JEG HAR TATT ET VALG+ HVORDAN DET GÅR

Long time no see! Jeg har tenkt lenge på å skrive dette innlegget, men jeg har ikke orket- ikke visst hva jeg skulle si. Jeg har fått flere kommentarer på hvordan det går, og sannheten er at det går veldig dårlig nå. De nye medisinene har gjort meg betydelig dårligere- noe de kan gjøre i starten! Angsten river meg i stykker og jeg er så redd at jeg blir helt apatisk- mimikken i ansiktet er borte. Depresjonen har svartlagt verden og ingen ting gir mening og ingenting gir meg glede. Jeg får nesten ikke i meg næring. Det er slitsomt å være med mennesker, og jeg vil bare være alene. Jeg vil bare falle tilbake i destruktive mønstre!

Jeg har mistet interessen for blogging, og jeg kommer til å slutte- iallefall for nå. Kanskje kommer jeg tilbake en eller annen gang.

Til mandag reiser jeg til Bulgaria, og jeg tror det skal bli godt for både kropp og sinn- selvom angsten vil ha meg til å avlyse hele turen fordi jeg er så redd for både det ene og det andre. Men jeg skal klare det. Jeg trenger å komme meg bort fra hverdagen til noe helt annet.

Så nå vet dere iallefall hvordan ståa er. Så sier jeg takk for følge og ta vare på dere selv

-M

UKA SOM GIKK #18

Ukas opptur:

17. Mai sammen med søsteren min<3 Vi hadde en veldig fin dag sammen

Ukas nedtur:

Ikke vært noen spesiell nedtur, men formen både fysisk og psykisk er ikke akkurat på topp om dagen, og jeg er fryktelig sliten

Ukas planer:

Søndag sov jeg hos Anniken, mandag var jeg hos behandler, tirsdag var jeg på yoga og hos støttekontakten, onsdag gjorde jeg ingenting, torsdag sov Nina her, fredag feiret jeg 17.mai med Nina, lørdag sov jeg hos Anniken og idag har jeg ingen planer

Ukas sang:

“Forgive me friend”- den er skikkelig fengende og jeg får lyst til å danse til den, skikkelig glad sang med en egentlig litt trist tekst og en tekst jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg har også hørt mye på “The Letter”- gammel men fengende sang.

Ukas antrekk:

Definitivt bunaden min

Ukas tanke:

Jeg er livredd for å miste søstera mi- LIVREDD. Den frykten har kommet tilbake for fullt. Jeg går med en konstant frykt for å miste henne, og det er både vondt og slitsomt. Jeg hadde aldri i verden klart meg uten henne. Jeg har også tenkt mye på om jeg skal slutte å blogge, jeg merker jeg leverer mye dårligere enn før- og det liker jeg svært dårlig. Bloggingen har bare blitt et stress moment for tiden, og jeg tror jeg trenger en tenkepause på om dette er noe jeg skal fortsette med eller ikke. Så da kommer det ikke til å bli noe særlig aktivitet her inne fremover.

Ukas innkjøp:

Boken til Annijor

Har dere hatt en fin uke?

-Mona Marlene

 

JEG SVARER

Hva er ditt hoved mål med bloggen?

Bryte tabuer rundt psykisk helse, og at flere skal føle seg litt mindre alene. Jeg vil ikke at psykiske lidelser skal være noe man skammer seg over, derfor vil jeg være åpen om nettopp det.

Har du et favorittplagg?

Ja, snekkerkjole

Hvilke mennesker er du takknemlig for å ha i livet ditt og hvorfor?

Å det er mange. Jeg tror dette svaret hadde blitt veeeldig langt om jeg skulle skrive hvorfor på alle sammen så da skriver jeg heller bare navnene. Søstera mi, Elise Amanda, Linn, Anniken, Mathilde, Inga Marte, Gry- støttekontakten min, Marianne i boligen. Det er vel de jeg er aller mest takknemlig for og som er mest involvert i livet mitt. Alle disse menneskene er veldig gode, verdens beste venner- og de gir meg så mye kjærlighet og tid.

Er det noe vi rundt deg kan gjøre for å hjelpe deg?

Jeg vet ikke egentlig. Men kanskje spørre meg hvordan jeg har det, brukte tid med meg- det hjelper iallefall litt  når jeg har det vanskelig. Jeg trenger å se at folk faktisk bryr seg om meg, da jeg sjeldent føler meg brydd om.

Hvordan var ditt første møte med helsetjenesten for psykisk sykdom?

Å, det er så lenge siden at det husker jeg ikke. Men jeg møtte en fantastisk psykolog som jeg gikk til igjen mange år senere. Jeg har blitt fortalt at jeg ikke vil snakke om noen ting men bare høre om andre som hadde det vanskelig. Så et ble avslutte etterhvert da det var for å finne ut av en enkelt ting. Bortsett fra det så er det liksom ikke så  mye andre kan gjøre.

Ser du ikke selv at du er så langt i fra stor som man kommer?

Nei dessverre. Jeg har blitt mye større enn det jeg var for noen år siden- da jeg la på meg ganske mange kilo. Så det er jo ren fakta at jeg har blitt mye  større og det er helt jævlig rett og slett.

Er angsten bedre eller verre enn for 5 år siden?

Mye mye verre

Favoritt navn på gutt og jente?

Det vil jeg holde for meg selv til jeg en gang for barn. Men jeg kan dele de nest fineste navnene. Alana og Nelia, og guttenavn er jeg litt usikker på. Isak kanskje

Hvordan er de andre som bor med deg?

De fleste er ganske syke psykisk, og noen lever litt i sin egen verden. Men en stille og rolig gjeng.

Hva er den enkleste middagen du kan lage?

Pasta og kjøttdeig, haha: Jeg suger til å lage mat

Hvordan lever du med og håndterer du angsten?

Godt spørsmål. Sannheten er vel at jeg har ikke noe valg, den er bare der. Nå går jeg også på medisiner mot angst, hadde jeg ikke gjort det hadde jeg vært et vrak. Men allikevel er angsten veldig sterk. Jeg har ikke noen spesiell måte og håndtere den på dessverre, ofte flykter jeg i alkohol eller sover borte.

Hva er drømmejobben din og hvorfor?

Hmm, foredragsholder kanskje? Fordi jeg synes det er veldig gøy, og fordi jeg vil gjøre en forskjell i verden når det kommet til barnevern og psykisk helse. Jeg kunne også tenke meg og jobbet på en psykiatrisk avdeling, og gjøre en forskjell for de pasientene som kommer inn der. Fordi jeg bryr meg om mennesker og ønsker å være til hjelp.

-Mona Marlene

 

DEN BESTE 17. MAI FEIRINGEN

Gratulerer med dagen alle sammen <3 Jeg håper dere har hatt en så fin dag som mulig, og at dere har tilbragt tiden sammen med gode mennesker. Jeg har iallefall hatt en kjempefin dag sammen med søsteren min. Vi har faktisk ikke feiret denne dagen sammen siden vi bodde sammen, og det er ganske mange år siden- så det var utrolig koselig å feire sammen igjen. Dette er faktisk den beste 17.Mai feiringen jeg har hatt!!

Dagen startet tidelig, i 08:00 tiden- da gikk det nemlig et korps forbi og vi fikk ikke sove igjen. Det var egentlig litt koselig å bli vekket av musikk. Jeg har gledet meg så til å gå i bunad, så jeg stod opp for å kle på meg og fikse meg. Jeg virkelig ELSKER å gå i bunad, og jeg føler meg så fin i den- så stolt av å bære den. Det er faktisk den eneste dagen i året jeg føler meg ordentlig fin helt på ekte. Deretter lagde jeg en god frokost til oss mens Nina sminket seg.

Etter vi hadde sett på barnetoget og spist litt kake, tok vi oss rett og slett en powernap da begge to var ganske trøtte haha. Ikke bare bare å skulle sove i bunad akkurat, men jeg fikk det til tilslutt. Da vi våknet igjen dro vi inn til byen for å se å russetoget  etterfulgt av middag på brygga før Nina skulle dra hjem med toget. Alt i alt har dette vært en kjempefin dag, og jeg er så takknemlig for at Nina ville feire sammen med meg. Jeg har det så sinnssykt bra med henne, og uten henne er det så forbanna tomt. Jeg føler meg hel sammen med henne, og bare helt tom uten henne. Heldigvis er kommer hun snart tilbake igjen.

Hva har dere gjort i dag?

-Mona Marlene

DEN JÆVLA ANGSTEN

Så var det denne jævla angsten da, jeg som trodde den endelig hadde roet seg litt- det var kortvarig glede og den forsvant like fort som den kom. Angsten sliter meg ut, hindrer meg i å leve, hindrer meg i å slappe av- for jeg slapper aldri av lenger, ikke engang når jeg sover for da drømmer jeg om det jeg er redd for, eller våkner opp flere ganger i løpet av natten og er livredd for å få slag, hjerneblødning eller at det plutselig skal bli krig. Krisetankene er der konstant, og jeg får aldri en pause fra de. For hva hvis, tenk om, herregud tenk om det skjer.

Kunne jeg blitt kvitt 1 ting av det jeg sliter med, ville jeg blitt kvitt angsten- for det er den som preger meg mest og så innmari intenst. Altså de som ikke sliter med angst, de aner ikke hvor forbanna heldige de er. Bare det å kunne leve uten å være livredd for alt hele tiden, så befriende det må være. Noen mennesker er faktisk så redde at de nesten ikke tør å leve- sånn har jeg det, hver bidige dag. Å det er utholdelig, vondt, slitsomt og skummelt. Å jeg er livredd for at jeg aldri vil bli kvitt angsten.

Jeg går alltid med høye skuldre og kort pust, kroppen min slapper aldri av da den er i konstant alarmberedskap. Å det er så slitsomt, så uendelig slitsomt å gå å være livredd hele tiden- det tar mer energi enn du aner og påvirker humøret noe enormt.

Det er jo klart at en oppvekst uten tryggheten på noen plan, at det setter spor i voksen livet. Du kan jo tenke deg et lite barn som aldri opplever trygghet, at verden er trygg og har trygge personer som støtter en- det gjør noe med den voksne som en gang var dette lille barnet. Frykten slipper ikke bare taket. Samtidig så skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke bare kan slutte å være redd? Kan jeg ikke bare tenke rasjonelt liksom? Hvor jævlig vanskelig kan det være liksom? Men det er det som er med angst, ingenting er rasjonelt.  Men det tar vel tid da, når man har gått å vært redd hele livet- det er 24 år det. Det er klart det tar tid, men jeg begynner å bli utålmodig, jeg orker ikke kjenne på denne angsten lengre. Kroppen min trenger virkelig å få slappet av snart. Og jeg trenger å sove godt om natta.

Så livredd jeg er for alt nå, tenke hvor redd lille meg var som barn? Jeg må ha vært vettskremt. Et lite barn som blir utsatt for både trusler og informasjon et barn ikke skal ha, jeg kan ikke en gang forestille meg frykten den lille jenta kjente på. Det er nok den lille delen i meg som er så forbanna redd, og jeg skulle ønske jeg maktet å romme reddselen hennes, trygge henne- men jeg klarer det ikke. Jeg trenger andre som trygger meg, enda selve i en alder av 24 år, for jeg klarer jo åpenbart ikke trygge meg selv.

Livredd for krig, for å bli alvorlig syk, for bombing og knivstikking, for skyting, for å være alene, for å sove, for å leve, for å reise, for å gå på butikken, for mørket, for brann and the list goes on. Det er bare den konstante uroen som sitter i kroppen- i magen, det er der det knyter seg.

Alt jeg ønsker meg er noen minutter uten angst og katastrofetanker- er det virkelig for mye å be om?

-Mona Marlene

UKA SOM GIKK+ PAUSE

Ukas opptur:

Denne uken har det faktisk ikke vært noen oppturer

Ukas nedtur:

Enda en skadesprekk, ræva humør og enda en brutt avtale

Ukas tanker:

1. Livredd for at noen av mine nærmeste skal dø, spesielt søstera mi- hadde på ingen måte klart meg uten henne

2.Skal jeg slutte behandling eller lide meg igjennom litt til?

Ukas planer:

Søndag sov jeg hos Anniken, mandag var jeg hos behandler og drakk meg full, tirsdag gjorde jeg ingenting, onsdag var jeg hos støttekontakten, torsdag sov jeg hos foreldrene mine, fredag sov jeg hos Anniken, lørdag gjorde jeg ingenting og søndag sov jeg hos foreldrene mine.

Ukas sang:

“Body parts” av Ina Wroldsen, den er så fin og teksten er veldig sterk og ikke minst sann

Ukas serie:

Criminal Minds- digger at det er så mange sesonger

Ukas antrekk:

Dette, da jeg ellers bare har gått i joggeklær

Med dette tar jeg pause noen dager, kommer sterkere tilbake! I mellomtiden kan dere stille spørsmål til ukens spørsmål i kommentarfelter. 

Håper dere får en fin uke<3

-Mona Marlene

NÅR DU MÅ HA ALKOHOL

God lørdag folkens<3 i dag tenkte jeg å snakke litt om alkohol- jeg vet ikke om jeg har skrevet så mye om det temaet på bloggen før, så det tenkte jeg å gjøre nå. Jeg er jo for at man skal bryte tabuer, og jeg vet alkohol er et tabu for mange- derfor velger jeg å være åpen om det også. For kanskje sitter noen der ute og føler seg alene, eller dårlig pga dette og da er det godt og lese om noen som har det på samme måte. Det er uansett ikke noe å skamme seg over.

De siste årene har alkohol preget hverdagen min mye, da jeg som regel drikker når ting er vanskelig men også når jeg har det ok, eller har de bra. Jeg har alltid fått høre at jeg må være forsiktig da alkoholisme kan være arvelig, men har vel aldri tatt det særlig på alvor. De første årene etter jeg ble myndig drakk jeg veldig sjeldent, men så har det bare ballet seg på de senere årene. Å jeg ender alt for ofte opp med å drikke meg fra sans og samling. For har jeg først begynt, er det ektremt vanskelig å slutte mens leken enda er god!

Å nå føler jeg at jeg må ha alkohol for en hver anledning: om jeg er glad, om jeg har det dritt, om jeg skal til psykologen, om jeg skal ta en telefon jeg har gruet meg til- ja egentlig alkohol for en hver anledning. Det er den forbanna rusen jeg higer etter, og som jeg ikke klarer å motstå. I periode drikker jeg veldig mye, og i andre perioder kan jeg gå lang tid uten. Nå er jeg inni en periode der jeg drikker veldig mye igjen. Har jeg blitt avhengig? Jeg vet ærlig ikke, jeg vet bare at det rus suget er stort, og at det er noe jeg veldig ofte higer etter. Det å bare flykte fra virkeligheten, og for en stund kjenne at alt er bra- hvis det ikke går motsatt vei da, for det kan det også fort gjøre. Jeg føler jeg bare MÅ ha alkohol.

Jeg vet at det er lett å bli alkoholiker, og det er så klart ikke noe jeg ønsker å bli. Jeg har virkelig sett på nært hold åssen det er, så egentlig så burde jeg vært skremt og holdt meg unna. Men jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig, vanskelig å holde seg unna- det behovet for å flykte er så stort at jeg sjeldent klarer å stå imot. Jeg må bare ha det. Dessuten blir jeg mer pratsom og åpen av det, noe som kommer godt med i mange sammenhenger..

I perioder har jeg vært bekymret selv, ønsket hjelp for det og tenkt at “det her kan ikke fortsette”, men så fort jeg ikke er fyllesjuk lenger så tenker jeg “herregud, jeg har jo ikke et alkoholproblem liksom”. Men så er det jo ikke akkurat normalt og trenge alkohol til en hver anledning heller. Er det vel? Jeg vil jo ikke bli avhengig, samtidig som jeg ikke klarer å gi slipp på den følelsen det gir.

Noen som kjenner seg igjen?

-Mona Marlene

TIL ALLE SOM HATER KROPPEN SIN

Til alle dere der ute som hater kroppene deres: les denne teksten og hør på denne vakre sangen av Ina Wroldsen! Den er så forbanna sann, og det er som om hun skulle sunget om meg! Vi er så mye mer enn kroppene våres- så inderlig mye mer! Husk det: kroppene våre er bare kroppen, det er ikke den som definerer oss som person! Sangen heter Body Parts! Jeg hører på den om og om igjen for jeg synes den er så vakker, så prøver jeg å få hode mitt til å høre på teksten- gjør det samme til du klarer å tro på det hun synger!

You wanna be perfect
Like a work of art
Like what you see in magazines
You wanna be perfect
It’s gonna be worth it
And you’ve worked so hard
Been skippin’ lunch for chewin’ gum
It’s gonna be worth it

In your bedroom lookin’ in the mirror
Weighin’ up your options, battlin’ your scales
In your head, screamin’ open up your eyes

But salvation
Never came from changin’ body parts
Perfect is worthless if you lose yourself
Valuation
Never came from changin’ body parts
Perfect is worthless if you bruise your heart for it

You wanna go places
Like a risin’ sun
You wanna explore and open doors
You wanna go places
You wanna be famous
Wanna become someone
And like the waves you’re bound to break
And think of their faces

In your bedroom thinkin’ of tomorrow
You’re just gonna start starvin’ worse
In your head screamin’ open up your eyes

But salvation
Never came from changin’ body parts
Perfect is worthless if you lose yourself
Valuation
Never came from changin’ body parts
Perfect is worthless if you bruise your heart for it

I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
To get here
I fought this war, now I love my scars
I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
And I swear
You’re so much more than all your body parts

Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
Perfect is worthless if you lose yourself
Valuation
Never came from changin’ body parts (Oh)
Perfect is worthless if you bruise your heart for it

Med ønske om en trygg og god natt!
-Mona Marlene

 

6 TIPS TIL EN BEDRE BLOGG

Bilder:

Ha bilder av god kvalitet, ikke bruk halv gode bilder. Bilder har utrolig mye å si når man leser en blogg. Er bildene dårlige, gidder man som regel ikke trykke seg inn engang. Bruk kun bilder du selv er fornøyd med. Klare bilder, ryddig bakgrunner. Bruk også store bilder i innleggene, da det ser mindre profft ut med små bilder i innleggene.

Svar på kommentarer:

Denne synes jeg er veldig viktig. Tenk at folk bruker tiden sin på å kommentere bloggen din, da bør du absolutt ta deg tid til å svare på kommentarene du får- sånn at du kan holde en dialog med leserne dine. Får man aldri svar på kommentarene man poster, gidder man tilslutt ikke kommentere lenger.

Kommenter andres blogger:

Da får andre lyst til å kommentere din blogg også. Vær aktiv, vis deg i bloggverden- dette vil også gjøre at flere får vite om bloggen din og kanskje trykker seg inn.

Post jevnlig innlegg:

Da holder du på leserne dine og du holder dem igang. Post helst 1-2 innlegg om dagen, og maks 3. Blogger du et par ganger i uken mister leserne interessen og de glemmer deg.

Innlegg av god kvalitet:

Post iallefall ett innlegg om dagen/annenhver dag som du er skikkelig fornøyd med- gjerne ta opp et tema, noe viktig skriv om noe som virkelig fanger interessen til folk. Blogger du bare om alt og ingenting, blir det fort kjedelig. Innlegg som er skikkelig bra som du virkelig selv er fornøyd med. Det gjør at leserne venter i spenning.

Rettskriving:

Dette er utrolig viktig. Sørg for at ikke innleggene dine er fulle av skrivefeil- det virker ofte useriøst og man mister interessen. Jeg gidder selv ikke lese blogger som er fulle av skrivefeil, spesielt ikke når det er skrivefeil i overskriften. Det får bloggen til å virke useriøs.

Med ønske om en god helg!

-Mona Marlene