SPØR OM HVA SOM HELST

Hei og god tirsdag fra Kiel båten! Håper dere har en fin dag?
Det var noen som ønsket at jeg skulle ha en spørsmålsrunde her på bloggen, noe jeg så klart kan ha. Det har alleredet kommet inn noen spørsmål i kommentarfeltet som jeg kommer til å svare på i et eget innlegg

Så er det noe du lurer på er det bare å komme med det. Enten det er om BET eller noe helt annet, så skal jeg svare så godt jeg kan! Husk at ingen spørsmål er for dumme!

 

-Mona Marlene

OPPLEGGET PÅ BET BEHANDLING

Hei og god kveld. Har dere hatt en fin dag? Selv har jeg vært i barndåp, noe som var veldig koselig. Nå har jeg kommet meg hjem og har Elise på besøk. Vi skal nemlig med Kiel båten imorgen så da passet det best at hun sov hos meg siden bussen til Oslo går fra Tønsberg.

Men, tilbake til overskriften. Det var noen som ville at jeg skulle skrive om opplegget på BET og det kan jeg så klart gjøre. Så her kommer en oversikt over hvordan dagene i BET behandling ser ut:

07:30-08:00, da er det frokost. Den er jeg aldri med på da jeg rett og slett ikke orker å stå opp så tidelig og i tillegg er jeg ikke så glad i mat så tidelig på morgen.

09:00-09:05, da er det morgen møte. Vi får vite hvem som er på jobb, hvem og når vi skal ha terapi time og hvem vi skal ha fokussamtale med på morgen.

09:05- 09:30, da er det fokussamtale. Det vil si at vi skal lage et fokus for dagen, noe vi skal jobbe med i løpet av dagen. Det kan være ting som er utfordrende i løpet av dagen som man velger å ha fokus på den dagen. Man kan ha samme fokus over flere uker, for ting som er vanskelig er ikke bedre på bare en dag. Målet med fokus er å bli bevvist følelser, tanker og handlinger som oppstår i løpet av dagen! Og for å ha en konkret ting å jobbe med hver dag!

11:30-12:00, da er det lunsj.

Legetime: Man har en samtale med lege en gang i uken. Da kan man ta opp ting som en lege kan svare på som for eks medisiner eller ting om den fysiske helsa.

Terapitime: Det er som en vanlig psykolog time med en  av behandlerene eller en av de som jobber i posten. Der kan man ta opp ting som er vanskelig, ting som man sliter med, ting man ønsker å jobbe med. I terapitimene kan man snakke om det som opptar en akkurat der og da. Terapitime har man hver dag bortsett fra den dagen man har legetime.

14:00-14:30, da er det gå tur. Den er det også sjeldent jeg er med på, da jeg rett og slett hater å gå tur. Men jeg prøver å tvinge meg selv til det fordi det er en del av planen som skal følges.

15:45-16:15, da er det middag.

16:20:16:30, da er det ettermiddagsmøte. Vi får da vite hvem som er på jobb, hvem som har medisnene og hvem vi skal evaluere fokus med.

16:30, da er det evaluering av fokus. Det er kun en kort samtale om hvordan det har gått med jobbingen med fokuset gjennom dagen og om man har gjort seg noen erfaringer eller lagt merke til noe spesielt ved det man har jobbet med.

Etter dette har vi fri resten av kvelden, og kan gjøre hva vi vil. Da kan man også dra ut å finne på ting om man ønsker det (det skal man helst ikke gjøre i “arbeidstiden” som er fra 09:00 til 16:45)

Fra fredag til søndag kveld/ mandag morgen er det permisjon! Det er noe alle må hver helg, med mindre man har en veldig spesiell avtale!

Som dere ser så er det ingen hvileplass, her må man jobbe. Det er opplegg å følge hver dag, og flere avtaler i løpet av dagen, men i mellom alle avtalene går tiden utrolig sakte og jeg kjeder meg mye av tiden. Jeg pleier også å sove en times tid midt på dagen, da jeg blir veldig trøtt og sliten av å stå opp tidelig. Jeg legger meg også kjempetidelig. Jeg legger meg vel kl 19 og ligger på tlf til kl 20:30 og da funker medisinene og jeg legger meg til å sove. Så jeg får veldig mye søvn, selvom jeg våkner en del i løpet av natten. Jeg er vel en av de som trenger veldig mye søvn for å fungere. I tillegg tror jeg at alle avtalene og alle samtalene gjør meg ekstra sliten, jeg er kun vandt til å ha en samtale i uken og nå er det plutselig flere samtaler i løpet av dagen.

Jeg håper jeg nå har gitt dere et lite innblikk i hva bet behandlingen går ut på og hvordan dagene her ser ut. Er det noe mer dere lurer på er det bare å spørre i kommentarfeltet så skal jeg svare så godt jeg kan ved hjelp av den erfaringen jeg har gjort meg på det tiden jeg har vært her.

Ønsker alle en god kveld videre, så skrives vi plutselig igjen.

-Mona Marlene

I BET BEAHDNLING FOR 2. GANG

God søndag dere. Lenge siden sist. Jeg har lenge tenkt på å gi dere en oppdatering men jeg har ikke fått meg til å gjøre det før nå. Jeg har tenkt på det i mange uker, men av en eller annen grunn har det ikke blitt noe av. Jeg har vel også vært litt usikker på om det er interessant for dere å høre om.

Det går greit med meg nå, jeg har det ikke så aller verst. Det har vært noen tøffe perioder, men de har ikke vart så lenge som de pleier. Ting er fortstatt tøft, men ikke så ille som det pleier. Jeg har mange fine stunder. Jeg vil ikke si jeg har det bra, for det har jeg ikke, men jeg har det helt ok.

Som overskriften sier så er jeg i BET behandling for 2. gang, jeg var der først fra februar til starten av april, men så ble vi alle skrevet ut på grunn av korona. Da gikk det ikke så bra med meg, jeg drakk meg dritings nesten hver dag og husker nesten ikke noe av de dagene. Sånn holdt jeg på i noen uker før jeg fikk meg en oppvekker og tok et valg jeg ikke angrer på den dag i dag. Så tok det det ca 3 måneder før jeg fikk komme tilbake igjen. Nå har jeg vært her i 4 uker allerede- ukene flyr selv om dagene går uendelig sakte.

Jeg var som jeg skrev tideligere veldig skeptisk til dette opplegget, da jeg kun har hørt negative erfaringer. Men det er faktisk ikke så ille som alle skulle ha det til. Personalet er ikke så kalde som alle skulle ha det til. De er ikke dirkete varme, men de er ikke kjempe kalde heller. De er sånn midt på 3.Jeg har møtt 3 veldig hyggelig ansatte, og hu ene ble jeg glad i ganske fort.

Men jeg er fortsatt usikker på om dette er noe som kan hjelpe meg, jeg er fortsatt usikker på hva jeg synes om opplegget da jeg føler jeg ikke har kommet helt inn i det enda. Jeg føler ikke jeg har begynt den virkelige jobben enda. Føler ikke vi ha kommet ordentlig i gang. Samtidig som jeg er usikker på om dette faktisk er noe som funker på sikt. Det er jo fullt opplegg om dagen, noe jeg kan skrive mer om om det er ønskelig? Litt om hva opplegget går ut på? Let me know

 

Håper det går bra med dere?

-Mona Marlene

 

LA OSS SNAKKE LITT OM SELVMORD

I fjor skjedde det rundt 600 selvmord i Norge, rundt 400 av dem var menn og de resterende 200 var kvinner. Men disse hører vi ikke om, fordi de er ikke kjente personer. Det er mange mennesker, mange liv som går tapt. Denne jula har det skjedd to selvmord som jeg VET om. To mennesker for mye. Julen er en vanskelig høytid for veldig mange, så vanskelig at mange velger døden som utvei. Derfor skulle jeg så inderlig ønske at man var flinkere til å bry seg om de rundt, at familier tok bedre vare på hverandre og at færre slapp å tilbringe høytiden/e alene- for det er da tankene forsterkes, i alle fall for meg og sånn er det sikkert for veldig mange. Det er denne julen et bevis på: minst to menn valgte å forlate livet denne julen. Han ene hadde en familie som ikke ville ha noe med han å gjøre. De aller fleste har plass til en ekstra, bare man vil, det er som regel viljen det står på. Der det er hjerterom, er det faktisk husrom.

Selvmord er et samfunnsproblem som snakkes alt for lite om i mediene. Selvmord og selvmordstanker er fortsatt tabu, og et tema som de fleste vil unngå å snakke om. De fleste synes det er for vanskelig nå høre om.. Du kan jo tenke deg at hvis du synes det er vanskelig å snakke om, tenk hvor jævlig vanskelig den som bærer på disse tankene har det. Vi må slutte å være så feige. Hvis man bare lukker øyne og ører, så vil veldig mange flere miste livet. Det er så mange selvmord som kunne vært unngått, om man bare hadde våget å spørre, våget å reagere- og så klart våget å be om hjelp, og hadde blitt tatt på alvor. Vi må tørre å spørre, og vi må tåle å høre svaret. Vi alle trenger noen som ser oss, noen som bryr seg, noen som lytter til oss og noen som vil tilbringe tiden sin sammen med oss- vi alle trenger noen som tar vare på oss.

Mange tør heller ikke å snakke om selvmordstanker, fordi mange ser på selvmord som egoistisk- å ingen vil høre at de er egoistiske. Vi må slutte å si det, dette er mennesker i krise som har det ekstremt vondt. Selvmord er ikke egoistisk, det handler om så mye mer enn egoisme. De fleste tenker faktisk at det er til det beste for de rundt om de begår selvmord, fordi de ikke vil være en byrde i noens liv. Når man er veldig deprimert tenker man ikke klart, og man tenker ikke konsekvenser- man bare handler. Selvmord er ikke et bevisst valg, men en konsekvens av noe større.

Første gang jeg ønsket å ta mitt eget liv var jeg 15 år, allerede da tenkte jeg at jeg hadde levd nok- opplevd nok. Jeg hadde ingen å snakke med om disse tankene. Jeg bar de alene, og det var jævlig tungt- jeg var bare et barn. Jeg ante ingenting om psykiatri, jeg ante ingenting om hvordan hjelp det fantes. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndtere slike tanker.

Første gang jeg prøvde å ta mitt eget liv var jeg 18 eller 19, og jeg har etter det prøvd å avslutte livet flere ganger. Jeg har ikke orket mer rett og slett. Livet har vært for vanskelig, for jævlig til at jeg ville leve det. Å det verste er at jeg ikke har følt jeg kunne si fra til noen om det, om de tankene jeg bar på og planene jeg hadde. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, så kanskje forsøkene kunne vært unngått! For hvem ringer man når man ikke vil leve lenger? Hvem orker å lytte? Hvem VIL lytte? Å  man må  tåle å høre om det, at livet kan være så forbanna vondt at man ikke orker mer.. For det er tross alt de som lever i et helvete hver eneste dag det er vanskelig for. For når vi tåler å høre om det kan vi hjelpe, trøste, støtte, reagere, lytte, forhindre, forebygge. Vi har for faen ingen flere å miste.

“Det er ikke det at jeg så inderlig vil dø, jeg bare orker ikke å leve”

Tankene på å forlate livet lusker stadig i bakgrunnen, men de er ikke intense slik de i perioder er. Jeg er inne i en god periode nå, og da er også selvmordstankene lite tilstede. Alt er midlertidig, også selvmordstanker- det har jeg fått erfare. Heldigvis har jeg blitt reddet vær gang, men det har ikke vært noen selvfølge.

Se hverandre, lytt til de som har det tøft, ta en telefon til noen du vet sliter med slike tanker, inviter noen på besøk eller med ut på cafe, send en melding, spør heller en gang for mye enn en gang for lite om hvordan det går- vi at du er der og bryr deg. DU kan være den ene som redder et liv. Den ENE som utgjør en forskjell. Det koster så lite å bry seg, men kan bety så ekstremt mye.

Har du selvmordstanker eller planer, vær så snill å ta kontakt med noen- enten en venn eller en hjelpetelfon eller meg for den saks skyld- jeg er her om noen trenger noen å prate med, alltid. Ikke nøl med å ta kontakt med meg, jeg bryr meg og jeg vil lytte. Det er faktisk noen der ute som vil hjelpe, som vil lytte til akkurat DEG. Du er viktig, verden trenger deg og du er elsket. Du betyr noe, og ingen kan noen gang fylle din plass her på jorden. Det kommer bedre tider, det vonde vil blekne etterhvert og livet vil få farger igjen. Du vil kunne le helt på ordentlig igjen, og det svarte sløret foran øyne dine vil etterhvert bli lysere, sakte med sikkert. Livet kan faktisk bli bra selv om det ikke føles sånn nå, og det får du aldri sjansen til å oppleve om du velger å forlate livet.

Det er greit å være sliten og det er greit å være lei av livet, det er greit at du ikke skinner hele tiden- la noen bære lyste ditt til du klarer å bære det selv igjen. Så kan du få hvile litt, hvile til livet kjennes ok igjen. Det er greit å miste håpet, så lenge du har noen som går bak deg og plukker det opp og bærer det for deg til du er sterk nok til å bære det selv igjen<3

-Klem, Mona Marlene

FORVERNSAMTALE

Torsdag forrige uke var jeg på en forvernsamtale i Sandefjord, ang en ny behandling. Behandlingen det er snakk om er BET behandling. Jeg tror den ofte blir brukt på mennsker med borderline. Jeg har prøvd mye som ikke har fungert, så da har vi sammen blitt enig om at jeg skal prøve BET. Jeg selv har vært veldig skeptisk til denne behandlingsformen da jeg opplever den som veldig kald. Men jeg har valgt å gi det et forsøk. Hva har jeg å tape?! Tenk om dette faktisk er noe som kan hjelpe meg?

Jeg ble fortalt litt om opplegget- hvordan de jobber og hva som forventes av meg som pasient der. Det hørtes helt greit ut, og jeg håper jeg klarer å gjennomføre og at jeg har nytte av den type behandling. Jeg ble overasket over resultatet av samtalen, da jeg ble satt på venteliste med en gang etter første samtale. Ventetiden er bare på 1-2 måneder så det kommer til å gå veldig fort. Jeg både gleder meg og gruer meg. Gleder meg til at jeg kan lære andre måter å takle ting på, gruer meg fordi jeg er redd de som jobber der er kalde- for kalde mennesker er det verste jeg vet. Det blir også en utfordring å komme seg opp til frokost om morgenen, i og med at jeg sover så dårlig om natta.

Jeg skal prøve to uker først for å se om dette er noe jeg kan ha nytte av eller ikke. Å hvis de mener jeg har utbytte av det blir det innleggelse på 2-3 måneder kanskje- det var visst veldig forskjellig hvor lenge man er der.

Er det noen som har erfaring med BET og vil fortelle litt om åssen det var? Jeg vil veldig gjerne høre deres erfaringer så jeg ikke får sjokk når jeg kommer dit. Både det positive og det negative.

 

-Mona Marlene

DET FORBANNA SELVBILDE+ LITT OM JUL

Først og fremst: GOD JUL! Jeg håper dere hadde en så fin dag som mulig i går.. Jeg selv hater julen så den var så som så. Jeg feiret jul i pysjen andre året på rad. Jeg fikk heller ikke feiret med de jeg ville feire jul sammen med. Jeg fikk masse fine gaver da, mye av det jeg ønsket meg. Så det er jeg veldig fornøyd med.  Heldigvis er julen straks over og det er ett helt år til neste gang. Resten av julen skal jeg ingenting, jeg pleier aldri å bli invitert av verken familie eller venner i julen så det blir noen kjedelig dager, som egentlig skulle vært koselig dager med de man er glad i! Det er utrolig trist at det er sånn det har blitt- jeg skulle ønske folk var flinkere til å ta vare på hverandre.

Men tilbake til overskriften: jeg fikk et spørsmål om jeg kan skrive litt om selvbilde og kropp, og det kan jeg så klart gjøre. Jeg har skrevet ganske detaljert om dette før så det er fare for at jeg gjentar meg selv en del.

Som jeg nevnt tidligere, så sliter jeg ekstremt med selvbilde og kropp. Etter at jeg har lagt på meg ganske mange kilo på kort tid, så har det naturligvis blitt enda verre, og nå er det så ille som det aldri har vært før. Jeg har aldri hatet meg selv så mye som det jeg gjør nå- jeg klarer nesten ikke se meg selv i speilet. Å slite med en spiseforstyrrelse i tillegg gjør ikke denne vektoppgangen noe bedre.

Jeg kjenner ikke igjen kroppen min, denne kroppen er fremmed for meg. Det er ikke slik kroppen min er. Det er ikke slik jeg pleier å se ut. Det er heller ikke slik jeg vil se ut. Det er ikke gøy å plutselig se ut som du er gravid, det er så forferdelig vondt og irriterende- jeg blir så sint på meg selv som har latt det gå så langt. Det er faen ikke gøy å være den tjukke blant vennene dine. Jeg føler meg så fæl i forhold til mine nærmeste. Jeg har nesten ikke lyst til å vise meg sammen med de engang. Jeg føler meg så forferdelig dårlig blant dem.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om dette annet enn at jeg bærer et sterkt  hat til kroppen min, jeg hater at jeg har blitt tykk, jeg hater hvordan stygg og klumpete jeg har blitt, jeg hater at jeg ofte ser gravid ut. Jeg sliter ekstremt med dette om dagen, og det ødelegger dagene mine. Jeg tenker på det konstant hele tiden- jeg får aldri fred. Hele tiden tenker jeg på hvor fæl jeg har blitt. Nesten ingen av klærne mine passer lenger, noe som bare beviser at jeg har gått opp veldig mye i vekt. Ikke kan jeg gå i det jeg vil heller fordi jeg føler meg for stor. Det er et helvete, og jeg skulle gjort mye for å fått tilbake den gamle kroppen min- jeg ser jo nå at jeg faktisk var tynn, selv om jeg ikke følte det da, så var jeg tynn i forhold til det jeg er nå.

Dette er også hovedgrunnen til at jeg har begynt å trene 3 dager i uken, jeg er nødt til å få gjort noe med hvordan jeg ser ut. For denne kroppen holder jeg ikke ut lenger. Jeg kan ikke engang beskrive hvor viktig dette er for meg, hvor viktig det er for meg å gå ned i vekt. Det er jævlig vanskelig å gå ned i vekt, så jeg er redd jeg gir opp før jeg rekker å se resultater. Men fra nyåret skal det bli skjerpings, null drittmat og ordentlige treningsøkter. Hvis man vil ha endring hjelper det ikke sitte på ræva å vente på en forandring- jobben må man faktisk gjøre sjøl, det gjelder alt. Å den jobben er jeg nødt til å få gjort om jeg noen gang skal kunne trives i egen kropp. Jeg vet jeg kunne vært mye større, men jeg kunne også vært mye mindre- det er det jeg tenker på. Jeg sier ikke at folk som ser ut som meg er stygge, men jeg synes jeg er stygg på denne vekta- jeg trives ikke i denne kroppen, jeg føler meg for stor til å være meg. Så det er ikke vits å komme meg “hvis du er stor hva er jeg da?” opplegg. For jeg driter i hvordan de som er større enn meg ser ut. Poenget er at jeg ikke trives i min egen kropp slik den er nå.

Jeg håper resten av julen dere blir fin. Ta vare på hverandre, for det er  faktisk ikke alle som har en fin jul. Inviter noen på julemiddag- de fleste har plass til en ekstra bare man vil!

-Mona Marlene

EN OPPDATERING

God kveld, lenge siden sist. Hvordan er det med dere? Jeg håper dere har det bra og at dere har gode dager! I skrivende stund ser jeg på home and away og drikker rusbrus- det er jo tross alt fredag.

Det er veldig lenge siden jeg har skrevet noe her, så jeg tenkte å skrive en liten oppdatering siden jeg har fått noen kommentarer mens jeg har vært borte.

Jeg har det greit- på grensen til bra. Jeg kan ikke huske sist jeg følte det på samme måte- det må ha vært mange år siden. Jeg trodde ikke jeg kom til å si dette på ganske mange år til, jeg trodde rett og slett ikke at jeg skulle få det greit- på grensen til bra, på mange år til. Etter mange år med mørke og depresjon har livet endelig fått litt farger igjen- jeg kan til og med glede meg til ting. Livet er ikke bare sort hvitt slik det pleier. Jeg kan til og med kjenne litt mer på at jeg lever, og ikke bare overlever- selv om jeg innimellom føler at både jeg og livet er uvirkelig.. Jeg har det ok i hverdagen. Livet er enda ikke perfekt, jeg har fortsatt mange vonde og syke tanker- men det styrer ikke hverdagen min akkurat nå. Jeg er ikke deprimert nå, jeg er ikke redd når jeg skal sove og de vonde tankene tar ikke overhånd. Nesten for godt til å være sant. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en god periode slik jeg har nå, det må ha vært for mange år siden før jeg ble syk. Jeg har heller ikke tanker om å dø, nå er det motsatt: jeg er mer redd for å dø enn å leve. Å det trodde jeg aldri jeg skulle si, i alle fall ikke på veldig mange år til.

Jeg setter enormt pris på en slik periode, for det har jeg ikke hatt siden jeg ble syk. Jeg aner ikke hvor lenge dette vil vare, og det er skummelt å ikke ha det jævlig. Jeg vet jo tross alt ikke hvordan det er å ha det bra- det er faktisk skummelt å ha det bra når man ikke er vandT til det. Jeg er blant annet livredd for å miste de rundt med fordi jeg har det bedre. Å det er nesten så jeg ikke tør å si det høyt i frykt om å jinxe hele greia.

Jeg har begynt å trene- 3-4 dager i uken. Så det er det som opptar dagene mine. Er det noe som fortsatt er like ille så er det synet på egen kropp. Jeg hater kroppen min, derfor har jeg begynt å trene og legge om kostholdet- vil man ha endring må man jobbe for det, enkelt og greit. Det er jævlig vanskelig, men jeg skal klare det. Akkurat nå er kroppshatet sterkere enn alt annet. Det hjelper ikke sitte på ræva og spise dritt, hvis man vil ned i vekt og få en kropp man er komfortabel i. Da må man faktisk gjør en innsats slik jeg har begynt med nå. Jeg håper at trening etter hvert også kan gi meg glede, og at det  ikke bare forblir en tvang. Det gjennstår å se.

Jeg blogger ikke rett og slett fordi jeg ikke har noe å blogge om, jeg har det ikke jævlig om dagen og dermed blir temaene mindre. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive om. Jeg er ikke vand til å ha det sånn som dette. Å hva skal jeg liksom skrive om om jeg ikke har det vanskelig?

Jeg vet ikke hvordan det vil bli med bloggingen fremover, så hvis dere vil følge meg videre kan dere følge meg på Instagram:  monamarlenelund, der kommer jeg også til å være ganske personlig om hvordan ting er.

Jeg ønsker dere alt godt!

-Mona Marlene

 

 

EN GOD PERIODE+ JEG ER SÅRA

God lørdag kjære lesere. Håper dere har en fin helg og gjør noe koselig. Selv er jeg hos Anniken, her har jeg det alltid veldig koselig.

Jeg tenkte å fortelle litt om hvordan det går for tiden, det har vært stille fra meg en stund nå rett og slett fordi jeg ikke har hatt noe spesielt å skrive om. Jeg er inni i en ganske god periode nå, jeg kan ikke huske sist jeg hadde en god periode som faktisk har vart mer enn et par dager.

Når man har det så vanskelig, setter man så enormt pris på de gode periodene- i alle fall gjør jeg det. Det er så viktig med slike avbrekk fra alt det vondt.  Jeg har mindre angst, jeg er ikke deprimert, jeg har begynt å gå turer og trene på treningssenter. Og jeg har kontroll på matinntaket mitt.

Jeg føler verden har fått litt farger igjen, den er ikke bare svart slik den har vært i mange år.

Men så klart når man har det bra så skal det alltid dukke opp noe som får humøret til å synke 10 hakk, noe som skjedde i går og som fortsatt har satt en demper på humøret mitt. Er det ikke rart at mennesker som sier de elsker deg og bryr seg så inderlig om det, er de som sårer deg mest? Jeg er så lei meg nå, så såra over hvordan enkelte behandler meg. Eller rettere sagt: hvordan de IKKE behandler meg. Når kontakten plutselig er ikke eksisterende, vedkommende viser  null interesse for å ha noe med meg å gjøre i det hele tatt. Vedkommende viser ikke et snev av lyst til å være en del av livet mitt, og det gjør så jævlig vondt. Det er ikke rart man føler folk ikke bryr seg når det er sånn de behandler deg. Man må faktisk VISE at man bryr seg ikke bare SI det, det er stor forskjell på hva man sier og hva man gjør.. Jeg vet ærlig ikke hva jeg skal gjøre med denne relasjonen. Skal den være slik som den har vært det siste halve året så orker jeg rett og slett ikke mer. Det er for vondt, og jeg orker ikke bli så såra gang på gang på gang. Å det er synd, for relasjonen er fin de to gangene i året vi sees – men utenom det er det som om jeg ikke eksisterer, å det er der problemet ligger! Jeg skulle ønske vi fant en løsning, men det hjelper jo ikke når man ikke snakker sammen! Jeg er lei av å alltid være den som tar initiativ! Jeg håper så klart vi klarer å løse det, men det gjenstår å se!

Men bortsett fra dette går det bra nå, og det tror jeg aldri jeg har følt før. Bank i bordet. Jeg vet at det kan snu veldig fort så jeg nyter det mens det varer. Jeg pleier å bli ganske deprimert på vinteren, så vi får se- kanskje slipper jeg unna i år? Det er jo lov å håpe da.

Processed with VSCO with hb1 preset

EN HJERTESKJÆRENDE FILM

I går var meg og støttekontakten på kino og så en ny film som har kommet ut. Den het Systemsprengeren og er tysk. Jeg hater vanligvis å se på filmer som ikke er engelske eller Norske, men den var så bra at jeg helt glemte at den var tysk.

Filmen handler om 9 år gamle Benni, et veldig krevende og utagerende barn. Hun har vært slik helt siden barnehagen. Hun flytter fra fosterhjem til ulike instutisjoner for barn. Det er nemlig ingen instutisjoner som vil ha Benni så hun ender ofte opp på et krisehjem for barn. Benni er ekstremt voldelig og stygg i munnen til alle hun møter. Hun sier de styggeste ting, slår, sparker, spytter, skriker og truer med kniv. Hun bli utvist fra skolen gang på gang, pga vold og utagerende atferd. Hun blir også innlagt på sykehus etter de verste utbruddene- der blir hun reimet fast og gitt beroligende sprøyter. Altså dette er snakk om en liten jente på 9 år!! Det er ganske drøyt.

Hun møter etter hvert  en fantastisk mann- som har til oppgave å følge henne til skolen, men oppgaven hans blir mye mer enn det.. Han takler Benni, og gir seg ikke.  Benni blir veldig knyttet til mannen, og han sliter med å være profesjonell så han sier etter hvert at han ønsker å si opp jobben. Benni vet hvor han bor, og dukker stadig opp der.

Det er spesielt en veldig voldsom scene i filmen, der Benni lar sinne sitt gå utover et lite barn. Det gjorde vondt å se på. For tar man Benni i ansiktet så klikker det for hun. Hun har visst opplevd noen traumer som barn, som gjør at hun ikke takler å bli tatt i ansiktet. Dette går hardt utover barnet som havner på sykehuset. Og dermed gikk sjansen hennes til å flytte tilbake til fosterhjemmet som egentlig var planen- i vasken.

Jeg satt med mange tanker gjennom filmen: for hvordan takler man egentlig et slikt barn med så kompleks atferd? Hvordan takler man en unge som er voldelig og truende- og til fare for andre mennesker, da spesielt barn? Hun kan jo åpenbart ikke bo i fosterhjem med andre barn. Hvordan kan man hjelpe et slikt barn lurer jeg på. Det er ingen som orker henne, hennes mor orker til og med ikke ha henne. Fosterhjemmene gir opp, de aller fleste instutisjoner sier nei. Hun er det man kaller for et vanskelig barn- et barn med atferdsvansker. For hun er vanskelig, vanskelig å håndtere, vanskelig å forstå. Hun er uforutsigbar, og det kan klikke for henne av den minste lille ting. Det er klart at hun har det også ekstremt vanskelig, det er jo åpenbart. Det er jo en grunn til at hun er som hun er. Men allikevel, så er det ikke greit å oppføre seg slik Benni gjør. Jeg skjønner hvorfor filmen heter Systemsprengeren, for hun sprenger alle systemene.

Det er vondt å se et lite barn ha det sånn som Benni, det er vondt å se at mennesker ikke orker henne og etter hvert gir henne opp. Det er vondt å se at ingen barn vil være sammen med henne. Og det er vondt å tenke på at det faktisk finnes slike barn som Benni. Barn som ingen vil ha. Barn som har det så vanskelig at de BLIR vanskelige.

Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort selv om jeg hadde fått et slikt barn med slike utfordringer- jeg hadde nok ikke taklet det. For det krever profesjonelle folk til å takle slik ekstrem atferd.

Jeg anbefaler alle å se filmen. Den er sterk, rørende, trist, vakker, sår og vond på samme tid. Jeg gir den terningkast 6. Det er et utrolig viktig tema så jeg er glad de har laget film om det. For dette angår faktisk mange familier.

-Mona Marlene

 

 

NYTT INN FRA FEMME LUXE

/Annonse/

God kveld dere. Her om dagen hentet jeg en pakke fra Femme Luxe, som jeg har nevnt er tidligere er jeg så heldig å få lov til å samarbeide med dem. Så disse klærne er altså sponset. Femme Luxe er en Engelsk nettbutikk som selger blant annet Party Dresses, Bodycon Dresses, Tops, Lace Bodysuit og Trousers+ masse annet. De har klær fra xs- til xl, og noe i onesize.

En ting som er veldig viktig å huske på hvis du skal bestille herfra er at størrelsene er veldig små, så du bør regne med å gå opp 1-2 størrelser enn det du vanligvis bruker. Jeg har gått opp to størrelser og enda sitter plaggene som pølseskinn. Det er vel det eneste jeg synes er litt dumt med denne nettbutikken- at størrelsene er veldig små, og derfor er det vanskelig å velge rett størrelse.

Denne gangen var det vanskelig å bare skulle velge fire ting, men etter mye frem og tilbake klarte jeg endelig å bestemme meg. De har jo så mye fint!! Så nå tenkte jeg å vise dere hva jeg klikket hjem denne gangen.

Først ut er dette nydelige glitter-settet. Jeg bare ELSKER det, og vet at jeg kommer til å bruke dette mye fremover. Stoffet var kjempedeilig, og behagelig å gå i. Å ikke minst er det fint, jeg elsker jo alt som glitrer. Det er også splitt i armene, noe jeg synes gjorde settet enda kulere. Dette kan både brukes til hverdag og til fest. Settet finner du HER

 

Neste ting jeg bestilte er denne skjorta/kjolen. Den er litt kort så jeg ville nok kalt det mer for en skjorte. Den er i lysrosa. Veldig enkel med fin med boots eller høye heler til. Jeg vill nok hatt en bukse eller thights under den da den er akkurat litt for kort. Den dekker kanskje akkurat rumpa men jeg ville ikke tatt sjansen på å gå med den uten noe under. Jeg digger den og synes den var kjempefin, dette er også et plagg jeg ser for meg at jeg kommer til å bruke en del, i alle fall på våren/sommeren. Skjorta er litt gjennomsiktig, så ikke gjør som meg å bruk svart undertøy under, hehe. Skjorten finner du HER

Neste ting er denne bukse-tightsen. Dette er en så kalt lakkbukse som det heter fant jeg ut. Buksen var dessverre litt for trang i bena, slik at det var ubehagelig å gå med. Så denne får jeg ikke brukt før jeg har gått ned noen kilo. Buksa var kjempekul, og jeg digger den. Men klær skal ikke være ubehagelig å gå med. Denne er også bestilt i 2 størrelser enn jeg vanligvis bruker. Buksa satt greit på, og det synes ikke at den er litt for trang, så den kan fint brukes om jeg ønsker det. Den er kjempekul med en stor strikkagenser og boots til for eksempel. Buksen finner du HER

 

Sist ut er denne penkjolen. Jeg digger at den er i sølv. Den var litt kort, og den glir ganske fort opp, så det var en liten ulempe. Plutselig går du med hele rumpa utenfor. Så skal jeg ha på meg denne må jeg hele tiden dra den ned slik at den ikke glir opp- noe som kan bli litt slitsomt å hele tiden skulle passe på. Kjolen er veldig fin, perfekt til nyttårsaften for eksempel. Jeg liker at den er litt utringa, man kan altså ikke ha bh under den. Det jeg ikke likte så godt er den stoffbiten som henger foran. Det synes jeg ble litt for mye og litt rart. Men jeg kommer absolutt til å bruke den en gang i blant. Men dessverre trakk det litt ned at den hele tiden glir opp for det var jo fin ellers.. Kjolen finner du HER

Plagget jeg ble mest fornøyd med denne gangen er glittersettet. Det var veldig comfy å ha på seg i tillegg til at det er veldig fint.

Jeg anbefaler deg å sjekke ut nettsiden dems. De har veldig mye fint, og ikke minst er prisene rimelige. De har veldig mange kule klær som du ikke finner i vanllige klesbutikker, noe jeg digger fordi jeg hater å gå med klær som alle andre går med.  Det er faktisk en nettbutikk jeg har råd til å handle i selv. Men vær obs på at toll kan forekomme. Ikke alltid, men det kan skje. Vil du være helt sikker på at du slipper tollen, kan du bestille et og et plagg. Så lenge det er under 300 kroner tror jeg det var.

Hvilket plagg er din favoritt?

-Mona Marlene