Buss nr 113: tilbake til barndommen

“Jeg satt på denne bussen, noe jeg aldri gjør ellers. Jeg tenkte ikke noe over det før vi nærmet oss. Barndommens minner slår meg i fleisen og jeg blir dratt tilbake 15 år tilbake i tid da vi kjører forbi det siste barndomshjemmet jeg bodde i før jeg flyttet i fosterhjem. Huset har skiftet farge og hekken har blitt kjempehøy, ellers er alt som før. Den samme dumme restauranten som lå alt for nærme det som skulle være mitt trygge hjem. Så mye trygghet den tok i fra meg. Gatene jeg løp, sykla og tryna i som liten, gata jeg har ett av de sterkeste og vondeste minnene fra, skoleveien min: hode snurrer en bildevisning. Det er heldigvis sjeldent jeg er på den kanten, men de få gangene gjør like vondt hver gang, minnene strømmer tilbake,like sterkt hver gang. Jeg lurer hva lille Mona tenkte og følte i disse gatene, på vei hjem fra skolen: var jeg alltid redd? hvordan kjentes frykten ut i det lille mennesket jeg engang var? Kjentes den sterkere, eller lik som nå?

Krysset jeg rygga på i, bensinstasjonen jeg ofte kjøpte godteri på, den samme butikken jeg pantet ølflasker på, gatene der jeg kunne snakke masse arabisk. Alle disse minnene i noen få gater, som vi kjører forbi noen sekunder. Gatene jeg ble alt for fort voksen i, jeg skulle jo bare vært et barn: ikke noe mer enn det, gatene jeg jeg gikk i med et ansvar for tungt og stort for mine barne skuldre.

Bussen kjører en annen rute, på vei tilbake kjører vi forbi det huset andre huset vi bodde i. Denne gaten husker jeg faktisk navnet på også. Også dette huset har kledd seg om i en annen farge. For 18 år siden var det en stygg grønnfarge, nå er det orange. Her lærte jeg å sykle, stod på rulleskøyter med 4 hjul, stod på skateboard. Også her har eg et tydelig vondt minne, jeg var bare 5 år men jeg husker det så godt. Det kunne endt med døden til følge. Den 5 år gamle jenta må ha vært livredd, hun var jo tross alt pappajente”

-Mona Marlene

 

3 kommentarer
    1. ❤️ til Mona Marlene. For at du har overlevd på tross av alt. Og et ❤️ til. Med ønske om at du også skal få mange gode dager til å leve, ikke bare overleve.
      Hjerteklem

    2. I det innlegget som heter jeg trodde jeg ikke skulle komme meg gjennom sommeren, så står det ikke legg igjen en kommentar:( du skriver at ingen har tid til meg, eller inkludere deg, det viktigste er vell at du har faktisk noen venner er bedre det enn å ikke ha noen. Så slutt å skriv at du ikke har noen å være med og ikke mange venner osv når du faktisk har. Man trenger ikke masse venner bedre med få:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg