Pappa tisset i munnen min

En sann og rystende historie om et forsømt barn

“Jodies barndom er et litani av misbruk og forsømmelse. Barnevernets saksmappe fylte to kofferter, men ingen hadde lest den. Da Jodie kom til Cathy, hadde fostermoren ingen anelse om årsaken til Jodies sjokkerende oppførsel. Etter hvert som Jodies raseri ble møtt med tålmodighet og forståelse, fikk hun sakte men sikkert tillit til Cathy, og betrodde henne bakgrunnen for problemene sine.
Cathy Glass tar oss med inn i en forstermors hverdag og viser hvor viktig tålmodighet, oppmerksomhet, kjærlighet og trygghet er i et barns oppvekst. Gjennom en sterk fortelling formidler hun hvordan misbruk av barn til enhver til pågår blant oss”

Skadet, er den sterkeste, vondeste tristeste og vakreste boken jeg noen gang har lest. Jeg er akkurat ferdig med den for 2 gang. Dette er en bok jeg virkelig anbefaler på det sterkeste- selv om den er grusom og tar oss med inn i en verden av misbruk vi helst ikke vil ta innover oss at barn lever i, samtidig som den har mange viktig budskap- som blant annet viktigheten av ubetinget kjærlighet.  Dette er den brutale virkeligheten og vi kan ikke lukke øyne for den. Vi må tørre å tenke at det verste skjer med barn.

Lille Jodie kom til Cathy som 8 åring, og var det mest forstyrra barnet hun noen gang hadde tatt til seg. Hun var frekk, voldelig, fikk kraftig raserianfall, ble hjemsøkt av en fortid så mørk at du ikke vil tro den er sann, med netter fulle av mareritt og hjerteskjærende skrik. Med en utvikling som hadde stoppet opp, og resulatet var at hun var på stadiet til en fireåring. Med et voksenspråk ingen 8 åring lærer av seg selv, men som var resultatet av alt hun selv hadde fått høre hjemmefra og en veldig seksuell atferd som heller ingen barn kan klare å dikte opp. Hun levde i sin egen verden, og kunne forsvinne helt inn i den.   Hun var tom i blikket, evnet ikke se det vakre rundt seg. Før hun kom til Cathy hadde hun bodd i 5 fosterhjem på 4 måneder da ingen klarte å takle henne. Cathy var siste håp- ellers ville hun blitt sendt på barnehjem. “Hvis ikke du kan ta henne Cathy, kan ingen det”

Det som er vakkert oppi alt det triste, er Cathys evne til å takle dette utfordrenfe barnet. Hun viser hvor viktig det er med kjærlighet, en uendelig tålmodighet og rutiner. At hun aldri gav opp men stod i det og gjorde alt for dette lille barnet. Å det vakreste av alt er når hun begynner åpne seg- gi Cathy et snev av tillit og tar henne med inn i den verden Jodie vokste opp i som var full av overgrep fra alle kanter,  og som var årsaken til hennes sjokkerende oppførsel. Cathys måte å roe henne ned på, når hun fikk raseriutbrudd var å holde henne hardt og tett inntil seg til hun falt til ro- å det er akkurat sånn man burde bli møtt, og jeg synes det er så rørende. Tenk om alle fosterforeldre var som Cathy….

Etterhvert som hun ble tryggere, fortalte hun mer og mer om det helvete  hun hadde blitt utsatt for i alle sine leveår- med sitt barnlige og enkle språk “Pappa tisset i munnen min”, var en av de sjokkerende tingene som kom frem. Og alle voksne vil skjønne at det var noe annet enn urin. 
Etter å ha lest denne boken 2 ganger, føler jeg en dyp kjærlighet for dette lille barnet- som nå er på min egen alder. Historien er grusom, og jeg synes så synd på denne jenta og lurer på åssen hun kommer til å klare seg videre her i livet. 

– Mona Marlene

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg