jeg ville få en terapeut som tok meg og mitt på alvor, men tilslutt fikk jeg det, etter mange år bortkastet i elendig terapi med dårlige psykologer, med mer krangling enn jobbing. 

– Mona Marlene 

I dag har jeg prøvd noe nytt

I dag starta jeg dagen med trening, noe jeg nesten ikke har gjort de siste 5 årene fordi jeg rett og slett synes det er drit kjedelig haha. Litt gøyere når man trener sammen med noen så det ble ei litt økt sammen med søstern. Noe jeg har tenkt på mange ganger er boksing, det må være en perfekt måte å få ut sinne på?? Bare slå løs så hardt man kan på en boksesekk. Jeg har så utrolig mye sinne i meg for tiden, lett irritabel av hver minste ting. Så prøvde meg på en boksesekk i dag, å det gikk vel som de fleste gangene man gjør ting for første gang med andre ord: trening trengs. Utrolig sliten blir man iallefall. Tror det kan bli en fin måte å få ut sinne på, med litt øving

Så om noen kan boksing i Tønsberg, så send meg gjerne en melding: jeg trenger nok litt opplæring

-Mona Marlene

mensen, dyr, min motivasjon, hva jeg tenker om å shave leggene++

Ukas spørsmål!

Har du noen dyr?

-Nei det har jeg desverre ikke, men jeg skal definitivt skaffe meg en hund på et senere tidspunkt

Hva tenker du om å shave leggene?

Helt ærlig så har jeg aldri vært så nøye på det, så jeg gjør det når jeg gidder og tenker at det er nødvendig. På vinteren for eksempel tenker er det uansett ingen som kommer til å se leggene mine, og det er ikke sånn at det vokser 20 cm hår der her liksom Jeg er ikke den som får panikk fordi jeg har litt hår på leggene for å si det sånn. Tenker det er helt opp til hver enkelt hva de velger å gjøre, 

Er du feminist?

Ja, det vil jeg si. Jeg er for likestilling og at man skal slutte å undertrykke kvinner, de kan gjøre akkurat like mye som mannfolk kan. Jeg er for at menn og kvinner skal ha like rettigheter. Å for lik lønn når det gjelder samme jobb, eller at det likså godt kan være fedre som er i fødselspermisjon og at kvinnene er i jobb. Kvinner og menn er akkurat like mye verdt, og da må de bli behandlet som det å. 

Er det blonde håret ditt parykk? Isåfall hvor er den fra

Ja det er en parykk, det er en billig en fra wish. Den jeg har er ikke ekte hår, men jeg virkelig ELSKER den- fargen, lengden og tykkelsen er bare helt perfekt. Så dere kommer til å se meg bruke den ganske masse hehe. Jeg savner virkelig å ha blondt hår nå

Processed with VSCO with hb1 preset

Singel?

Ja det er jeg og har alltid vært 🙂

Hvor gammel var du da du fikk mensen?

Jeg fikk det faktisk ganske sent, noe jeg bare er glad for 🙂 Jeg fikk det siste halvåret i 8. klasse så jeg var vel 14,5- nesten 15

Favoritt yoghurt?

Har egentlig ingen favoritt, og jeg spiser det ikke så ofte, men alt uten klumper hahah. Piano er også veldig god med sjokoladekuler 

Hva er det som holder deg gående? Hva gir deg motivasjon og energi?

Godt spørsmål! Jeg holder meg vel gående fordi jeg bare eksisterer og overlever, samtidig som jeg holder meg gående for søsteren min- hun er virkelig alt for meg og det er henne jeg lever for. Hun er også den som motiverer meg til å fortsette, hadde jeg ikke hatt henne hadde jeg ikke vært her i dag, Hun er min største støttespiller, min aller beste venn og søster. Jeg ville aldri forlatt henne, selv om det er til tider veldig tungt å fortsette. Hun er mitt alt, klisje Iknow, men sant. Jeg prøver å finne ting som motiverer meg, men jeg er fortsatt på jakt 🙂 I skrivende stund kommer jeg ikke på noe annet enn henne akkurat nå. Kanskje tanken på å få egne barn en dag? Skriving, det gir meg motivasjon til å en dag få gitt ut bøker, noe jeg har hatt en drøm om lenge 

Processed with VSCO with hb1 preset

Hva gjør deg glad?

Søsteren min, jeg  har det aldri så bra som når jeg er med henne. Barn gjør jeg også veldig glad- de er så ekte, søte, ærlige, og lever totalt i nuet, og når de viser meg tillit- da vet jeg at jeg er et godt og trygt menneske å være rundt. Hunder, jeg bare elsker hunder: den ubetingede kjærligheten, lykken når de møter deg, kosen, tilliten. Å kunne hjelpe andre, det gjør meg utrolig glad- da har jeg oppnådd noe stort her i livet, om jeg så bare hjelper ett eneste menneske. Når jeg kan stille opp for noen som trenger meg- det er den beste følelsen og noe jeg alltid PRIORITERER. Når folk liker stiler min- som er 100 forskjellige, det er det fineste kommentarene jeg kan få på utseende. Å skrive noe som treffer noen dypt i hjerte. Laaange klemmer fra de jeg elsker, når de holder ekstra hardt og ikke slipper før du gjør.  SHOPPING, jeg elsker shopping. Shit, det var visst mye som gjør meg glad ser jeg 

Liker du dyr, evt favoritt dyr?

Jeg elsker dyr, men favoritt dyret uten tvil er hund- de har så personlighet. 

Kunne du hatt lyst til å bli vegetarianer? 

Hmm, jeg har faktisk prøvd en gang og klarte meg en mnd. Med tanke på alle de stakkars dyrene som lider skulle jeg ønske vi alle var det, og at man ikke slaktet og spiste dyr i det hele tatt. Men heldigvis så spiser jeg ikke mye kjøtt, da kostholdet mitt er veldig dårlig og ustabilt. Så jeg kan fint gå en uke og sikkert to uten å spise kjøtt, jeg prøver å være bevist på det. Og jeg tror vi alle kan gjøre en liten forskjell ved å ikke spise kjøtt hver eneste dag, for det er ikke noe vi MÅ ha, det er bare fordi det er sinnssykt godt at man spiser det. Vi bør alle være mer bevisste på hva vi faktisk spiser når vi spiser kjøtt. 

Hvordan har du det? 

Takk som spør kjære deg. Helt ærlig, så har jeg det dritt vanskelig og det er kamper som kjempes hver eneste dag, og en prosess jeg aldri får fri fra. Akkurat nå er søsteren min her, så nå har jeg det så bra som jeg kan ha det <3. Men sånn generelt, så er det ganske mørkt, ganske ensomt. Jeg er redd for å måtte leve som dette resten av livet, at det ikke skal bli bedre. Fremtiden skremmer meg rett og slett. Fordi dette er utholdelig, og ikke et verdig liv.  Denne sommeren har vært den vanskeligste, med mye krangling og tap av mennesker som har vendt meg ryggen, mye usikkerhet, ang relasjoner,  enormt mye ensomhet og vonde tanker, alkohol og en dyp depresjon- så det henger fortsatt litt igjen i meg, samtidig som det er høst og mørkere tider, noe som påvirker meg veldig og som gjør at jeg er konstant nedstemt. Heldigvis var søsteren min her en del i sommer, som redda mye. Hun er vel nesten den eneste som har vært sammen med meg i sommer fordi “alle” andre har vært opptatt. Jeg har følt meg så avvist og bortprioritert og det gjør noe med deg som person, og er forbanna vondt.  Depresjonen er alltid verst på høsten og vinteren. Jeg prøver å finne måter å jobbe med meg selv på, prøver å finne ting som betyr noe, som gjør at jeg kan få en litt annen tankegang, stole på universet. Angsten et sterkere enn aldri før, så den tar all energi jeg ikke har, søvnen er ræva og det påvirker humøret og kroppen fysisk å være så redd og urolig konstant- spesielt på kveldene og nettene. Jeg tenker å begynne å gjøre yoga igjen, så forhåpentligvis kan det hjelpe litt på tankene og gi meg litt ro. Oi, dette ble langt, tror jeg trengte å få det ut, ikke så ofte jeg får det spørsmålet. 

Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet, så svarer jeg neste tirsdag

– Mona Marlene

på samme tid ifjord

Oktober, rundt samme tid som ifjord ga jeg opp noe jeg elsket bare fordi jeg skjønte at jeg ikke kunne bli best. Jeg har alltid elsket å skrive/ det har vært min terapi- min måte å utrykke meg på og selv om jeg ga opp bloggen sluttet jeg ikke å skrive, planlegge innlegg inni hode mitt, jeg hsr bare ikke delt det i no annen form enn dikt.

De siste månedene har jeg bare tenkt på bloggen mer og mer, jeg har savna å skrive, dele meninger, diskutere temaer jeg brenner for. Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle prøve igjen, jeg har planlagt innlegg på innlegg i hode mitt, tenkt frem og tilbake og bestemt meg for at jeg vil fortsette med det jeg elsker: selv om jeg ikke kommer til å nå topplista som lenge har vært drømmen. Så etter maange timer med å prøve å få til et design, gå gjennom gamle innlegg så er den klar til å tas i bruk igjen. Mitt kall er å kunne hjelpe andre, gjennom blant annet skriving, så hvorfor ikke? Jeg tror det er meningen at jeg skal skrive, dele, diskutere, på et eller annet vis gjøre at noen der ute kan føle seg mindre alene. For dette er ingen rosablogg, om operasjoner, sminke og dyre innkjøp- dette skal være en blogg om det virkelige livet- opp og nedturer, om det å ha det vanskelig, om de mørke dagene- men også om de gode, sterke meninger, om den delen av livet mange velger å tie om: fordi vi enda i år 2018 har så mange ting som er tabu å snakke om, noe jeg vil bekjempe. Og for de av dere som kjenner meg, vet dere at jeg brenner for en bedre psykiatri, for mer kjærlighet og åpenhet.

Når det er noe du bare ikke klarer å slutte å tenke på, så er det vel et tegn på at man burde burde go for it, right?

30.oktober 2017 var mitt siste innlegg, og nesten nøyaktig ett år etter er jeg tilbake igjen

Jeg håper så mange som mulig vil følge meg videre. Om det er noe dere lurer på still gjerne spørsmål i komentarfelter nedenfor så svarer jeg i et eget innlegg på tirsdag

-Mona Marlene