Netter som dette

“Jeg hater disse nettene, de nettene jeg ikke tør å legge meg fordi jeg er redd for å sove, selv om øyelukka er så tunge at det nesten er umulig å holde de oppe, og hode gjør så vondt at det føles som om det skal sprenge. Jeg er redd for å sove for da har jeg ingen kontroll over hva som skjer. Etter en uke borte er det ekstra vanskelig, overgangen tar tid. Å venne seg til å sove igjen er vanskelig- selv om jeg enda ikke har vendt meg til/ følt det trygt å sove alene på over 4 år. Hadde kroppen min fått viljen sin og fått sitt behov om å sove dekket, hadde jeg sovet for flere timer siden. Kroppen er skjelven, og øyelukka glir automatisk igjen mens jeg kjemper for å holde de oppe: må følge med, må være våken. Alle lydene blir tydeligere, og jeg tenker at det verste kommer til å skje. Hva hvis. Tenk om. Tenk om det kommer noen? Jeg hater disse nettene på høsten og vinteren spesielt mye, fordi da er det mørkt helt til morrakvisten. Det er ikke lenger lyst klokka 2 om natten, og det er så skummelt. Det er trygt å sovne når det er lyst ute, da er det ikke farlig lenger. Da kan jeg slippe taket, og la kroppen falle i søvn. For det er trygt når det er lyst , sant? 

– Tirsdag, 03:44

Angsten banker ikke på, og spør om det passer å komme på besøk. Den bare kommer, og den kommer uansett om det passer eller ikke. Presser seg på, og sniker seg inn i kroppen din. Jeg blir så sliten, og hver eneste kveld er preget av redsel og en uro i kroppen som det er vanskelig å sette ord på. Det er heller ikke alltid angsten er konkret, noen ganger er det bare en konstant uro i kroppen, en redsel- uten at jeg vet eksakt hvorfor. Noen ganger er angsten så kraftig at jeg tror jeg skal dø, jeg tror jeg er alvorlig syk og den utvikler seg til anfall som kan vare i flere timer, der jeg hiver etter pusten, svetter og tror at “nå, nå skal jeg dø” Kroppen min er  konstant urolig så lenge jeg sover alene, og jeg er alltid i alarmberedskap- det gjør kveldene vanskelig, spesielt nå som det blir så tidelig mørkt ute. Jeg fikk høre at jeg kom til å vende meg til det og at redselen kom til å forsvinne, når jeg flyttet for meg selv (bemanna bolig) å det er snart 4,5 år siden- og jeg er fortsatt redd, og noen ganger livredd. Hvor lang tid skal det ta å vende seg til det, uten å være redd?  Det tar så mye energi, det er så slitsomt for kroppen også å hele tiden være redd og anspent, som igjen gjør at jeg er stiv konstant i både nakke og rygg- som gjør at jeg har hodepine daglig. Jeg sovner som regel ikke før langt ut på natta, som igjen fører til at jeg sover til langt på dagen. Jeg vil bare bli kvitt den, ta den bort, trylle den bort, kjefte den bort- men det går ikke. 

Hvis noen har noen tips mot angst, blir jeg veldig takknemlig

– Mona Marlene

 

Fanget i fortid eller fremtid

En ting jeg er utrolig dårlig på er å leve her og nå, det er noe jeg sjeldent klarer. Tankene mine er alltid tilbake i fortiden, eller langt frem i tid, men sjeldent her i nå i nuet. Jeg har tusenvis av spørsmål, men ingen svar. Hvordan ville det vært om jeg hadde turt å fortelle, og jeg ble flyttet før? Hvor var det det gikk så forferdelig galt?  Hvordan hadde jeg da vært nå? Jeg har ingen svar, men jeg er ganske sikker på at jeg ville vært friskere og  ikke minst hatt det mye bedre- det sier seg egentlig selv. Hadde jeg hatt en utdannelse nå? Hadde jeg hatt jobb, lappen og bil? Hadde jeg hatt en fosterfamilie, som var som min egen rundt meg? Ville jeg bodd i en vanlig leilighet nå? Ville jeg vært åpen for forelskelse og forhold? Hode mitt er fult av sånne tanker: hva hvis..

Hva kunne jeg gjort annerledes i den situasjonen jeg måtte leve i? Kunne jeg vært snillere, stillere, flinkere, mindre sta, mer hjelpsom? Mindre vanskelig? 

Hvordan ville jeg vært i dag om jeg fikk hjelp for mine psykiske plager, mye før? Ja, det er noe som irriterer meg grenseløst: hvorfor kunne jeg ikke bli tatt på alvor med en gang? Hvorfor ble ikke mine problemer tatt tak i mye før? Hvorfor må det forbanna systemet vente til skaden er så stor at den nesten er umulig å reparere? Hvorfor fokuserer dem ikke på FOREBYGGING, som de snakker så fint om men ikke praktiserer,  istedenfor livredding når krisen allerede har oppstått? Kriser som kunne vært unngått.  Det er ikke noe jeg får gjort noe med, men jeg er bitter, bitter for at hjelpesystemet har svikta så mye som det har gjort, bitter fordi jeg veit jeg ville vært mye friskere den dag i dag om jeg bare hadde fått ordentlig hjelp og faktisk blitt tatt på alvor helt i starten. Dette har faktisk ført til at mange år av livet mitt har blitt ødelagt, og jeg vet jeg er ikke er alene om det. 

“Det er lettere å bygge barn, enn å reparere voksne”

Hvordan og hvor kommer jeg til å enda opp? Hvor er jeg om noen år?- om jeg i det hele tatt er her om noen år, for det er det ingen garanti for hvor lenge man holder ut. Kommer jeg til å blir frisk, om ikke annet friskere? Kommer jeg noen gang til å klare å sette pris på livet, og faktisk VILLE leve for min egen skyld og ikke andres? Kommer jeg noen gang til å fullføre vgs? Kommer jeg til å gå på høyskole og få en utdanning, eller kommer jeg til å gå på Nav resten av livet? Kan jeg få barn? Vil jeg ha barn? Kommer jeg noen gang til å klare å få lappen? Kommer jeg til å klare meg uten medisiner? Klarer jeg noen gang å forelske meg? Kommer jeg noen gang til å klare å bo i en vanlig leilighet? Hva skal til for å få det bra? Hva må jeg gjøre og hvordan? Kommer jeg noen gang til å mestre relasjoner? Kommer jeg noen gang til å tørre å  “hoppe i det” og prøve nye ting, selv om jeg er livredd? Hva skal til for at jeg skal slutte å være redd for alt? 

“Jeg VIL så gjerne, jeg får det bare ikke til”

Tusen tanker, ingen svar. Hode mitt er fult av tanker og spørsmål konstant hele tiden. Jeg tenker så utrolig mye, på alt og ingenting- jeg får aldri svar. Jeg filosoferer mye over livet, over meninger og over hvorfor ting har blitt som det har blitt, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, om det er en grunn til at jeg har opplevd alt det jeg har opplevd. Jeg filosoferer mye over selve livet, både stor og små spørsmål, som hvorfor gresset akkurat ble grønt, og hvordan språkene har fått akkurat de navnene de har fått, hvordan dyrene tenker og hvor høy himmelen egentlig er, til de store spørsmålene om det finnes en Gud, hvorfor akkurat jeg ble født, hvordan alt egentlig ble skapt og hvem som fant  alle de forskjellige språkene and the list goes on.. Som dere ser er hode mitt overfylt av tusenvis av tanker hele tiden, selv ikke i drømmene mine får jeg fred, fordi jeg som regel drømmer om ting jeg er redd for, ting jeg har opplevd, ting jeg savner. 

Det er slitsomt å hele tiden tenke bakover eller fremover, istedenfor å kunne fokusere her og nå. Jeg vet jeg ikke kan endre fortiden eller styre fremtiden, men det er allikevel der tankene mine vandrer til hele tiden. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å lære meg å leve i nuet? Å kunne nyte ting her og nå.  Det er slitsomt å hele tiden bære så mange spørsmål som det ikke finnes noe svar på, det er jo egentlig bare bortkasta tid og energi. Det er ikke sjeldent jeg ønsker at det fantes en knapp så jeg kunne skrudd av hode mitt, det tror jeg de fleste av oss ville syntes var deilig innimellom, haha

– Mona Marlene

 

 

“Ta deg sammen”

I går fikk jeg to kommentar på bloggen, som langt ifra var hyggelig. Heldigvis skjer dette veldig sjeldent, så det er ikke noe jeg tar meg nær av. Men jeg kan kjenne at jeg blir sint, sint fordi personer uttaler seg om noe de ikke kan eller har grunnlagt for å uttale seg om: nettopp fordi disse menneskene kjenner meg ikke

"Det er din egen feil at du ikke har meldt deg opp til eksamen. Ta deg sammen"

"Noen mennesker vil ha det vanskelig"

Ja det er min skyld at jeg ikke har meldt meg opp, og det er det gode grunner til og jeg har aldri sagt at det er noens feil at jeg ikke har meldt meg opp- jeg skrev et innlegg om det og delte mine følelser og tanker rundt tema.

Å komme her å påstå at mennesker vil ha det vanskelig, er noe av det dummeste og frekkeste jeg har hørt. Hva vet du om det? Tror du virkelig at mennesker vil ha det vondt, vil lide, vil ha det vanskelig? Hvilke mennesker er det som vil det? Ingen. Det er forskjell på å ville ha det vanskelig, og det å ikke klare å komme seg videre eller bli bedre. Det blir bare for dumt å slenge ut av seg for det vet du som skrev dette ingenting om. Hadde du gått mine og mange andres sko ville du aldri kommet med denne setningen

Men at folk ber meg ta meg sammen, kjenner jeg gjør meg oppriktig forbanna. Hvem ber et menneske som sliter ta seg sammen? Dette menneske kjenner sikkert verken meg som person, min historie, eller mine utfordringer. Men det er lett å sitte bak et tastatur å slenge dritt bak "anonym"- feigt i tillegg spør du meg. Det blir like dumt som å be en kreftpasient om bare å ta seg sammen. Psykiske lidseler er minst like alvorlig som fysiske- og i mange tilfeller mye verre. Med hvilken rett har du til å be meg ta meg sammen? Hadde det vært så lett, så hadde ingen slitt psykisk her i verden, og det ville ikke funnet noen diagnoser.

Tenk litt på hva du pøser ut av deg på nett. Det er greit å være uenige, diskutere eller komme med konstruktiv kritikk- men drittslengig er overhode ikke greit og veldig lite modent. Foreslår heller å bruke tiden på bedre ting enn å prøve å dra ned andre, og evt slutte å klikke deg inn på bloggen min. Drittslening kommer heller aldri til å bli godkjent i mitt komentarfelt.

Den gåtefulle diagnosen: en konsekvens av en vanskelig barndom

Jeg har skrevet mange innlegg om denne diagnosen, og det kommer til å bli mange flere. Fordi den er viktig og misforstått og fordi den preger hele meg som person til en hver tid og fordi det finnes et stigma rundt den som ikke er annet enn ufattelig vondt og urettferdig og gjør at mange mennesker inkluder meg selv ikke får hjelp i akutte kriser: og sånn kan vi ikke ha det. 

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, Borderline eller bare Den gåtefulle diagnosen.

Denne diagnosen er så mye: den er spennende, den er komplisert, den er vanskelig å forstå og enda vanskeligere å behandle, den er gåtefull, den er full av fordommer og ikke minst: den er et sant helvete å leve med. I ettermiddag har jeg begynt på en fagbok, om denne diagnosen og om den eneste behandlingsformen som er for denne diagnosen. dialektisk atferdsterapi. Det meste som står kan jeg jo, etter mange år fanget i denne problematikken, men den er spennende og ting er forklart på en veldig utdypende og konkret både. Jeg anbefaler den til alle som terapeuter og ikke minst til mennesker som er rundt personer med denne diagnosen- rett og slett for å få en dypere forståelse av hvordan det er å leve med denne diagnosen, og hvordan du på best mulig kan møte, takle og hjelpe en person med denne diagnosen. For den er vanskelig å forstå, og du kommer aldri til å klare å forstå en med borderline om du ikke går inn for det å  faktisk leser deg litt opp.

Denne diagnosen, og disse symptomene preger hele med som person og hele min hverdag. Den gjør at jeg er utrolig følsom, var, og veldig var for avvisning, den gjør at jeg ifølge andre ofte overreagerer, overanalyserer alle situasjoner, meldinger. Den gjør at jeg er elendig på relasjoner, og som regel blir gitt opp, relasjoner blir ødelagt. Å dette er utrolig ondt og vanskelig for meg, relasjoner er det jeg er dårligst på, på veldig mange måter og de få relasjonene jeg har igjen er kompliserte- fordi mine følelser i forhold til relasjoner og de jeg elsker er så intense, vanskelige, preget av usikkerhet, eierskap, følelsen av å bli avvist, sjalusi. Hvis jeg føler meg avvist eller såra, blir jeg iskald, og lukker meg helt svarer kort eller lar vær å svare på lange tider, og det henger lenge i når jeg først blir såra eller avvist. Den gjør at følelsene mine alltid er så forbanna sterke, den gjør at jeg enten har et elsk- hat forhold til menneskene rundt meg, at jeg ser verden i svart-hvitt, det finnes ingen mellomting- det er enten eller. Den gjør at jeg ofte handler impulsivt i forhold til destruktiv atferd, havner i krangler, mister mennesker. Den gjør at jeg er ambivalent, er avhengig av forutsigbarhet, hater forandringer eller nye ting, trenger tydelig forklaringer/informasjon/hvorfor folk sier eller gjør som de gjør. Den gjør at jeg kanskje blir til en litt sær, rigid, spesiell, vanskelig, skeptisk,  person. Den fratar meg livsglede, energi og det tristeste av alt: mennesker. 

Det er utrolig slitsomt, både for meg å leve med, men også for de rundt meg. Og det er slitsomt å aldri møte forståelse for mine reaksjoner eller følelser, men heller blir møtt med kjeft eller straff. Jeg tror hvis jeg kunne valgt ville valgt HVEM som helst annen diagnose enn borderline. 

Det viktigste du kan gjøre er å validere følelsene/reaksjonsmønsterne  til den som sliter- akseptere, forstå, undre seg, ta hensyn til. Gjør du det motsatte som er å invalidere følelsene, kan det gjøre stor skade. For da lærer man at følelsene sine er feil, jeg kan ikke føle sånn eller reagere sånn- uten å lære åssen man kunne taklet ting annerledes. Man mister tilliten til sine egne følelser. Når man invaliderer noens følelser, ugyldiggjør du dem. 

Dette er spesielt viktig når man er barn, at man lærer å takle og regulere følelser, at følelsene din blir respektert og tatt på alvor. Når barnas behov for å lære å regulere følelser ikke blir viet oppmerksomhet,  blir barne invalidert og møtes heller med slutt å skrik, ikke vær redd, ro deg ned, og lærer da ikke hvordan det skal oppføre seg eller reagere. Barn klarer ikke regulere følelser og håndtere vanskelig situasjoner på egenhånd uten å lære det. Å et invandere miljø for barn, skaper store konsekvenser for utviklingen videre i livet. 

Når man har borderline, er det som man reagerer følelsesmessig som et barn på under 7 år, nettopp fordi man aldri lærte dette som liten, og bærer da preg av det man ikke lærte videre i livet. Man må derfor lære alt dette på nytt som voksen- hele seg må omprogrameres og det er en helvetes jobb som trengs riktig behandling som er  for akkurat borderline.  Borderline pasienter er ofte veldig følsomme, veldig nærtagende, livredd for avvisning. Og da skulle be de ta seg sammen eller slutte å være så følsomme, blir like dumt som å si til en livredd 4 åring “slutt å vær så redd a”- det er like viktig for mennesker med borderline som for barn og få følelsene sine validert og tatt på alvor- som for alle mennesker. I 

Borderline personlighetsforstyrrelse  påvirker visse deler i hjernen annerledes enn friske mennesker og det er ikke noe man bare kan “legge fra seg”, de fleste må leve med denne diagnosen hele livet, og den diagnosen sees på som vanskelig å bli kvitt og blir ofte betegnet som kronisk- men heldigvis er det mange som blir friske fra den, og desverre mange som må leve med den. 

Jeg kunne skrevet en hel bibel, men jeg stopper her for denne gang- det kommer til å komme mange flere innlegg om temaet senere. 

– Mona Marlene