Før du velger dette yrket

Før du velger å begi deg ut i et av de tøffeste yrkene som psykolog er, burde du tenke deg nøye om. Psykolog yrket passer overhode ikke for alle. Du må virkelig være inneforstått med hva du begir deg ut på, og gå noen runder med deg selv og tenke om dette virkelig er noe du passer til.

Alt for mange opplever psykiatrien i Norge, som lite hjelpende. Mange opplever å aldri bli tatt på alvor samme hvor mye de sliter, samme hvor mye de trenger hjelp. Altfor mange opplever at ordene i seg selv ikke er nok til å bli tatt  på alvor- det må som regel drastiske handlinger til før man får hjelp. Å sånn skal det faen ikke være- ordene skal holde i seg selv til å bli tatt på alvor- det skal ikke gå så langt som at man prøver å ta livet av seg for å bli tatt på alvor. 
Altfor mange mennesker dør i selvmord, nettopp fordi de ikke blir hørt, de blir ikke tatt på alvor. Å jeg spør meg selv 1000 ganger: HVOR MANGE SELVMORD SKAL TIL FØR PSYKIATRIEN LÆRER SEG Å TA PASIENTENE SINE PÅ ALVOR?

Som psykolog møter du alle type mennesker, unge som gamle- med grusomme historier, kompliserte lidelser. Du møter sårbare mennesker hver eneste dag, ofte sårbare mennesker som er i livskrise, mennesker som trenger deg. Mennesker som trenger at du er der for dem, tror på de, hjelper de og ikke minst tar deg 100% på alvor. Noen ganger trenger man at du som psykolog tar over kontrollen, når man selv har mistet den. 
Som psykolog er du nødt til å ofre litt mer for jobben din enn det kanskje andre gjør. Du er nødt til å tenke og gå utenfor de firkanta rammene og legge bort manuset, og ikke minst er du nødt til å ofre litt av deg selv. Det viktigste for at behandlingen skal funke og være til nytte, er en god relasjon- som går begge veier. Å det aller viktigste er at du jobber med kjærlighet, at du viser kjærlighet. Bruk deg selv som beste verktøy og jobb ut i fra hjertet- utdanningen kan du ha med deg i ryggesekken. 

Jeg tror at mange blir ødelagte av utdanningen og systemet- man får jo ikke være seg selv på jobb- den man faktisk er. Isteden må du være som du lærer på utdanningen, du må følge systemet, bøker og alle de andre du jobber med- her skal man ikke skille seg ut og jobbe på den måten som er best for deg- den måten som inkluderer naturlig omsorg, naturlige reaksjoner, å vise følelser skal du iallefall ikke gjøre. Kanskje er du som psykolog kjempe varm, glad i klemmer og ikke redd for å vise følelser- mens du lærer det helt motsatte på utdanningen og deretter legger de fra seg sitt egentlig jeg og går inn i en psykologrolle som ingen av oss unge liker. Det som psykologer kaller profesjonalitet kaller vi uprofesjonelt
Det er livsfarlig å møte mennesker med en kald holdning, med en avstand og containing. Det kan føre til at mennesker slutter å snakke, slutter å be om hjelp, og at de går å bærer  på det vonde helt alene. Det kan føre til at mennesker slutter i behandling. Hvis du ikke klarer å jobber med kjærlighet og varme, er ikke psykolog yrke noe for deg, rett og slett.

Kjærlighet tror jeg er nøkkelen til en god relasjon, og nøkkelen til god hjelp. Jobber du ikke med kjærlighet, viser du ikke kjærlighet- så blir du fort en robot det er vanskelig å bygge en god relasjon til. Viser du ikke varme, blir det vanskelig å åpne seg om det aller vondeste som ligger innerst i hjertet- i rom som egentlig er stengt. Hvorfor er det sånn i psykiatrien at man ikke skal vise kjærlighet? Ikke være nær? Er det i et system som mennesker trenger varme og kjærlighet er det søren med alle disse sårbare menneskene i psykiatrien. Man kan vise kjærlighet selv om  det ikke står i boka, man kan gi en klem og berøring selv om det ikke står i boka. Å ja, man kan gi dette selv om det er jobben din. Alle mennesker trenger kjærlighet, samme hvilket system de er innunder- det er et menneskelig behov. 

“Nærhet roer nervecellene, for eks ved å bli holdt rundt når livet raser sammen og du føler at du går i stykker- da er det godt at noen kan holde deg, kjærlighet og nærhet driver frykten ut og gjør den utrygge trygg. Kjærlighet er alltid varmt- fordi den kommer direkte fra hjertet. Kjærlighet leger, lindrer og healer åpne sår. Kjærlighet er den beste medisinen med bare positive bivirkninger”


Møt alle pasientene dine som et eget individ. 10 personer med samme diagnose, er ikke like og trenger alle ulike ting. Da hjelper det ikke å lese seg opp i en bok å behandle alle med lik diagnose etter den. Oppskriften på mennesker står ikke i noen som helst slags bok. 
Har du egen erfaring er det et kjempe pluss, så lenge du har bearbeidet og er på plass i deg selv så du ikke lar egne følelser og opplevelser ta overhånd. Det beste med psykologer som har egen erfaring, er at de faktisk kan forstå deg, sette seg inn i hvordan du har det- på en helt annen måte enn de som kun leser seg opp i bøker og ikke har opplevd annet enn sorgen over at lipglossen er tom. Ingen som ikke har opplevd psykiske lidelser, klarer å sette seg inn i hvordan det er- man kan tenke seg til- men har du selv kjent det på kroppen så har du faktisk en mye bedre mulighet til å forstå og sette deg inn i andres situasjoner. 

Tenk at du kan være den ENE som gjør en forskjell, den ENE som gjorde det lille ekstra og gikk litt utenfor boksen eller den ENE som viste kjærlighet. Hvis man har den innstillingen tror jeg man kan hjelpe flere.

“Du velger selv å studere og bli psykolog, vi pasienter kan ikke velge hvem psyklog vi får”


Så tenk deg nøye gjennom før du velger dette yrket, du sitter faktisk med en del makt over livene våre. Klarer du ikke jobbe med varme og kjærlighet- fremfor containing og avstand eller  ta pasientene 100% på alvor og behandle hvert menneske som et eget individ, burde du finne et annet yrke

-Mona Marlene

 

 

Jeg klarer ikke holde meg unna

Etter mange timer og dager, er denne nye bloggen endelig å oppe å går. Jeg er enda ikke fornøyd med designet, men det kommer seg etterhvert. Jeg har valgt å bytte bloggplattform og starte helt på nytt. Bloggen kommer til å inneholde det meste som var på den andre, men jeg kommer ikke til å være like privat som jeg har vært tidligere. Jeg kommer heller ikke til å blogge om eventuelle dramatiske hendelser. Jeg kommer til å ha hoved fokus på psykisk lidelse, i og med at dette er  mitt hjertebarn. Målet med denne bloggen skal være å bidra til å fjerne tabuene rundt psykisk sykdom- det må snakkes ihjel og ikke ties ihjel. Jo flere som velger å være åpene, jo mindre blir tabuene. For det er ingen skam å slite psykisk, og det er heller ingen skal å snakke høyt om det. Målet er også å kunne endre noe her i verden, spesielt psykiatrien og de ansattes holdninger. Det siste målet med denne bloggen, er at folk ikke skal føle seg alene i verden med å slite psykisk, og at det kan være godt å lese om andre som også sliter: kanskje noen kan føle at denne bloggen er til hjelp? Jeg kommer til å være dønn ærlig, så om folk ikke tåler å lese om livets tøffe side så anbefaler jeg deg å ikke lese min blogg. 

Jeg skal også prøve å kombiner litt med hverdagslig ting, mote, antrekk osv, men i hovedsak kommer det til å være sterke meninger om de temaene jeg brenner for. 

Det er bare litt over 2 måneder siden jeg slutta å blogge på den andre bloggen, men det føles som en evighet. Jeg har virkelig savnet å skrive og dele med verden, jeg klarte rett og slett ikke holde meg unna lenger. 

Jeg håper de som fulgte meg før, vil følge meg videre her.

-Mona Marlene