Barnevernsproffene er hjernevaska

( Det siste bilde er fra mitt aller første foredrag tilbake i 2014. Beklager dårlig kvalitet, da de fleste bildene er mobilbilder)

De siste ukene, kanskje månedene har det florert av av hat innlegg rettet mot forandringsfabrikken, da spesielt Marit Sanner. Det meste kommer fra ei som overhode ikke har kjennskap til FF, og som kun har vært på en samling, allikevel lirer fra seg om ting hun egentlig ikke vet noe om. Dette er da ei sint jente som tydelig hater barnevernet, og legger mye av skylden på barnevernsproffene. Alle som er med i Forandringsfabrikken er med av samme grunn: de ønsker å forbedre systemene, men det tar tid. Å endre hele barnevernet i Norge er ikke lett. Og det er heller ikke deres feil at systemet ikke funker. De gjør iallefall en forskjell fra de som klager, og kun sprer hat og dritt kommentarer: hat og usaklig dritt skaper iallefall  ikke forandring. Det er klart denne jenta har nådd veldig mange i og med at mange barnevernshatere er venn med henne og leser bloggen hennes, som har gjort at mange proffer har mottatt ikke akkurat hyggelige meldinger.  Jeg kjenner at jeg på en måte blir provosert og skikkelig irritert, samtidig som jeg kan kjenne meg igjen i noe. Mest av alt blir jeg bare irritert og sjokka over menneskeheten.

Det har også blitt skrevet at proffene ikke vet hva det vil si å ha det vanskelig. Er det EN ting disse proffene vet så er det akkurat det, for de aller fleste som er med der har vært igjennom et helvete og det er derfor de bruker sine erfaringer til å forbedre systemene. Hvorfor ellers skulle de vært med om de ikke har opplevd noe som helst vondt? Og Forandringsfabrikken hadde ikke starta om de ikke var enig i at systemene må endres- så det er ikke sånn at proffene akkurat forguder barnevernet som mange av disse menneskene påstår. De vet veldig godt at barnevernet på endres til det bedre, og at de gjør mange feil: alle vet det. Forskjellen er at de og meg selv inkludert klarer å se begge sider: at det ikke er bare bra eller bare dritt, alle systemer gjør feil og kan forbedres. Både jeg og mange av proffene, og mange andre barn rundt om i verden har faktisk fått hjelp og blitt reddet av barnevernet men disse historien kommer ikke frem. Disse barnevern haterne ser KUN det negative og evner ikke ta innover seg at vi trenger et barnevern og at de faktisk har redda utrolig mange barn. 

“Barnevernsproffene er hjernevaska”

“Marit Sanner driver med manipulasjon  og hjernevasking”

“Marit Sanner er ansatt av Bufetat”

“Marit Sanner jobber for barnevernet”

Er bare noen av det som blir skrevet rundt på denne bloggen og vedkommende sin facebook. Latterlig spør du meg, og ikke minst lite voksent.  Jeg har så klart prøvd å si min mening og hva som faktisk er sant og ikke, på en voksen og ordentlig måte, men man når ikke inn fordi de er så besatt av å hate barnevernet og Forandringsfabrikken- som de aller fleste av de som kommenterer ikke har kjennskap til engang.. Men jeg klarer heller ikke å la vær å kommentere fordi jeg blir så irritert over hvordan enkelte mennesker uttaler seg på nett- altså voksne mennesker som får seg til å skrive så mye usaklig dritt. Å jeg vil bekrefte hva som faktisk er sant og ikke, så folk ikke får et bilde av Forandringsfabrikken som ikke stemmer overens med virkeligheten Jeg tenker at man ikke burde uttale seg om noe man faktisk ikke har peiling på- det blir for dumt.

Som mange vet har jeg vært med i Forandringsfabrikken de siste årene. Flere av proffene har begynt å fortelle om sine opplever derfra, så her komme min- som jeg har hatt lyst til å dele i sikkert ett år eller to, men jeg vet hva konsekvensene hadde vært om jeg hadde delt det da. Jeg holdt foredrag for dem i 4 år, før jeg for snart ett år siden ble for “gammel” til å være med- noe jeg synes er utrolig kjipt og tet på noen måter, fordi jeg har fortsatt erfaringene i kroppen, jeg er fortsatt i ulke systemer og jeg har fortsatt jævlig mye jeg kan bidra med.  Jeg trivdes kjempegodt de første årene, jeg følte at de ansatte virkelig brydde seg, at de ville høre mine erfaringer uten å dømme. Det var mye kjærlighet der, fra første gang jeg kom inn dørene på kontoret dems i Oslo. Det var plass til alle, vi var jo kjempe mange proffer, og enda flere skulle det bli. Vi kunne komme som vi var: om vi hadde en dårlig dag eller en bra dag. De voksne var nesten for gode til å være sant, så kjærlighetsfulle og varme, så forståelige og virkelig kjempa for barns beste. Jeg ble veldig fort knyttet til noen av de ansatte, noe som både var fint og og veldig vondt. Tilslutt ble det så mange at de ikke hadde sjans til å følge opp og stille opp for alle, noe som føltes veldig vondt. Det ble en kamp om plassen. Og løftet dems om å stille opp og være der, ble ikke holdt. Å jeg trengte overhode ikke flere voksne som skulle svikte meg.

Det jeg likte best med hele opplegget var foredragene, det var det jeg ville drive med og det som ga meg mest, så jeg var lite på de kose samlingene aka profftreff. Jeg kjente at det var ikke noe for meg. Det var alt for mange mennesker, nye mennesker hele tiden, klemming hele tiden av mennesker man ikke kjenner og det ble for falskt for meg, for jeg er ikke en person som liker å klemme på gud å vær mann. I tillegg synes jeg det er drit vanskelig med smalltalk med mennesker man nesten ikke kjenner, jeg føler jeg har lite å si, samtidig som jeg er veldig sjenert og trekker meg tilbake når det er så mange mennesker på en gang. Det gjorde meg ekstremt sliten, utilpass, nervøs og stille, så derfor fokuserte jeg på “jobben”: foredragene og skriveoppgaver. Her fikk jeg mulighet til å bruke alle mine negative og vonde erfaringer til noe positivt: til å hjelpe andre, til å forbedre og råde systemene, være med på å gjøre en forskjell, endre lover. Det ble lyspunktet i hverdagen min, men jeg måtte ofte mase meg til å være med på foredragene for jeg var ikke en av de som ble mest spurt.

Det er noen episoder som så klart har brent seg fast. Jeg husker jeg hadde en skikkelig breakdown der jeg var veldig lei meg, og gråt, jeg ble så klart trøstet og alt det der, men så kom setningen “vi må kanskje revurdere om dette er bra for deg” Den svei, fordi jeg som alle andre fikk jo beskjed om at her kunne man komme uansett, at det var lov å vise følelser osv. Jeg tenkte fort “gjelder det alle andre enn med da eller?” For jeg var ikke den første som satt på kontoret å gråt, og langt i fra den siste- folk har gjort langt verre ting der inne enn å være lei seg. Den andre gangen var når jeg ble driti ut skikkelig på scenen av en av de voksne, noe som gjorde at jeg følte meg ekstremt dum der jeg stod mitt i et foredrag og snakket, heldigvis var det ikke bare jeg som reagerte på den oppførselen. 

Jeg har mange gode minner derfra, jeg har fått så uendelig mye kjærlighet av de voksne der, og jeg trivdes kjempe godt de første årene. Jeg har møtt så mange fine mennesker, jeg fikk bety noe for noen. Jeg var jo tross alt med  4 år, så det var vondt å ikke få lov å være med mer, samtidig som jeg ikke vet om jeg ville vært med slik det har blitt nå. Det er mye fokus på å prestere, mye media, og fokuset  ble mer og mer på å få et godt omdømme. Forandringsfabrikken ble bare større og større, ble mer kjent, var med på ulike tv program, møter med folk med mye makt, nå er det skrevet enda en bok, intervjuer og artikler i avisene. Jeg følte at det kun var de sterkeste stemmene som fikk være med foredrag tilslutt, de med den verste historien. Jeg følte det var de samme som gikk igjen hele tiden, de samme som fikk være med på de store tingene. At de voksne hadde sine favoritter- det var ikke lenger plass til alle, noe som føltes veldig vondt. Det ble en kamp om plassen, og det gjorde noe med følelsene meg: jeg følte mer og mer at de slutta å bry seg om meg, jeg ble så og si aldri spurt om å holde foredrag lenger, jeg følte de var mer glad i de andre enn meg, at de brydde seg mer om noen andre, noen fikk jo til og med bo hos en av de ansatte noe jeg synes var sinnssykt vondt og urettferdig: de visste alle hvor sinnssykt mye jeg ønsket å bo i en familie, og det var jeg nok ikke alene om. Jeg hadde aldri trodd at disse menneskene også skulle svikte- de lærte jo opp andre til å ikke gjøre det. Derfor ble det til slutt veldig vondt, kanskje mer vondt enn godt.   Jeg følte til slutt at min historie ikke var “ille nok”, jeg følte etterhvert at jeg ikke var flink nok, for reaksjonene ble færre og færre. Det ble nesten  normalt  for dem at man hadde opplevd vold eller overgrep.

Meningen med dette er ikke å henge ut noen, men å gi folk realiteten og baksiden av medaljen.  Jeg har mange fine minner jeg ikke ville vært foruten, jeg er evig glad for alle foredragene jeg har fått holde, menneskene jeg har blitt kjent  med, muligheten til å gjøre en forskjell, koselige stunder osv og er så klart takknemlig  for den tiden de voksne stilte opp meg . For det meste har jeg gode og positive erfaringer. Men ingen systemer eller organisasjoner er bare bra og uten feil. Og jeg vet det er mange som ikke tør å si sin opplevelse, så jeg håper flere kan tørre å fortelle sin historie etter jeg og flere andre har gjort det. Mange føler seg kanskje alene om og også ha dårlig erfaringer herfra: vi er nok mange som sitter på vonde følelser også, problemet er bare at ikke alle tør å snakke om det fordi de er redd for konsekvensene. For det har ikke blitt godt mottatt av de ansatte hvis noen forteller sin side eller tar opp ting som ikke føles greit. For det har jeg selv opplevd: at hvis jeg har sagt min mening, og kanskje vært uenig i noe, så har jeg opplevd at det ikke har blitt tatt godt imot, og jeg har da fått “straff” og ikke fått holde foredrag, eller de har blitt sinte eller sagt at det kanskje ikke er bra for meg å være med. Å sånn skal det så klart ikke være, noe jeg håper de tar til seg nå slik at flere slipper å sitte inne med vonde følelser som de ikke tør å si fra om i frykt for å ikke få være med eller i frykt for å kjeft. Mange har også spurt meg hvordan det har vært å være med, hvordan det er og fungere- så her er svaret, på godt og vondt. 

Jeg vet jeg kommer til å få mange sinte proffer etter meg nå, for ikke alle tåler at også dårlige sider kommer frem. Men det får så være, det er prisen man må betale for å være ærlig og åpen. 

Og er det en ting jeg har lært av Forandringsfabrikken, så er det å ikke holde ting inne 🙂

-Mona Marlene

 

2 kommentarer
    1. “De siste ukene, kanskje månedene har det florert av av hat innlegg rettet mot forandringsfabrikken” Vi kritiserer Mona.
      Marit Sanner er en offentlig person og hun driver en offentlig organisasjon da er det rimlig sagt at en skal kunne tåle kritkk i hverdagen. Syns du ikke?
      Marit Sanner er naiv og tilbakestående. Du ser ikke det fordi du nettop blir overfalt av kjærlighet og varme i denne propagandafabrikken av å leve på en løgn.
      “Det meste kommer fra ei som overhode ikke har kjennskap til FF, og som kun har vært på en samling, allikevel lirer fra seg om ting hun egentlig ikke vet noe om” Og jo Mona jeg har kjennskap til forandringsfabrikken, men ja det stemmer jeg har vært på et treff, men allerede fra første øyeblikk skjønte jeg at det ikke var noe så stemte med denne forandringsfabrikken og Marit Sanner som spontant skjuler sannheten fra virkeligheten. Fyfy…
      Jeg begynte å tenke meg om… Og at denne gruppen er ei skyttegruppe for barnevernet, men likevel holder lavprofil.
      Dere tror ved å være medlem i forandringsfabrikken kan forandre systemet til det bedre…For hva har denne fabrikken gjort siden 2004? Fått en faen-klubb og fått gratis kaffe og kjeks på bordet. Javel greit kjempebra! Men begynn å tenk…
      Kjærlighetsloven? Seriøst? SLUTT DA! Kan ikke lovfeste og presse kjærlighet og varme inn i et system som allerede skulle vært der… Barnevernet begår lovburdd hver dag, men blir enkelte personer i barnevernet stilt til retten for dette? NEI aldri fordi denne svindelen av Marit har mydnighetene pålagt for at det ikke skal være så mye kritikk i mediene osv…

    2. Jeg leser ditt innlegg og opplever at du er veldig splittet i ditt syn på “barnevernsproffene” og Forandringsfabrikken til Marit Sanner.
      Det som jeg opplever som veldig synd er at du omtaler kritikere av dagens barnevern som barnevernsHATERE og undres veldig hvor du har dette i fra?
      At det er enkelte som hater barnevernet tror jeg nok – MEN med konsekvent å bruke dette svært sterke ordet stigmatiserer du ALLE som er kritiske til dagens barnevern.
      Tenker du for eksempel at tidligere dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i 16 år Gro Hillestad Thune er en barnevernsHATER, eller professor emeritus Marianne Skånland?
      Hva med de snart 300 fagfolkene som er tilknyttet KIB – er de også barnevernsHATERE fordi de er kritiske og påpeker en rekke grove feil og lovbrudd mot ikke bare Grunnloven, men FN’s barnekonvensjon, EMK med mer?
      Som jeg startet med innledningsvis så opplever jeg deg som splittet i ditt syn på Forandringsfabrikken.
      Til å begynne med er du udelt positiv – men etterhvert så kommer det frem en del ting som ikke er så positivt.
      Jeg kjenner ikke til noe av din bakgrunn – men opplever av det du skriver at Marit Sanner og hennes medarbeidere ga deg mye oppmerksomhet og “kjærlighet”.
      Om akkurat dette emnet så påstår jeg at jeg har ganske god kunnskap som er egenopplevd.
      Jeg har vokst opp i et hjem med grov omsorgssvikt og mye vold og skal ikke utdype det noe mer her.
      Men jeg vokste heldigvis opp på en tid hvor det fremdeles var vanlig at det var hjemmeværende mødre og det gjorde at jeg i stor grad ble tatt vare på av dem samt også fedrene når de kom hjem fra jobb.
      Min oppvekst var prototypen til at jeg burde begynt med rus og kriminalitet, men pga. disse mødrene og fedrene i gata der jeg vokste opp sammen med foreldre i en idrettsforening som tok seg veldig mye av meg så gikk det bra.
      Jeg ble faktisk idrettsmannen og fengselsbetjenten istedenfor rusmisbrukeren og den kriminelle.
      MEN dette med kjærlighet og bli sett er svært viktig og dette har jeg holdt på med i hele min barndom, ungdom og hele mitt voksne liv – gjøre en masse ting for å bli sett og få annerkjennelse.
      Og det har kostet – kostet fryktelig mye, nemlig helsen min.
      I en alder av 54 så sitter jeg her med dårlig hjerte pga en livstil uten søvn og regelmessig mat fordi jeg har prestert ting som av mange vil oppfattes som nær umulig om ikke helt umulig og som funksjonshemmet etter skader fordi jeg har vært for uvøren for å klare og prestere det “umulige”.
      Dette med å vise meg frem for å bli sett og få annerkjennelse har hengt med meg nesten helt frem til i dag. Selv hjerteinfarktet som 50 åring bremset meg ikke og jeg var i full fart dagen etter at jeg ble skrevet ut fra Rikshospitalet.
      Det er først etter at jeg på mine “gamle dager” giftet meg forrige sommer at min kone har klart å hjelpe meg til å sette ting i perspektiv.
      For først nå opplever jeg ekte kjærlighet og det å bli sett og få annerkjennelse for den jeg er og ikke bare på bakgrunn av det jeg presterer.
      For dette med ikke å føle seg elsket, ikke bli sett og få annerkjennelse av sine foreldre er noe av det verste som kan skje.
      JA – det var vondt å få ris på blanke messingen til stadighet, og som regel uten at jeg forstod hvorfor.
      MEN det verste var mangelen på kjærlighet, annerkjennelse og det å ikke bli sett.
      Så vil du, og sikkert flere med deg, si at barnevernet burde vært inne i bildet hos meg – og det er mulig, men det tar vi ikke nå.
      Men hva tenker du om måten du ble møtt på til å begynne med av Marit Sanner og Forandringsfabrikken og hvordan det hele forandret seg – kan det ha noe med at du ble manipulert?
      Manipulert av masse oppmerksomhet og “kjærlighet” som jeg opplever du var i stor mangel av på måten du skriver.
      Kan det være at Forandringsfabrikken og Marit Sanner faktisk holder på med hjernevasking av alle dere proffene så dere blir brukt som et nyttig verktøy til forsvar for dagens barnevern?
      Jeg ber deg se vedlagte youtube film med Rune Fardal – som helt garantert går under kategorien barnevernshatere selv om han bare er en kritiker.
      Tenk godt gjennom det jeg skriver til deg og tenk godt gjennom det Rune Fardal sier.
      Jeg vil anbefale deg at du faktisk tenker litt på dette i flere dager før du skriver noe om det – tenker litt, legger det fra deg og tenker litt mer og gjør dette flere ganger. Også kan det være slik du er og at du ikke pleier å handle spontant.
      Men som oftest så lønner det seg å tenke litt før en skriver – jeg har tenkt mange ganger før jeg skriver dette.
      Skulle du ønske det så må du gjerne kontakte meg på PM via Facebook også – tror så “høyt” om meg selv at jeg er sikker på at du forstår at jeg faktisk er en du kan utveksle synspunkter med på en rolig og saklig måte.
      Ønsker deg en fortsatt fin fin helg 🙂
      MVH. Magnar
      https://www.youtube.com/watch?v=qYZYQXpc5To&feature=youtu.be&fbclid=IwAR2rip702Ect7TJFCRFveBtW5Mbu1IOIf3v-l1yg7QdY8EqphlRccKxb334

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg