En sånn dag

Du vet de dagene, der all motivasjon og inspirasjon er borte? De dagene du bare har lyst til sove deg gjennom? De dagene som er så nedstemte uten at du helt vet hvorfor? En sånn dag har jeg i dag. Jeg føler meg bare helt tom: som om luften har gått ut av ballongen. Trist. Nedstemt- uten å vite hvorfor. Dager som dette skulle jeg ønske jeg hadde noen rundt meg, noen å dele alle de vonde tankene med, slippe å være så forbanna ensom. Noen å lene meg inntil. 

Jeg savner I ekstremt mye ikveld, samtidig som fortiden innhenter meg og som gjør at savnet etter det jeg aldri fikk, er ekstremt. Jeg blir påminnet noe jeg helst ikke vil tenke på, en tid jeg bare vil få slettet fra hukommelsen. For det gjør så forbanna vondt, dette savnet som dreper meg innvendig. Å jeg vet at jeg aldri kommer til å få det jeg savner, det er for sent. Men jeg klarer ikke godta det, innse at jeg faktisk aldri kommer til å få det.

Jeg som elsker halloween, men dette er andre året jeg er alene. Jeg virkelig elsker halloween: den skumle stemningen, knask eller knep, all pynten. Det er den eneste høytiden jeg liker, for den er ikke forbundet med familiehygge. Spesielt i dag skulle jeg ønske jeg var mange år yngre, så jeg kunne feiret halloween på den måten jeg synes er stas.

-Mona Marlene

Svar på ukas spørsmål

Hva liker du best med vinteren?

-Det eneste jeg liker med vinteren er å stå på skøyter, ellers hater jeg vinter. 

Hva er din største drøm?

– Bli frisk og skriv diktbok og biografi, og kanskje en bok om kjærlighet. Blir veldig glad om dere vil følge diktbrukeren min på instagram: hjerte.poesi

Sliter du mye psykisk?

– Ja det gjør jeg, og det preger meg hver eneste dag og hindrer meg i og leve et normalt liv

Sminke tips?

-Jeg er elendig til å sminke meg haha, så jeg er nok ikke den rette å spørre om tips:)

Hva er det beste med å blogge?

– Det må være alle de fine kommentarene jeg får fra dere, om det jeg leser hjelper noen der ute.. 

Hvorfor jobber du ikke?

– Dette har jeg fått mange spørsmål om så det er vel på tide å svare på det.  Annet enn å jobbe med meg selv 24/, 365 dager i året  så jobber jeg  ikke fordi jeg sliter såpass mye psykisk som det jeg gjør, så behandling er det største fokuset, så jeg kan bli bedre og etterhvert kan klare mestre en jobb. Jeg har så mange dager der jeg er langt nede og ikke har det bra, og da har man ikke ork eller motivasjon til å klare å jobbe. I tillegg sliter jeg veldig med søvn: jeg sovner aldri før langt utpå natta, og er veldig mye våken i løpet av natten, i tillegg til at jeg går på sterke medisiner som ofte henger igjen dagen etter, som gjør det vanskelig å komme seg tidelig opp. Så det handler overhode ikke om latskap, men min fysiske og psykiske helse. Men jeg holder foredrag innimellom som jeg får betalt for, i tillegg til å skrive fast for et blad jeg også får betalt for. Små jobber som jeg mestrer og virkelig liker.

Ble du mobba? Isåfall hvordan har du klart deg gjennom det?

– Jeg ble små mobba på barneskolen, og jeg husker ikke så mye fra den tiden og aner ikke hvordan jeg som barn taklet det. Men det hendt jeg kom gråtende hjem fra skolen fordi jeg ble kalt stygg ting. Men jeg husker at jeg tok igjen, og var også den som mobba/ sa stygge ting. Men det er ikke noe som har preget meg i ettertid. 

Hvordan var barndommen din?

– Den var alt annet enn bra. Det var preget av utrygghet, omsorgssvikt, alkohol og mange flyttinger. 

Tror du på skjebnen?

– Ja det gjør jeg. Jeg tror på veldig mye innen det alternative. Jeg tror ting for eks skjer for en grunn, at det ikke er tilfeldig at man møter de menneskene man gjør, på universet., generelt at ingenting er tilfeldig, og at vi alle har et kall og er her for en grunn. Jeg tror det er sinnssykt mye mer mellom himmel og jord.enn det vi tror.  

– Mona Marlene

Tårene bare rant

Dette er meg akkurat nå, ikke spesielt vakkert- men 100% ekte og ærlig

Jeg har aldri vært noe fan av musikaler eller musikkfilmer, men ettersom jeg hadde hørt så sinnssykt mye bra om denne filmen så ga jeg den en sjanse jeg aldri vil angre på. Jeg satt med gåsehud gjennom store deler av filmer og  tårene rant i fritt fall. Jeg hadde blitt fortalt hva som kom til å skje, og jeg satt bare å håpet på at han skulle ombestemme seg så filmen hadde fått en annen slutt. 

Sangene, sangtekstene, sangstemmene, handlingen, alt-  det rørte noe i meg som jeg tror ikke har blitt rørt før. Det var så vakkert, sangtekstene traff meg og jeg kunne kjenne meg igjen, handlingen: så forbanna trist og vakker på samme tid. Hvis ikke dere har skjønt det enda, så er det filmen A star is born jeg snakker om. Jeg kom hjem fra filmen for sånn 20 minutter siden,  og tårene renner enda mens jeg har den ene sangen på  repeat. Jeg har aldri blitt så rørt av en film før, aldri grått fordi noe har vært så forbanna vakkert, aldri sittet igjen med så mange tanker.  Dette må være den vakreste filmen jeg noen gang har sett, uten tvil. 

Om du enda ikke har sett den, så burde du gjøre det. Jeg anbefaler den på det varmeste, og hele synet mitt på Lady Gaga har endret seg etter denne filmen. Jeg lover deg en trist, vakker, fortvilende, tenkende, rørende filmopplevelse du aldri vil glemme. Jeg lover deg sanger som vil røre noe i deg, som kanskje aldri har blitt rørt ved før.

-Mona Marlene

Bøtelagt for selvmordsforsøk

“Det er flere mennesker som dør av selvmord enn av krig, vold og kriminalitet til sammen. Det anslås at det blir begått alt over en million selvmord hvert  verden hvert eneste år. Bare I Norge er det rundt 500 selvmord i året. Rundt 15% av alle dødsfall i aldersgruppen 25-35 år skyldes selvmord”- Wikipedia 

Her om dagen leste jeg noe som totalt satte meg ut av spill, og automatisk tenkte jeg “at dette kan ikke være sant“. Jeg kjente jeg ble skikkelig forbanna, og at dette MÅ endres. Visste du at du kan bli straffet for å prøve å ta ditt eget liv? Hvis du overlever et selvmordsforsøk som har funnet sted på offentlig steder som skinnespor og overlever, risikerer du bot eller fengselsstraff? HVOR sykt er ikke dette? Jeg fikk sjokk da jeg fant ut at en bekjent har fått bot av politiet for å ha prøvd å avslutte sitt eget liv… Disse menneskene har det allerede helt for jævlig, også skal de straffes for å ha forsøkt å straffe seg selv? Hva med å skaffe disse menneskene hjelp istedenfor en dobbel straff? Betaler man ikke boten kan man risikere å komme i fengsel. Når ble det straffbart og ville avslutte sitt EGET liv?

Hadde helsevesenet fungert, da spesielt psykiatrien så hadde  selvmords statistikken vært lavere. Hadde man bare fått den hjelpen man trenger og ber om, hadde man bare blitt tatt på alvor. Den største dødsårsaken er selvmord, og enda så gjør ikke politikere og mennesker med makt noe for å forberede psykisk helsevern. Jeg kjenner at jeg blir så forbanna når det kommer til dette fordi det noe som står meg nært og er noe jeg virkelig brenner for å endre og snakke om. Jeg blir forbanna på politikere som lover gull og grønne skoger helt frem til valgkampen er over men ikke holder noe som helst. Det er høyt fokus på å endre skolene nå, og for all del det er døds viktig at barn får det bedre og at systemene rundt barna være skal endres til det beste. MEN, hva med alle disse barna som ikke fikk dette, og som nå er syke ungevoksne og godt voksne? Hva med OSS? Er det ikke snart på tide at systemene rundt oss endres til det bedre, så ikke vi går til grunne? Det er ikke bare barna som trenger et godt støtteapparat rundt seg, så fort vi bikker 18 er det ingen som tar vare på oss lenger, og mange oss har aldri blitt tatt vare på. Politikere er nødt til å våkne opp snart og skjønne hvor mange dette faktisk gjelder, og hvor viktig det er med en bedre psykiatri enn den vi har i dag, for den funker ikke for de som sliter mest! Hvor mange flere liv må gå tapt før de med makten til å endre faktisk skjønner alvoret?

Mennesker som  forsøker og ta sitt eget liv, er ikke ved sinne fulle fem, og vet kanskje ikke alltid hva de gjør til og med, noen kan også være psykotiske. Når man går så langt som  å forsøke å ta sitt eget liv, er det snakk om utrolig desperate og sårbare mennesker i fullstendig  krise, som har opplevd mer vondt for flere liv, som bør møtes med hjelp og omtanke: Ingen skal måtte straffes for å prøve å ta sitt eget liv, det høres faktisk for dumt ut til å være sant. 

Jeg lurer på om en dement person hadde fått bot for å for å ha rota seg bort på togskinnene?

Denne tematikken  må snakkes høyt om og belyses, for det er noe jeg aldri har hørt snakk om før. Dette må jo endres? Vi kan ikke ha et rettsystem som straffer de aller sykeste og noen av de mest sårbare menneskene i dette landet: nemlig de med selvmordstanker og forsøk: de som sliter så mye at de føler den eneste løsningen er å dø.  De har straffet seg selv mer enn nok for flere liv, det siste de trenger er at de blir straffet av mennesker som skal være til hjelp. 

Dette kan jeg veldig lite om, men jeg har lest meg opp litt. Jeg har jo erfart hvor lett det er å bli anmeldt/ få bot av politiet her til lands, at noen ganger tror jeg de bare elsker å bruke makten de sitter på:)

Jeg har så mye meninger om tematikken rundt selvmord at jeg kunne skrevet en bibel. Hvis det er ønskelig at jeg skriver mer om denne tematikken så legg igjen en kommentar under dette innlegget, så skriver jeg mer enn gjerne et innlegg om det for det er forbanna viktig å få bort tabuene når det kommer til selvmord.

– Mona Marlene

 

Slutt og skriv at du ikke har noen å være med

Idag fikk jeg en kommentar på bloggen som gjorde meg irritert, ikke fordi jeg ikke tåler at andre mener noe annet enn meg, men når folk skal fortelle meg om MINE følelser eller opplevelser ikke stemmer da blir jeg irritert og oppgitt. .I tillegg er vedkommende  så feig og gjemmer  seg bak “Anonym”, å da er det jo trygt å slenge med leppa. Jeg er ganske sikker på at dette ikke er en person som verken kjenner meg, eller har noen kjennskap til min vennekrets eller hvem jeg var med i sommer og ikke, hvem som stilte opp når jeg hadde det som vanskeligst og ikke. For mine vet selv åssen min sommer var og om de hadde tid til meg eller ikke.  Les og få med dere hva innlegget faktisk omhandler før dere uttaler dere. 

“Ikke skriv du ikke har venner når du har det”

Det var overhode ikke det  innlegget mitt handlet om , og jeg har ikke nevnt en eneste gang at jeg ikke har noen venner, for det har jeg. Jeg har 2-3 venninner, to av dem er jeg sjeldent sammen med fordi de bor lang unna, også en venninne jeg akkurat har tatt opp med kontakten igjen som bor et par byer unna. At jeg i det hele tatt skal måtte forsvare MINE opplevelser og MINE følelser er egentlig helt tåpelig, men jeg blir irritert når noen uttaler seg om noe dem ikke vet noe om. 

Å fakta er at det var så og si ingen som hadde tid til meg, eller som faktisk prioriterte meg, og det gjelder de få nære  “voksenpersonene” jeg har i livet mitt Den jeg tilbrakte  mesteparten av tiden min med  denne sommeren var søstera min, med noen få unntak noen andre. Ellers var jeg mest alene. Verken I eller K så har jeg ikke sett noe til på 5 måneder, noe som gjorde at JEG følte meg bortprioritert og avvist, noe som er fullt forståelig når man føler at sine aller nærmeste svikter, og ikke en gang får et “hei åssen er det med deg?” når de åpenbart vet jeg hadde det tøft, det sårer noe jævlig. Du kan jo selv sette deg inn i situasjonen og tenkt hvordan du selv ville følt deg hvis dette var tilfelle.  Hvordan denne sommeren var og føltes er det kun jeg og mine som vet og ikke. 

Så her fikk du svaret på det! 

– Mona Marlene

Antrekk utenom det vanlige

Noen ganger savner jeg cheerleading så utrolig mye. Jeg savner å gå i den fine drakten med sløyfe i håret. Så i dag bestemte jeg meg for å bruke overdelen til drakten bare fordi jeg synes den er fin og fordi antrekket skiller seg ut fra alle andre som stort sett går i det samme. Vurderte å dra den fullt ut, men selv for meg ble det litt vel mye. Betalte tross alt 2000 kroner for den, så er kjedelig at den bare skal ligge i skapet og ikke bli brukt. Elsker forresten denne frynse buksa 🙂 Betalte så og si ingenting for den på Wish, Gud som jeg elsker den appen

– Mona Marlene

Jeg trodde ikke jeg skulle komme meg gjennom sommeren

Ferier har alltid vært vanskelig for meg, spesielt sommerferien da den er såpass lenge. På barneskolen spurte jeg om ekstra lekser for å ha noe å gjøre. Hatet til ferier og høytider har fulgt meg i alle år. Mye av grunnen er fordi alle er opptatte med sitt, og ingen har plutselig tid til meg. Jeg føler meg så avvist, bortprioritert og ikke viktig nok når jeg aldri blir inkludert. Jeg kjente på så mye ensomhet denne sommeren, så alene. Hvorfor kan ikke mennesker som liksom elsker meg inkludere meg? Det er jo ikke rart at jeg ikke klarer å tro på at noen elsker meg og virkelig bryr seg om meg, når handlingene viser noe helt annet enn ordene dems. 

Sommerferien  2018 har vært den verste hittil, iallefall som jeg kan huske., Den var så ille at jeg ikke visste om jeg kom meg gjennom den med livet i behold. Så mye frykt og usikkerhet rundt disse relasjonen, var ikke til å holde ut. Jeg har aldri før følt meg så avvist og bortprioritert som disse to mnd, Ingen hadde tid til meg eller valgte å inkludere meg, og det var en forbanna vond følelse.Og når jeg da blir såpass såra så blir jeg heller sint og kjempe kald: for å beskytte meg selv.  Jeg var ikke verdt tiden dems, jeg ble lovet ting som ikke ble noe av, fratatt håp rett etter det ble gitt meg, jeg mistet en nær når relasjon, og hun andre som jeg faktisk aldri trodde skulle gi meg opp, har jeg ikke vært hos på snart ett halvt år og hun har ignorert alle meldingene mine. Jeg burde snart lære at jeg ikke kan stole på NOEN som sier de alltid vil være her, for alle har gjort det motsatte. Det ser ut som også denne relasjonen har røket  Jeg holdt på å miste den en av de to viktigste relasjonene mine, fordi jeg ble så skuffet over henne. Det starta med at at hun skrev noe som gjorde at da kan jeg likså godt bare avslutte hele relasjonen.

Det endte i en helvetes krangel som varte hele sommeren, og jeg var for første gang ordentlig sint på henne:: jeg pakket til og med bort alle tingene jeg har fått av henne, jeg ble kald som is, kjempe sint og tenkte at “hvis det er sånn relasjonen vår skal bli så kan vi bare avslutte all kontakt”: hode mitt ville gjøre det, men hjertet mitt ville noe annet. Jeg taklet ikke å ikke ha den nære relasjonen vi alltid hadde hatt, jeg taklet ikke tanken  på at den relasjonen skulle endres. Jeg tenker at hvis man kun skal se hverandre ett par ganger i året, så er ikke relasjonen verdt det, da vil det gjøre mer vondt enn godt når man er så knytte som jeg er til disse menneskene. Det er 5 måneder  siden jeg har sett både I og K, og det er veldig lenge når jeg ikke er vandt til det og er såpass glad i dem som jeg er.

Dette gjorde så ekstremt vondt, det var som om alle mening bare ble borte. Jeg følte ikke jeg hadde noen denne sommeren, bortsett fra søsteren min som faktisk alltid er her, Jeg har funnet ut at for alltid betyr noe helt annet for meg enn for andre. Når jeg sier for alltid, ja da mener jeg til døden skiller oss. Det er så mange som har sagt de alltid vil være her for meg, og de aller fleste har gitt meg opp. Den eneste personen som faktisk holder ord: både  ord og HANDLING er søsteren min.

Denne sommeren taklet jeg overhode ikke på en bra måte. Jeg skadet meg mye på den ene og andre måten, jeg var så langt nede at jeg ikke trodde jeg skulle komme meg opp igjen: så mørkt var det. Tanken på å gi opp har aldri vært sterkere.  Det å skulle miste dette menneske som jeg elsker så mye at det gjør vondt, gjorde meg livredd. Alkoholen ble den eneste løsningen. 

I tillegg til alt dette vendte beste venninna mi meg ryggen, og det tok meg lang tid å innse at jeg faktisk ikke mista noen ting. Vennskapet vårt var aldri gjensidig. 

MEN jeg er her fortsatt,og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg kom meg gjennom det. Kanskje fordi jeg stengte av alle følelser, gjorde meg kald, var sint, og vendte meg til ett liv uten dem. For første gang tror jeg på ordtaket “du er sterkere enn du tror”– for dette, denne sommeren har vært noe av det jævligste- men jeg kom meg faktisk gjennom den med livet i behold og så klart noen fine stunder. Jeg var visst mye sterkere enn jeg hadde trodd, for jeg sitter jo her og skriver den dag i dag. 

– Mona Marlene

Velkommen til verden

For litt over to uker siden kom det to nye tilskudd til familien. Begge kusinene mine har fått hvert sitt nydelige barn. Velkommen til verden Jenny og Aksel, jeg skulle så gjerne ønske jeg fikk lov til å bli kjent med dere og få være en del av livet deres, slik som jeg var med de to andre guttene siden dagen de ble født. I 7 og 9 år var jeg en del av livet dems, og nå er det snart ett år siden jeg har sett dem. Jeg savner dem så inderlig mye. Jeg har passa de så utrolig mye fra de ble født, og nå er all kontakt borte. Verdens skjønneste gutter som jeg er så glad i. 

Hvem kan elske deg og være der for deg, når ikke engang din egen familie kan det?

Det er vondt, at de har valgt å ikke ha noe med meg å gjøre, å bli gitt opp av sin egen familie er forbanna sårt. Jeg fikk ikke en gang melding om at ungene er født, jeg fant det ut via instagram… Jeg ,misunner virkelig alle som har familie rundt seg, det er noe man lett tar for gitt men som overhode ikke er en selvfølge, dessverre. . 

– Mona Marlene

Nytt hår

Før:

Etter:

Her om dagen var jeg å satte på tape hair: noe jeg aldri har prøvd før. Jeg var så heldig å få moren til en veninne til å sette det på for meg. Jeg har alltid vært en sucker for langt hår, men aldri fått håret mitt til å vokse lenger enn til midt på ryggen. Jeg har jo brukt clip on extentions i mange år, men det er vanskelig å få klypene til å ikke synes når jeg har såpass tynt hår som jeg har, i tillegg til at det er stress å ta av å på, ubehagelig å sove med osv

Så jeg tenkte å prøve noe nytt som faktisk sitter i en stund, sånn at jeg har langt hår en god stund og jeg er sååå fornøyd. Jeg elsker å ha hår til rompa og jeg føler meg mye finere med såpass langt hår. Håret jeg har er litt under 70 cm og helt ekte- som gjør at det ser helt naturlig ut da fargen er helt lik mitt eget. I tillegg kan jeg style det mye mer enn med clips!

Nå kan jeg endelig ha tykke, lange fletter uten at det ser ut som tykkelsen på en 3 åring, haha

Håper alle får en fin helg, jeg skal iallefall kose meg masse sammen med søsteren min. Jeg har det alltid best med henne.

-Mona Marlene

Buss nr 113: tilbake til barndommen

“Jeg satt på denne bussen, noe jeg aldri gjør ellers. Jeg tenkte ikke noe over det før vi nærmet oss. Barndommens minner slår meg i fleisen og jeg blir dratt tilbake 15 år tilbake i tid da vi kjører forbi det siste barndomshjemmet jeg bodde i før jeg flyttet i fosterhjem. Huset har skiftet farge og hekken har blitt kjempehøy, ellers er alt som før. Den samme dumme restauranten som lå alt for nærme det som skulle være mitt trygge hjem. Så mye trygghet den tok i fra meg. Gatene jeg løp, sykla og tryna i som liten, gata jeg har ett av de sterkeste og vondeste minnene fra, skoleveien min: hode snurrer en bildevisning. Det er heldigvis sjeldent jeg er på den kanten, men de få gangene gjør like vondt hver gang, minnene strømmer tilbake,like sterkt hver gang. Jeg lurer hva lille Mona tenkte og følte i disse gatene, på vei hjem fra skolen: var jeg alltid redd? hvordan kjentes frykten ut i det lille mennesket jeg engang var? Kjentes den sterkere, eller lik som nå?

Krysset jeg rygga på i, bensinstasjonen jeg ofte kjøpte godteri på, den samme butikken jeg pantet ølflasker på, gatene der jeg kunne snakke masse arabisk. Alle disse minnene i noen få gater, som vi kjører forbi noen sekunder. Gatene jeg ble alt for fort voksen i, jeg skulle jo bare vært et barn: ikke noe mer enn det, gatene jeg jeg gikk i med et ansvar for tungt og stort for mine barne skuldre.

Bussen kjører en annen rute, på vei tilbake kjører vi forbi det huset andre huset vi bodde i. Denne gaten husker jeg faktisk navnet på også. Også dette huset har kledd seg om i en annen farge. For 18 år siden var det en stygg grønnfarge, nå er det orange. Her lærte jeg å sykle, stod på rulleskøyter med 4 hjul, stod på skateboard. Også her har eg et tydelig vondt minne, jeg var bare 5 år men jeg husker det så godt. Det kunne endt med døden til følge. Den 5 år gamle jenta må ha vært livredd, hun var jo tross alt pappajente”

-Mona Marlene