Gårsdagen

Natt til i går sov jeg nesten ingenting, for bebisen til venninna mi var ikke så gira på å sove. Og det er jo umulig å bli irritert når han gir deg verdens største smil. Dagen  går gikk i ett, noe den sjelden gjør. Det var så deilig å ha en fullbooket dag for en gang skyld, selv om jeg blir fort sliten av masse mennesker, stress og mye støy. Mer å gjøre= mindre tid til tenking. Jeg sov jo hos venninnen min Sara, så vi bestemte oss for å prøve å ta noen fine høstbilder av både bebisen og oss selv. Jeg tenkte det kom til å bli super lett å ta høst bilder av lille Leon i og med at han er blid HELE tiden, men der tok jeg fullstendig feil for han nektet å smile på 99% av bildene og var mer opptatt med å spise på løvet, haha.

Etter det spiste vi et bedre måltid i byen, før jeg dro videre for å sette på negler: endelig. Neglene ble superfine, og jeg ble kjempe fornøyd. Er så deilig å ha fine og velstelte negler, å så føler vertfall jeg meg litt finere. Og at hun hadde shell pynt passa mitt i blinken etter som jeg er shell obsessed om dagen. Etter det bar det til Rusta der jeg svidde av alt for mye penger, som vanlig. Mye fine, noe fornuftig og ting jeg egentlig ikke trenger 🙂 Lurer på om en shopoholiker er en diagnose? Isåfall skårer jeg ganske høyt. 

Så med andre ord var jeg ganske sliten da jeg kom hjem, så derfor ble det ikke noe ordentlig innlegg i går, selv om jeg tenkte mye på det i hele går, fordi jeg legger press på meg selv og vil poste jevnlig. Hadde ikke strøm på pc’en så eg fikk lagt inn bildene fra kamera, ellers kunne jeg så klart laget et innlegg i bilen. Men jaja, det går ikke alltid som planlagt. 

-Mona Marlene

00:33

«Det går ikke en natt uten at den kommer snikende innpå.

Akkurat som om den har fast bopel her- i mitt hode, MIN kropp. Øyelukka blir tyngre for hvert ord jeg skriver, men de tvinges til å være oppe. Så jeg kan bli så trøtt at jeg sovner med en gang jeg legger vekk mobilen. Alarmberedskap. Frys. Anspent. Tenk at det å sove skal være så forbanna skummelt, at mørket skal være så skremmende. Verden er jo den samme, bare lyset er slukket. Hva var den lyden? Hvor kom den fra? Skjer det noe nå?

Ikke banker den på heller. Den setter seg fast i kroppen, uroen øker, tankene løper løpsk og jeg klarer ikke bli kvitt den. Katastrofertanker: nå skjer det, nå smeller det. Alle lydene høres ekstra godt når det er natt- når det er mørkt. Pulsen øker, hjertebank. Kroppen skjelver.

Den stjeler krefter jeg ikke har,

Hver bidige natt. Frykten reiser sakte, kanskje den til og med aldri reiser. Det skremmer meg og gjør meg livredd. Fordi å skulle leve med denne angsten resten av livet er ulevelig. Du har bodd i meg et helt liv for mye og jeg er lei nå, drittlei faktisk»

 

Mona Marlene

Sex, angst, forelskelse++

Har du slitt med angstanfall, og hvordan føles det?
-Jeg har opplevd det ganske ille 2 ganger. Det føltes ut som jeg ble kveld, at jeg skulle dø, jeg hyperventilerte og svettet. Jeg var livredd, skalv. Det ene varte nesten 3 timer og det var helt jævlig.

Er du forelska?
-Nei det er jeg ikke, og jeg har heller aldri vært det

Har du noen gang tenkt på deg som noe annet enn straight?
-Tanken har vel streifet meg. Nå har jeg aldri vært forelsket- verken i jenter eller gutter. Men med tanke på trygghet er jeg mye tryggere på jenter, med tanke på det anstrengte forholdet jeg har til gutter. Men helt ærlig, så tror jeg bare jeg ikke er et kjæreste menneske

Hvor mange har du hatt frivillig sex med?
– Dette svaret vil nok sjokke mange, men svaret helt ærlig er 0, belive it or not. Jeg har ikke hatt sex med noen frivillig 

Er du opptatt av likes/followers?
– Dessverre, ja. Jeg bryr meg kanskje litt for mye om det. Jeg føler meg lite pen/fin/bra hvis jeg får veldig lite likes eller har lite følgere.. Da føler jeg folk ikke liker meg, synes jeg er stygg osv. Jeg har også slettet bilder hvis de har fått veldig få likes. Det er sykt at det er sånn det har blitt i dagens samfunn: at likes og kommentarer skal definere selvtilliten din. 

Hva er det verste som har skjedd deg?
-Barndommen og oppveksten min. Og mangelen på kjærlighet, nærhet og trygghet

Nevn 3 ting du er fornøyd med ved utseende ditt
– Dette blir vanskelig. Jeg tror helt ærlig ikke jeg klarer å komme på 3 ting. Det må kanskje bli øyne mine… 

Hvilket tema skulle du ønske det var mer akseptabelt å snakke om?
-Psykisk helse, følelser, overgrep, hvilket kjønn man forelsker seg i 

Hva er din største drøm?
-Å bli frisk! I det minste klare å fungere i livet og være fornøyd/glad generelt i hverdagen. Så ønsker jeg jo sterkt å bli mor- både til egne barn og ekstramma for noen som trenger det. For det er FULLT mulig om man faktisk vil og gidder, også selv om man har egne barn fra før. Dra til Bali med søsteren min og få meg en staff 🙂

-Mona Marlene

 

Bare skaff deg en kjæreste

“Hvis du hadde prøvd å fått deg kjæreste, så tror jeg at angsten, ihvertfall ensomheten bli en del bote. Kanskje helt borte. Det anbefaler jeg deg å prøve. Hva har man å tape?”

Fikk denne kommentaren på bloggen her om dagen etter innlegget der jeg delte mine innerste tanker der angst og ensomhet var et tema, og tenkte jeg skulle svare på den i et eget innlegg for jeg har tenkt en del på den kommentaren, og svaret mitt kommer til å bli langt. Jeg ble egentlig litt små irritert av den, og tenkte “herregud, tror du det er så enkelt?”

For det første, så tenker jeg at man ikke skal skaffe seg en kjæreste bare for å slippe å kjenne på angsten, eller skaffe seg en kjæreste bare for å ikke være ensom. Man skal skaffe seg en kjæreste hvis man ønsker det, og ikke for å kun tilfredsstille noen behov man har. Men du har så klart rett  at jeg ville blitt mindre ensom og kanskje ikke hatt like mye angst, men det er helt feil grunnlag å skaffe seg en kjæreste på. Det blir å bruke et annet menneske for sin egen fordel, og det er jeg sterkt imot. Å bruke andre mennesker i det hele tatt er lavmål  og egoistisk til de grader. 

Å bli kvitt psykiske lidelser som angst, skal litt mer til enn å skaffe seg en kjæreste. Tenk hvis det bare hadde vært så lett? Da hadde nok ikke så mange slitt her i verden. Og en annen viktig ting er at angsten sitter i kroppen, uroen sitter i kroppen uansett om jeg er sammen med noen eller er alene, men den minskes jo så klart  når jeg ikke er alene. Angsten lar seg ikke kurere så lett. 
Og å bare skaffe seg en kjæreste vil ikke løse problemene, det vil legge et lokk på det. Jeg tenker jeg heller må jobbe med angsten min, årsakene som ligger bak- for å kunne lindre angsten er det den eneste løsningen. Jeg må jobbe med meg selv, ikke dra et annet menneske inn i livet  mitt og satse på at det løser alt. 

De som kjenner meg vet at jeg overhode ikke er interessert i noe forhold, og det har jeg heller aldri vært og aldri ønsket meg. Det er noe av det siste jeg trenger eller ønsker meg i denne verden: jeg er ikke en smule interessert engang. Jeg tror rett og slett jeg bare  ikke er en kjærestetype og det må også være greit. Og jeg tror det ville skapt mer problemer enn glede når det kommer til det punktet der. 
For hadde jeg skaffet meg det nå, på dette grunnlaget ville jeg ikke hatt det bra. Jeg ville gått imot mine egne ønsker og behov, jeg ville overhode ikke vært en god kjæreste og det ville skapt frykt på andre måter og det ville vært falskt. Jeg ville ikke trivdes i et forhold: jeg er for sær, jeg tenger mye tid alene og jeg trenger å være 110% fri og kun meg å ta hensyn til. Å være i et forhold krever ganske mye, og alt det det innebærer har jeg rett og slett ikke ork til. Å være bunnet til et menneske, være sammen mer eller mindre hele tiden, dele seng med noen hver eneste natt, ta hensyn til en annen behov hele tiden, kanskje blir det mye sjalusi inn i bilde. Neitakk. 

Men det jeg vet kan hjelpe meg derimot, er en hund. En hund som gir ubetinget kjærlighet, som bli lykkelig hver gang du kommer inn døra, som ikke krever noe annet enn mat, turer og kos, som ikke er kjærestekos. Jeg skal definitivt skaffe meg en hund, lettere sagt en staff,  når livet er mer på stell og når jeg har økonomi til det. 

Artchie vil foralltid være mannen i mitt liv!

-Mona Marlene

Saturday

I dag bestemte jeg meg for å ta turen til biblioteket, for der har jeg ikke vært på evigheter. Skrev ned en liste med bøker jeg ville låne, men alle var utlånt bortsett fra en: «frykt reiser sakte». Åh som jeg gleder meg til å lese den. Jeg har lest alle de andre bøkene hans, som er så uendelige vakre. Skrivemåten, ordvalgene, sammensetningen. Bøkene er så vakre, triste, skjøre og ærlige på en og samme tid.

Biblioteket er et koselig sted å være. Jeg bestilte med en kaffe mocca og en stor kanelbolle mens jeg skrev et blogginnlegg. Bare jeg og musikken til Kari Bremnes på ørene. Noen ganger er det deilig å ikke ha noen mennesker å forholde seg til

På vei hjem igjen kjøpte jeg et smykkeannheng, en N- N for Nina, bare fordi søsteren min betyr hele verden og enda mer for meg

Jeg håper alle har hatt en fin lørdag, enten du har tilbrakt den alene eller sammen med noen.

Jeg vil forresten anbefale å tilbringe tid på biblioteket, bare gå rundt og finne bøker, eller sette deg ned med en kaffe og lese en god bok, skrive. eller gjøre leksene der- det er et koselig og avslappende sted

-Mona Marlene

Vi trenger ikke et barnevern i Norge

(Bilder fra foredraget jeg holdt på Løvetannmarsjen i 2014, som omhandlet nettopp dette temaet)

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg piner meg selv ved å delta i diskusjoner som dette, som jeg nevnte i  forrige innlegg så er det på spesielt en facebook profil det foregår heftige diskusjoner om barnevernet og Foandringsfabrikken. Men jeg klarer ikke la vær og engasjere meg og si det jeg mener, når det kommer frem ting der som overhode ikke stemmer med virkeligheten- da har jeg faktisk behov for å skrive hva som faktisk stemmer og ikke når det kommer til blant annet Forandringsfabrikken som jeg har vært med i over mange år. Jeg kjenner jeg blir skikkelig forbanna, for menneskene de inne evner ikke å skrive ting på en konstruktiv måte at all. Å dette er godt voksne mennesker, som lirer av seg så mye usmakelige, stygge, barnslige, hatefulle og angripende kommentarer. Jeg blir sjokka, rett og slett- at det ikke går an å føre en ordentlig diskusjon på en voksen og saklig måte. Samme hva jeg har skrevet så er det liksom INGENTING som går inn, og jeg får alt annet enn konstruktive tilbakemeldinger. De fleste menneskene her inne er vel enten godt voksne mennesker som selv har mistet sine barn og mener det er feil, eller unge som har blitt flyttet fra foreldrene sine uten at de ser noe grunn til det. Lettere sagt mennesker som hater barnevernet og nekter for at de i det hele tatt gjør noe som helst bra. For fokuset er KUN på negative og alt det som ikke fungerer. 

Det er ingen tvil om at barnevernet må endres til det bedre, ingen tvil om at det er en forbanna lang vei å gå. . Det er helle ingen tvil om at barnevernet gjør utrolig mye feil, og i mange tilfeller ødelegger familier- det har jeg selv erfart med mennesker rundt meg. I mange tilfeller blir barn flyttet uten tilstrekkelig grunn- noen som ikke hadde trengt å bli flyttet. Å det trengs ikke bare en endring i forhold til flytting fra hjemmet, men også endring i hvordan barnevernet behandler barna som er under deres omsorg, hvordan de blir behandlet i fosterhjem, hvordan de blir behandlet helt ulikt fra andre barn som IKKE er i barnevernet osv. Å så må man huske at det er veldig mye som står opp til fylkesnemda, og ikke barnevernet.  Det er mange spekteret av barnevernet som virkelig må endres, og dette kan jeg faktisk uttale meg om fordi jeg ha vært i det systemet nesten hele livet og selv har kjent det på kroppen- på både godt og vondt, noe disse menneskene ovenfor tydelig ikke klarer å forstå fordi jeg blir sett på som en dum unge som er hjernevaska av Forandringsfabrikken som ikke aneeer hva jeg prater om. Men Gud forby å ta innover seg at det faktisk finnes unge mennesker der ute i verden som vet hva de prater om 🙂 

Det er heller ingen tvil om hva jeg mener når det kommer til straff av barneverns ansatte eller fosterforeldre, for de skal ikke slippe unna straff om det er grunnlag for det. Noe disse menneskene ovenfor også er veldig opptatt av. Så klart bør de straffes på samme måte som resten av befolkningen, når det er grunn til det. Noe jeg har sett lite til har blitt gjort. 

Jeg har både gode og dårlige erfaringer med barnevernet, men så fort man ytrer at man også har kjent på de gode erfaringene, da er det nytteløst å diskutere med disse menneskene. De skulle bare visste hvor mye jeg har hatet barnevernet, ikke nødvendigvis fordi jeg ble tatt ut av hjemmet, men alt det andre det innebærer å være barnevernet. Jeg har kjeftet og smelt på saksbehandler daglig i mange år, jeg har hatet de mer enn noe annet i denne verden. Fordi de på mange måter har ødelagt livet mitt og er den største grunnen til at jeg har det sånn som jeg har det den dag i dag. Å så klart er jeg bitter- jeg er jævlig bitter faktisk, spesielt på fylkesnemda. Men det hjelper meg ikke en dritt å skive hat om de overalt, for ingenting endres av det- verken barnevernet eller min historie. 

Barnevernet fungerer ikke på mange plan, og det er jeg fullstendig enig i. Men at vi ikke trenger et barnevern i Norge er jeg sterkt imot, og for meg høres det bare helt idiotisk dumt ut. For hva med alle de barna som da blir stående uten hjelp? Alle de barna som lider under sine foreldres omsorg. Hva med alle de barna som lever med mishandling, seksuelle overgrep, omsorgssvikt, rus og alkoholiserte foreldre, alle de barna som opplever å bli solgt til pedofile av sine egne foreldre. Hva med DE? Ved å legge ned barnevernet fratar vi disse barna muligheten til hjelp, muligheten til et godt liv, muligheten til en god og trygg barndom. Fordi at alle barn skal bo hos foreldrene sine av prinsippsak? Jeg lurer på om disse barneverns  haterne ser på dette som helt ok og rettferdig? Å hvis man virkelig mener det, så er man en stor bidragsyter til å ødelegge barns liv i Norge. Vi må bare innse at det er altfor mange dårlige foreldre i Norges land, foreldre som aldri burde satt barn til verden, foreldre som er barnas første overgripere. Vi kunne ikke klart oss uten et banevern, men vi trenger et barnevern som er mye bedre for barna. 

Jeg kunne skrevet en bibel om dette tema, fordi jeg har så mye erfaringer og meninger knyttet til tema. Hvordan elendig fosterhjem får fortsette som fosterforeldre, hvor lite barn blir tatt på alvor i forhold til fosterforeldre, hvor lite barn blir tatt på alvor generelt blir tatt på alvor i forhold til voksne, hvor jævlig man faktisk kan ha det i fosterhjem- som SKAL være bedre enn det man kom fra, hvor annerledes regler det er for fosterbarn i forhold til “vanlig” barn, and the list goes on. 

Om dere vil jeg skal skrive om et konkret tema innenfor dette tema, vær så snill å legge igjen en kommentar i kommentar felter under dette innlegget, så skal jeg med glede skrive mer om dette fordi det er så sinnssykt viktig. 

– Mona Marlene 

Nattens innerste tanker

💭Angst! Jeg kjenner jeg er så lei av å hver kveld ære urolig og redd, at jeg har ikke ord. Jeg er så forbanna lei og sliten av det. Ikke en natt jeg sover alen der jeg ikke kjenner på disse følelsene. Det er til å bli sprø av

💭Ensomhet. Jeg har begynt å tenke mer på det. Hvor lite menneskesker jeg faktisk har i livet mitt og rundt meg sånn generelt i hverdagen. Og at jeg konstant føler meg ensom, fordi jeg ikke klarer å trives med å være alene, noe jeg er 99% av tiden. Jeg skulle ønske jeg hadde familie rundt meg som andre.

💭Jeg savner IM utrolig mye. Vi har verken snakka sammmen elller sett hverandre på lenge. Det er vel et halvt år siden sist jeg så henne- noe jeg ikke er vandt til. Jeg prøver å stenge av, men jeg kan ikke bestemme hva hjertet mitt savnet. Spesielt kl 02:16 en mørk og ensom natt.

💭Jeg er livredd for at det skal skje noe med søsteren min, for jeg hadde virklelig ikke klart meg uten henne. Hun betyr alt for meg, hun gjør meg hel. Uten henne finnes det ingen meg. Jeg tenker på hvor utrolig takknemlig jeg er for å ha henne. Jeg tør ikke se for meg et liv uten henne

💭På fremtiden: jeg er livredd for å måtte leve som dette resten av livet- eller bare ett år, 3 mnd, flere år som dette, for det er utholdelig, smerten er ulevlig og det er ikke et liv verd å dø for. Fremtiden skremmer livet av meg, det å bli eldre og eldre men fortsatt stå på samme sted eller verst av alt: faller lenger tilbake. Redslen for dette kan ikke beskrives. For sånn som det er nå så lever jeg ikke et godt liv, det eneste jeg gjør er å holde ut, eksistere, overleve.

💭Håpet. Jeg har virkelig mistet det. Jeg kjenner at den nye behandlinga blir vanskelig for jeg har rett og slett ikke håp. Jeg er irritert hver time for alle spørsmål irriterer meg, mennesker irriterer meg og jeg vil helst ikke snakke med noen. Jeg har bare lyst til å slutte i behandling. Jeg har avlyst to ganger med psyk.sykepleieren min fordi jeg bare orker ikke snakke, det er et ork å møte henne og jeg føler ikke det hjelper å snakke. Snakke har jeg gjort i mange år uten at det har ført meg fremover. Jeg kjenner virkelig på hvor vondt det ikke er å ha håp og tro på at det kan bli bedre.

💭Jeg har alltid vært en «hissipropp», blitt lett og fort irritert, men jeg har så sinnssykt mye sinne i meg om dagen. Det bare bobler over, av hver minste likle ubrukelig ting. Jeg blir så sinnssykt irritert og forbanna at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg selv noen ganger. Innmellom går det uttover både dører, personal og glass

💭Jeg er så lei av å være våken til langt på natt hver eneste natt. Jeg sovner aldri før 01:00 iallefall. Men tanke på medisinene jeg tar er det rart jeg ikke sovner lenge før, men det er vel uroen i kroppen som holder meg våken til langt på natt hver eneste natt. Det er slitsomt. Og hjelper helt sikkert ikke på humøret heller. Jon Blund, har virkelig slutta å besøke meg

-Mona Marlene

Barnevernsproffene er hjernevaska

( Det siste bilde er fra mitt aller første foredrag tilbake i 2014. Beklager dårlig kvalitet, da de fleste bildene er mobilbilder)

De siste ukene, kanskje månedene har det florert av av hat innlegg rettet mot forandringsfabrikken, da spesielt Marit Sanner. Det meste kommer fra ei som overhode ikke har kjennskap til FF, og som kun har vært på en samling, allikevel lirer fra seg om ting hun egentlig ikke vet noe om. Dette er da ei sint jente som tydelig hater barnevernet, og legger mye av skylden på barnevernsproffene. Alle som er med i Forandringsfabrikken er med av samme grunn: de ønsker å forbedre systemene, men det tar tid. Å endre hele barnevernet i Norge er ikke lett. Og det er heller ikke deres feil at systemet ikke funker. De gjør iallefall en forskjell fra de som klager, og kun sprer hat og dritt kommentarer: hat og usaklig dritt skaper iallefall  ikke forandring. Det er klart denne jenta har nådd veldig mange i og med at mange barnevernshatere er venn med henne og leser bloggen hennes, som har gjort at mange proffer har mottatt ikke akkurat hyggelige meldinger.  Jeg kjenner at jeg på en måte blir provosert og skikkelig irritert, samtidig som jeg kan kjenne meg igjen i noe. Mest av alt blir jeg bare irritert og sjokka over menneskeheten.

Det har også blitt skrevet at proffene ikke vet hva det vil si å ha det vanskelig. Er det EN ting disse proffene vet så er det akkurat det, for de aller fleste som er med der har vært igjennom et helvete og det er derfor de bruker sine erfaringer til å forbedre systemene. Hvorfor ellers skulle de vært med om de ikke har opplevd noe som helst vondt? Og Forandringsfabrikken hadde ikke starta om de ikke var enig i at systemene må endres- så det er ikke sånn at proffene akkurat forguder barnevernet som mange av disse menneskene påstår. De vet veldig godt at barnevernet på endres til det bedre, og at de gjør mange feil: alle vet det. Forskjellen er at de og meg selv inkludert klarer å se begge sider: at det ikke er bare bra eller bare dritt, alle systemer gjør feil og kan forbedres. Både jeg og mange av proffene, og mange andre barn rundt om i verden har faktisk fått hjelp og blitt reddet av barnevernet men disse historien kommer ikke frem. Disse barnevern haterne ser KUN det negative og evner ikke ta innover seg at vi trenger et barnevern og at de faktisk har redda utrolig mange barn. 

“Barnevernsproffene er hjernevaska”

“Marit Sanner driver med manipulasjon  og hjernevasking”

“Marit Sanner er ansatt av Bufetat”

“Marit Sanner jobber for barnevernet”

Er bare noen av det som blir skrevet rundt på denne bloggen og vedkommende sin facebook. Latterlig spør du meg, og ikke minst lite voksent.  Jeg har så klart prøvd å si min mening og hva som faktisk er sant og ikke, på en voksen og ordentlig måte, men man når ikke inn fordi de er så besatt av å hate barnevernet og Forandringsfabrikken- som de aller fleste av de som kommenterer ikke har kjennskap til engang.. Men jeg klarer heller ikke å la vær å kommentere fordi jeg blir så irritert over hvordan enkelte mennesker uttaler seg på nett- altså voksne mennesker som får seg til å skrive så mye usaklig dritt. Å jeg vil bekrefte hva som faktisk er sant og ikke, så folk ikke får et bilde av Forandringsfabrikken som ikke stemmer overens med virkeligheten Jeg tenker at man ikke burde uttale seg om noe man faktisk ikke har peiling på- det blir for dumt.

Som mange vet har jeg vært med i Forandringsfabrikken de siste årene. Flere av proffene har begynt å fortelle om sine opplever derfra, så her komme min- som jeg har hatt lyst til å dele i sikkert ett år eller to, men jeg vet hva konsekvensene hadde vært om jeg hadde delt det da. Jeg holdt foredrag for dem i 4 år, før jeg for snart ett år siden ble for “gammel” til å være med- noe jeg synes er utrolig kjipt og tet på noen måter, fordi jeg har fortsatt erfaringene i kroppen, jeg er fortsatt i ulke systemer og jeg har fortsatt jævlig mye jeg kan bidra med.  Jeg trivdes kjempegodt de første årene, jeg følte at de ansatte virkelig brydde seg, at de ville høre mine erfaringer uten å dømme. Det var mye kjærlighet der, fra første gang jeg kom inn dørene på kontoret dems i Oslo. Det var plass til alle, vi var jo kjempe mange proffer, og enda flere skulle det bli. Vi kunne komme som vi var: om vi hadde en dårlig dag eller en bra dag. De voksne var nesten for gode til å være sant, så kjærlighetsfulle og varme, så forståelige og virkelig kjempa for barns beste. Jeg ble veldig fort knyttet til noen av de ansatte, noe som både var fint og og veldig vondt. Tilslutt ble det så mange at de ikke hadde sjans til å følge opp og stille opp for alle, noe som føltes veldig vondt. Det ble en kamp om plassen. Og løftet dems om å stille opp og være der, ble ikke holdt. Å jeg trengte overhode ikke flere voksne som skulle svikte meg.

Det jeg likte best med hele opplegget var foredragene, det var det jeg ville drive med og det som ga meg mest, så jeg var lite på de kose samlingene aka profftreff. Jeg kjente at det var ikke noe for meg. Det var alt for mange mennesker, nye mennesker hele tiden, klemming hele tiden av mennesker man ikke kjenner og det ble for falskt for meg, for jeg er ikke en person som liker å klemme på gud å vær mann. I tillegg synes jeg det er drit vanskelig med smalltalk med mennesker man nesten ikke kjenner, jeg føler jeg har lite å si, samtidig som jeg er veldig sjenert og trekker meg tilbake når det er så mange mennesker på en gang. Det gjorde meg ekstremt sliten, utilpass, nervøs og stille, så derfor fokuserte jeg på “jobben”: foredragene og skriveoppgaver. Her fikk jeg mulighet til å bruke alle mine negative og vonde erfaringer til noe positivt: til å hjelpe andre, til å forbedre og råde systemene, være med på å gjøre en forskjell, endre lover. Det ble lyspunktet i hverdagen min, men jeg måtte ofte mase meg til å være med på foredragene for jeg var ikke en av de som ble mest spurt.

Det er noen episoder som så klart har brent seg fast. Jeg husker jeg hadde en skikkelig breakdown der jeg var veldig lei meg, og gråt, jeg ble så klart trøstet og alt det der, men så kom setningen “vi må kanskje revurdere om dette er bra for deg” Den svei, fordi jeg som alle andre fikk jo beskjed om at her kunne man komme uansett, at det var lov å vise følelser osv. Jeg tenkte fort “gjelder det alle andre enn med da eller?” For jeg var ikke den første som satt på kontoret å gråt, og langt i fra den siste- folk har gjort langt verre ting der inne enn å være lei seg. Den andre gangen var når jeg ble driti ut skikkelig på scenen av en av de voksne, noe som gjorde at jeg følte meg ekstremt dum der jeg stod mitt i et foredrag og snakket, heldigvis var det ikke bare jeg som reagerte på den oppførselen. 

Jeg har mange gode minner derfra, jeg har fått så uendelig mye kjærlighet av de voksne der, og jeg trivdes kjempe godt de første årene. Jeg har møtt så mange fine mennesker, jeg fikk bety noe for noen. Jeg var jo tross alt med  4 år, så det var vondt å ikke få lov å være med mer, samtidig som jeg ikke vet om jeg ville vært med slik det har blitt nå. Det er mye fokus på å prestere, mye media, og fokuset  ble mer og mer på å få et godt omdømme. Forandringsfabrikken ble bare større og større, ble mer kjent, var med på ulike tv program, møter med folk med mye makt, nå er det skrevet enda en bok, intervjuer og artikler i avisene. Jeg følte at det kun var de sterkeste stemmene som fikk være med foredrag tilslutt, de med den verste historien. Jeg følte det var de samme som gikk igjen hele tiden, de samme som fikk være med på de store tingene. At de voksne hadde sine favoritter- det var ikke lenger plass til alle, noe som føltes veldig vondt. Det ble en kamp om plassen, og det gjorde noe med følelsene meg: jeg følte mer og mer at de slutta å bry seg om meg, jeg ble så og si aldri spurt om å holde foredrag lenger, jeg følte de var mer glad i de andre enn meg, at de brydde seg mer om noen andre, noen fikk jo til og med bo hos en av de ansatte noe jeg synes var sinnssykt vondt og urettferdig: de visste alle hvor sinnssykt mye jeg ønsket å bo i en familie, og det var jeg nok ikke alene om. Jeg hadde aldri trodd at disse menneskene også skulle svikte- de lærte jo opp andre til å ikke gjøre det. Derfor ble det til slutt veldig vondt, kanskje mer vondt enn godt.   Jeg følte til slutt at min historie ikke var “ille nok”, jeg følte etterhvert at jeg ikke var flink nok, for reaksjonene ble færre og færre. Det ble nesten  normalt  for dem at man hadde opplevd vold eller overgrep.

Meningen med dette er ikke å henge ut noen, men å gi folk realiteten og baksiden av medaljen.  Jeg har mange fine minner jeg ikke ville vært foruten, jeg er evig glad for alle foredragene jeg har fått holde, menneskene jeg har blitt kjent  med, muligheten til å gjøre en forskjell, koselige stunder osv og er så klart takknemlig  for den tiden de voksne stilte opp meg . For det meste har jeg gode og positive erfaringer. Men ingen systemer eller organisasjoner er bare bra og uten feil. Og jeg vet det er mange som ikke tør å si sin opplevelse, så jeg håper flere kan tørre å fortelle sin historie etter jeg og flere andre har gjort det. Mange føler seg kanskje alene om og også ha dårlig erfaringer herfra: vi er nok mange som sitter på vonde følelser også, problemet er bare at ikke alle tør å snakke om det fordi de er redd for konsekvensene. For det har ikke blitt godt mottatt av de ansatte hvis noen forteller sin side eller tar opp ting som ikke føles greit. For det har jeg selv opplevd: at hvis jeg har sagt min mening, og kanskje vært uenig i noe, så har jeg opplevd at det ikke har blitt tatt godt imot, og jeg har da fått “straff” og ikke fått holde foredrag, eller de har blitt sinte eller sagt at det kanskje ikke er bra for meg å være med. Å sånn skal det så klart ikke være, noe jeg håper de tar til seg nå slik at flere slipper å sitte inne med vonde følelser som de ikke tør å si fra om i frykt for å ikke få være med eller i frykt for å kjeft. Mange har også spurt meg hvordan det har vært å være med, hvordan det er og fungere- så her er svaret, på godt og vondt. 

Jeg vet jeg kommer til å få mange sinte proffer etter meg nå, for ikke alle tåler at også dårlige sider kommer frem. Men det får så være, det er prisen man må betale for å være ærlig og åpen. 

Og er det en ting jeg har lært av Forandringsfabrikken, så er det å ikke holde ting inne 🙂

-Mona Marlene

 

ensomhet, singel?, hva jeg er redd for++

Svar på ukas spørsmål!

 

Hvor finner du inspirasjon til klær fra?

Helt ærlig, så bare går jeg i akkurat det som passer meg.  Jeg elsker å mikse og trikse selv med farger og kombinasjoner, og gå i akkurat det jeg føler for.

Jeg elsker å  finne antrekk og sette sammen ulike antrekk som ikke alle andre går i. Jeg liker å skille meg ut

når det kommer til klærne. Jeg har liksom ikke en stil, jeg har 100 forskjellige ettersom hvilket humør jeg er i.

 

Er du singel?

Ja er jeg, og det har jeg alltid vært

 

Hva er du redd for?

Oi, det hadde vært lettere om du spurte hva jeg ikke er redd for haha. Jeg er redd for veeeeldig mye som at det skal bli krig, at jeg skal bli skutt, jeg er veldig mørkeredd, redd for å fly, redd for at det skal begynne å brenne, redd noen skal kidnappe meg, ekstremt redd for slanger- jeg få lyst til å hoppe ut av vinduet bare jeg ser bilder av en. And the list goes on…

 

Kjenner du ofte på ensomhet?

JA, det gjør jeg mesteparten av tiden egentlig Å jeg hater den følelsen. Jeg har veldig få  folk i livet mitt og ingen som jeg ha rundt meg i hverdagen, jeg har kun 2 venninner der en av de bor i Hamar. Jeg har heller ingen familie rundt meg, bortsett fra søsteren min,  da de har gitt meg opp og ikke snakket til meg på langt over et år. Så ja, jeg tilbringe 99% av tiden min alene, så det er klart det blir ensomt. Jeg føler liksom ikke jeg har noen jeg kan lene meg på i hverdagen, ingen som ringer å spør hvordan det går osv. Å jeg savner det virkelig for det er noe jeg trenger, jeg savner å kunne ha noen som kunne hjelpe med i vonde perioder, så jeg slapp å deale med alt det vonde alene hele tiden, noen å henge med, noen å ringe. Samtidig er det vanskelig for meg å bl kjent med nye mennesker: ikke jobber jeg og ikke går jeg på skole, og på byen er jeg svært sjelden, så det er ikke “bare” å bli kjent med nye mennesker heller Samtidig som jeg synes det er dritt skummelt fordi  jeg har mer negative erfaringer om folk enn gode, og jeg har opplevd at de aller aller fleste svikter meg, som gjør at jeg stoler lite på mennesker.  Å ensomhet er en jævlig vond følelse, man føler seg ikke verd tiden til andre, man føler at ingen bryr seg om en, at ingen vil være sammen med en. Den gjør hverdagen ganske mørk og tung. Jeg tenker dette er et utrolig viktig tema og snakke om, nettopp fordi det angår flere mennesker enn vi tenker oss, men få som tør å snakke om det. Jeg vet man kan føle seg helt alene om å kjenne på disse følelsene, men det er du ikke, vi er så utrolig mange som sitter med disse følelsene akkurat når jeg skriver dette. 

 

Når føler du deg best?

Jeg føler meg aller best når jeg er sammen med søsteren min: ingen jeg har det så bra med som når jeg er med henne. Hun får meg til å føle meg hel, til å ta en pause fra alt det vonde. Og hvis jeg kan hjelpe noen andre, at jeg kan være der for noen som trenger meg. Det gjør meg oppriktig glad, og det er alltid noe jeg vil prioritere samme hva: fordi jeg veit hvor jævlig det er å ikke ha noen. 

 

Mona Marlene er ikke Mona Marlene uten……

Søsteren min, snus og nesespray 🙂 

 

Favoritt bok?

Åh, jeg elsker bøker som baserer seg på virkelig historier, om smerte, om dype følelser. Jeg leser nesten bare selvbiografier. En bok jeg slukte  på en kveld var “En dåre fri”, den var utrolig vakker, trist, fulle av ekte følelser. Jeg har lest så mange av dem, men  jeg kommer ikke på flere akkurat nå, jeg har glemt navnet på de fleste jeg har lest. Er også veldig glad i dikt bøker. 

 

Hvilken mobil har du?

Jeg har en svart  iphone 8+, som jeg er veldig fornøyd med

 

Resten av spørsmålene kommer neste tirsdag. Jeg tenkte å ha ukas spørsmål hver tirsdag, så da er det bare å stille spørsmål her eller på instagram som er linket øverst på bloggen!

– Mona Marlene 

Jeg både elsker og hater deg

Luften lukter kaldere og friskere, trærne har skiftet til fargerike kjoler, og jeg kler meg etter de. Så full av kontraster:  knalle fager om dagen, bekkmørkt tidelig kveld. Jeg er litt som høsten, om dagen lyser jeg opp i de flotteste farger- slik som kjolene på trærne, om kvelden blir jeg mørk slik som høsten. Solstrålene varmer enda gjennom den kalde luften, langt uti oktober. Selv noen enkle solstråler kan få hjerte til å smile, en iskald høstdag

Jeg både elsker og hater deg: jeg elsker de knalle fargene som lyser mot meg, men jeg hater mørket du bringer med deg, for det får frem mitt eget mørke. Jeg blir minnet på at vi mennesker er som høsten, vi bærer alle med oss både  sterke farger men også  et mørke.

Vi alle visner litt i blant, slik som kjolene på trærne. Vi er skjøre, slik som bladene når de har hengt for lenge. Vi må vise litt i blant for å kunne spire på nytt. 

Å gi slipp på noe, viser høsten at også det kan være vakkert.

Det er lett å glemme at det kommer en ny vår, på de mørkeste høstkveldene med det mørkeste sinnet, men den kommer, like vakker som alle årene før. Kanskje føles den enda vakrere enn året før.

Blomstene vill spire på nytt, akkurat som oss. Du vil spire igjen, akkurat som alle årene før. Alt til sin tid

Jeg er som høsten, hun og jeg er mer like enn jeg  noen gang har jeg tenkt over:  før nå. 

Jeg tror høsten må være den vakreste måneden

Mona Marlene