Jeg trodde ikke jeg skulle komme meg gjennom sommeren

Ferier har alltid vært vanskelig for meg, spesielt sommerferien da den er såpass lenge. På barneskolen spurte jeg om ekstra lekser for å ha noe å gjøre. Hatet til ferier og høytider har fulgt meg i alle år. Mye av grunnen er fordi alle er opptatte med sitt, og ingen har plutselig tid til meg. Jeg føler meg så avvist, bortprioritert og ikke viktig nok når jeg aldri blir inkludert. Jeg kjente på så mye ensomhet denne sommeren, så alene. Hvorfor kan ikke mennesker som liksom elsker meg inkludere meg? Det er jo ikke rart at jeg ikke klarer å tro på at noen elsker meg og virkelig bryr seg om meg, når handlingene viser noe helt annet enn ordene dems. 

Sommerferien  2018 har vært den verste hittil, iallefall som jeg kan huske., Den var så ille at jeg ikke visste om jeg kom meg gjennom den med livet i behold. Så mye frykt og usikkerhet rundt disse relasjonen, var ikke til å holde ut. Jeg har aldri før følt meg så avvist og bortprioritert som disse to mnd, Ingen hadde tid til meg eller valgte å inkludere meg, og det var en forbanna vond følelse.Og når jeg da blir såpass såra så blir jeg heller sint og kjempe kald: for å beskytte meg selv.  Jeg var ikke verdt tiden dems, jeg ble lovet ting som ikke ble noe av, fratatt håp rett etter det ble gitt meg, jeg mistet en nær når relasjon, og hun andre som jeg faktisk aldri trodde skulle gi meg opp, har jeg ikke vært hos på snart ett halvt år og hun har ignorert alle meldingene mine. Jeg burde snart lære at jeg ikke kan stole på NOEN som sier de alltid vil være her, for alle har gjort det motsatte. Det ser ut som også denne relasjonen har røket  Jeg holdt på å miste den en av de to viktigste relasjonene mine, fordi jeg ble så skuffet over henne. Det starta med at at hun skrev noe som gjorde at da kan jeg likså godt bare avslutte hele relasjonen.

Det endte i en helvetes krangel som varte hele sommeren, og jeg var for første gang ordentlig sint på henne:: jeg pakket til og med bort alle tingene jeg har fått av henne, jeg ble kald som is, kjempe sint og tenkte at “hvis det er sånn relasjonen vår skal bli så kan vi bare avslutte all kontakt”: hode mitt ville gjøre det, men hjertet mitt ville noe annet. Jeg taklet ikke å ikke ha den nære relasjonen vi alltid hadde hatt, jeg taklet ikke tanken  på at den relasjonen skulle endres. Jeg tenker at hvis man kun skal se hverandre ett par ganger i året, så er ikke relasjonen verdt det, da vil det gjøre mer vondt enn godt når man er så knytte som jeg er til disse menneskene. Det er 5 måneder  siden jeg har sett både I og K, og det er veldig lenge når jeg ikke er vandt til det og er såpass glad i dem som jeg er.

Dette gjorde så ekstremt vondt, det var som om alle mening bare ble borte. Jeg følte ikke jeg hadde noen denne sommeren, bortsett fra søsteren min som faktisk alltid er her, Jeg har funnet ut at for alltid betyr noe helt annet for meg enn for andre. Når jeg sier for alltid, ja da mener jeg til døden skiller oss. Det er så mange som har sagt de alltid vil være her for meg, og de aller fleste har gitt meg opp. Den eneste personen som faktisk holder ord: både  ord og HANDLING er søsteren min.

Denne sommeren taklet jeg overhode ikke på en bra måte. Jeg skadet meg mye på den ene og andre måten, jeg var så langt nede at jeg ikke trodde jeg skulle komme meg opp igjen: så mørkt var det. Tanken på å gi opp har aldri vært sterkere.  Det å skulle miste dette menneske som jeg elsker så mye at det gjør vondt, gjorde meg livredd. Alkoholen ble den eneste løsningen. 

I tillegg til alt dette vendte beste venninna mi meg ryggen, og det tok meg lang tid å innse at jeg faktisk ikke mista noen ting. Vennskapet vårt var aldri gjensidig. 

MEN jeg er her fortsatt,og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg kom meg gjennom det. Kanskje fordi jeg stengte av alle følelser, gjorde meg kald, var sint, og vendte meg til ett liv uten dem. For første gang tror jeg på ordtaket “du er sterkere enn du tror”– for dette, denne sommeren har vært noe av det jævligste- men jeg kom meg faktisk gjennom den med livet i behold og så klart noen fine stunder. Jeg var visst mye sterkere enn jeg hadde trodd, for jeg sitter jo her og skriver den dag i dag. 

– Mona Marlene

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg